Da har jeg kommet til de 10 sangene som har berørt meg mest i år.
Denne gangen begynner jeg på toppen. For sang nr. 1 må jo være på toppen av siden, ikke på bunnen!
Det måtte bli Vanilla Ninja. Comebacket til dette estiske jentebandet som forførte meg med Cool Vibes i Eurovision 2005 (min #3 Eurovision-sang) var det store jeg så fram til på musikkfronten i år. Og som de leverte på "Encore"! Og så med denne sangen her da, som er litt atypisk Vanilla Ninja. Men med en tekst som også ble en enorm inspirasjon for meg i romanskrivingen min. Javel, jeg skjønner at teksten er skrevet ut fra et kvinneperspektiv, men likevel. Den forteller meg at det er lov å drømme stort. Så derfor våger jeg det, å drømme stort.
Så tusen takk Lenna, Piret, Triinu og Katrin. Tusen takk for en låt, som sammen med to andre, til tider har gått på repeat mens jeg har skrevet. Tusen takk for inspirasjonen, tusen takk for budskapet i No Regrets!
2. Karin Wrights Gode Selskap – Jeg Prøvde Det Er Sant
Artist og låtskriver Karin Wright døde av kreft i 2019, 58 år gammel. I år kom albumet der hennes venner og kolleger i det norske amerikana-miljøet spilte inn norske versjoner av sanger hun hadde skrevet. Arne Moslåtten, mangeårig låtskriver og medlem av Hellbillies var sentral i oversettelsesarbeidet.
Spesielt denne sangen her, med Johanna Demker på vokal traff meg noe helt hinsides. Den fikk meg til å forstå at jeg har mer liv bak meg enn foran meg. Og utifra det, skal jeg få gjort noe med mine drømmer, så må det være nå. Derfor ble denne sangen en av mine største musikalske inspirasjonskilder i mitt store prosjekt i år, å skrive min første roman. Og den inspirerer meg også i forhold til endelig å få oppleve Eurovision på nært hold. Fly og hotell er i boks, om jeg ikke får billetter til showene reiser jeg likevel.
Så etter sin død inspirerer Karin Wright meg. Det er som om hun snakker direkte til meg gjennom denne sangen. Det viser bare hvilken styrke som ligger i musikk. Og det viser hvor godt Johanna Demker formidler teksten.
3. AWS – Emlékszem (Road Movie)
Lørdag 6. februar stoppet verden opp for meg. Da kom den uvirkelige nyheten om dødsfallet til Örs Siklósi, vokalisten i det ungarske metalbandet AWS som berørte meg mer enn noen Eurovision-låt har gjort med deres Viszlát Nyár i 2018. Som omhandlet alle følelsene rundt dødsfallet til Örs' far, noe dere kan lese om her. (På bunnen av siden)
Det jeg ikke visste var at Örs ifjor sommer ble diagnostisert med leukemi. Han ble utskrevet til jul og fikk komme hjem til sin kone Nina. Han hadde tenkt å gå ut offentlig om sykdommen i januar, men så oppstod det komplikasjoner som han tragisk nok døde av 5. februar.
Denne låten ble gitt ut i forbindelse med en minnekonsert for Örs som resten av AWS holdt sammen med musikalske venner i september. I Budapest Park, arenaen de hadde noen av sine viktigste konserter og der Örs fridde til Nina på scenen etter en konsert like etter Eurovision i 2018.
Låten er egentlig en del av et opplegg der ungarske artister skulle lage en låt og en video fra et sted som betød mye for de, og gjøre det til en slags roadmovie. Musikken med Örs' vokal ble spilt inn, men videoen ble stilt i bero grunnet covid. Når den nå ble spilt inn ble den det med et mektig kor bestående av familie og venner av bandmedlemmene, Örs inkludert. Den siste kvinnen vi ser på videoen er Nina.
Ikke rart at dette ble en låt og en video som har brent seg fast i meg. Det er et farvel til en stor vokalist, en stor sangkunstner som hadde så mye mer musikk å gi verden. Tittelen betyr Jeg husker.
Selvsagt er Achille Lauro på min Topp 10 i år også. Dette fenomenet av en multikunstner som jeg for alvor ble fan av under 2020-utgaven av San Remofestivalen. I år var han med som gjesteartist alle fem kveldene og nå i 2022 skal han sannelig meg delta igjen. Hans opptredener under årets festival var tema for et TV-panel hver dag, så stor og så spesiell er han.
På årets album gjorde denne personlige og selvbiografiske låten, der Achille beveger seg ut i rocken størst inntrykk. Vi ser bilder fra barndommen, og han forteller om misbruket av amfetamin med piller til frokost og å være våken fire døgn i strekk. Men som han nå takk og pris er ute av. Min våte drøm er at Achille vinner San Remo og skal representere Italia på hjemmebane i Eurovision. Da har jeg planer om å være der.
At de svenske powermetalrockerne Sabaton, som har spesialisert seg på å lage musikk sentrert rundt store hendelser i verdens krigshistorie skulle komme med en julesang hadde jeg ikke trodd. Men her tar de for seg noen forbløffende hendelser ved fronten under den første jula under 1. verdenskrig. Da soldater steg opp av skyttergravene, minglet sammen, delte julesuvenirer, sang julesanger, gravla døde i fellesskap og spilte fotball. "Christmas Truce" ble det kalt. Da soldatene for et par dager feiret jul sammen før de deretter måtte tilbake til skyttergravene og skyte på hverandre igjen.
Som vanlig når det gjelder Sabaton så er musikken sjukt mektig. Videoen er i tillegg meget godt laget (i Tsjekkia) og på slutten får vi også nyte Nightwish-vokalist Floor Jansens vakre sopran. Og nyte er ordet, dette er bare så bra og så mektig.
6. Clara Klingenström – Behöver inte dig idag
Det var denne sangen som tok meg med hud og hår i årets Melodifestival. Om det å endelig være fri etter et brudd, om å være der at en kan gå videre i livet. Dette er ikke et stikk til mine ex-er. Det er istedet det at denne sangen har et budskap om at nå klarer jeg meg på egen hånd. Jeg trenger ikke å være i et forhold for å ha det bra og føle at livet har mye å gi.
7. Stiko Per Larsson, Peter Lemarc – Vi som finns och de som försvann
Jeg må takke en god kompis fra mine år i Førde for oppdagelsen av den svenske trubaduren Stiko Per Larsson, som helt siden pandemien begynte har hatt en ukentlig nett-konsert hjemmefra. Og ja, denne videoen kom i 2020, men sangen er på et album som kom ut i januar i år, og det er dessuten i år at jeg ble oppmerksom på artisten.
Så til sangen. Sammen med Peter Lemarc gjør Stiko Per Larsson magi ut av denne hyllesten til alle de som er og har vært Sverige. De som har bygget landet, og de som utgjør landet nå. Larsson er en særegen artist som i årene før corona gikk til sine konserter. Gjennom det samlet han inn penger til veldedighet, bl. a. til det svenske barnekreftfondet. En artist som er hel ved altså.
Så enkelt og nært kan det gjøres! Om en ung familie der moren får kreft. Om uvissheten, om det å beskytte barna. Om at de trenger et fullt hus og fem strake 6-ere. Da skjønner du at det ikke ser så bra ut. En hjerteskjærende sang. Og jeg spør meg hvorfor Smith & Thell ikke er aktuelle for Melodifestivalen. Er de for store? Uansett, de lager nydelig musikk.
9. Carina Dahl – Om du dro ifrå mæ
Da årets Stjernekamp-sesong startet trodde jeg ikke at det skulle bli Carina Dahl som berørte meg mest. Men det hun gjør her fikk meg til grine. Hun på en måte sang for oss alle som har opplevd hvor usigelig tøft et brudd kan være når du står midt oppe i det. Jeg har det bra nå, men jeg kunne så relatere til alle de følelsene Carina la i denne framføringa. Det for meg sterkeste Stjernekamp-øyeblikket siden Eli Kristin Hansveen og Down To the River To Pray i 2013.
10. Dropkick Murphys – I Wish You Were Here
Det er laget mange sanger om det å miste noen og savne en som er død. Det er få som har klart å gjøre det så sterkt som Dropkick Murphys gjør her. Gåsehuden står sangen igjennom, jeg lever meg inn i smerten som formidles og jeg er på nippet til å grine. Det er et godt tegn på at de har laget en sang som berører langt inn i hjertet. Mer er egentlig ikke å si.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar