Del 3 av min nedtelling av Årets sanger 2021.
En morsom sang med en litt absurd tekst om å feste med Jesus. Lunt og godt framført av Johan Berggren, en knakende god trubadur fra Kongsvinger-traktene.
49. Jorn - Faith Bloody Faith
En av verdens fremste heavy metalvokalister var et friskt pust i årets MGP med denne tøffe rockelåten. Han måtte ha hjelp av Siste Sjansen for å komme til finalen, men der ble han fortjent nok blant de fire beste. Jeg føler at rocken har hatt et oppsving i år, og denne herlige låten er et godt bevis på det.
En sang med et sterkt budskap. Om hvordan det kan gå med et land når polariseringen blir så ekstrem som vi ser i USA i dag. Et høyst betimelig pekefinger fra The Wild Feathers, og musikken bare understreker det viktige budskapet i teksten.
47. OnklP, Ingebjørg Bratland, Luke Elliot – Spring For Livet
Et umake samarbeid mellom OnklP og Ingebjørg Bratland med Luke Elliot på piano. OnklP er en av de beste uansett sjanger her til lands når det gjelder å få fram desperasjon og fortvilelse gjennom musikk. Og så kommer Ingebjørg Bratland med sin engleaktige stemme, som den som gir håp i alt det håpløse. Et bevis på at musikalske motsetninger kan føre til uendelig godt produkt.
46. Åge Aleksandersen – 5 minutter på 12
Åge har mange sterke sanger på sin nyeste plate, bl. a. om demens. Men denne her er den som virkelig står igjen for meg. En sang til alle oss vanlige folk, som har våre tapte slag i livet. Og om en verden som tikker mot en klimamessig katastrofe om ikke politikken legges om. Ihvertfall er det slik jeg tolker teksten, sjøl om det ikke er sagt eksplisitt.
Sangen som i sommer fikk opp håpet i meg om at det var en vei ut av pandemien. En sang full av optimisme om at det kommer en ny dag og tid etter denne hersens tida. Vi fikk en smakebit av friheten nå i høst, men nå trenger vi igjen denne sangen. For vi trenger en klem fra våre nærmeste, vi trenger nærhet, mennesket er tross alt et sosialt dyr. Og at denne sangen kom på min dialekt, på kav romsdalsk gjorde at jeg følte en ekstra nærhet og et ekstra eierskap til den. Takk Knut Marius, denne sangen trengte jeg!
44. Sturgill Simpson – Juanita
Sturgill Simpson er en uforutsigbar artist. I år tilbake til røttene med et konseptalbum om en nybygger i det ville vesten på 1870-tallet, om dramaet med at hans kone Juanita ble røvet fra han og hans kamp for å finne henne og bringe henne tilbake til hjemmet. Dette er hyllesten til Juanita, rett og slett vakkert.
43. Hope Dunbar – What Where You Thinking?
En sterk sang fra et album som akkurat ikke nådde opp til å bli omtalt her på bloggen. Men denne stod virkelig ut. Et nådeløst oppgjør med en ex, og et nådeløst oppgjør med seg sjøl for at en i det hele tatt innlot seg på et forhold til denne personen. Fra en pastorfrue fra Nebraska som virkelig lever seg inn i jeg-personens frustrasjon og aggresjon.
42. Jesse Malin – Lost Forever
Også dette et sterkt oppgjør, her med en far som aldri har vært tilstede i livet til sitt barn. Dessverre er vi nok en del som kan kjenne på et stikk av dårlig samvittighet når vi hører denne rett fram teksten. Framstilt med følelse og innlevelse her også, sjøl om stemmen her er av det milde slaget. Oppgjøret blir ikke mindre sterkt av den grunn.
41. Greg Antista and the Lonely Streets – Carmelita
En aldri så liten perle fra et ukjent band fra Sør-California dette. De har noen røffe og kule låter på albumet de kom med i år, men jeg falt aller mest for denne mer nedpå avslutningslåten. Minner meg om gode gamle Doug Sahm og hans Sir Douglas Quintet fra 80-tallet. Får meg til å slappe av og kose meg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar