Bak artistnavnet LP finner vi Laura Pergolizzi, en amerikansk artist og låtskriver født på Long Island med italiensk far og irsk mor. Hun er 40 år og har skrevet låter for bl. a. Céline Dion, Christine Aguilera, Backstreet Boys, Rihanna og Cher. Men hun har også en solid solokarriere, dette er hennes 6. studioalbum. Hva listeplasseringer angår har hun hatt vesentlig større suksess i Europa enn i USA, med flere Topp 10-plasseringer i land som Belgia, Frankrike, Italia, Polen og Sveits samt på engelske indie-lister.
Det er en venninne som har tipset meg om LP. En god musikkvenn som jevnt over har en litt annen smak enn meg. Men jeg liker å få utfordret smaksløkene mine, og noen ganger har hun truffet blink med sine anbefalinger. LP har derfor vært på radaren min en stund, og da hun nå kom med nytt album sist fredag måtte jeg sjekke det ut.
Og for å si det sånn. Dette 15 låter og 52 minutter lange albumet ga meg gåsehud mer enn en gang. Tematikken i tekstene er stort sett rundt den lidenskapelige kjærligheten. Det å lengte etter den, det å være i den, og det å se tilbake på den og sørge over at den ikke er der lenger. Og i flere av låtene kjenner jeg en smerte i vokalen som gir låtene en ekstra dimensjon. Kanskje ikke så rart siden låtene er laget etter bruddet med ex-forloveden.
Åpningslåten When We Touch er både mektig og litt anmasende. Men den bærer bud om at dette er et album med mye følelser, og det får vi i fullt monn i Goodbye. Om en kjærlighet som ikke er der lenger. En låt med en aldeles nydelig atmosfære, bl. a. grunnet et magisk kor.
Everybody's Falling In Love er en litt annen type låt, men likefullt er denne helt uovertrufne atmosfæren her, og en artist som legger alle sine følelser i sin vokal. En vakker låt som smører øregangene mine med vellyd. Også her dette magiske koret som løfter låten til høy gåsehudfaktor hos meg.
The One That You Love er om lengselen etter å bli elsket av den en elsker. Den utvikler seg til et pop-mesterverk, men det ligger noen country- eller jeg vil heller si western-elementer i musikken som gjør det fullt forståelig at videoen gir meg assosiasjoner til en gammel, god westernfilm. Vokalmessig viser LP her at hun har både en praktfull og en kraftfull stemme.
Jeg har nevnt den magiske koringen, den er tilstede i flere låter og er med på å gi mange av låtene en atmosfære som jeg bare elsker. Som i One Last Time, om et forhold som ikke kan vare, men der LP ber om en siste stund der de kan nyte hverandre. Med en video som understreker budskapet, og som gir meg en klump i halsen. Når LP får meg til å føle den smerten som hun formidler i teksten, da har hun laget en låt og en video som er bare uovertruffen.
My Body er en skikkelig fengende låt som også beskriver lengselen, ikke bare etter den lidenskapelige kjærligheten, men også den fysiske. Her et drivende godt liveopptak fra London.
Tittelsporet Churches kommer som det nest-siste sporet. LP åpner med at hun ikke tror på kirker, en kirke for henne er den store kjærligheten og henne som hun elsker. Og LP har gitt låten en sakral atmosfære som underbygger tittelen.
Jeg tar også med avslutningssporet som fra 33 sekunder og ut er et dikt som oppsummerer albumet.
På dette albumet tar LP meg med på en vakker reise gjennom alle fasetter av kjærligheten. Jeg kjenner på den lengselen hun beskriver, den lykken hun beskriver, og den sorgen hun beskriver. Alle følelser er med, og LP beskriver de slik at jeg sitter nesten målløs tilbake. Til tider så er dette ubeskrivelig vakkert.
Såpass inntrykk har denne musikken gjort, at jeg på tampen av året har fått et album som vil knive høyt oppe på min liste over Årets beste album. Garantert årets break-up album!
Karakter: 6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar