JOSEPH - The Sun

Trioen JOSEPH består av søstrene Closner fra Oregon, Natalie og tvillingene Meegan og Allison. De er en indiepop-trio som kom ut med sitt 4. album nå før helga, og grunnet et par nydelige singler fattet jeg interesse for dette bandet.

Det åpner noe drømmende, men også noe anthem-aktig med Waves Crash. En tekst om å kjempe mot sine indre demoner og mot ytre krefter som prøver å trekke en ned i dypet. Spesielt refrenget gjør inntrykk:

Waves crash, clouds break
Yet here I am ashamed of all the cracks
Trying to glue the right mask in place
Light bleeds and thunder shakes
You wouldn't tell a flower it was made of sin
You know it's good just for being

Dette er meget god poesi, og spesielt de to siste setningene gjør inntrykk. For fortsatt er det tydeligvis slik i enkelte religiøse miljø at du er mindre verdt om du er skapt i det de mener er synd.

 Fireworks er en feelgood poplåt av den melodiøse sorten, og jeg omfavner den. Videoen understreker den gode stemninga som er i denne sangen:

Don't Protect Me handler om å bruke smerten etter et brudd til noe positivt, til å komme seg videre i livet og å innse at selv om en går igjennom en smerte så har livet likevel så mye godt å by på.

Harmoniene på dette albumet er nydelige, og det vokale samspillet mellom de tre søstrene noe i nærheten av perfekt. Her er det varme og her er det følelser som gjør at jeg føler en nærhet til historiene som fortelles. Og jeg tror på de, dette er noe de selv eller noen som står de nær som har opplevd, det er ekte vare.

En låt med tittelen Nervous System skulle en ikke tro var fengende, men det er den. Teksten er til en som sliter, at den personen har de indre ressursene for å komme seg ut av krisen.

Jeg vil også trekke fram Kicking Up the Light, som har en oppløftende atmosfære. Om å bruke en trist sang til å starte en romanse. Igjen er det god poesi i teksten, og musikken er fengende, melodiøs og glad pop.

De to siste låtene på skiva opplever jeg som noe stillestående, men de har også sine fine kvaliteter. For dette er et band som mestrer både det å lage iørefallende og god pop og å skrive meningsfulle tekster uten å ty til klisjeer. Derfor er dette musikk til å bli glad i, og som er forfriskende å høre på.

Karakter: 5/6.

 

Steinar Albrigtsen - The Pacheco Project

At Steinar Albrigtsen har spilt inn en plate med låter signert Tom Pacheco bør ikke overraske noen. De har samarbeidet over mange år, og ga i 1993 og 2000 ut to meget sterke album sammen. Dette er artister og låtskrivere som har en gjensidig stor respekt for hverandre, og som har vært til stor inspirasjon for hverandre.

Dette er da også blitt et helstøpt album, jeg hører det allerede på åpningslåten Best kept secret in Youngstown, Ohio. Det er en tøff låt som slår an tonen skikkelig.

Jeg legger ikke skjul på at dette er musikk som er helt i min gate smaksmessig, men jeg må også føle at det er noe ekte og nært over musikken. Og det er det i fullt monn her. Albrigtsen setter her sin ære i å framheve Pacheco både som tekstforfatter og som musikkskaper, noe han lykkes med. Han klarer både å gjøre sangene litt til sine egne, men jeg hører også at dette er Pacheco slik jeg kjenner hans musikk, tvers igjennom.

Egentlig er det vanskelig å velge ut hvilke låter jeg skal presentere, for jeg er blitt glad i alle tolv. To av de er det faktisk Albrigtsen sjøl som har laget musikken til, en av de er nydelige We'll find a way.

Sangen som gjør dypest inntrykk er Ophelia, om hun som drukner i Mississippi iført bryllupskjolen, og som føres langt avgårde. Det er rett og slett hjerteskjærende å høre på, og spørsmålet melder seg: Hvordan havna hun i elva på sin store dag? Jeg begynner faktisk å lure på om hun følte det var en stor dag ...

Jeg vil også framheve Monika Nordli. Med sin bakgrunnsvokal bringer hun dybde til flere av låtene, og hun viser med det at god bakgrunnsvokal aldri skal undervurderes!

Cold, cold rain er også en vakker låt med en sterk historie.

