Charlotte Cornfield er en artist fra Toronto, Canada som jeg valgte å teste ut etter å ha sett på nyhetsbrevet fra All Music at hun var kommet med ny plate. Vet ikke helt hvorfor jeg festa meg ved nettopp henne, var nok det med at hun ble klassifisert som en rocker, som gjorde meg nysjerrig. Etter å hatt henne på lista i en liten måned har jeg den siste uka hørt på dette albumet, og jeg liker mye av det jeg hører. Såvidt jeg kan se er dette hennes 4. album siden debuten for ti år siden.
Dette er rock mer av den dvelende sorten, ikke så mye øs øs og rett på. Bortsett fra et par litt ensformige låter så fungerer dette meget bra synes jeg.
Headlines er vel den mest fengende låten, og med en video der Cornfield spaserer gjennom nesten coronatomme gater, og teksten opplever jeg som en refleksjon rundt det.
Pac-Man er en kul låt der Cornfield velger å legge vokalen sin litt bak musikken på en måte. Også det fungerer bra, da dette er en låt som har en egen nerve som driver den fram. En intens tekst om å bli oppsøkt av en person en hadde et forhold til for ti år siden, en person som mer trykte en ned enn å bygge en opp. Og som også hadde et annet forhold.
21 er en låt jeg er litt overrasket over at jeg liker. For den er i utgangspunktet en type låt som jeg lett vil kalle stillestående. Men på en eller annen måte så klarer Cornfield å holde på interessen min låten ut. Det er en tekst med tilbakeblikk til da hun var 21, og refrenget er enkelt, men likevel kraftfullt. Til slutt blir dette en låt som jeg rett og slett er blitt skikkelig glad i.
Partner in Crime er også litt stillestående, men har også denne nerven som gjør at jeg klarer å følge den helt inn. Det er kult når jeg opplever det med låter som jeg i utgangspunktet ikke hadde forventet å like. Det sier noe om en artist som klarer å trykke på de rette knappene for at jeg som lytter skal kunne nyte låten fullt ut. Det er langtfra alle som klarer det.
Nå skal det sies at det er et par låter jeg ikke klarer å få helt under huden, som Drunk For You, som en spennende tittel til tross blir for monoton for meg. Men det er heldigvis unntakene, og til slutt vil jeg poste Modern Medicine. En litt mer glad sang som sitter godt i øret.
Konklusjonen er at dette er et spennende album med mange fasetter. Charlotte Cornfield har mange strenger å spille på synes jeg, hun er en drivende god låtskriver, og tekstene er av typen som får meg til å tenke og spinne videre. Et mer enn godkjent album dette!
Karakter: 5.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar