Tor Johan Haugland med etternavnet som artistnavn er ute med sitt andre soloalbum etter den sterke debuten med På vei for to år siden. Åtte låter er to mindre enn på debuten og den tikker inn på snaue halvtimen. Med mindre å velge mellom har jeg valgt ut de tre sangene jeg liker best.
Videre er en låt med nydelige harmonier om drømmen og lengselen etter å komme fram til noe bedre:
Musikken er som i debuten solid amerikana på norsk, og som jeg påpekte da er det forfriskende med amerikana på morsmålet. Trumf er også en låt med tett og godt lydbilde med en litt filosofisk tekst.
Brente jords taktikk er albumets brudd-låt, og er da sjølsagt den mest countrypregede låten på skiva. En litt sprek beskrivelse av et brudd, for det virker ikke som det er et særlig pent brudd. Men låten handler også om å komme på rett kjøl igjen etter en slik skjellsettende opplevelse.
Dette er blitt et behagelig album å lytte til, men litt mer lavmælt enn debuten. Det merkes bl. a. på åpningslåten Ventetid som går i en mer mollstemt takt enn de tre jeg har postet her. En mer ettertenksom låt der refrenget er det som bærer låten. Fineste kjolen er også en liten perle om hun som har kledd seg i sin fineste stas før hun kaster seg ut i noe som enten bærer eller brister. Også her et lite countrydrag og historien er várt fortalt.
Som sagt er det behagelig å høre på denne skiva, ankepunktet er at jeg skulle ønske at det var et par låter til. Men jeg synes å merke en tendens nå til at album er blitt kortere, nå er det ofte slik at det varer kun en halvtime og mindre. For en tradisjonalist som meg er det litt trist, men det er nok uungåelig i en verden der vi er blitt stadig travlere og tida er blitt et mer dyrebart gode.
Leo Davadi Sundli med artistnavnet STORM har til tross for at han er født i 2008 vært et kjent navn i norsk metal siden 2019! Med Sveinung Sundli kjent fra Gåte som far har han rockegenene i orden, og ble altså kjent som 10-åring med bandet Snøstorm. Han har allerede spilt på Tons of Rock (2023) og flere andre festivaler og introduserte TV-seerne for metalcore med et besøk hos Lindmo. EP-en Invincible kom i -22 og nå i august kom hans albumdebut. Ikke rart jeg ble nysjerrig!
Og jeg vil si at STORM innfrir! Tittel- og albumsporet er egentlig en liten intro på drøye minuttet før det braker løs med Moonlight som er en tett og tøff metalcorelåt som jeg dessverre ikke finner på YouTube. Budskapet Join the Storm kan også høres her.
Alien Perspective er også en rå låt som viser hvilket talent STORM er, både som låtskriver og musiker. En moden tekst om hvor viktig det er å være seg sjøl i en sprø verden:
Walking Dead er om mulig endra råere sjøl om den musikalsk er mer oppstykka. På Suffocating (Lidende) med STORM med det tøffe bandet Fixation i en låt som også har sine mer rolige partier, som da fungerer som en fin kontrast til råskapen ellers.
Black Hole er mer rett fram rock og igjen fylt med en intens energi. Det er låter som denne som er føles mest tilgjengelig for meg, men fellesnevneren for denne skiva er den enorme energien som ligger i hver eneste låt, en energi jeg bare elsker.
Til slutt Fame, et spor der STORM forteller at han ikke er ute etter berømmelse og at det er mye som er fake som følger med det å være kjent, og at han ikke vil være en del av det. Igjen en moden tekst fra en såpass ung artist.
Vi rockefans skal være lykkelige over at vi har et slikt ungt talent som viser både ung råskap og modenhet i både musikk og tekster. Det lover meget godt for framtida, og jeg gleder meg til fortsettelsen. STORM er beviset på at rocken aldri dør og at nye talent alltid vil komme til.
Endelig, rebellen Margo Price er tilbake med sitt første countryalbum på sju år, etter at hun i mellomtida har vært mer popete og rocka. Ikke for det, hun har levert på hvert eneste album, men at hun nå er tilbake på countrysporet etter suksessen med debuten Midwest Farmers Daughter i 2016 og All American Made året etter er bare herlig.
Jeg skrev rebell, og det er det hun er. Hun har vært og er tydelig i opposisjon til det nåværende reginet i USA og hun er i opposisjon til flesteparten av den konservative countryfansen. At hun er bannlyst på countryradiostasjonene er derfor ingen overraskelse, og Margo kommenterer da også det aldeles ypperlig på Don't Let The Bastards Get You Down:
Margo Price viser også at hun er en meget smart artist og låtskriver. I den nydelige kjærlighetslåten Close To You fletter hun inn setninga We played the jukebox while democracy fell, noe som jeg er sikker på får Trumpfansen til å sette kaffen i vrangstrupen. Dette er enkelt og greit et av de smarteste trekkene jeg har opplevd fra en artist og låtskriver på lang tid!
I en kommentar til denne videoen på YT skriver da også Margo: I hope this album inspires you to be fearless and unbashedly yourself in a culture that tries to beat us into all being the same.
Losing Streak er også en herlig låt. Om å våkne opp etter en tre dagers fest du husker lite av og å føle at livet er en oppoverbakke. Så ypperlig formidla at jeg fint kan sette meg inn i de følelsene når du kjenner at du går fra tap til tap.
En nydelig kjærlighetslåt til må med, og på Love Me Like You Used To har hun med en annen rebell, Tyler Childers, Appalachenes store musikalske sønn for tida.
Låter som I Just Don't Give A Damn og Wild At Heart forteller også om en uredd artist som tør å gå sine egne veier og som ikke er redd for å gå på tvers av det som forventes av amerikanske countryartister. Hun er nok farget av en fortid med dårlige menn, rus, et fengselsopphold, og det å miste et barn kort tid etter fødselen, men det har også gitt henne en helt egen livserfaring som hun tar med seg i sin musikk og i sin væremåte. Ektemann Jeremy Ivey er en solid støttespiller og han skriver følgende på sin egen artistside på Facebook:
This is Margo’s 3rd country album. It’s her third album with @monsieurmatt. She made it with her band of almost a decade, The Pricetags at RCA studio A in Nashville. It’s hard to say what impact with be. It doesn’t matter really matter to me. We wrote these songs, and I’m proud of them. People seem to put so much emphasis in the current authentic no bullshit country revival, but don’t remember how it started. She was one of the ones to put up two middle fingers and definitely the first woman since people like @lorettalynnofficial to take a swing at the behind the times male centric universe of country music filled with bigotry and backwards thinking. The Nashville system that for so long has only used women as lustful objects and vapid ornaments. F*ck them! Here’s your villain you weak ass bitches! She’s a hard headed woman and she don’t owe you shit
Til slutt tar jeg med avslutningssporet, Waylon Jenningscoveren Kissing You Goodbye, her fra Farm Aid ifjor, et arrangement hun er med på hvert år siden hun som barn opplevde at farens gårdsbruk gikk konkurs.
Fy flate som vi, og ikke minst amerikanerne trenger nå, artister som Margo Price som ikke er redd for å si fra, som ikke er redd for å stå opp mot det autoritære og antidemokratiske Trumpregimet. Men musikalsk er dette albumet også en innertier. Dette er country på sitt beste, framført av en av de beste i sjangeren for tida.
Jeg oppdaget det newzealandske bandet The Beths med Elizabeth Stokes i spissen i -23, året etter at de ga ut sitt tredje album Expert In A Dying Field, der jeg forelsket meg i flere spor. Som tittellåten og Knees Deep, med denne kule videoen:
Jeg har således ikke fått skrevet om dem før nå når de har gitt ut sitt fjerde studioalbum. Og ikke bare det, nå i september legger de ut på en 3 mnd. Europa- og Nord-Amerika turné som også tar de til Oslo! Ja, The Beths skal spille på Parkteatret onsdag 8. oktober og jeg kjøpte billett tvert da jeg oppdaga det.
The Beths er fra Auckland og består i tillegg til Elizabeth Stokes (vokal og gitar) av hennes partner og samboer Jonathan Pearce (gitar), Tristan Deck (trommer) og Benjamin Sinclair (bass).
Tittellåten Straight Line Was A Line åpner skiva, og det er en energisk låt som lover meget godt for fortsettelsen. En låt der Stokes reflekterer over at hun egentlig er tilbake der alt startet for henne.
Mosquitos begynner akustisk før den bygger seg fint opp til en skikkelig kul rockelåt. Likevel, her er et rent akustisk opptak med Elizabeth Stokes:
Stokes har fortalt at dette for hennes del er det mest personlige albumet tekstmessig sett. Noe en kan forstå med låten No Joy der det er en fin kontrast i at hun ser nedstemt ut i videoen mens de andre i bandet ser glade ut:
Men den mest åpenbart personlige låten er den helt nedstrippa Mother, Pray For Me. Stokes har i et intervju fortalt at låten bunner i at forholdet til hennes indonesiske mor har vært komplisert siden moren ikke kan engelsk. Musikalsk synes jeg låten er vel stillestårende, men det veies opp ved at det er en tekst som berører og går rett til hjertet mitt. Jeg kan kjenne på den smerten hun føler over den trøblete relasjonen til moren.
Ark Of The Covenant (Paktens ark) er også en sterk låt der igjen Stokes følsomme og introvert ladede stemme skinner igjennom. Samtidig en låt som viser at The Beths er et allsidig band som ikke er låst til et bestemt lydbilde. De varierer, og det setter jeg stor pris på.