Hard holding on passer godt inn i hvordan verden ser ut i dag. Det er hardt å se all ondskapen med krigen i Ukraina, hat og hets i sosiale medier og et klima ute av kontroll grunnet menneskers handlinger.

Over 54 min langt er dette et voksent album tidsmessig, men det føles ikke slik. For musikken og tekstene holder meg på tå hev hele tida og det er egentlig bare å nyte. Steinar Albrigtsen har etter mitt skjønn lyktes 100% med dette prosjektet, nemlig å vise fram hvilken eminent musiker og låtskriver Tom Pacheco er. En av vår tids mest undervurderte tør jeg påstå!

Karakter: 6/6.

Liv Kristine - River of Diamonds

Liv Kristine Espenæs ble først kjent som vokalist i det norske goth-bandet Theatre of Tragedy i 2. halvdel av 90-tallet, og senere som vokalist i Leaves Eyes og har også samarbeidet med bandet Atrocity. Hun har sin base i Tyskland, og er nå ute med sitt første soloprosjekt siden Vervain i 2014. Forøvrig er hun også vokalist i det bandet Midnattsol, sammen med sin søster Carmen Elise.

Dette albumet inneholder tolv låter, hvorav to er coverversjoner. Og Liv Kristine har også med seg medvokalister på enkelte låter. Som på åpningssporet Our Immortal Day, der Østen Bergøy med sin mørke, suggererende stemme bidrar til at dette er en låt jeg bare blir sugd inn i:

Maligna er en låt som berører, om det å bli i fare for å bli misbrukt, både fysisk og mentalt. En låt som jeg opplever tar tak i meg på en helt egen måte:

Jeg har alltid vært svak for rock og metal med kvinnelige vokalister. Jeg synes ofte de har et større register å spille på enn mange mannlige. Liv Kristine har en sopran som varierer godt i forhold til hvilken type låt hun synger. De låtene som går i en mer moderat toneart gjør at denne spennvidden kommer godt fram. En av disse låtene som har vokst skikkelig på meg er Shaolin Me. Ved første lytt var den bare der, men etterhvert har den blitt en liten perle i mine ører. Her kommer følsomheten i Liv Kristines stemme fram på en nydelig måte:

No Makeup er også en av de roligere låtene som jeg er blitt veldig glad i, Gravity må også nevnes her. En annen låt som jeg liker godt er Serenity. En rett fram og fengende låt som er midt i gata av hva som faller i smak hos meg:

Til slutt må tittellåten River of Diamonds med. Der har Liv Kristine med Fernando fra Moonspill, og dette er også en lett suggererende låt:

Ellers er søsteren Carmen Elise med som duettpartner på Love Me High, og ektemannen Michael er med på en av coverlåtene, Jon Lords Masterpiece. Også dette låter som sitter meget godt hos meg. Ja, jevnt over er dette et solid album, og egentlig er det bare avslutningssporet, en cover av Cyndi Lapers True Colours som ikke når inn til meg. I det hele tatt, Liv Kristine har en av de fineste stemmene innen metal.

Karakter: 5/6.

Roger Græsberg og Foreningen - Blomsterspråk

Roger Græsberg og hans Forening har gledet meg med deilig musikk og underfundige tekster gjennom albumene Trøst i 2018 og Årringer i 2020, og nå er de her med sitt 4. album. Og fortsatt er det de gode sangene med tekster med spennende lyriske vrier som er greia med Græsberg og hans musikere.

Ung Mann åpner det hele, og dette er en vakker reflektering over hvordan det er å være nettopp en ung mann. Her legger jeg spesielt merke til nydelig bakgrunnsvokal av samboer og bandmedlem Unnveig Aas på slutten:

Det er noe dvelende over musikken, og det liker jeg. Tekstene er over snittet god poesi om forskjellige aspekter ved livet. Som i Alt har sin egen tid. Mitt livs lengste time / Døden tar bare et sekund er vakker poesi i en låt om et forhold som er over og hvordan en har det etterpå.

Sommerregn og erkjennelsen av at udødelig kjærlighet ikke kan vare i en evighet er også den type låt som er som myk salve for øregangene. Enkelt, men likevel med musikalske detaljer som jeg setter pris på, som en spesiell gitarsolo:

'88-'89 tolker jeg som en liten hyllest til en besteforelder som har nådd skjels år og alder. Med en oppfordring om at har du noe godt å si til en person, så gjør det nå, eller skriv det så den personen kan lese det:

Jeg var ung og bitter / Som en billig vin / Du bad om vann / Du fikk bensin er den nydelige åpninga på Løgn eller sannhet. Og å fastslå at knuste hjerter har ingen pant er også et bevis på store lyriske evner. Jeg har tidligere sammenlignet Græsberg med størrelser som Trond Ingebretsen, K.M. Myrland og Roy Lønhøiden hva låtskrivingspoesi angår, og det står jeg fast ved. Her har vi en ung artist som allerede nå viser at han har kvalitetene til noen av største låtsnekkerne vi har og har hatt. Sjøl har han Hans Børli som et forbilde på dette området, også en av de aller beste, Græsberg viser også i perler som Sylvia, Skogsang II, Sommerspråk og Kjærligheten går forbi at han er en tekstfoirfatter som jeg tror Børli hadde nikket anerkjennende til.

Så ja, Roger Græsberg og Foreningen har igjen vist at de er noen av de fineste vi har her til lands i sin sjanger og i stort hva låtskriving angår, uansett sjanger.

Karakter: 5,5/6.

Sviir - Enkle Sanger Om Kjærlighet

 Fikk epost for noen uker siden fra det norske rockebandet Sviir, som reklamerte for sin albumdebut. Jeg noterte med utgivelsesdatoen, som var sist fredag og har brukt ledige stunder i helga og i dag til å høre den. Ser at det er rutinerte karer, besetningen er: Sindre B. Tysdal (gitar & vokal), Geir Olsen (bass) og Frode Y. Lie (trommer). Fler trengs ikke for å lage god rock, det enkle er ofte det beste.

Og det er egentlig det som passer for denne skiva. Det er for det meste rett fram rock'n roll, til tider litt skranglete, men det er bare sjarmerende. Det gir et litt upretensiøst preg over det hele, og det liker jeg.

De begynner med en instrumental intro på over to minutter, og den er absolutt av de bedre introene jeg har hørt. Første låten med vokal er Det Jeg Vil Ha. Den skiller seg ut fordi den er mer stillestående enn de andre sporene. Mye derfor er det da en låt som er litt sånn midt på treet for meg. Men så tar det seg opp med Klovnen, som er om en spesiell type folk som jeg er sikker på alle har møtt når en er ute på byen. Her opplever jeg et band som sparker skikkelig fra seg!

Panikk i Japan er en fornøyelig låt om å havne på fylla i nettopp Japan, og en morsom detalj her er måten Japan uttales på. Først når låttittelen synges er "Japan" sunget rett fram, så følges det opp med å synge "Japan" med vekt på den andre a-en, slik er det hele låten. Jeg vet ikke om det er bevisst, men uansett er dette en finurlig og morsom detalj:

Dette er som en skjønner rock med en god porsjon glimt i øyet. Det kommer også fram i Kjerneverdier, som er en raljering over spesielt offentlige arbeidsplassers store behov for å tilkjennegi sine kjerneverdier. Gjerne etter en runde med godt betalte innleide konsulenter ...

De Fremmede Kommer er om hvordan møte våre nye landsmenn, med en liten brodd mot de som har en negativ holdning til mennesker fra andre verdensdeler. Og så må jeg bare ta med Bikkja, som vel er den første låtteksten jeg har hørt som har perspektuivet til en hund! Riktig fornøyelig låt også dette:

Som jeg nevnte er det litt skranglete til tider, men jeg digger det. Dette er ei skive som setter meg i godt humør, og noen ganger er det viktig med musikk som gjør nettopp det! Derfor er dette ei debutskive som jeg hilser sterkt velkommen!

Karakter: 5/6.

Shawn Williams - Sulking in Love

Fenomenet Shawn Williams er ute med sitt 5. album, det andre på 11 måneder. Det forrige, Wallowin' in the Night var jeg med på å finansiere, og det at Williams begynte å arbeide med nytt album så fort tok meg litt på senga. Så dette her har jeg ikke en del av, men likefullt er det velkomment. 

Også dette er et kvalitetsalbum fra A til Å. Williams er helt rå og viser det igjen her. Det er mer blues enn tidligere, og jeg er ingen bluesmann. Men når det er Shawn Williams det er snakk om, så fungerer det også med blues for meg. 

Det begynner med I Need More, en litt hjerteskjærende tekst. I need more trust than I've been givin' / I need more love than I've been givin':

Williams er ikke bare en musikalsk mester, hun er det også når det kommer til tekster. Det å erkjenne at en trenger mer tillit og kjærlighet enn en selv har klart å gi er rimelig sterkt, og det er slike tekster som gjør inntrykk.

Låten som for meg er den monumentale på denne skiva er Where I Stand, som begynner enkelt, men som snart blir en aldeles mektig kjærlighetserklæring. Jeg tror så inderlig på henne der hun tilkjennegir sin utilslørte kjærlighet til sin hjertes utkårede. Jeg hører det på hennes vokal, som flere ganger er nær ved å briste, i en redsel for at den andre ikke vil ta imot kjærligheten hun gir.

Society er en av flere blueslåter der Williams viser at hun også mestrer denne sjangeren. Og slik jeg oppfatter teksten så er den en bekymring for hvor hjembyen New Orleans tar veien. Jeg merker en smerte her, og så elsker jeg den mørke mannlige bakgrunnsstemmen som understreker budskapet i låten.

Call Me Up har en pulserende rytme som jeg elsker.. Om en tidligere partner som ga en mange løgner, men som en likevel fortsatt føler en tiltrekning mot. Meget godt beskrevet, også her kan jeg kjenne på de følelsene som Williams gir uttrykk for:

Lonesome Blues har en tittel som ikke kan bli mer blues, og det er en majestetisk låt og avrunde albumet med. Med en vokal som gir meg gåsehud:

Jeg hører at Shawn Williams er en artist som utvikler seg og blir mer moden for hvert album, fra hun tok meg med hud og hår med sitt 2. album Motel Livin'  i 2018 og fram til denne skiva her. Å få oppleve henne live er en våt drøm. Men det er ikke enkelt når jeg tydeligvis er rimelig alene som Shawn Williams-fan her i Norge. Det er ikke enkelt å selge inn en artist som ingen andre her til lands har et forhold til, men jeg kommer ikke til å gi meg. 

Achille Lauro er min nr. 1 mannlige artist her på kloden, Shawn Williams er min kvinnelige artist nr. 1. De har ennå til gode og gi meg en dårlig låt. Og det er noe unikt over hvert eneste album de gir ut, også dette fra Shawn Williams:

Karakter: 6/6.

Johanna Demker - Unfolded Wings

Johanna Demker er en svensk artist som har bodd i Norge siden slutten av 90-tallet. Jeg har forbundet henne med to låter fram til nå. Først Distance, som var på en samle-CD med kvinnelige norske countryartister, så for Jeg prøvde, det er sant fra albumet med Karin Wright-låter på norsk, med en gjeng som for anledningen kalte seg Karin Wrights Gode Selskap. Den sangen ble en av mine sterkeste inspirasjonskilder for å fullføre prosjektet som endte med min debutroman ifjor.

Så nå når hun er ute med sitt første soloalbum på åtte år måtte jeg bare gi det en lytt. Og det er blitt flere, for dette er blitt en fin miks av rolige, litt ettertenksomme låter og mer fengende rytmer. Det begynner med en helt ny versjon av Distance, hvis original er fra et album Demker ga ut i 2009. Og her måtte jeg bruke litt tid til å bli vant med taktomslaget. For hun har skrudd ned på tempoet slik at det altså er blitt som en helt ny låt. Men etterhvert funket denne nye versjonen for meg:

Favorittlåten min på albumet er Days, som for meg er en fengende og glad låt som jeg har puttet inn på min spilleliste som skal danne grunnlaget for min kåring av Årets låter. Bl. a. om å se tilbake på da en selv fikk barn. Denne låten her er en type moderne country som jeg elsker, rett og slett!

Tittellåten Unfolded Wings er min favoritt blant de mer rolige og ettertenksomme låtene på skiva. Det er en type låt som jeg kan synke inn i og leve meg inn i.

Til slutt tar jeg med Need, som også er av en type fengende låt med en rytme som jeg liker.

Av de ni låtene er det bare All or Nothing jeg ikke får helt under huden, den blir nesten litt for dvelende for meg. Noe som jeg mer enn noe annet skriver på kontoen for smak og behag, Men ellers er dette musikk som jeg omfavner, og jeg vil også framheve nydelige Gracie Mae. Jeg synes at Johanna Demker har en stemme som kler musikken godt, og jeg tror på historiene hun forteller. Dermed er dette blitt en samling låter som jeg trygt kan anbefale!

Karakter: 5/6.