Årets album 2026

I år har jeg bare omtalt rundt 50 album, så tenkte det var lite vits i å ta denne kåringa. Men ved opptelling ser jeg at jeg har gitt hele 16 av dem toppkarakter. Det er en grunn til det, og det er at jeg lar være å skrive om musikk jeg ikke liker. Livet er for kort til å bruke energi på slik musikk. Dessuten har jeg respekt for at musikk jeg ikke liker kan være akkurat den musikken som gjør underverker for andres livskvalitet.

Nåvel, jeg tar de 16 albumene i kronologisk rekkefølge, med noen ord om hver av dem og med én låt fra hver skive. Link til omtalen i overskrifta. Noen kåring i tradisjonell forstand blir det ikke, men disse 16 utgivelsene fortjener noen godord på tampen av året.

Mary Chapin Carpenter, Julie Fowlis, Karine Polwart - Looking For the Thread

Denne skiva lyste opp rundt de dagene den gale oransje mannen gjeninntok det hvite huset på Pennsylvania Avenue. Som et vitnesbyrd om at samarbeid over landegrensene og over verdenshavene faktisk er et gode. Mary Chapin Carpenter sammen med skotske Julie Fowlis og Karine Polwart ga ut et aldeles nydelig og nedstressende album i en vanskelig måned for verden, januar 2025. 

Hold Everything der Carpenter er backingvokal  for Fowlis og Polwart:

Jeremy Loops - Feathers And Stone

Sørafrikanske Jeremy Loops ga i februar ut et album som også gjorde at jeg senket skuldrene og lot meg gli inn i en glideflukt av livsbejaende musikk. Og så godt å se en artist som omfavner hele musikkulturen landet hans har å by på i dette samarbeidet med Ladysmith Black Mambasa som selveste Nelson Mandela hadde som musikalske favoritter.

Trond Granlund - Livet er så mye

I februar kom veteranen Trond Granlund med et neddempa men likevel sterkt album med flere viktige budskap i forhold til tida vi lever i. Et album som vokste såpass på meg at det ble toppkarakter til slutt.

Her har jeg valgt tittellåten, som handler om selve livet.

Camilla Rosenlund - When The Seasons Changed

Et album på bare sju låter som tok meg på senga i vår for meg inntil da ukjente Camilla Rosenlund. Men dette er mektige saker der de store endringene i livet er tema. Fra en hard fødsel til en mild død. Her har jeg valgt Don't Let The Sun Go Down On Your Anger, om det å ikke gli inn i søvnen med fullt av sinne innabords.

Achille Lauro - Comuni Mortali

24. mars 2026 har jeg og to venner billetter til konsert med Achille Lauro i Torino, og jeg gleder meg som en liten unge. Hans album som kom i påska er en vidunderlig opplevelse fra start til slutt fra min nr. 1 artist på kloden for tida. Her er Amor, Lauros vakre hyllest til Roma:

Willie Nelson - Oh What A Beautiful World

Willie Nelson feiret sin 92-årsdag med å gi ut dette albumet, og det var bare det første av to album i år. Mannen er et unikum og er fortsatt på veien. Albumtittelen kan synes malplassert gitt verden slik den er nå, men når det kommer fra Good Ol' Willie så er det ren terapi. Det må bli tittellåten, sammen med en annen legende Rodney Crowell.

Younghearted - X

Finske Younghearted ga meg Årets album i -22, og årets utgivelse fikk også en 6-er. Dette er fløyelsmyk og nydelig pop med ekte instrumenter. At de synger på finsk spiller ingen rolle, dette er bare vakkert. På forrige album het åpningslåten Mustangi, her kom oppfølgeren.

Omar Østli - Tilfeldig trøst

Haldenseren Omar Østli ga i sommer ut et album med akustiske versjoner av tidligere utgitte låter, noen var kanskje nye, jeg er ærlig talt ikke helt sikker. Men uansett, dette var et album jeg trengte. Det er  historier stort sett fra livets skyggeside, og de berører. Som Bandittenes julebord. Ikke 100% akustisk, men det får så være.

Molly Tuttle - Little Miss Sunshine

2025 var også året der jeg oppdaga folkartisten Molly Tuttle. Hun er et unikum på gitar og med Everything Burns plasserte hun ansvaret for miseren USA er oppe i nå. Hennes mer enn eminente traktering av gitaren skinner også igjennom på Easy:

The Beths - Straight Line Was A Lie

8. oktober fikk jeg en opplevelse jeg ikke trodde var mulig, nemlig en konsert med mine indieyndlinger fra New Zealand, The Beths. En opplevelse jeg vil bære med meg livet ut. The Beths er et av mine fineste musikalske oppdagelser nå på 20-tallet og her er tittellåten, som de åpna konserten med:

Margo Price - Hardheaded Woman

Margo Price er også en av mine største favoritter og i år fant hun lykkeligvis tilbake til countryrøttene sine. Hardtslående og uten filter, men det er slik jeg elsker musikken hennes. Geniale Close To You er nr. 3 på min Årets låter-liste, men her er Don't Let The Bastards Get You Down, som heldigvis ikke ble siste låten fra Jimmy Kimmels show. Han kan nok gjøre Margos ord til sine:

Rebekka Lundstrøm - Accidentally Happy

Norske Rebekka Lundstrøm ble også en nydelig oppdagelse i år med et album som gjorde meg glad. Ikke rart da at jeg spesielt falt for tittellåten:

Bonnie And The Jets - II

Bonnie And The Jets er også norske, de spiller soulrock og det så gnistrende godt at jeg har gitt toppkarakter til begge albumene deres. Gleder meg vilt til de legger turen opp til Trondheim eller omegn! Breaking News er bare en helt rå og nydelig låt!

Foreningen for By og Bygd - Vegen Gløymer Ikkje Deg

Skeiv bygdecountry på nynorsk tok meg med storm i høst! Oppdaga dette bandet ved en tilfeldighet, og det er som regel de oppdagelsene som er de beste. Dette er bare så bra country at jeg kan bli helt lyrisk i beskrivelsen. Åpningssporet Usynleg Mann er et av mange fengende gullkorn på denne skiva:

Albin Lee Meldau & Arvid Nero - Min vän och Jag

Albin Lee Meldau og Arvid Neros album der de tonesatte elleve dikt av noen av Sveriges fremste lyrikere er rett og slett et nydelig album. Det kan ikke bli bedre når stor lyrikk også blir stor musikk. Julbudskap med tekst av Stig Dagerman er en av mange høydepunkter.

Amanda Sires - Nobody's Girl

Så kom Amanda Shires inn helt på tampen med sitt breaku-album etter skilsmissen med Jason Isbell, også det en artist jeg er fan av. Tre måneder etter utgivelsen åpna jeg ørene mine for denne musikken. Uansett så berører disse låtene meg, ikke minst Piece of Mind:

Så dette er altså min oppsummering av de albumene jeg har omtalt i år. Det er mange utgivelser jeg dessverre ikke fikk hørt på. Jeg håper at det bedrer seg i 2026.

Jeg ønsker dere alle et riktig Godt Musikkår 2026!

Amanda Shires - Nobody's Girl

Dette er et album som så ut til å havne på den lange lista av utgivelser fra solide artister som jeg ikke rakk å skrive om i år. Utgivelsen var for tre måneder siden, men noe gjorde at jeg fant fram til den her om dagen. Og den berører, da dette ikke er noe anna enn et breakup-album etter skilsmissen med Jason Isbell. Med et kraftig unntak, som jeg skal komme tilbake til. Det var Isbell som søkte skilsmisse høsten-23 og den ble formalisert på seinvinteren i år.

Isbell kom også ut med et album i år, og bare tidvis fant jeg tonen der da det var strengt akustisk. Jeg har hørt på det igjen nå og innser at jeg kunne ha skrevet om det. men bortsett fra Good While It Lasted så var det ikke så mye som hintet om brudd, det lå nok dypere ned i tekstene.

Amanda Shires derimot sier det som det er allerede på første låten etter introen, A Way It Goes som er om kjærligheten som forsvant og om følelsene over at han gikk. Det berører noe innmari, og alle vi som har vært gjennom samlivsbrudd skjønner så inderlig vel hva hun synger om.

Det er mye musikalsk melankoli på de første låtene her, så også på Maybe I der Shires kommer inn på at hun prøvde å få ekteskapet til å fungere. For du vil jo at det skal gå bra, spesielt når en har barn sammen. Her er det også en lengtende steel som underbygger følelsene som beskrives. Maybe I didn't know you er en setning som sier så mye.

Så har vi et par låter som er veldig direkte. Spesielt The Details går i dybden på hvordan Shires ser på bruddet. Med flere verselinjer som gjør inntrykk:

No matter how clear I keep the memories / You rewrite them/ So you can sleep

I got him help, and then he bailed / What were all those promises for

Her går det jo på at Shires var en viktig person for Isbell i det å komme i behandling og bli rusfri og at han i flere låter beskrev sin kjærlighet til henne.

He scared me then, he still scares me now / Never will hear me out

The thing is he justifies me, using me / And cashing in on our marriage

Det er sterke ord, og sjøl om et samlivsbrudd har minst to sider og minst to versjoner som jeg har den største respekt for så får jeg en umiddelbar sympati for en artist og et menneske som uttrykker seg slik. For dette er hennes virkelighet, slik hun opplevde det.

Så på Piece Of Mind kommer aggresjonen og sinnet ut, og når en gjennomgår noe sånt så må det bare ut. Musikken er da også av det røffere slaget.

Jeg nevnte et unntak i forhold til albumets tema, det finner vi i Can't Hold Your Breath som høres ut som et sterkt angrep på hvordan vi mennesker behandler jorden og klimaet og presidentens neglisjering av det åpenbare. Men jeg har sett en reaksjonsvideo der tolkninga er at det like gjerne kan være om det å være fanget i en giftig situasjon. Begge tolkninger har noe for seg, og det er det som er det fine med musikktekster, det blir opp til hver enkelt lytter å tolke.

Det er også mange flere låter her som berører, som Streetlight and Stars, Lately og avslutningssporet Can't Feel Anything. Samtidig så er det optimisme her, budskap om å legge vonde ting bak seg og se framover mot det livet kan ha å gi videre.

Jeg er fan av både Amanda Shires og Jason Ibsell. Begge har sin historie om hvordan og hvorfor dette ekseskapet sprakk, og jeg skal ikke her ta standpunkt. Men musikalsk sett så er det Amandas musikalske vitnesbyrd om dette bruddets bestanddeler som gjør dypest inntrykk på meg. For musikalsk er dette noe nær et mesterverk, med haunting (jeg klarer ikke å finne et passende norsk ord her) musikk som understreker sterkt hva dette handler om. 

Karakter: 6/6-

Årets låter 25 - 1

Så er jeg altså kommet til de tjuefem låtene jeg har satt på topp i år. Mange av de har klare kommentarer til hvordan verden ser ut nå, det er en del smerte her, men her er også musikk som bare er vakker.

25. Douwe Bob - Angel Child

Nederlandske Douwe Bob om foreldres verste mareritt, å miste et barn før livet knapt nok har begynt. Det er så mye smerte her som berører langt inn i hjertet, men det er også et håp, om å sees igjen.

24. Amanda Shires - Can't Hold Your Breath

På det som ellers er et smertefullt breakup-album etter skilsmissen med Jason Isbell har Amanda Shires denne ursterke låten der hun ikke holder noe tilbake om sin bekymring for klima, miljø og kloden vi lever på. Og hva hun mener om nåværende presidents ignoranse på området kommer også tydelig fram mellom linjene.

23. Trond Granlund - Holde seg skjerpa

Trond Granlund hyller sin far og hans motto om å holde seg skjerpa. Noe som er meget viktig slik verden er nå, for å alltid kjempe for den friheten og det demokratiet vi har i Norge og mye av Europa.

22. Jesse Welles - No Kings

Jesse Welles henger seg på de mange amerikanske artistene som synger ut mot Trump og MAGA-bevegelsen. Faktisk en av fire låter på min Topp 100 som tar for seg at USA ikke er landet for å være konge.

21. Tobias Rahim - Elsker når du smiler

Danske Tobias Rahim begynner også å få seg et publikum her i Norge, og denne låten gjør et dypt inntrykk. Om den gode vennen som han har tapt til alkoholen. Det er helt tydelig at dette kommer fra det innerste av hjertet.

20. Benny Borg - Duen og dronen

Benny Borg med en nydelig sang om det vakre med duens flukt over land, byer og hav, men som blir skutt ned av den militære dronen som bare er ute etter å ødelegge og sette de samme land og byer i brann.

19. The Beths - Mother, Pray For Me

Et av mine beste musikalske minner for i år er konserten med mine newzealandske yndlinger The Beths på Parkteatret i Oslo 8. oktober. Og denne enkle sangen gjør et dypt inntrykk. Vokalist og gitarist Elizabeth Stokes forteller nemlig om det trøblete forholdet til sin indonesiske mor grunnet i at hun ikke kan engelsk.

18. Cosby - I'm Still Here

I Tysklands utvelgelse til Eurovision stilte bandet Cosby opp med denne vakre låten om en datters kompliserte forhold til sin far. Som at han bare trakk på skuldrene når han tok henne for smugrøyking som 13-åring, rett og slett at han ikke var tydelig og satte grenser. Det er nok noe mange av oss fedre kan kjenne seg litt igjen i.

17. Anne Fagermo - Femåring

Anne Fagermo albumdebuterte i år, og at hun gjorde det på norsk er jeg glad for. Det gjorde at budskapet i denne låten ble både sterkere og nærmere. Om nabogutten som vokste opp i et hjem som ikke var godt og undringen over hvordan han har det nå som han som voksen har overtatt huset.

16. Tami Neilson - Foolish Heart

Med base på New Zealand har canadiske Tami Neilson skapt seg en solid karriere. Og i denne låten imponerer hun voldsomt med sin fenomenale stemme der hun henter det beste fra både Patsy Cline og Roy Orbison. En stemme til å få gåsehud av!

15. Katie Pruitt - Risk

Katie Pruitt er en artist jeg har fått stor respekt for. Hun er skeiv, noe som ikke er enkelt i Trumps USA. Men hun vil stå imot, hun vil elske sjøl om det medfører risiko.

14. SYMRE - Kimen del 2

Helt ærlig er det ikke mye jeg vet om den norske artisten Symre. Men hun treffer meg her med en skarp tekst som viser forbannelse over at vi som nasjon gjennom våpenproduksjon bidrar til at barn blir drept rundt om i verden. Musikken er litt anstrengende, men det må den kanskje være med dette budskapet. Da kan det ikke være fløyelsmykt.

13. Sigrun Loe Sparboe - Mørkest før det snur

Sigrun Loe Sparboe viser her sin solidaritet med sivilbefolkninga, og da spesielt barna på Gaza. Musikken er nydelig og teksten er til ettertanke, dette skjer her og nå.

12. Zoe FitzGerald Carter - Breathe Again

Amerikanske Zoe FitzGerald Carter ser i denne nydelige laidbacke og jazzinspirerte låten fram til at folk kan puste igjen etter at det nåværende styret i USA, med antivakserne inkludert er borte.

11. Low Cut Connie - Livin in the USA

En tankevekkende låt om hvordan det er å leve under Trumps antidemokratiske styre, og en følelse av at dette ikke er ens land lenger og at den amerikanske drømmen er borte.

10. Mickey Guyton - Remember Her Name

I dagens USA er det det maskuline som gjelder, kvinnene skal helst tilbake til kjøkkenbenken. Mickey Guyton minner oss derfor om alle kvinnene som ethvert samfunn trenger for at ting skal bli gjort og for at samfunnet skal fungere.

9. Suzanne Vega - Last Train From Mariupol

Suzanne Vega leverte et sterkt album i år der spesielt denne låten stod fram. Om det siste toget som gikk fra Mariupol før byen ble lagt øde av russiske bomber. Et tog der sjøl Gud var med for å slippe unna det helvetet ...

8. Albin Lee Meldau - På andra sidan havet (Folkmord)

Albin Lee Meldau kaller en spade for en spade når det gjelder det som skjer på Gaza. Og mer er egentlig ikke å si.

7. Henning Kvitnes - Den lange natta

Henning Kvitnes har proklamert at han har lagt opp som artist, om så er tilfelle så er denne låten en vakker avskjed. Om det å ha en i sin nærhet som kan gå sammen med den når det som er som mørkest.

6. Molly Tuttle - Everything Burns

Når jeg hører på denne teksten er jeg i liten tvil om hvem Molly Tuttle beskriver som den som får alt til å brenne. Men musikalsk er også dette en perle, Tuttle er helt fenomenal på gitaren og låten har derfor en atmosfære som jeg bare elsker.

5. Lotte Torgeirsen & Trond Granlund - Blodappelsiner

Trond Granlund og Lotte Torgeirsen forteller det som det er vedr. Israels krigføring på Gaza. Det blir ikke mer rått enn dette.

4. Brandi Carlile - Church & State

Jeg ser jo nå at mange låter på lista er med amerikanske artister som har en brodd mot Trump og MAGA-fascismen. Men galskapen som skjer over dammen er noe som opptar meg sterkt, og da blir slike låter viktige for meg. Og Brandi Carlile er en av dem som sier sterkest ifra på dette fyrverkeriet av en låt. Jeg har aldri hørt henne så rocka, og så har hun et kraftig budskap.

3. Margo Price - Close To You

Med albumet Hardheaded Woman er rebellen Margo Price tilbake til sine countryrøtter. Dette er en vakker kjærlighetserklæring som blir genial med denne ene setninga: We played the jukebox while democracy fell. Margo vinner ikke nye venner blant den jevnt over konservative countryfansen, men hun står fjellstøtt som en person og artist med integritet. Denne liveversjonen er noe nedstrippa fra albumversjonen. Men like nydelig.

2. Mya Byrne feat. Sandy Stone - Keep Me Warm

Gjennom en YT-video som presenterte skeive kvinnelige countryartister oppdaga jeg bl. a. Brooke Eden, Jay Oladokun og ikke minst Mya Byrne. Hun er transkvinne og er forfulgt av Trump og Maga som ikke aksepterer transpersoner for den de er. Det er så vondt og fortvilende at slikt skjer i det som skal være Land of the Free ... Jeg har enorm respekt for Mya Byrne og det hun står i, spesielt når det er countrymusikken som ligger hennes musikalske hjerte nærmest, en sjanger der ihvertfall i USA majoriteten av fansen er rimelig konservative. Dette er en låt til å få en klump i halsen av!

1. Achille Lauro - Cristina

Men det måtte bli Achille Lauro på topp, min nr. 1-artist på kloden om dagen. Som den fan jeg er kjørte jeg alle låtene fra hans album som kom i påska gjennom Google Translate. Og denne hyllesten av moren som oppdro Lauro og broren som alenemor er noe av det vakreste jeg har hørt. Han sier bl. a.: Det er ikke lett å oppdra en mann, men du klarte det mamma, du klarte det mamma. Faren levnes liten ære, og han beskriver også hvordan moren åpnet hjemmet for venner av sønnene som ikke hadde det greit hjemme, de kunne bo hos dem en periode. Og han beskriver hvordan de levde på lite en stund for at moren skulle få råd til å gi sønnene en uke i Paris. Og musikken, det er så intenst vakkert.

Om tre måneder reiser jeg og to venner for å oppleve Achille Lauro på konsert i Torino. Jeg gleder meg enormt!

Så til slutt vil jeg ønske alle som leser dette en riktig God og fredfull Jul og alt godt for det nye året 2026!

Årets låter 50 - 26

Da er tida inne for del  2 av min kåring av årets låter. Her blir det altså én setning for å beskrive hver enkelt låt. Og nå teller jeg ned fra 50. Velbekomme!

50. Rune Rudberg Band - Befri dine ord

Rune Rudberg viser en ny side av seg sjøl når han covrer Fredrikstadartisten Steffen Hissingbys låt på en måte som har fått opphavsmannen til å skryte uhemmet av at han har skjønt nerven i låten.

49. Chris Pellnat - No Kings For Me

Chris Pellnat er ikke den mest kjente artisten, men han føyer seg fint inn i rekka av amerikanske artister som står opp mot fascisten i det hvite huset.

48. Mäbe - På andra sidan midnatt

Svenske Mäbe med en aldeles nydelig oppfordring om å utgjøre en forskjell i livet.

47. Michael McDermott - No Kings

Michael McDermott er også en artist som reagerer kraftig på hva Trump gjør med landet hans

46. Hatari - Quantity Control

Mathias Haraldsson er ikke lenger vokalist i Hatari, det forhindrer ikke at de leverer en ny kvalitetslåt.

45. Ledfoot - Somebody's Heart

Norskbaserte Ledfoot aka. Tim Scott McConnell med en annerledes julelåt der fokuset er dem som sitter nederst ved samfunnets bord.

44. Epica - Cross the Divide

Nederlandske Epica med uforflignelige Simone Simons i spissen viser hvorfor jeg bare måtte kjøpe billett til neste års Trondheim Rocks!

43. Dropkick Murphys - Who'll Stand With Us

Dropkick Murphys fra New Jersey har alltid stått på vanlige folks side, så også nå i skjebnetida USA er inne i.

42. Achille Lauro - Incosienti Giovani

Achille Lauros vakre Sanremolåt er den jeg har spilt mest i år iflg. Spotify.

41. Magazin - AaAaA

At Magazin ikke vant Kroatias utvelgelse til Eurovision skjønner jeg fremdeles ikke ...

40. Jay Oladokun - War Games

Jay Oladokun setter søkelys på at det er vanlige mennesker som ofres når krigerske statsledere skal gjennomføre sine planer:

39. Tora Daa - Run Faggot Run

Vår internasjonalt anerkjente gitarist Tora Daa taler skeives sak i denne enkle, men råe låten.

38. Brooke Eden - Rainbow Rodeo

Brooke Eden viser at country også er for skeive.

37. Edvards Strazdins - I ain't got the guts

Den første låten jeg hørte fra Eurovisions 2026-sesong var altså denne countryperlen fra Latvia!

36. Ledfoot - The Ways of Man

Ledfoot formidler en samtale med en mann som vet han skal dø av kreft.

35. H. SELF - Det är så mycket som så många inte förstår

Den svenske trubaduren H. SELF er en av mine store oppdagelser i år, og her problematiserer han det faktum at mange kommentarfeltkrigere er så skråsikre på at deres oppfatning av virkeligheten er den riktige.

34. Jordan Allen Dean - Time to Surrender

Jordan Allen Dean ber gode amerikanere ikke gi opp sjøl om landet styres i aldeles gal retning.

33. Lord of the Lost - The Fall From Grace

Er det Eurovision Song Contest eller de vestlige demokratier Lord Of The Lost har i tankene her?

32. Mary Chapin Carpenter, Julie Fowlis, Karine Polwart - A Heart That Never Closes

Mary Chapin Carpenter ga i år ut en skive sammen med to skotske artistkolleger, og denne sangen her er bare så nydelig!

31. Div. artister - No Kings In The USA

Den tredje låten på lista som viser amerikanske artisters misnøye med at de har en president som opphøyer seg til noe mer enn det.

30. Allison Russell feat. Annie Lennox - Superlover

Allison Russell og Annie Lennox synger ikke om en superelsker, men om menneskene som kan dra verden i riktig retning og bare ta gode avgjørelser for verden.

29. Bashar Murad & Apo Sahagian - On The Run

Palestinske Bashar Murad og armenske Apo Sahagian tar for seg det å være på flukt.

28. Dolly Parton - If You Hadn't Been There

Dolly Parton med en rørende hyllest til sin ektemann som døde for et år siden.

27. Katarsis - Tavo akys

Et indieband fra Litauen ble mine store favoritter i årets Eurovision med denne litt mørke, men nydelige låten.

26. H. SELF - Dissident

Svenske H. Self igjen, i en låt der han sier nei til å sende sine barn ut i krig.

Årets låter 100 - 51

Dette har vært et annerledesår her på bloggen. Jeg har ikke fått omtalt så mange album som jeg hadde ønska, kun drøyt 50. Mange album jeg skulle ønske å skrive om har ikke blitt noe av, som Lily Hiatt, Tyler Childers, Neko Case og Amanda Shires for å nevne noen få. Så jeg synes det blir litt for lite til å kåre noe Årets album. Så jeg kommer nok heller til å skrive en artikkel om de albumene jeg har gitt 6 uten å rangere.

Derimot har jeg samla på låter. 138 nye låter har havna på min Årets låter-spilleliste. Mange av de er låter med viktige budskap i forhold til den usikre verden vi lever i om dagen. I slike tider blir musikk ekstra viktig for å søke trøst eller for å få nytt mot til å kjempe mot urett og negative krefter. Men også låter som bare er fine er også viktige for å komme seg litt bort fra virkeligheten.

Presentasjonen av Topp 100 blir tredelt. 51 - 100 blir bare å poste låtene, med lenke til videoen i overskrifta og uten kommentarer. 26 - 50 blir med én setning for å beskrive det fine i låten. Mens 1 - 25 vil ha mer utfyllende om hvorfor de låtene er mine topp 25 i år.

51. Ukjent Hest - Thea, nei jeg heter Nikolai

52. Tobias Sten - Har ein del ting å sei

53. NAVIBAND - Prosze przytul mnie (Mamo)

54. Kristi Brud - Tenk om de venter på oss

55. Zach Bryan feat. Kings of Leon - Bowery

56. Di Derre - Yppetryne

57. Geirr Lystrup - Spør fjorden

58. Hurula - Barnhem, Ungdomshem, Vårdhem

59. Ida Maria - Pussy and Money

60. Haugland - Videre

61. Ane Brun - Benjamin

62. Sasha Bognibov - We Changed Our Gender - Extended version

63. Vampiri - Tebi treba neko kao ja

64. The Rasmus feat. Nico Vilhelm of Blind Channel - Break These Chains

65. Margo Price - Don't Let The Bastards Get You Down

66. Erand Sojli - Të Kam Në Fron (Låten starter etter 1:30)

67. Orville Peck - Drift Away

68. Albin Lee Meldau & Arvid Nero - Barfotabarn

69. Trine Harbak - En sang om lyng

70. Vaarin - Valentine

71. AUGUST - Heldig

72. Jeangu Macrooy - Independent Girls & Nasty Evil Gays

73. Lord Of The Lost - I Will Die In It

74. AUGUST - Håp

75. Courtney Marie Andrews - Cons and Clowns

76. Hämatom & The Hardkiss - Children of the Sun

77. Camilla Rosenlund - Yours Alone

78. Within Temptation & Jerry Heil - Sing Like A Siren

79. Olav Larsen & Alabama Rodeo Stars - Protest Singers

80, Trine Harbak - Desember

81. Chappell Roan - The Subway

82. Ollie - Guardian Angel

83. H. SELF - Månsskenssoldater

84. The Shootous & Lindsay Lou - Trampoline

85.  Foreningen for By og Bygd - Finskebukta

86. The Catsharks - Pink Balloon

87. Hurula - En Döende Planet

88. Restore to Past - Your Song Again

89. Albin Lee Meldau & Arvid Nero - Julbudskap

90. La Zarra - Fuck You

91. Euften - Goodbye Hell

92. Michelle Ullestad - Ja, vi elsker

93. Willie Nelson feat. Rodney Crowell - Oh What A Beautiful World

94. Ryan Bingham feat. The Texas Gentlemen - The Lucky Ones

95. Michaela Ann - Me and Willie

96. Whitey Morgan & the 78's - We had It All

97. Oakland Rain - If You Were A Song

98. Sebastian Yatra - La Pelirroja

99. Kaliopi - Dobro vece i laku noc

100. Ollie - Slave

Lord Of The Lost - OPVS NORI Vol. 2

Jeg omtalte albumet OPVS NORI Vol. 1 med tyske Lord Of The Lost i august og skrev da at dette var første album i en trilogi. Lite visste jeg da at del to skulle komme så kjapt etter det første albumet. Men sist fredag forelå altså album to i denne trilogien, og igjen er det potent metal som kommer fra vokalist Chris Harms & co.

Åpningslåten The Fall From Grace handler altså om å ramle ned fra pidestallen eller å havne i vanære etter å ha vært på toppen og solt seg i glansen av det. Siden dette er et band som har deltatt i Eurovision blir veien kort til at et av tolkningsmulighetene her er at det er et stikk til den gjørma Eurovision har havna i med Israels meget kontroversielle deltakelse og fem kringkastere som har trukket seg som en konsekvens av dette. En annen tolkning kan være det faktum at demokratiet er på vikende front til fordel for autoritære ledere og ideologier også her i Europa. Uansett så er dette en knallsterk og sjukt fengende metallåt som litt på overtid kom inn på min nominasjonsliste til min Årets låter-kåring, som jeg kommer tilbake til i senere innlegg før nyttår.

Av de elleve låtene er det i fire at LOTL har med seg andre artister, og på Would You Walk Me Through Hell? er det det moldovske metalbandet Infected Rain med vokalist Elena Catarage med artistnavnet Lena Scissorhands. Også dette en sterk låt som holder meg interessert fra start til slutt. Om viktigheten av å ha en person ved sin side når en går gjennom de tøffeste periodene i livet, eller den generelt usikre tida både Europa og verden som helhet er inne i nå.

Som på den forrige skiva er det første halvdel som jeg finner mest interessant, her er det bare kremlåter. Så også One Of Us Will Be Next. Også her med et litt dystert tekstunivers, da det dreier seg om to som innser at den neste som dør er en av dem.

LOTL deltok i Eurovision-23 og knytta der vennskap med folkets store vinner det året, finske Käärijä. At han bare ble nr. 2 falt mange fans tungt for brystet. Uansett er det kjekt å se at dette vennskapet og den gjensidige musikalske respekten de har for hverandre har ført til samarbeid om en låt. Og i beste Käärijä-ånd heter den Raveyard. En låt der både LOTL og Käärijä får skinne.

De andre låtene med gjesteartister er What Have We Become? med engelske IAMX (Chris Corner) og Please Break The Silence med det tyske metalbandet League of Distortion med vokalisten Anna Ace Brunner. Alle disse gjesteartistene kommer jeg til å følge framover.

Alt i alt er album to i denne trilogien like bra som nr. 1. Igjen vister Lord Of The Lost at de er et potent band og at inntrykket man fikk av de i Eurovision-23 igjen gjøres til skamme. Dette er hardt, det er melodiøst og fengende og i det hele tatt metal etter mitt hjerte. Og med denne hastigheten går det nok ikke så mange månedene av 2026 før vi har det tredje og siste albumet i trilogien ute. Det gledes!

Karakter: 5/6.

H. Self - Vildvisor

Svenske Henric Hammarbäck med artistnavnet H. Self er en produktiv artist. Han begynte med to engelskspråklige album i -21 og -23, men debuterte på svensk ifjor med Skälva og oppfølgeren Efterskalv kom i vår. Det var da jeg ble kjent med hans musikk, men etter div. singelutgivelser gjennom sommeren og høsten slår han nå til med et album på hele 21 låter! Det er ambisiøst, men han har beholdt det outsiderinntrykket jeg fikk av vårens skive. 

At dette er en artist som vil si noe med musikken og være noe mer enn bare en underholder kommer til uttrykk i åpningslåten Fråga Barnen, som er et bidrag i debatten om en i det hele tatt bør smake alkohol med barn til stede. H. Self ber ihvertfall folk om å tenke seg om. Men det er også et budskap om det å lytte til barna og deres tanker om fremtiden og om livet i stort.

Det er så mycket som så många inte förstår er også en tekst til ettertanke. Om at mange er så skråsikre på det de mener uten at de egentlig har peiling på hva de snakker om. Og det er verdt å legge seg på minnte det han sier om at rettigheten til å stemme i frie valg er på retur.

Dissident er også en viktig låt, som stiller spørsmålet om en virkelig vil sende sitt barn ut i krig. Svaret til H. Self er nei og hans konklusjon på det er at han derfor er en sint dissident:

Musikalsk er H. Self nær country, men han varierer en god del. Jevnt over vil jeg si at det er noe naivistisk i måten hans å synge på, og det er fortsatt passe smålåtent som jeg kom inn på i vår. Og sjøl om det bare er én låt jeg ikke klarer å like så kunne det kanskje vært skåret det litt på antall sanger. Men samtidig har jeg respekt for at det er dette artisten sjøl ville dele med verden nå. Ingrid vill det er den ene låten jeg ikke klarer å like, den er så treg og trøttende at jeg nesten må skippe videre til neste spor. I en annen av de roligste låtene tar han en svipp innom Norge og Torbjørn Egner, da den heter Casper, Jesper, Jonatan (och jag). Også den treg og langtekkelig ved første lytt, men etterhvert oppdaget jeg de fine nyansene i den.

Et par låter er også tilegna kjærligheten, som Lett mig til det här og her på Tills hon älskar sig själv der en ønsker å holde fast ved den en elsker selv om hun har sine store problemer, bl. a. med rus:

Jag vill bli nykter er som en skjønner en rusavhengigs ønske om et rusfritt liv, der angsten er større enn Stockholm men at en må ha hjelp for å komme seg ut av det helvetet en er i:

Til slutt Så kan det gå er bl. a. om et forhold som tar slutt og den smellen en går på som følge av bruddet:

I stort så er dette et album som gjør inntrykk. Musikken er til tider enkel, og budskapene er rett fram og enkle de også, men viktige. Det er igjen mye om et liv som outsider, der en ikke helt passer inn A¤-kravene som stilles til hvordan en skal leve livet. Jeg er svak for slikt, kanskje fordi jeg høler meg som en outsider sjøl, ihvertfall på enkelte områder. Og da føler jeg en nærhet til denne musikken og disse tekstene, jeg føler at H. Self kommuniserer direkte med meg og treffer en nerve i meg med de aller fleste låtene på dette albumet. Så får jeg bære over med at enkelte låter føles litt langtekkelige.

Karakter: 5/6.

Brandi Carlile - Returning To Myself

Brandi Carlile er ute med sitt første soloalbum siden uhørt vakre In These Silent Days fra 2021. I vår var hun aktuell med duettalbumet Who Believes in Angels? med Elton John, men nå for en måned siden kom altså denne skiva her. Som lå på lista mi, men som så mange andre i år blitt trykket mer nedover av enda nyere musikk som jeg også ville lytte til og skrive om. Men nå fikk jeg lyst til å høre hva Brandi Carlile hadde å gi denne gangen, og jeg angrer ikke!

Det starter med tittelsporet Returning To Myself, og i utgivelsen der hun kommenterer hver låt sier Carlile om denne at hun sjøl ikke er personen hun ville ha vært sammen med. Det handler om det å kunne være stille sammen, at sjøl om en ikke sier noe så er en der for de rundt seg likevel. Igjen viser Carlile at hun er en ordkunstner når hun forteller at å vende tilbake til seg sjøl er noe av det mest ensomme du kan gjøre. Og jeg oppfatter også denne neddempa låten som en hyllest til kona og døtrene, for at de holder ut med henne. En låt jeg syntes var kjedelig ved første lytt, men som andre gang åpenbarte seg som en vakker perle. Så fort kan altså inntrykket av en sang endre seg!

Human er det jeg vil kalle albumets anthem. Carlile sier at låten er en erkjennelse av at hver generasjon på sin måte føler at de lever i en apokalypse, en endetid der man er blant de siste menneskene på kloden. Og at det å være menneskelig er å være der for de en er glad i i den korte tida vi har til disposisjon før vi returnerer til stjernene. Og så er det en oppfordring om å være menneskelig og empatisk i en verden med stadig mer hat.

A War With Time er også en nydelig låt. Om det å være på reise, men også det å være der en er. Og som tittelen sier er det også om en kamp mot tida, det at vi blir eldre og at vi er forgjengelige.

Church & State er en aldeles rå rocker av en låt der Carlile forteller oss at sjøl de som styrer USA mot avgrunnen nå ikke kommer til å leve evig, at det er håp og at vi bare må stå sammen. Om at vi skal komme ut av denne tida med hodene våre høyt hevet mens de som nå undertrykker og bygger ned demokratiet ligger igjen på historiens skraphaug.  Og som tittelen antyder er det også en advarsel mot å blande religion og politikk, at det at religionen blir en del av staten. For da vil vi som ikke tror bli fremmedgjorte og føle at vi ikke er en del av dette landet, denne nasjonen. En av de råeste låtene jeg har hørt i år. Ikke bare inn på min Årets låter-spilleliste, men også inn på Anti 45/47, min spilleliste med låter der amerikanske artister synger ut mot Trump, men også mot det kalde udemokratiske samfunnet som han og MAGA vil ha.

Til slutt No One Knows Us, en vár og vakker låt. Mer er egentlig ikke å si.

Jeg vil også trekke fram Joni, Carliles hyllest til en av hennes største inspirasjonskilder Joni Mitchell. Og You Without Me, som er om å se sine barn vokse til, bli mer og mer sjølstendige til de til slutt forlater redet. Som Carlile i kommentarutgaven beskriver som noe av det fineste, men også noe av det vondeste foreldre kan oppleve. 

A Woman Oversees er den eneste låten her som jeg ikke får under huden da den føles rimelig stillestående. Men ellers er dette et nytt sterkt album fra Brandi Carlile, en artist som igjen gir oss sanger som berører langt der inne.

Karakter: 5,5/6.

Synne Sørgjerd - Jeg går ned med dette skipet

Etter mange singler over noen år kom Synne Sørgjerd med sitt første album 31. oktober. Jeg har hørt på det en del i det siste og jeg synes dette er et forfriskende popalbum med mange låter med mye trøkk. Som i tittellåten, som også åpner skiva:

Denne låten og sju andre er skåret over samme lest, der versene er mer nedpå enn refrengene ,der det er fullt øs. Derfor er det også refrengene som bærer låtene, de er fengende og er vanskelige å sitte stille til. Tekstmessig er det slik jeg opplever det om det å leve som ung kvinne i dagens samfunn. Se & hør er om å være av den oppmerksomtssøkende typen, der det å komme på trykk i ukebladet med samme navn er et mål:

I Store åpne sår er det mye frustrasjon som må ut og de kommer også her mest ut i refrenget:

For noen dager siden så jeg et nyhetsinnslag på NRK om kåringa av kjøpesenteret med best handlemusikk, og da var det et senter som bl. a. spilte Synne Sørgjerds Hun du venter på og vi fikk også et lite glimt av en liten konsert hun hadde der. Låten var den første jeg hørte med henne og dette er en fengende og glad låt:

Når åtte av ti låter er skåret over samme lest blir det også litt skivas svakhet fordi oppbygninga blir forutsigbar. Men det hjelper på at det er fengende fine refreng det er lett å synge med på. Av de to rolige sporene liker jeg best avslutningslåten Høye hus da Aldri så vondt blir vel stillestående etter min smak.

Men for all del, Synne Sørgjerd er et friskt pust på den norske pophimmelen med flere låter som vi trygt kan kalle bangers. Derfor er dette et album vel verdt å låne ørene til!

Karakter: 4,5/6.

Albin Lee Meldau & Arvid Nero - Min vän och jag

                                         

Svenske Albin Lee Meldau har jeg visst om en stund og i 2021 var han med på min liste over Årets låter med Josefin, Utover det har jeg dog ikke snust på hans musikk. Men når han nå i høst kom med et par låter sammen med for meg ukjente Arvid Nero ble jeg nysjerrig. Jeg skjønte at det var et album på gang og nå på fredag kom det. Et album der de tonesetter dikt av svenske poeter. Det er rett og slett en hyllest av svensk poesi.

Og hva skal jeg si? Ja, jeg er glad i fengende musikk, men noen ganger er det det stillferdige og neddempa som treffer meg. Og det disse to karene serverer er akkurat hva jeg trenger nå. Noe stillferdig og ettertenksomt som kan få meg til å roe ned og glemme all f...skapen i verden.

Åpningssporet Här (Furorna svara) med tekst av Helmer Grundström gir meg akkurat den roen som jeg behøver og den bærer bud om at dette er ei skive som vil gi meg ro i sinnet. Det minner meg litt om et album Björn Afzelius og Mikael Wiehe kom med i sin tid, sjøl om det der var mer sanger med politisk brodd og der de sang annenhver sang. Her er det duettene som står i fokus.

Tittellåten med tekst av Carl Snoilsky og denne videoen fra studio forteller meg om to artister som bokstavelig talt har funnet tonen sammen og som trives med å lage musikk sammen. Det er vakkert rett og slett:

Barfotabarn, med tekst av poeten Nils Ferlin var låten som gjorde meg oppmerksom på dette prosjektet. En tekst som har aktualitet den dag i dag og som går rett til hjertet mitt. Med et budskap om at vi må ta vare på barna våre og gi de en ballast som gjør at de får et godt liv. Det er noe mektig over denne her:

Julbudskap skrevet av Stig Dagerman er en annen låt som gjør et dypt inntrykk. Og videoen fra et studio med vegger og gulv av tre gir en så ekte og nær atmosfære. Det er musikk som dette vi trenger nå når kunstig intelligens er inne for fullt og vil ta over for menneskene i det å skape musikk. Det denne låten viser er at ekte musikk laget og framført av ekte mennesker er uslåelig.

Tag mig håll mig viser at de også kan ta det litt opp. Det handler om en som vet en skal dø i natt og atmosfæren med den mørke koringa gjør et sterkt inntrykk og understreker budskapet i sangen.

Elleve låter på en drøy halvtime og hver sang har noe vakkert og nært over seg. C-dur er også vakkert neddempa der fortellingen er om han som kommer ut på vintergaten etter en natt fylt med elskov med en kvinne. I dina ögon er en liten perle på 1:17 som viser at sjøl en så kort låt kan berøre. Svarta rosor er også bare vakker og jeg merker en klump i halsen av lykke over at jeg er så heldig å få oppleve en så nydelig sangkunst. Og så må avslutningssporet Vore jag Gud skrevet av Astrid Lindgren nevnes. Vakker poesi her også.

Dette er et album som bare er til å elske og som er viser den store lyrikkskatten også svenskene har. Og jeg kommer definitivt til å følge Albin Lee Meldau, men også Arvid Nero tett framover.

Karakter: 6/6.

Trine Harbak - Da æ va av skog

Trine Harbak er en visesanger som nå er ute med sitt debutalbum. Det er spilt inn i Trondheim og blant de som har bidratt er Sambandet-gitarist Skjalg Raaen. Velkjente Alexander Pettersen, bl. a. kjent for sitt samarbeid med Ida Jenshus gjør sammen med Pål Brekkås en meget god jobb som platas produsent.

Dette er rolig musikk og egentlig i et landskap jeg (for) sjelden hører på. Derfor har jeg måttet bruke tid på å bli kjent med låtene og så bli vant til de. Det har vært en lærerik prosess å lytte på en litt annen måte, for det er det jeg må gjøre når jeg lytter til musikk jeg sjelden eksponerer meg for.

Tittelsangen innleder albumet Jeg synes den føyer seg fint i den norske visetradisjonen, som det at det er et ettertenksomt preg på lydbildet og her er det tydelig at teksten er viktig. Den skal høres og forstås godt og musikkens funksjon blir å pakke inn teksten. Det synes jeg fungerer bra her, bl. a. gjennom den dvelende elgitaren. Teksten har fått meg til å reflektere over hva som vil stå igjen etter meg. Og ja, det blir en del esker og papirer, esker som ikke har vært rørt på mange år.

En blås og en bønn er et meget særegent spor der Harbak har med den svenske vise- og rockepoeten Stefan Sundström, som har vært musikalsk aktiv siden 1980 med mange utgivelser. Særegenheten her er at det er en sang der duettpartnerne synger på hvert sitt språk og de synger ikke i sync. Det er uvant og en tanke rotete, men det har også sin sjarm. Også her er ettertenksomheten framtredende.

En sang om lyng er den beste låten på skiva i mine ører der Harbak bekjentgjør at hun ikke er av de mange som vil synge om roser, istedet er det lyngen som hun vil vie sangen til. Eneste lille ankepunktet jeg har er bruken av ordet jævlig i setninga Det fins så jævlig mang sanga om rosa. Nå er jeg ikke noen pietist og jeg både bruker og tåler kraftuttrykk sjøl når behovet er der. Men akkurat i denne musikken blir dette ordet litt maplassert når musikken er så vakker og nær. Uansett så er det småpirk, for dette er som sagt vakkert. Gitaren gir også låten et visst countrypreg, noe jeg setter stor pris på.

Dette er ei skive med fin variasjon i det musikalske uttrykket. F. eks. så har Kunstig lys et kabaretpreg som er uventa, men spennende. Siste sporet jeg tar med er Stjerne som er den låten der tempoet skrus en tanke opp. Men uten at den fine várheten som preger plata forsvinner. Og en morsom tekst om kjærlighet er det, om det å være en stjerne for den en elsker.

Hist og her kan det bli vel rolig og melankolsk, men det rokker ikke ved at dette er et vakkert og nært visealbum som jeg håper får mange lyttere. Det er neimen ikke lett for nye artister å skape seg et navn i Norge, og spesielt ikke hvis man er litt smal sjangermessig. Så sånne som Trine Harbak som tør å gi ut musikk som ikke er mainstream og ikke blir en del av radiostasjonenes spillelister fortjener all mulig ros og respekt for at de er tro mot musikalske kall og gir ut den musikken som de føler seg mest hjemme i.

Karakter: 5/6.

Kristi Brud - Et fall

Kristi Brud er et band fra Bergen som ble dannet etter at den forrige besetninga av Hjerteslag sprakk og vokalist Robert Eidevik fikk rettighetene til å bruke bandnavnet videre. Litt spesielt navn, den henspeiler jo på en sentral skikkelse i den såkalte Knutby-saken i Sverige for en del år siden, en pikant drapssak i et religiøst miljø der en av de fremste i den menigheten ble kalt Kristi Brud.

Kristi Brud vant Spellemann i rockeklassen for sitt debutalbum Alt er nytt fra 2023. Og at dette bandet er et barn av Hjerteslag kan jeg høre på musikken, det er en del de har tatt med seg over for å si det sånn. Samtidig er det forskjeller, f. eks. er vokalen langt mer laidback, jeg får en følelse av at den på en måte ligger bak musikken.

Uansett så er flere av de ni låtene av det fengende, raske slaget, som åpningssporet Nærmere og fjernere.

Jeg liker det suggererende preget denne låten og de fleste sporene her har. Jeg liker også hvordan synthen bidrar, det er noe av det som er tatt med over fra Hjerteslag. Og sjøl om vokalen er mer laidback er den tydelig nesten hele tiden.

Tittellåten Et fall er preget av det samme og igjen liker jeg det jeg hører. Tekstmessig virker det som det hintes til konflikten med Eidevik, noe det skal sies også han har gjort i låter med nye Hjerteslag. Her tar jeg ikke stilling siden jeg liker musikken til begge band. Dette her er en deilig fengende låt der den duvende vokalen passer godt inn. Dessuten er det interessant at coveret tydelig hinter til skapelsesberetningen fra Det Gamle Testamentet og syndefallet da Adam og Eva spiste av eplet.

Blindveier er en låt som jeg føler bikker over ei t mer heseblesende landskap og her klarer jeg for en gangs skyld ikke å få med meg hele teksten da vokalen blir for sped i forhold til musikken. Men det er det eneste sporet der jeg har den innvendinga. Derimot er Tenk om de venter på oss albumets beste låt etter min mening. Den varer i over fem minutter og åpner med et nydelig og suggererende instrumentalparti og vokalen kommer først inn etter 1:40. Likefullt synes jeg det fungerer meget bra, og jeg elsker synthen her, den bringer en varme inn i musikken som jeg setter pris på.

Men Kristi Brud viser at de også kan ta det litt ned, og sånn sett er Noe levende en vakker låt der det  bygges rolig opp til et fengende instrumentalparti på slutten.

Besetningen må nevnes og er som følger: Nikolas John Aarland, Torjus Raknes og Petter Sætre, alle gitar/vokal, Ole André Hjelmås, bass/vokal, Robert Jønnum, synth og Per Elling Kobberstad, trommer. Jeg synes de fungerer som en meget samspilt enhet som her har gitt meg en meget god lytteopplevelse. Som nevnt tar jeg ikke stilling i konflikten som førte til at vi nå sitter med to band som jeg begge liker. Det viktigste er at det i enden kommer ut god musikk som vi lyttere kan kose oss med.

Karakter: 5/6.

Foreningen for By og Bygd - Vegen Gløymer Ikkje Deg

Denne gjengen her hadde jeg ikke hørt om inntil sist fredag, og så er det den som har vært soundtracket til helga og så og si det eneste jeg har hørt når jeg har hatt ledige stunder. Og hva er nå dette da? lurer du sikkert på. Og svaret er skeiv bygdecountry på nynorsk! Det skeive elementet tok jeg rimelig kjapt basert på noen av tekstene, som Børsa og Dei ti Boda. Men uansett så er dette glad country som jeg bare elsker, denne foreninga her har rett og slett tatt meg med storm!

Jeg skjønte egentlig hvor det bar hen når de åpna med denne herlige saken her. Det er bare så fengende og deilig om et av- og på-forhold som bare måtte gå skeis til slutt. Teksten henger jo helt ikke ihop med den godlynte musikken, men slikt er bærre lekkert etter min mening:

Så kommer Finskebukta (ja, du leste riktig!) som etter lang tids overveielse ble denne skivas bidrag til lista der jeg nominerer til Årets låter. Det mest rocka sporet, og igjen er det bare helt herlig å høre på, merk den deilige koringa f. eks.:

Bandnavnet henspeiler på den første homoorganiseringa i Norge og bandet skriver i presseskrivet at de som en hyllest til de norske pionerene på området utforsker hvordan en kjønnsstereotyp sjanger som country blir når en snur opp ned på hva som er det sjølsagte. Og det gjør de altså på en måte som gjør at dette er det beste countryalbumet jeg har hørt på lange tider. For ikke er det bare underfundige og gode tekster, musikalsk er dette en skikkelig humørbombe som burde få mange til å se litt lysere på tilværelsen.

Bandet består av: Jens Kihl (vokal), Helene Nilsen (vokal/akustisk gitar), May Frida Bosch (trommer), Lars Korff Lofthus (vokal/bass, både akustisk og elektronisk) og Endre Aasebø (vokal/elgitar). 

I Børsa finner vi det gamle skillingsvisemotivet med en far som sover med børsa ved siden av seg i den hensikt å ha den klar hvis det kommer en frier han ikke liker til gards og vil ha ... sønnen. Argumentet er at menn er vonde!

Helene Nilsen har hovedvokal på tre av de elleve låtene, og Ho Frå Hardanger er en av em:

Dei Ti Boda er en morsom veileder i å bryte alle de ti budene fra Bibelen, i kronologisk rekkefølge. Skivas største humorbombe for å si det sånn. Men som siste låt må jeg ha med det kombinerte avslutnings- og tittelsporet, og enda en fengende og deilig låt. Mellom oss er ferga lagt ned / Og det vart ikkje noko bru er et bittersøtt og genialt bilde på enda et forhold som ikke ble som en håpte, noe countrysjangeren er full av:

Jeg kunne like gjerne valgt de fem andre låtene, såpass bra er dette albumet. Elektrisk Ål, Tenkje På Deg, Han Som Treng Deg, Jul På Mars og Kryptonitt er alle knallfine countrylåter. Hvem skulle trodd at denne gjengen her er oppe og nikker mot sjølveste Achille Lauro når jeg skal kåre Årets album? For det er det som er kjensgjerninga! Musikkens veier er uransakelige og den som er lykkelig over det er undertegnede! Denne gjengen kan ikke Vestlandet ha for seg sjøl, de må til alle byer og alle bygder i landet for å lage skikkelig countrystemning!

Karakter: 6/6.

Eide Olsen - Med hjertet på rett plass

Bergenseren Asgeir Eide Olsen, med etternavnene som artistnavn bergtok meg med sine to første album fra -21 og -23. De var på engelsk, men nå har han gått over til morsmålet og bergensk. For meg har ikke språket så mye å si så lenge musikken er god, men jeg må likevel innrømme at jeg synes det er kjekt når norske artister bruker vårt eget språk. Det har rett og slett noe med identitet å gjøre, og så føler jeg at jeg får et litt nærmere forhold til tekstene. Bl. a. er nyanser i språket lettere å oppdage når det synges på norsk enn på engelsk.

Gjennomgangsmelodien på denne skiva er kjærligheten sett med en manns øyne. Albumtittelen får meg til å tenke på min yndlings-TV-serie Heartbeat eller Med hjartet på rette staden som den ble hetende på nynorsk. Og coveret har et klart nikk til Springsteens Born in the USA-album, bare det at her er det et hjerte (av silke?) som stikker opp av baklomma på olabuksa.

Og det begynner røft med Livet Er En Reise, om onenight-standen som får et visst SM-preg over seg. Fortalt rett fram, med med Eide Olsens underfundige stemme som motvekt:

Like Greit er om forholdet som er på skakke og der en egentlig bare venter på at det skal ta slutt, og at det er like greit. Men så viser det seg at det også er like greit om det hangler videre fordi det også bringer en del godt med seg. Musikalsk er det fengende og lekent, slik jeg er blitt vant med fra Eide Olsens to første album.

Chihuahua er gitt ut på singel tidligere i år der coveret var nettopp en hund av rasen chihuahua som satt i en stol og som var ikledd en Branndrakt. Tekstmessig er det en morsom sak om hun som går på byen mens mannen chiller'n hjemme med grandis og TV-en. Så når hun kommer hjem utpå natta og gubben ser muligheten for litt lek så er det hennes snorking han hører når han kommer ut av badet etter en dusj.

Eide Olsen er tydeligvis glad i Polen, og mye av skiva er spilt inn med dyktige polske musikere i Gdansk. Og store deler av musikken er spilt inn live, som går enda større nærhet til meg som lytter. Koringen til Inger Lise Drabløs og Gina Aspenes på refrengene bidrar dessuten til å sette en ekstra spiss på flere av låtene.

Og den koringa er aldeles nydelig i den herlig lekne I Parken. Et av skivas mange høydepunkter.

Som nevnt er det igjen lekenheten som preger et album fra Eide Olsen. Men han kan også ta det ned og la det bli mer ettertenksomt, et godt eksempel på det er avslutningssporet Jeg Husker Alt, der artistens trofaste musikalske kompanjong, den polske jazzmusikeren Irek Woctczak også setter sitt sterke og dvelende preg på låten.

Så igjen er dette blitt et helstøpt album fra Eide Olsen. Dette er musikk og tekster som går rett til hjertet og som fortjener et stort publikum. Det er ni låter der artisten viser at han har mye varme i både stemme og musikk. Dessuten er det moro å vite at låtene på skiva er en del av en sceneforestilling med samme tittel som skiva, der en får både musikk og standup. Hadde vært kjekt og oppleve, men for en som bor i Trøndelag er det litt tungvint å komme seg til Bergen. Så jeg får "nøye meg" med å kose meg med musikken.

Karakter: 5,5/6.