Eide Olsen - Med hjertet på rett plass

Bergenseren Asgeir Eide Olsen, med etternavnene som artistnavn bergtok meg med sine to første album fra -21 og -23. De var på engelsk, men nå har han gått over til morsmålet og bergensk. For meg har ikke språket så mye å si så lenge musikken er god, men jeg må likevel innrømme at jeg synes det er kjekt når norske artister bruker vårt eget språk. Det har rett og slett noe med identitet å gjøre, og så føler jeg at jeg får et litt nærmere forhold til tekstene. Bl. a. er nyanser i språket lettere å oppdage når det synges på norsk enn på engelsk.

Gjennomgangsmelodien på denne skiva er kjærligheten sett med en manns øyne. Albumtittelen får meg til å tenke på min yndlings-TV-serie Heartbeat eller Med hjartet på rette staden som den ble hetende på nynorsk. Og coveret har et klart nikk til Springsteens Born in the USA-album, bare det at her er det et hjerte (av silke?) som stikker opp av baklomma på olabuksa.

Og det begynner røft med Livet Er En Reise, om onenight-standen som får et visst SM-preg over seg. Fortalt rett fram, med med Eide Olsens underfundige stemme som motvekt:

Like Greit er om forholdet som er på skakke og der en egentlig bare venter på at det skal ta slutt, og at det er like greit. Men så viser det seg at det også er like greit om det hangler videre fordi det også bringer en del godt med seg. Musikalsk er det fengende og lekent, slik jeg er blitt vant med fra Eide Olsens to første album.

Chihuahua er gitt ut på singel tidligere i år der coveret var nettopp en hund av rasen chihuahua som satt i en stol og som var ikledd en Branndrakt. Tekstmessig er det en morsom sak om hun som går på byen mens mannen chiller'n hjemme med grandis og TV-en. Så når hun kommer hjem utpå natta og gubben ser muligheten for litt lek så er det hennes snorking han hører når han kommer ut av badet etter en dusj.

Eide Olsen er tydeligvis glad i Polen, og mye av skiva er spilt inn med dyktige polske musikere i Gdansk. Og store deler av musikken er spilt inn live, som går enda større nærhet til meg som lytter. Koringen til Inger Lise Drabløs og Gina Aspenes på refrengene bidrar dessuten til å sette en ekstra spiss på flere av låtene.

Og den koringa er aldeles nydelig i den herlig lekne I Parken. Et av skivas mange høydepunkter.

Som nevnt er det igjen lekenheten som preger et album fra Eide Olsen. Men han kan også ta det ned og la det bli mer ettertenksomt, et godt eksempel på det er avslutningssporet Jeg Husker Alt, der artistens trofaste musikalske kompanjong, den polske jazzmusikeren Irek Woctczak også setter sitt sterke og dvelende preg på låten.

Så igjen er dette blitt et helstøpt album fra Eide Olsen. Dette er musikk og tekster som går rett til hjertet og som fortjener et stort publikum. Det er ni låter der artisten viser at han har mye varme i både stemme og musikk. Dessuten er det moro å vite at låtene på skiva er en del av en sceneforestilling med samme tittel som skiva, der en får både musikk og standup. Hadde vært kjekt og oppleve, men for en som bor i Trøndelag er det litt tungvint å komme seg til Bergen. Så jeg får "nøye meg" med å kose meg med musikken.

Karakter: 5,5/6.

Bonnie and The Jets - II

For tre år siden ble jeg vilt begeistra for debutalbumet til soulrock-bandet Bonnie and the Jets. Jeg var jo skeptisk i og med at soul ikke er helt min greie, men de blåste meg av banen med et drivende herlig album som jeg bare måtte elske.

Nå er de ute med oppfølgeren, og det viser seg at dette er en trilogi som vil bli fullført neste år. Iflg. presseskrivet skal trilogien speile ulike stadier av personlig og kunstnerisk utvikling. Det merker jeg på tekstene, samt at musikken igjen bergtar meg. Det er så tett, det er så samspilt, det er slik en driv og en energi og ikke minst er det igjen en både kraftfull og følsomt sterk vokallevering av vokalist og hovedlåtskriver Caroline Bonnet. 

Preludiumet Not Gonna Bring Me Down på drøye minuttet har noe åndelig over seg, om det å gå på kne og be og å ha en tro eller en visshet som gjør at en ikke brytes ned. Så smeller det med Old Stories. Med her er Marius Lien, som betegnes som en av de mest lovende bluesmusikerne i landet. Låten handler om at vi alle har våre historier som har formet oss til den vi er i dag. Musikalsk er det til tider et visst gospelpreg som jeg synes passer fint til en slik type tekst, samt en herlig liten gitarsolo. Slikt er jeg alltid svak for!

Naked er en drivende energisk rockelåt med en fet basslinje og handler om det faktum at uansett hvem vi er så kom vi nakne til verden og at livet er en gave som vi må forvalte på best mulige måte.

Egentlig er det vanskelig å velge låter her fordi det meste er så innmari bra. Som I'm Alone som er en smule mildere i uttrykket , men likevel med mange sterke detaljer. Ingen ringere enn Stian Carstensen bidrar her, kjent fra bl. a. Farmers Market og en multiinstrumentalist som har gjort seg sterkt gjeldende på den norske jazzscena. Hans tilstedeværelse på denne låten er merkbar.

Så må jeg ta med Breaking News, som er en varm og god musikalsk låt, men med et trist tema. Om hun som er borte og undringa om en gjorde noe feil i forhold til henne. Mye følelser her og en låt som berører. Det nydelige barnekoret som kommer inn i låten gjør at jeg får en klump i halsen. Inn på min spilleliste der jeg nominerer til min Årets låter-kåring for 2025:

Til slutt det nedstrippa og pianobaserte avslutningssporet That Beautiful Smile, for å vise at dette er et band som kan kunsten å variere og som også takler med bravur det å strippe det helt ned. Vakkert!

Men det er så mye bra blant de tolv låtene på denne skiva. F. eks. klangfulle og advarende Don't You Fall In Love With Me, der Caroline Bonnet nettopp har denne advarende skarpheten i stemmen som en slik tekst krever. Og svingende Reinvent Yourself, om det å finne tilbake til sitt rette jeg.

Så konklusjonen er at dette er enda et strålende album fra Bonnie and the Jets! Og jeg håper de snart tar turen hit til Trondheimstraktene. Da vil jeg garantert sikre meg billett!

Karakter: 6/6.

The Other End - Core Values

Duoen Ida Knoph-Solholm og Alexander Breidvik i The Other End er ute med sitt andre album, oppfølgeren til debuten The Sun Will Do You Good, They Said som kom våren-23 og som jeg likte meget godt.

Denne skiva her har jeg brukt tid og mange lytt på. Det har gjort den godt, for hadde jeg lagt den vekk etter et par lytt så hadde jeg gått glipp av at her er det mye godt før øregangene. Det er ikke alltid at musikk sitter tvert, men hvis en hører at det er noe og er villig til å undersøke det nærmere så finner en ofte ut at det her jo er meget bra.

Åpningslåten Magpies er behagelig, men avsluttes av en drømmende instrumental som virker litt intetsigende. I Won't Go Back starter litt psykedelisk men glir over til å bli en låt med flere musikalske detaljer som jeg setter pris på. Som et deilig munnspill og et klangfullt instrumentalparti som avslutter det hele på en nydelig måte.

Television Love har en fyldig start, bl. a. med en sterk gitar. Det gjør meg nysjerrig på hva som kommer videre, og jeg blir ikke skuffa. Dette er en gjennomført god låt med et fyldig lydbilde som pakker inn Ida Knoph-Solholms karakteristiske stemme. Skulle jeg f. eks. høre denne stemmen til en ukjent låt på radio hadde jeg med en gang skjønt at det er henne.

Peeking Over the Top er en litt rocka låt som er blitt mitt største favoritt på skiva. Den har et driv som jeg elsker og da bærer jeg over med at den blir en tanke heseblesende på slutten. For det er egentlig bare småpirk og ikke nok til å forhindre at den er inne på spillelista der jeg nominerer til min kåring av Årets låter.

Cake in the Break Room er også en spennende låt med en kul tittel. For det er jo de jobblunsjene der det blir servert kake som er de vi virkelig husker. Og vi har vel alle opplevd den kollegaen som har en egen evne til å dukke opp når det er kake på bordet!

Til slutt The Records som bl. a. utmerker seg med noen nydelige klangfulle parti som setter en ekstra spiss på låten. Og jeg legger merke til namedroppinga av Joni Mitchell. Også et parti med en herlig slidegitar trekker opp. En behagelig låt som jeg etterhvert er blitt skikkelig glad i. 

Jeg må innrømme at jeg ikke har satt meg så mye inn i tekstene, men uansett så er vokalen til Ida Knoph-Solholm meget behagelig å høre på. Og Alexander Breidvik og de andre musikerne gjør dette til en sterk, helhetlig musikkopplevelse. Med andre ord et nytt album fra The Other End som jeg er blitt glad i.

Karakter: 5/6.

Anne Fagermo - Spillet er i gang

Anne Fagermo ble kjent for alvor kjent for hele landet da hun deltok i MGP ifjor med !"Judge Tenderly Of Me" sammen med Dag Erik Oksvold, den nydeligste countrylåten i MGP's historie etter min mening. Nå er hun endelig ute med sitt debutalbum som soloartist, og til min store glede er det på norsk. Jeg har hørt flere norske album i høst, og musikalsk sett har de vært meget bra. Men jeg har savna morsmålet vårt opp i all engelsken, og der er denne skiva til Anne Fagermo et hardt tiltrengt pusterom.

Hun har funnet plass til åtte sanger, og de fleste tekstene virker både personlige og gjennomtenkte. Åpningssporet Bruk og kast handler både om det å bli fryst ut i skolegården og om det å føle at en er blitt utnyttet i et forhold en gikk med gode intensjoner inn i. 

Hele byen er om det å bli utsatt for svik. At det en betror til i fortrolighet til en person en stolte på likevel kommer ut blant folk, på jobb og "på byen". Det er utrolig vondt og oppleve og Fagermo beskriver dette på en meget god måte:

Femåring tar opp det og se et barn som ikke har det bra, og den hjelpesløsheten en kjenner på når en føler at en ikke klarer å gjøre noe med den situasjonen. Og om undringa når man blir voksen og en ser at denne gutten har tatt over huset som beskrives som hjemsøkt, og der en stiller seg spørsmålet om hvordan han har det nå. En gripende tekst akkompagnert av stemningsfull musikk og med det inn på spillelista der jeg nominerer til min kåring av Årets låter for i år.

En liten detalj jeg liker er at Fagermo på albumomslaget og også på alle singelomslagene tar med navnet på sitt backingband, Akerhaugen Band. Og det er vel fortjent, for dette er musikere som lager den rette stemninga til låtene og som skal ha sin del av æren for at dette albumet har falt såpass i smak hos meg.

 

Se på deg nå er en kraftfull og fengende låt som er en refleksjon tilbake til skoletida og medeleven som lo av ens valg for hva en ville satse på, og der en nå ser at den som er mest lykkelig over sitt valg for livet er en sjøl. Kanskje litt skadefryd, men også en historie om å tro på den magefølelsen en har om hva som er rett vei å gå i livet, rett og slett det å følge sine drømmer.

Dronninga av hjerte mitt, som avslutter det hele er også et fengende og sterkt spor, og skivas kjærlighetslåt. En herlig sak å avslutte albumet med, der den oser av glede og frihet.

Slekters gang, tittelsporet Spillet er i gang og Han som ville bli prest er også gode låter med innsiktsfulle tekster. Det er tydelig at Anne Fagermo ikke bare vil gi oss god musikk men også tekster vi kan fundere på og ta til oss. Det gir plata en ekthet og nærhet som jeg setter stor pris på. Så min konklusjon er at dette er en solid albumdebut!

Karakter: 5/6.

The Catsharks - Out of the Bag

Enkelte ganger havner det i innboksen eposter fra artistene sjøl om ny musikk de har utgitt, altså ikke fra et management. Jeg vil bare understreke at jeg setter stor pris på de sistnevnte henvendelsene også, for det gir meg uansett varsel om musikk som ki mange tilfeller er verdt å høre på. Men det føles ekstra nært når det er artistene sjøl som står 100% bak eposten.

Som bandet The Catsharks med base i Bamble i Telemark som i slutten av september slapp sitt debutalbum. Dette er en gjeng erfarne musikere som nå etter at avkommene er blitt såpass store at de klarer seg sjøl har mer tid til å satse på musikken. Bandets besetning er Marianne Walle (vokal), Mishan Karsböck (keyboard/vokal), Erik Høines (trommer), Holger Lockertsen (bass/vokal) og Erik Goberg (gitar/vokal). Bassist Lockertsen var initiavtaker til bandet, en nordlending som altså har gjort telemarking av seg, men med fartstid i en del Osloband på 90- og 2000-tallet.

Musikken er litt vanskelig å beskrive da den er i skjæringspunktet mellom pop og rock. Det er på en måte soft rock kombinert med det jeg vil kalle lekker og intelligent pop med en umiskjennelig groove. Det gir bandet deres egen distinkte stil, og derfor vil jeg nok fort kjenne dem igjen når de kommer med mer musikk.

Åpningslåten Elevator er et kult spor som det svinger godt av. Jeg liker rytmen, og det er fengende nok til at jeg får godfoten i bevegelse. 

Black Cat henspeiler på albumtittelen og på det å slippe katta ut av sekken, noe som kan føre til oppstandelse og omveltninger, alt ettersom hva det dreier seg om.

Pink Balloon har med seg en stilig synth som gir låten en ekstra spiss sammen med til tider herlig gitartraktering. Ja, dette er en såpass stilig låt at den er blitt min største favoritt på skiva og den som har kommet inn på min Årets låter-spilleliste der jeg nominerer til min kåring av det jeg synes er de beste nye låtene jeg har hørt i år.

Avslutningssporet Memories Made er et av skivas mest rocka og derfor setter jeg ekstra pris på denne også. Den er krydra med et herlig instrumentalparti med en ditto herlig gitarsolo. Dessuten en kul video med informasjon om hvordan de spilte inn albumet, med en del gammelt men likefullt solid utstyr. Eller vintage om man vil.

Med Careless Reality viser The Catsharks at de også kan ta ned tempoet og likevel lage en smakfull låt. Den andre av de rolige sporene, Fire er den eneste jeg ikke får helt under huden, men det har mye med smak og behag å gjøre.

Jevnt over er dette et meget solid album, og jeg merker godt at dette er musikere som er såpass erfarne at de også tør å være musikalsk lekne. Jeg liker det jeg hører og koser meg med groovy musikk i skjæringspunktet mellom rock og pop.

Karakter: 5,5/6.

Ida Maria - Seven Deadly Sins + 3

Ida Maria er ute med sitt første album på ni år og hun har tar for seg de sju dødssyndene fra katolisismen. De syndene som fører til evig fordømmelse og fortapelse hvis en ikke angrer og skrifter.

Det begynner med misunnelse, eller Envy. Faktisk en låt som har klare islett av country, og det er kult å oppleve at Ida Maria tør å være sjangeroverskridende.

Når begjær (Lust) er temaet tar Ida Maria vinklinga til en kvinne som blir begjært av en mann som allerede har kjæreste, og det ubehaget det medfører. Jeg synes det er kult at hun tar den vrien, for det er nok ikke det mange forventer av en låt med det temaet.

Lazy er en skikkelig banger der alle rockemytene blir nevnt, som sex, drugs & rock'n roll, sammen med det å ikke gidde å stå opp eller å ta seg en utdannelse. En rett ut herlig rockelåt dette.

Jeg gjenkjente lett hva som var dødssyndene i fem av låtene og etter litt fundering har jeg kommet fram til at More må være grådighet og at I Pushed Too Hard handler om fråtseri. Men jeg kan også se argumentene for at det er omvendt og det er kjekt at Ida Maria overlater litt til meg som lytter hvordan jeg tolker de låtene.

Men som albumtittelen antyder så er det tre låter til her, og de slår hardt de også. Pussy and Money er streit rett fram rock'n roll og jeg lurer på om temaet her er en sexarbeiders hverdag. Uansett så er dette et spor med det energiske drivet som jeg vil ha i en rockelåt:

Jeg vil også trekke fram avslutningssporet der Ida Marie spør: Who Will Save Rock'n Roll. Musikalsk er dette også en drivende sterk låt som jeg bare digger.

Det er godt å ha Ida Maria tilbake som hardtslående rocker, og dette albumet gjør at jeg gleder meg til konserten jeg har billett til på Byscenen i Trondheim om to uker og å få oppleve energien fra disse låtene live.

Karakter: 5/6.

Rebekka Lundstrøm - Accidentally Happy

Rebekka Lundstrøm er også en ny artist for meg. Hennes to første album har jeg ikke fått med meg, Carousel fra 2020 og Silent Storms fra -22. Hun er på en måte en late bloomer, da hun skriver i sin bio på Spotify at det var som 37-åring i 2017 at hun begynte å skrive sanger. Inntil da beskriver hun et liv der hun prøvde å passe inn i den vante A4-malen med stadige skiftinger av jobb, bolig og tilmed land for å prøve å komme vekk fra seg sjøl. Men at det var da hun fant musikken at hun fant seg sjøl.

Dette tredje albumet beskrives som på langt nær så melankolsk som de to første. Og det er tydelig med mange glade og lette låter musikalsk sett. Dette er musikk til å bli i godt humør av, men samtidig merker jeg at det også er noen tekster med dybde og flere lag her. Musikken er i skjæringspunktet mellom amerikana og country, og jeg merker spesielt at steelen er framtredende på flere låter.

Det begynner med litt rolige Otherwise Engaged, som for meg høres ut som å handle om sosial angst. Om det å stadig utsette avtaler. En gir beskjed om at det bare er å finne en dato så kommer hun, men avtalen blir stadig utsatt. Det begynner i november og ender med at en håper og tror at en kan være klar i slutten av mai. Her en liveversjon fra ifjor:

The Right Mister Wrong er en sjarmerende småskranglete låt som minner meg litt om Jenny Jenssens Mr. Hello fra MGP for noen år tilbake, sjøl om den var mer tradjazz. Men jeg får samme viben som av den. Winter Found Me There er også musikalsk sett en gladlåt før vi får tittelsporet Accidentally Happy som jeg har forståelsen av er låten som satte malen for denne skiva. Tekstmessig beskriver den veien fram mot det å oppdage musikken som den forløsende kraften i livet.

Når det gjelder Anymore føler jeg meg veldig på gyngende grunn i tolkinga av teksten. Jeg begynner å tenke på demens når jeg hører den, men det er godt mulig at jeg her er helt på viddene. Så her får en bare tolke den slik en føler for, og det er som regel det som kjennetegner god kunst, at tolkningsrommet er vidt.

Lilies On The Radio er også en glad låt med en oppmuntrende tekst.

Dette er et album helt etter mitt hjerte. Jeg er blitt skikkelig glad i alle ti låtene og sånn sett har det ikke vært lett å velge eksempler. Jeg setter pris den musikalske lekenheten jeg opplever her og på det humøret og den gleden som preger låtene. For meg er dette blitt den humørpillen jeg virkelig trengte i en syk verden. Og slik er også avslutningssporet When The Gold Is Gone:

Jeg blir glad av å høre musikken her, og det er absolutt ingen nedsider med denne utgivelsen. Rett og slett en innertier!

Karakter: 6/6.

Malin Pettersen - Wildflower

Forrige gang jeg omtalte Malin Pettersen var da hun ga ut albumet Wildhorse i 2020. Trouble Finding Words fra -23 fikk jeg dessverre ikke på radaren, men etter det var jeg ifjor på en uforglemmelig konsert med henne på Moskus i Trondheim der jeg endte opp med å kjøpe en nydelig liten bolle hun hadde kjøpt i en bruktbutikk og som en kunstnervenninne hadde dekorert. Sånn type resirulert merch liker jeg, og av alle steder står den på databordet slik at øynene kan hvile på den nå når jeg sitter i sofaen. For databordet er kun i bruk når jeg har møter på Teams o.l. og når jeg har poden på sommerferie.

Uansett, Malin Pettersen skuffer aldri og igjen er dette et solid album i amerikana/countryspekteret. Pettersen har en myk stemme som passer nydelig inn i denne typen musikk, for å si det litt klisjéaktig, den er som fløyel.

Åpningslåten Carolina har både en mykhet og en røffhet over seg. Mykheten er Pettersens stemme og musikken som følger vokalen, røffheten er i gitaren i mellomspillet som gir en flott kontrast til låten ellers.

Tittelen Blue bærer bud om en litt nedpå låt, men musikalsk er den stikk motsatt der den er den mest spenstige og fengende låten på skiva. Og da bare får jeg godfoten tvert, såpass at dette er albumets humørpille for meg. Og uten å ha satt meg altfor mye inn i teksten tolker jeg den som et forsøk på å muntre opp en venn/venninne som er litt nedstemt.

Så vil jeg trekke fram Free som har et lignende tema, om å frigjøre seg fra de stramme rammene A4-livet så lett setter oss i. Pettersen symboliserer det i videoen med å sette seg på sykkelen og nyte friheten det gir. Den mest rocka låten her, og der den røffe gitaren får skikkelig med spillerom:

Number and a Street er en nydelig amerikanalåt der Malin Pettersen i videoen tar oss med på en vandring rundt på Oslo Øst. For meg var det kjekt å se skiltet med Ingeborgs gate, det minner meg om min mor som døde for ti mnd. siden og som het Ingeborg. Tekstmessig er dette en refleksjon om et tidligere bekjentskap som er ute av livet nå, der linken er gata og husnummeret der denne personen bodde da. Om hen bor der nå vites ikke kommer det fram av teksten.

Til slutt det litt bluespregede avslutningssporet Death by Space som har en spennende tekst som Pettersen fortalte om på den ovennevnte konserten på Moskus der hun delte sin fascinasjon for kvantefysikk og det at utrolige i at vi får de menneskene vi får inn i livene våre. Og at når vi er borte så svever våre atomer videre i verdensrommet. Å lage en låt rundt et så fascinerende tema synes jeg er skikkelig kult!

Ellers vil jeg trekke fram den lettbeinte countrylåten Fold Out Chair, som rett og slett er om det å være artist, skrive låter og framføre de for sitt publikum. Det nedpå tittelsporet Wildflower er bare så vakkert sunget, en låt jeg kan slappe fullstendig av til. Den lengtende steelen er bare magisk i låter som det her.

