Del 6 i nedtellingen av Årets sanger, den nestsiste i rekken!
En litt sår sang om å møte igjen en gammel bekjent, angsten. Vakkert og várt formidlet av Tove Bøygard. Vi som har hatt befatning med denne uvelkomne gjesten vet godt hva hun synger om her.
19. Miranda
Lambert, Jack Ingram, Jon Randall – Waxahachie
En av de kuleste platene som kom i år var den fra trioen Miranda Lambert, Jack Ingram og Jon Randall der de satt ute i et ørkenaktig landskap i Texas og spilte inn sanger de hadde skrevet under tidligere opphold der. I friluft og bare med kassegitar. I bakgrunnen kan vi høre kuer raute, og under en sang hører vi et helikopter, som viste seg å være fra grensekontroll-myndighetene. Det blir ikke mer nært og ekte enn dette, og denne her med Miranda Lambert på vokal er den beste av mange perler på denne plata.
Rocken gjorde det ekstremt godt i årets Eurovision. Ikke bare vant Måneskin, men numetal-bandet Blind Channel fra Finland tok en sterk 6. plass. Og det etter å ha blitt nr. 4 blant seerstemmene, der Måneskin jo la grunnlaget for seieren sin. Dette er en tøff og stilig låt som jeg bare digger. Finland er best når de sender rock!
Dette var den første sangen jeg hørte i Eurovision-sesongen 2021. Ikke så rart siden Albania var først ute med sin Festivali i Kënges, og låtene ble presentert alfabetisk etter artistenes fornavn. Og jeg ble slått i bakken av hvor nydelig den var, og fikk en følelse av at dette kunne bli en prima sesong. Det ble det også, men dessverre kom ikke denne seg videre til finalen i Albania. Men det tok ikke fra Agim Poshka at han ga meg en vakker start på sesongen. Selv om jeg må innrømme at studioversjonen er et hakk bedre enn det sangen ble live. Men den finner jeg ikke igjen.
TIX var sammen med Jorn mine store favoritter under årets MGP, og at TIX vant var en stor opplevelse. Med denne videoen fortalte han sin historie med mobbing fra skoletiden, og rekte ut en hånd til alle mobbeofre og spesielt de som blir plaget fordi de har Tourettes. Måten han brukte Eurovision til å snakke om unges psykiske helse rørte meg, og selv om det bare ble 18. plass holder jeg på at i år var det helt riktig å sende TIX til Eurovision med denne sangen og dette budskapet. Og selve sangen og musikken går rett til hjertet.
15. Brandi Carlile – When You’re Wrong
Brandi Carlile ga i år ut et album med mange sterke sanger. Som Mama Werewolf og Sinners, Saints and Fools. Men denne i all sin enkelhet er den som rører aller mest. Mye grunnet setningen Someone strong enough to love you when you're wrong. Det er bare så vakkert sagt, og er den fineste verselinja jeg har hørt i år. Da får det bare være at jeg synes det er noen låter som rent musikalsk er bedre på dette albumet, for budskapet i denne sangen er så sterkt at den likevel blir best av alle, for meg.
14. Manic Street Preachers – It’s Still Snowing in Sapporo
Så var det Manics da, som ga meg et album som blåste meg av banen i høst. Jeg kunne valgt hvilken som helst sang fra den plata, men lander på åpningssporet. Som musikalsk sett er en mangefasettert sak der bandet varierer uttrykksmåte flere ganger. Og igjen en tekst som peker mot fortida og Richey Edwards. For tekstmessig er vi tilbake til bandets første år før Edwards forsvant. Hva Sapporo har å gjøre med det har jeg ikke helt skjønt, men så er det heller ikke alt jeg trenger å skjønne. For dette er en kremlåt, verken mer eller mindre. Jeg tror jeg skjønte allerede da at dette var et album av aller ypperste klasse.
Igjen var San Remofestivalen en 5 kvelder lang musikkfest. Og det lå ikke i kortene at Måneskin skulle vinne. De var ikke i Topp 3 før seerne fikk si sin mening finalekvelden. Og da det skulle stemmes over de tre låtene som endte først var det altså et ungt rockeband som tok seieren og jeg jublet vilt foran TV-en. Og det gjorde jeg to måneder senere også da de likesågodt vant hele Eurovision, igjen med seerstemmene som bærebjelken. Og det vi har sett etterpå er den største kommersielle suksessen en Eurovisionvinner har hatt siden ABBA i 1974, med kruttserke listeplasseringer på begge sidene av Atlanteren. Sangen er helt rå, framføringa er helt rå, og jeg elsker bassoloen til Victoria De Angelis. Jeg har ikke jublet så høyt for en Eurovision-vinner noengang!
12. Ellen Foley, Karla De Vito – I’m Just Happy to be Here
Ellen Foleys debutalbum som soloartist i 1979, "Nightout" var et skjellsettende album for meg som da var 16 år. Og da spesielt åpningssporet We Belong to the Night, som vel er den råeste sangen jeg noengang har hørt. Et album og en sang som betød mye for hvordan min musikalske smak utviklet seg. Og da Ellen Foley i en alder av 70 år kom med nytt album var jeg veldig spent. Og ja, den plata elsker jeg. Ikke minst denne her, sammen med Karla De Vito, som hun samarbeidet mye med på 70- og 80-tallet. En råfengende låt der de to godt voksne damene oser musikkglede. En skikkelig elsklåt dette!
11. Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars, Marte Aarseth – Misdefined
Sandnesmannen Olav Larsen og hans Alabama Rodeo Stars kom i år med ei nydelig plate med duetter med ulike kvinnelige sangere. Ei skikkelig bra plate synes jeg, og denne sangen her står ut. På albumet er den med fullt band, men jeg velger denne akustiske versjonen med bare Olav Larsen og Marte Aarseth. For her får vi fram hele sårheten i sangen. Formidlingen er så vanvittig sterk, det er ståpels over hele linja, og jeg kjenner på meg de følelsene som formidles her.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar