Rodney Crowell - Triage

Veteranen Rodney Crowell er en produktiv artist. Jeg har omtalt hans to forrige album, det siste av de var et temaalbum viet hjemstaten Texas som kom for drøyt to år siden. Årets album kom ut 23. juli, så jeg er litt seint ute, men heldigvis tidsnok til å få det med blant de albumene jeg ønsker å omtale i år.

For igjen er det et trivelig og godt album Crowell serverer oss, og igjen med tekster til ettertanke. "Triage" betyr "prioritering", så kan hende henspeiler låttittelen på å holde fram det viktige i livet og ikke dvele ved trivialiteter. Uten at jeg vet det for sikkert.

I åpningssporet Don't Leave Me Now møter vi en jeg-person som innrømmer at han har vært utro og oppført seg dårlig, men som ber partneren om tilgivelse og at hun ikke skal forlate han. Etter 1:09 går det fra en rolig låt med den foran nevnte bønnen før låten eksploderer i en kjærlighetserklæring og en fortsatt bønn om ikke å forlate han.

Tittelsporet Triage holder seg rolig sangen igjennom. Den er en inmteressant refleksjon over hva kjærlighet egentlig er, og hvor vi finner den. Crowells svar er at vi kan finne den overalt.

På Transient Global Amnesia Blues mer snakker Crowell enn synger der han tar for seg en verden der naturen og miljøet holder på å ødelegges. Der avslutningsordene virkelig er noe å legge seg på minnet for oss alle:

But if that ticking time bomb neath the Yellowstone should blow
It's adios amigo see you somewhere down below
Would that we should e'er forget, things that haven't happened yet
That someday we might regret, would that we should er'r forget

Crowell tar også på seg den alvorlige tonen i Something Has To Change. Hvordan trombonen blir traktert her understreker alvoret:

Likevel, låten som gjør størst inntrykk er Girl on the Street. Observasjon av en gatejente og refleksjonen over at hun har vært noens datter og noens venn. At vi ikke skal dømme noen uansett hvor elendig de har det.

One Little Bird er platas mest fengende spor, og en låt som løfter humøret. Og albumet har en sterk avslutning i This Body Isn't All There is to Who I Am. 

I det hele tatt så er det ikke et eneste svakt spor på denne skiva. Musikken er lett gjenkjennelig Rodney Crowell, noe som betyr kvalitet, verken mer eller mindre. Tekstene har viktige budskap, både om det nære livet og kjærligheten, men også om tilstanden til den verden vi lever i. Jeg lar meg berøre av denne plata og denne musikken.

Konklusjonen er at Rodney Crowell anno 2021 fremdeles er en artist verdt å lytte til.

Karakter: 5,5.