Så dette er et vakkert album fra en av de aller fineste artistene vi har på norsk amerikanahimmel, ja, jeg vil påstå på den norske artisthimmelen totalt sett. Dette føles ekte og nært og det er slik musikk vi trenger nå der vi må stå imot sjelløs KI-laget boksmusikk.

Karakter: 5,5/6.

Thea & The Wild - Truck Sized Asteroid

Thea Glenton Raknes er hovedpersonen i det musikalske prosjektet Thea & The Wild. En låtskriver og artist som er arvelig belastet med kunstneriske foreldre, bl. a. med inspirasjon fra svensk progrock. Dette er faktsik hennes femte album siden debuten i 2014, det seneste et album der hun ifjor tolket Lillebjørn Nilsen. Men det er altså nå jeg har fått henne på radaren.

De to åpningslåtene I Need Your Love og On The Horizon minner meg mye om Enya både musikalsk og vokalteknisk. Jeg er fan av Enya, men dessverre får jeg ikke helt tak på disse to låtene. Imidlertid tar det seg for meg skikkelig opp med Have You Ever Lost Your Mind, en drivende god og mangefasettert låt med et tema som mange vil kjenne seg igjen i. Det er noe suggererende ved låten som jeg bare elsker:

Så kommer vi til Rebel River som er min favorittlåt på denne skiva, såpass at den har funnet veien til spillelista der jeg nominerer låter til min kåring av de beste låtene i år. Her må jeg innrømme at jeg ikke har satt meg så mye inn i teksten fordi musikken bare er så herlig, med et fengende refreng som bare tar meg. Men jeg får en følelse nå av at det er litt om det å være i kontakt med sitt indre og kjenne på sine følelser i forbindelse med et forhold. Rett ut en kremlåt!

Get Your Body Back er i en litt lysere tonesetting og er mer neddempa, en kontrast som jeg liker godt. Det gjør at også den blir en likandes låt der den smyger seg fram. Jeg biter dessuten meg merke i en koring på både denne og flere andre låter som jeg blir betatt av. Her er det også plystring som setter en ekstra spiss på det hele.

Who Is She er igjen en riktig fengende låt som jeg får en skikkelig godfølelse av, og med noen ørsmå hint til country, noe som aldri blir feil hos meg.

Avslutningslåten Listening To Men Talking er skåret litt over samme lest, men her har jeg funnet en fin akustisk framføring:

Så alt i alt er dette blitt et fortreffelig album som jeg har hatt mye på øret den siste uka. Såpass at jeg er glad for at jeg endelig har oppdaga Thea Glenton Raknes og derfor gleder meg til det som måtte komme framover.

Karakter: 5/6.

Haugland - Og snart kommer morgendagen

Tor Johan Haugland med etternavnet som artistnavn er ute med sitt andre soloalbum etter den sterke debuten med På vei for to år siden. Åtte låter er to mindre enn på debuten og den tikker inn på snaue halvtimen. Med mindre å velge mellom har jeg valgt ut de tre sangene jeg liker best.

Videre er en låt med nydelige harmonier om drømmen og lengselen etter å komme fram til noe bedre:

Musikken er som i debuten solid amerikana på norsk, og som jeg påpekte da er det forfriskende med amerikana på morsmålet. Trumf er også en låt med tett og godt lydbilde med en litt filosofisk tekst. 

Brente jords taktikk er albumets brudd-låt, og er da sjølsagt den mest countrypregede låten på skiva. En litt sprek beskrivelse av et brudd, for det virker ikke som det er et særlig pent brudd. Men låten handler også om å komme på rett kjøl igjen etter en slik skjellsettende opplevelse.

Dette er blitt et behagelig album å lytte til, men litt mer lavmælt enn debuten. Det merkes bl. a. på åpningslåten Ventetid som går i en mer mollstemt takt enn de tre jeg har postet her. En mer ettertenksom låt der refrenget er det som bærer låten. Fineste kjolen er også en liten perle om hun som har kledd seg i sin fineste stas før hun kaster seg ut i noe som enten bærer eller brister. Også her et lite countrydrag og historien er várt fortalt.

Som sagt er det behagelig å høre på denne skiva, ankepunktet er at jeg skulle ønske at det var et par låter til. Men jeg synes å merke en tendens nå til at album er blitt kortere, nå er det ofte slik at det varer kun en halvtime og mindre. For en tradisjonalist som meg er det litt trist, men det er nok uungåelig i en verden der vi er blitt stadig travlere og tida er blitt et mer dyrebart gode.

Karakter: 4,5/6.

 

STORM - Join the Storm

Leo Davadi Sundli med artistnavnet STORM har til tross for at han er født i 2008 vært et kjent navn i norsk metal siden 2019! Med Sveinung Sundli kjent fra Gåte som far har han rockegenene i orden, og ble altså kjent som 10-åring med bandet Snøstorm. Han har allerede spilt på Tons of Rock (2023) og flere andre festivaler og introduserte TV-seerne for metalcore med et besøk hos Lindmo. EP-en Invincible kom i -22 og nå i august kom hans albumdebut. Ikke rart jeg ble nysjerrig!

Og jeg vil si at STORM innfrir! Tittel- og albumsporet er egentlig en liten intro på drøye minuttet før det braker løs med Moonlight som er en tett og tøff metalcorelåt som jeg dessverre ikke finner på YouTube. Budskapet Join the Storm kan også høres her.

Alien Perspective er også en rå låt som viser hvilket talent STORM er, både som låtskriver og musiker. En moden tekst om hvor viktig det er å være seg sjøl i en sprø verden:

Walking Dead er om mulig endra råere sjøl om den musikalsk er mer oppstykka. På Suffocating (Lidende) med STORM med det tøffe bandet Fixation i en låt som også har sine mer rolige partier, som da fungerer som en fin kontrast til råskapen ellers.

Black Hole er mer rett fram rock og igjen fylt med en intens energi. Det er  låter som denne som er føles mest tilgjengelig for meg, men fellesnevneren for denne skiva er den enorme energien som ligger i hver eneste låt, en energi jeg bare elsker.

Til slutt Fame, et spor der STORM forteller at han ikke er ute etter berømmelse og at det er mye som er fake som følger med det å være kjent, og at han ikke vil være en del av det. Igjen en moden tekst fra en såpass ung artist.

Vi rockefans skal være lykkelige over at vi har et slikt ungt talent som viser både ung råskap og modenhet i både musikk og tekster. Det lover meget godt for framtida, og jeg gleder meg til fortsettelsen. STORM er beviset på at rocken aldri dør og at nye talent alltid vil komme til.

Karakter: 5/6.

Margo Price - Hardheaded Woman

Endelig, rebellen Margo Price er tilbake med sitt første countryalbum på sju år, etter at hun i mellomtida har vært mer popete og rocka. Ikke for det, hun har levert på hvert eneste album, men at hun nå er tilbake på countrysporet etter suksessen med debuten Midwest Farmers Daughter i 2016 og All American Made året etter er bare herlig.

Jeg skrev rebell, og det er det hun er. Hun har vært og er tydelig i opposisjon til det nåværende reginet i USA og hun er i opposisjon til flesteparten av den konservative countryfansen. At hun er bannlyst på countryradiostasjonene er derfor ingen overraskelse, og Margo kommenterer da også det aldeles ypperlig på Don't Let The Bastards Get You Down:

Margo Price viser også at hun er en meget smart artist og låtskriver. I den nydelige kjærlighetslåten Close To You fletter hun inn setninga We played the jukebox while democracy fell, noe som jeg er sikker på får Trumpfansen til å sette kaffen i vrangstrupen. Dette er enkelt og greit et av de smarteste trekkene jeg har opplevd fra en artist og låtskriver på lang tid!

I en kommentar til denne videoen på YT skriver da også Margo: I hope this album inspires you to be fearless and unbashedly yourself in a culture that tries to beat us into all being the same.

Losing Streak er også en herlig låt. Om å våkne opp etter en tre dagers fest du husker lite av og å føle at livet er en oppoverbakke. Så ypperlig formidla at jeg fint kan sette meg inn i de følelsene når du kjenner at du går fra tap til tap.

En nydelig kjærlighetslåt til må med, og på Love Me Like You Used To har hun med en annen rebell, Tyler Childers, Appalachenes store musikalske sønn for tida.

Låter som I Just Don't Give A Damn og Wild At Heart forteller også om en uredd artist som tør å gå sine egne veier og som ikke er redd for å gå på tvers av det som forventes av amerikanske countryartister. Hun er nok farget av en fortid med dårlige menn, rus, et fengselsopphold, og det å miste et barn kort tid etter fødselen, men det har også gitt henne en helt egen livserfaring som hun tar med seg i sin musikk og i sin væremåte. Ektemann Jeremy Ivey er en solid støttespiller og han skriver følgende på sin egen artistside på Facebook: 

This is Margo’s 3rd country album. It’s her third album with @monsieurmatt. She made it with her band of almost a decade, The Pricetags at RCA studio A in Nashville. It’s hard to say what impact with be. It doesn’t matter really matter to me. We wrote these songs, and I’m proud of them. People seem to put so much emphasis in the current authentic no bullshit country revival, but don’t remember how it started. She was one of the ones to put up two middle fingers and definitely the first woman since people like @lorettalynnofficial to take a swing at the behind the times male centric universe of country music filled with bigotry and backwards thinking. The Nashville system that for so long has only used women as lustful objects and vapid ornaments. F*ck them! Here’s your villain you weak ass bitches! She’s a hard headed woman and she don’t owe you shit

Til slutt tar jeg med avslutningssporet, Waylon Jenningscoveren Kissing You Goodbye, her fra Farm Aid ifjor, et arrangement hun er med på hvert år siden hun som barn opplevde at farens gårdsbruk gikk konkurs.

Fy flate som vi, og ikke minst amerikanerne trenger nå, artister som Margo Price som ikke er redd for å si fra, som ikke er redd for å stå opp mot det autoritære og antidemokratiske Trumpregimet. Men musikalsk er dette albumet også en innertier. Dette er country på sitt beste, framført av en av de beste i sjangeren for tida.

Karakter: 6/6.

The Beths - Straight Line Was A Lie

Jeg oppdaget det newzealandske bandet The Beths med Elizabeth Stokes i spissen i -23, året etter at de ga ut sitt tredje album Expert In A Dying Field, der jeg forelsket meg i flere spor. Som tittellåten og Knees Deep, med denne kule videoen:

Jeg har således ikke fått skrevet om dem før nå når de har gitt ut sitt fjerde studioalbum. Og ikke bare det, nå i september legger de ut på en 3 mnd. Europa- og Nord-Amerika turné som også tar de til Oslo! Ja, The Beths skal spille på Parkteatret onsdag 8. oktober og jeg kjøpte billett tvert da jeg oppdaga det. 

The Beths er fra Auckland og består i tillegg til Elizabeth Stokes (vokal og gitar) av hennes partner og samboer Jonathan Pearce (gitar), Tristan Deck (trommer) og Benjamin Sinclair (bass). 

Tittellåten Straight Line Was A Line åpner skiva, og det er en energisk låt som lover meget godt for fortsettelsen. En låt der Stokes reflekterer over at hun egentlig er tilbake der alt startet for henne.

Mosquitos begynner akustisk før den bygger seg fint opp til en skikkelig kul rockelåt. Likevel, her er et rent akustisk opptak med Elizabeth Stokes:

Stokes har fortalt at dette for hennes del er det mest personlige albumet tekstmessig sett. Noe en kan forstå med låten No Joy der det er en fin kontrast i at hun ser nedstemt ut i videoen mens de andre i bandet ser glade ut:

Men den mest åpenbart personlige låten er den helt nedstrippa Mother, Pray For Me. Stokes har i et intervju fortalt at låten bunner i at forholdet til hennes indonesiske mor har vært komplisert siden moren ikke kan engelsk. Musikalsk synes jeg låten er vel stillestårende, men det veies opp ved at det er en tekst som berører og går rett til hjertet mitt. Jeg kan kjenne på den smerten hun føler over den trøblete relasjonen til moren.

Ark Of The Covenant (Paktens ark) er også en sterk låt der igjen Stokes følsomme og introvert ladede stemme skinner igjennom. Samtidig en låt som viser at The Beths er et allsidig band som ikke er låst til et bestemt lydbilde. De varierer, og det setter jeg stor pris på.

Jeg kan trygt si at jeg er blitt glad i alle ti låtene. Metal var en av singlene før albumslippet og er om at vi alle trenger vårt innvendige metall for å holde oss i live. And I know I'm a collaboration/ Bacteria, carbon and light / A florid of orchestration / A recipe of fortune and time. Jeg elsker det tekstlige partiet og jeg anbefaler alle å smake på det.

The Beths har tydeligvis klart å skaffe seg et navn internasjonalt, såpass at de tilmed kommer til Norge. Det bare elsker jeg som trodde at jeg måtte reise til andre siden av kloden hvis jeg ville oppleve dem. Nå får jeg det istedet i Oslo 8. oktober, og jeg gleder meg noe skikkelig! Ja, det er noe melankolsk over musikken, men likevel, jeg blir forført og The Beths gir meg en oase av vellyd, en hardt tiltrengt oase midt i en sprø verden.

Karakter: 6/6.

Lord Of The Lost - OPVS NORI Vol. 1

Jeg skjønte lite da tyske Lord Of The Lost ble sist i Eurovisionfinalen i -23 med min største favoritt det året, Blood & Glitter. Men jeg kan vel si at jeg forstår det bedre nå når jeg har hørt en del på deres nylig utgitte første album etter ESC-23. Låten da var nok mer "pusete" enn de egentlig er, for på dette albumet er det stort sett knallhardt. Og det sitter, spesielt de fire første låtene er gromme metalspor i mine ører. Dessuten, dette er det første i en albumtrilogi, så her er mye spennende musikk i vente!

Åpningssporet ... Bazaar Bizarre er både hardt og mektig, og gir et kraftig signal om at Chris Harms & co nok ønsker å distansere seg litt fra inntrykket mange fikk av bandet under ESC-deltakelsen. Jeg lurer på om dette er en kommentar til tida vi lever i nå der mange har sine liv på sosiale medier som TikTok som er nevnt i teksten. Og jeg vil påstå at videoen er et kunstverk i seg sjøl.

My Sanctuary er en mer rett fram metallåt, om det å finne noe godt og hellig sjøl om en opplever mørke i livet. Her får rockefoten bevegd seg for å si det sånn.

LOTL har med andre artister på seks av de elleve låtene og på Light Can Only Shine In The Darkness er ingen ringere enn Within Temptation og deres vokalist Sharon den Adel med. Låten er et strålende eksempel på at det går an å lage gode metallåter der kjærligheten er temaet. Det er ikke det eneste sporet at jeg opplever det på denne skiva, og det er litt godt at vi også på ei metalskive kan oppleve tekster som framhever den gode kjærligheten og dens evne til å bringe lys inn i tilværelsen. Det være seg kjærligheten til en partner eller mellom foreldre og barn.

I Will Die In It var en låt der jeg følte at jeg måtte dykke ned i teksten og forstå den. Og jeg må si det er mektig når Harms gir uttrykk for en følelse av å ikke bli født i kjærlighet, men at en vet at en kommer til å dø med kjærligheten i seg. Og her bidrar musikken virkelig til å understøtte det mektige i teksten.

Den siste låten jeg tar med er et samarbeid med Feuerschwanz, et band som var med i den tyske Eurovisionutvelgelsen i år uten å nå helt opp. Lords Of Fyre er en heftig låt der Feuerschwanz får være med og skinne da den beveger seg inn i deres musikalske univers. 

Et annet samarbeid jeg vil trekke fram er med den Grammy- og Brit Female Artist of The Year nominerte cellisten Tina Guo på Ghosts. Slektskapet mellom metal og klassisk musikk er større enn mange aner. Det ser vi ved at symfonisk metal er en omfattende sjanger med mange store band og at flere metalmusikere er klassisk skolerte. Og Tina Guos bidrag på Ghosts er med på å heve den låten. The Sadness Is Everything har gjort at jeg har begynt å følge det engelske symfometal-bandet Tales of Time med sopranen Anna Maria Rose i spissen.

OK, det er et par låter som ikke helt når opp, men det forhindrer ikke at dette er et gjennomført sterkt metalalbum. Det var Eurovision som gjorde meg kjent med LOTL og jeg ble vel litt farga av det. Nå hører jeg virkelig hvorfor Iron Maiden har tatt de med på turné.

Karakter: 5/6.

Molly Tuttle - Little Miss Sunshine

Molly Tuttle fra California er en artist jeg har oppdaga nå. Hun har bakgrunn fra bluegrass med en Grammynominasjon og to Grammies med sitt band Golden Highway. En av hennes musikalske inspirasjonskilder er bluegrassdronninga Alison Krauss. Dette albumet, som kom ut nå sist fredag er ei skive der hun sprenger en del musikalske grenser. Her flørter hun både med pop, country og rock og hun viser hvilken eminent gitarist hun er. 

Åpningssporet Everything Burns der hun beskriver en pyroman som bl. a. går løs på Stars and Stripes, altså det amerikanske flagget. Hun beskriver han også som en first page pyro, og da er det åpenbart for meg at dette er et bitende angrep på Trump. Musikalsk elsker jeg bare hennes rytmegitar, den gjør dette til en utsøkt opplevelse.

Men det er den andre halvdelen av dette 12-låters albumet som jeg finner de fleste av låtene jeg er blitt skikkelig glad i her. Easy er en melodiøs perle som igjen preges av Tuttles emninente behandling av rytmegitaren.

Coveret viser ni bilder av Tuttle, åtte med forskjellige parykker og bildet i midten av henne uten hår. Hun har nemlig ikke hatt hår siden hun var tre år grunnet hårsyksommen Alopecia areata, og hun er en nasjonal talsperson for den amerikanske organisasjonen for de som har den diagnosen. Og dette er også temaet for det korteste, og mest rocka sporet. Det er også her at albumtittelen Little Miss Sunshine kommer inn. En skikkelig heftig og kul låt dette:

Oasis er også en vakker og rett ut smektende kjærlighetslåt, og igjen elsker jeg Tuttles gitarspill. Pur klasse!

Iflg. bioen på Spotify har Tuttle bygd dette albumet sakte men sikkert opp gjennom fem med ekstensiv turnévirksomhet og utgivelse av annen musikk. Og jeg merker en artist som viser ekte spilleglede over å sprenge sine musikalske grenser og over å utforske sin egen musikalitet. 

Avslutningssporet Story Of My So-Called Life er den låten der vi mest hører Tuttles bakgrunn fra bluegrass. En herlig fengende avslutning av albumet der hun bl. a. kommer inn på pandemiåret 2020.

Jeg vil si at dette er et av de vakreste albumene jeg har hørt i år. Jeg blir forført av musikken og Tuttles behandling av rytmegitaren. Produksjonen er også helstøpt, signert Jay Joyce. Av de andre låtene vil jeg trekke fram coveren av svenske Icona Pop og Charli XCX's I Love It, en låt der Tuttles behagelige og nydelige stemme får skinne. Hun tar låten nesten helt ned og for å si det litt floskelaktig så gjør hun den til sin egen.

Kort og godt et klassealbum dette, jeg elsker det!

Karakter: 6/6.

Sunny Sweeney - Rhinestone Requiem

Det er åtte år siden sist jeg omtalte et album fra Sunny Sweeney, og det er to utgivelser jeg da ikke har hatt på radaren.

Det litt morsomme denne gangen er at hun starter med en cover av en låt som jeg husker med Gary Holton og Casino Steel på 80-tallet, ... Find It Where I Can, originalen er med Waylon Jennings. Jeg synes Holton/Steel har en råere versjon enn Sweeney, men det er egentlig ikke så rart.

Uansett så utvikler dette seg til å bli et herlig countryalbum der jeg synes Sweeney holder på den ektheten jeg følte hun hadde en del av på Trophy i -17. Diamonds and Divorce Decrees er en fengende herlig countrylåt fra start til slutt:

Tekstmessig er det rimelig tradisjonelt med hovedvekt på trøblete forhold, som på Traveling On som også er en deilig låt der steelen flyter som fløyel gjennom låten:

Sweeney er fra Texas og Houston Belongs To Me henspeiler på det. Igjen er det om forhold går i oppløsning, og musikken er country som føles ekte og meget passende til en slik tekst:

Skal jeg ha et ankepunkt er vel at det er lite variasjon hva tekstinnhold angår, men det veies opp ved at musikken er så nydelig. Det er rett og slett befriende å høre et countryalbum som dette, og det er tydelig at Sweeney med dette albumet har gått litt tilbake til røttene. Siste låt ut her er Waiting for a Reason to Stay.

De fem resterende låtene er også godt countryhåndverk, som f. eks. I Drink with Others og Half Lit in 3/4 Time. 

Totalt sett er dette noe nær en innertier av et countryalbum. Det er slik jeg vil ha det, jeg vil egentlig ikke ha det pålessa som det ofte blir når countryen skal popes opp. Det slipper jeg å forholde meg til her, og da blir det som jeg sa et befriende album å høre på. Takk Sunny Sweeney!

Karakter: 5,5/6.

Ukjent Hest - 9.9 Hestekrefter

Kan ikke huske at jeg har omtalt humorutgivelser her før, og ikke vet jeg hvordan jeg fikk Ukjent Hest på radaren. Okke som fikk jeg varsel om deres nye album for to uker siden, og faktisk er dette deres fjerde i rekken siden debuten i -22. Et album i året der altså!

Medlemmene i det de sjøl kaller som Norges verste, men mest allsidige boyband er Vebjørn Christie, Jone Sutterud Warland og Jørgen Moen. Fanget i et kjøleskap åpner det hele etter en snakkeintro, og det er faktisk en catchy låt sjøl om teksten er, som de fleste på denne skiva av den absurde sorten. Om å ha et så stort kjøleskap at en blir fanget i det, intet mindre ...

Jorda Rundt På ClassyWalk er om 14-åringen som vil erobre verden med den elektriske sparkesykkelen han har fått fra bestefaren i bursdagsgave. Også denne utmerker seg med at musikken slett ikke er så verst. 

Det som fortelles i Thea, nei jeg heter Nikolai bygger på en sann historie. At det er faktisk en stakkars gutt som sa dette da han ble spurt om navnet sitt på TV2 etter et sykkelritt, og at han da bl. a. stod sammen med en jente som het Thea. Og det har altså denne gjengen her laget en låt om. Kul den også synes jeg.

Er fu våken? (ja, fu er ordet i tittelen og som synges!) er også en helt absurd tekst som bare må høres, det er ikke måte på hvor fæl mennesket som truer låtens jeg-person er.

Så skal det sies at alt er ikke like bra her, og avslutningssporet Utenomjordisk Spa som mer er en helsprø radiosketsj kunne de nesten ha spart seg. For det blir mer ekkelt enn morsomt. Men når alt kommer til alt så er dette ei skive som såvidt ramler ned på den positive sida hos meg. For de gode låtene er både catchy og består av god humor. Landets verste boyband? Kanskje, men innen humorsjangeren er dette slett ikke verst.

Karakter: 4/6.

Amy Macdonald / Tami Neilson

Juli betyr mindre tid til blogging grunnet ferie, så også i år. Jeg har derfor valgt å omtale to album i én artikkel, da dette er to utgivelser jeg har hørt en del på i ferien.

Amy Macdonald - Is This What You've Been Waiting For?

Jeg har likt Amy Macdonald og hennes musikk helt siden This Is The Life, hennes albumdebut og store gjennombrudd. Hun har sin distinkte stil med fengende låter som ikke skjuler hennes skotske opphav. Perlen Your Time Will Come fra album nr. 2 A Curious Thing er min favorittlåt med Amy, et sterkt budskap til unge på terskelen av voksenlivet om at deres tid vil komme bare en kommer seg ut mens en ennå er ung. 

Dette er hennes sjette studioalbum og så og si alle låtene er det jeg vil kalle fengende. Såpass at jeg faktisk kunne ønsket meg en viss variasjon, men på den annen side er dette musikk som går rett hjem hos meg. Men det er som med alt annet, litt variasjon skader ikke. Samtidig så merker jeg en mer reflekterende Amy i tekstene, og det er kanskje ikke så rart når en har holdt på i drøye femten år som hun har gjort.

Tittellåten åpner skiva og er dette hva jeg har venta på? Musikalsk er dette ikke noe nytt, men det er en sterkt fengende låt med et hook som jeg liker. Tekstmessig er det en reflekson over hva livet har gitt til nå og de kravene en møter i dagens musikkindustri. Tydelig at Amy nå føler seg moden nok til å si fra hva hun mener om det som ikke er helt bra i bransjen.

Can You Hear Me? har litt rockeelementer og refrenget er blant de sterkeste på skiva. Forward er også en fengende låt jeg liker godt med en tekst om å bevege seg vekk fra det mørke en har hatt i livet sitt. Og så er det de tre avslutningslåtene som jeg har lagt min elsk på. One More Shot er også fengende, men skiller seg ut ved at den ikke er så dramatisk i formen som mange av de andre låtene. Det gjør at den faktisk er en liten variasjon som er godt er med her:

Physical har en 80-tallsvibe som jeg virkelig elsker, men jeg vil her presentere avslutningssporet It's All So Lang Ago. En litt nedstrippet låt der Amy reflekterer over sin tid som en ung og fremadstormende artist med de drømmene hun hadde da:

Så ja, det er et par låter som er en tanke nedstrippet, som ikke har den sterke dramaturgien som er i de fleste sporene. Likevel, det jeg savner er at Amy tar det ennå litt mer ned, det trenger bare å være én slik låt. Men når musikken er så til de grader fengende så hadde en helt nedstrippa låt vært et fint avbrekk som hadde heva sluttproduktet.

Karakter: 4,5/6.

Tami Neilson - Neon Cowgirl

Tami Neilson er en canadisk artist som har stifta familie på New Zealand og som derfra har bygd seg opp en karriere som en av de fremste artistene i spennet mellom rockabilly, bluegrass og country. På denne skiva her samarbeider hun med en superstjerne som Ashley McBryde på Borrow My Boots og med nydelige The Secret Sisters på Keep On.

Åpningssporet Foolish Heart er en mektig og dramatisk låt som får fram minner om både Patsy Cline og Roy Orbison. Tekstmessig er dette en låt som hadde passet som hånd i hanske for Orbison, og framføringa på denne videoen gir meg gåsehud. Om det å innrømme at en har vært dum nok til å tro på et forhold og at når en innser at det ikke går i lengden så kvitter en seg med staffasjen og sminken en trodde var nødvendig for å holde på partneren.

På tittelsporet Neon Cowgirl har Neilson med Neil Finn, mest kjent som vokalist i Crowded House, et av de fremste bandene New Zealand har fostra, samt medlem av Fleetwood Mac fra 2018 til -22. Dette er en låt som flyter nydelig avgårde og der to store artister harmonerer sammen på en måte som får meg til å slappe helt av. Dette er balsam for øregangene!

Det er god variasjon på dette albumet, noe som vises i den herlige rockabillysaken Heartbreak City, USA. En deiig fengende låt!

Den nevnte låten med Ashley McBryde Borrow My Boots er akkurat så herlig badass som en kan forvente når to kraftfulle damer slår sine musikalske pjalter sammen. Love Someone er også en låt der Neilson viser hvilken sterk vokalist hun er. Og det å ha med The Secret Sisters på Keep On gjør den låten ekstra vakker.

Skiva varer i bare 31 minutter, men det er en halvtime med mange høydepunkter hvis du liker litt retro musikk med sterk 60-tallsinspirasjon i en tapning som gjør musikken relevant også i 2025.

Karakter: 5/6.

Dropkick Murphys - For The People

Dropkick Murphys er ute med sitt første album med originallåter siden Turn Up That Dial i 2021. I mellomtida har de gitt ut to rimelige heftige album med sine versjoner av Woody Guthrieklassikere. På Turn Up That Dial var jeg litt kritisk til at det var lite variasjon i musikken, og til en viss grad er det et ankepunkt her også.

Dette er jo et New Jersey-band som spiller en musikk som har streke røtter i britisk og irsk musikkultur. Det er ikke for ingenting at da jeg oppdaga de i 2017 så trodde jeg at de var engelske eller irske. I 2019 opplevde jeg de på Tons of Rock og de var da et av festivalens desiderte høydepunkt for min del, spesielt da de dro i gang Trumpsatiren First Class Loser var det stor stemning foran hovedscena på Ekebergsletta.

Dropkick Murphys har jo en historie for å være et band for folket og for arbeiderklassen. De viser det også her i albumtittelen og spesielt i åpningssporet Who'll Stand With Us?, som også har funnet veien til min Årets låter-spilleliste. Og vokalist Ken Casey legger ikke fingrene imellom når han introduserer låten under en konsert her. Dette er en låt retta mot Trump og alle hans oligarker og rikinger som utnytter vanlige folk og en oppfordring om at alle må stå sammen mot det tyranniet og dens støttespillere som styrer USA nå. Casey minner da også om at Dropkick Murhys har vært et politisk band helt siden starten i 1996.

Celtic punk er vel navnet på musikken til DM, og punk er en av de mest politisk sjangerne som finnes. Så her går musikken hånd i hånd med budskapet. 

Chesterfields and Aftershave er mildere i formen musikalsk, men handler også om arbeiderkamp, her er det en historie fra 1975 som fortelles, til herlig, fengende musikk:

DM har med seg noen andre artister på enkelte låter. Det irske bandet The Mary Wallopers, kjent for sin kaotiske energi på scena (iflg. Spotifybioen) er med på Bury The Bones, og er et band jeg vil ha på radaren framover. Og på School Days Over er Billy Bragg med, en engelsk artist som også er kjent for sterke politiske budskap i flere av sine låter.  En låt som starter med herlig sekkepipe og som igjen har et driv og en energi som jeg bare elsker, på en sang skrevet av Ewan MacColl, faren til Kirsty MacColl. Og Kirsty covret jo Billy Bragg på A New England

The Vultures Circle High (Vulture = Gribb) har også et sterkt budskap fra en som har levd et liv i kamp for rettferdighet, men som nå innser at hans kamp nærmer seg slutten:

Et annet irsk band er med på to låter, nemlig The Scratch. De er iflg. Spotify kjent for sin blanding av metal og tradisjonell irsk musikk. De er med på Longshot og sjølsagt på One Last Goodbye, som er en hyllest til The Pogues avdøde frontmann Sean McGowan. En nydelig låt og et verdig farvel med en av irsk musikks viktigste ambassadører.

Dette albumet har vokst på meg siden jeg starta å lytte på det rett etter utgivelsen for en uke siden. Det  er fortsatt litt opp til albumet som slo meg til bakken i -17, 11 Short Stories of Paint & Glory, men det er nærmere nå enn ved første lytt. Dessuten, dette er et band som er viktige i den folkelige mostanden mot Trumps autoritære styre, og som sikkert vil komme med mer musikk med brodd mot den oransje mannen framover.

Karakter: 5/6.

Suzanne Vega - Flying with Angels

Det var etter at jeg fikk et tips om sterke Last Train from Mariupol at jeg oppdaget dette albumet som Suzanne Vega ga ut 2. mai. Dette er en artist som mange sikkert vil kalle et "One-hit wonder" etter braksuksessen med Luka fra albumet Solitude Standing fra 1987. Men dette er en artist som har vært aktiv i alle år siden og som egentlig har hatt en meget god karriere med mange album på CV-en.

Det var altså Last Train from Mariupol som førte meg til dette albumet. En meget sterk låt om den utbombede byen i Mariupol i Ukraina og om flukten derfra. Som Vega påpeker i låten, sjøl Gud valgte å komme seg på det siste toget som gikk derfra ...

Suzanne Vega viste jo med Luka at hun ikke er redd for å ta opp viktige tema, for den handla jo om barnemishandling. Og det er ikke bare denne ubetingede støtten til folket i både Mariupol og hele Ukraina som vitner om det på dette albumet. På åpningslåten Speakers' Corner tar hun fram at der det er ytringsfrihet får vi også de ytringene som vi ikke liker, de udemokratiske ytringene og ytringer som formidler hat.

Tittellåten Flying with Angels har også en god tekst, men den er den eneste låten her som jeg ikke har klart å ta til meg på det musikalske planet. Den føles altfor stillestående for min smak, men det er en type låt jeg er sikker på at mange andre finner glede i, den er bl. a. av den atmosfærsike sorten.

Witch er en låt som viser at Vega ikke er redd for å variere sitt lydbilde. Den er skarp i kantene musikalsk med en helt rå bass og også her en tekst som er verd å lytte til. Living in a state of a permanent emergency er en sterk setning som får meg til å tenke på at det er en tilstand mange amerikanere som ikke er på linje med de nåværende myndighetene føler at de er i.

Chambermaid er en lysere låt rent musikalsk, den er bra fengende og her har jeg funnet et opptak fra et BBC-program. Her har jeg ikke hørt så mye på teksten, for meg er det musikken som er i sentrum her.

Låten Lucinda tolker jeg som en fin hyllest til artistkollega Lucinda Williams, men det er avslutningssporet jeg også avslutter med her. Og Vega forteller i dette opptaket sjøl hva Galway handler om.

Jeg er jammen meg glad for at jeg har oppdaget Suzanne Vega på ny. Hun er et levende eksempel på at det enkelte kynisk sett kaller et "one-hit wonder" likevel har en solid karriere til glede for veldig mange. Og slik jeg ser det er Suzanne Vega en artist med sterk integritet, en artist vi trenger i den tida vi lever i nå.

Karakter: 5,5/6.

Omar Østli - Tilfeldig trøst / Yesterday's Rain - Yesterday's Rain

Dette innlegget inneholder to album som begge er kommet i år. Grunnen til at jeg kjører de sammen er at Omar Østli, som ga ut soloalbumet Tilfeldig trøst i april, også er musiker og vokalist i bandet Yesterday's Rain som slapp album for en uke siden. 

Haldenseren Omar Østli oppdaga jeg i 2007 da jeg kjøpte albumet Ingens Mann som var hans solodebut. Et aldeles herlig litt skranglete amerikana-album med en del minneverdige sanger som tittellåten, Ville Veier, Alt Jeg Vil Ha, Gatelangs og Gangster. Han har opp igjennom årene gitt ut flere album, men det er kun 10 sanger fra 2017 jeg har omtalt tidligere her på bloggen. 

Dette albumet her er akustisk, spilt inn i Kai Andersens studio Athletic Sound, sjølsagt da med den samme Andersen som produsent. Det er slik jeg oppfatter det en blanding av nye og tidligere utgitte låter. Wiels plass er også på to tidligere album, bl. a. det foran nevnte 10 sanger. Svinesund, Bli hos meg, Bein i en boks og låten om mestertyven Ole Høiland har også vært utgitt før. Her er de i ny, akustisk drakt og det er tydelig å høre forskjellene. Ole Høiland er f. eks. i en mye roligere takt, noe som er naturlig når det er akustisk.

Tematisk har Østli alltid beskrevet et liv på siden av samfunnet. Det er outsiderne, gjerne de som er på feil side av loven som får oppmerksomhet. Det får vi også på dette albumet med den mest rocka låten, Bandittenes julebord. Og menyen er ikke forskjellig fra det folk ellers har på bordet julekvelden. Den ene låten som ikke er helt akustisk:

Åpningslåten Tjuvlånt bil er rett og slett en nydelig sang som kjennetegner Østli som artist og låtskriver. Igjen er det outsiderens historie vi hører, og det er en ekthet over det hele som gjennomsyrer både denne skiva og Østlis musikk i stort.

Til slutt Bein i en boks som altså er en av de låtene som har fått et nytt akustisk lydbilde. Her vil jeg peke på den gode lyrikken som innleder sangen: Tida har tatt oss til fange / vist sitt sanne jeg / tida er en venn / som forråder deg. Dette er bare utrolig godt skrevet, et nydelig bilde på hva tida er og hva den gjør med oss.

Mulig det er flere låter her som har vært utgitt før og at dette muligens er et album der Østli gir tidligere utgitte låter et nytt lydbilde. Men uansett så er dette ei vakker skive. Jeg føler at jeg er intenst med fra start til slutt, det er historier som fortelles som jeg kan kjenne meg igjen i eller lett sette meg inn i. Det er en ekthet her som tar meg. Et album til å bli skikkelig glad i.

Karakter: 6/6.

Så over til bandet Yesterday's Rain som foruten Omar Østli består av Chris Nilsen, Jon Terje Rovedal og Lars Ivar Borg. Dette er et band som har røtter helt tilbake til 80-tallet, da det på Spotify finnes et album med demoopptak fra 1986 til 1996. Men det er først de siste årene at ny musikk er gitt ut, et livealbum fra 2021 og studioalbumet The Easy Way Out fra 2023. Fire av låtene på livealbumet Live in Halden er også med på denne skiva.

Åpningssporet må nesten sies å være bandets signaturlåt da det har samme tittel som nettopp bandet. Dette er melodiøs amerikana etter mitt hjerte, også her kan jeg spore denne ektheten som jeg er så glad i:

A Little Bit Of Life er litt mer rocka og er en herlig fengende låt som jeg nå har lagt inn på min Årets låter-spilleliste som jeg på slutten av året har som utgangpunkt når jeg skal kåre de beste sangene fra 2025.

One By One er også en favoritt som gir meg gode feelgood-vibber, en låt det virkelig svinger av:

Også dette er et album det er lett å bli glad i. Det er bare avslutningssporet I'll Come Creeping Back To You som jeg ikke helt får under huden. Likefullt et solid album med mye trøkk og energi og som får meg i godt humør.

Karakter: 5/6.