Jeg kan trygt si at jeg er blitt glad i alle ti låtene. Metal var en av singlene før albumslippet og er om at vi alle trenger vårt innvendige metall for å holde oss i live. And I know I'm a collaboration/ Bacteria, carbon and light / A florid of orchestration / A recipe of fortune and time. Jeg elsker det tekstlige partiet og jeg anbefaler alle å smake på det.
The Beths har tydeligvis klart å skaffe seg et navn internasjonalt, såpass at de tilmed kommer til Norge. Det bare elsker jeg som trodde at jeg måtte reise til andre siden av kloden hvis jeg ville oppleve dem. Nå får jeg det istedet i Oslo 8. oktober, og jeg gleder meg noe skikkelig! Ja, det er noe melankolsk over musikken, men likevel, jeg blir forført og The Beths gir meg en oase av vellyd, en hardt tiltrengt oase midt i en sprø verden.
Jeg skjønte lite da tyske Lord Of The Lost ble sist i Eurovisionfinalen i -23 med min største favoritt det året, Blood & Glitter. Men jeg kan vel si at jeg forstår det bedre nå når jeg har hørt en del på deres nylig utgitte første album etter ESC-23. Låten da var nok mer "pusete" enn de egentlig er, for på dette albumet er det stort sett knallhardt. Og det sitter, spesielt de fire første låtene er gromme metalspor i mine ører. Dessuten, dette er det første i en albumtrilogi, så her er mye spennende musikk i vente!
Åpningssporet ... Bazaar Bizarre er både hardt og mektig, og gir et kraftig signal om at Chris Harms & co nok ønsker å distansere seg litt fra inntrykket mange fikk av bandet under ESC-deltakelsen. Jeg lurer på om dette er en kommentar til tida vi lever i nå der mange har sine liv på sosiale medier som TikTok som er nevnt i teksten. Og jeg vil påstå at videoen er et kunstverk i seg sjøl.
My Sanctuary er en mer rett fram metallåt, om det å finne noe godt og hellig sjøl om en opplever mørke i livet. Her får rockefoten bevegd seg for å si det sånn.
LOTL har med andre artister på seks av de elleve låtene og på Light Can Only Shine In The Darkness er ingen ringere enn Within Temptation og deres vokalist Sharon den Adel med. Låten er et strålende eksempel på at det går an å lage gode metallåter der kjærligheten er temaet. Det er ikke det eneste sporet at jeg opplever det på denne skiva, og det er litt godt at vi også på ei metalskive kan oppleve tekster som framhever den gode kjærligheten og dens evne til å bringe lys inn i tilværelsen. Det være seg kjærligheten til en partner eller mellom foreldre og barn.
I Will Die In It var en låt der jeg følte at jeg måtte dykke ned i teksten og forstå den. Og jeg må si det er mektig når Harms gir uttrykk for en følelse av å ikke bli født i kjærlighet, men at en vet at en kommer til å dø med kjærligheten i seg. Og her bidrar musikken virkelig til å understøtte det mektige i teksten.
Den siste låten jeg tar med er et samarbeid med Feuerschwanz, et band som var med i den tyske Eurovisionutvelgelsen i år uten å nå helt opp. Lords Of Fyre er en heftig låt der Feuerschwanz får være med og skinne da den beveger seg inn i deres musikalske univers.
Et annet samarbeid jeg vil trekke fram er med den Grammy- og Brit Female Artist of The Year nominerte cellisten Tina Guo på Ghosts. Slektskapet mellom metal og klassisk musikk er større enn mange aner. Det ser vi ved at symfonisk metal er en omfattende sjanger med mange store band og at flere metalmusikere er klassisk skolerte. Og Tina Guos bidrag på Ghosts er med på å heve den låten. The Sadness Is Everything har gjort at jeg har begynt å følge det engelske symfometal-bandet Tales of Time med sopranen Anna Maria Rose i spissen.
OK, det er et par låter som ikke helt når opp, men det forhindrer ikke at dette er et gjennomført sterkt metalalbum. Det var Eurovision som gjorde meg kjent med LOTL og jeg ble vel litt farga av det. Nå hører jeg virkelig hvorfor Iron Maiden har tatt de med på turné.
Molly Tuttle fra California er en artist jeg har oppdaga nå. Hun har bakgrunn fra bluegrass med en Grammynominasjon og to Grammies med sitt band Golden Highway. En av hennes musikalske inspirasjonskilder er bluegrassdronninga Alison Krauss. Dette albumet, som kom ut nå sist fredag er ei skive der hun sprenger en del musikalske grenser. Her flørter hun både med pop, country og rock og hun viser hvilken eminent gitarist hun er.
Åpningssporet Everything Burns der hun beskriver en pyroman som bl. a. går løs på Stars and Stripes, altså det amerikanske flagget. Hun beskriver han også som en first page pyro, og da er det åpenbart for meg at dette er et bitende angrep på Trump. Musikalsk elsker jeg bare hennes rytmegitar, den gjør dette til en utsøkt opplevelse.
Men det er den andre halvdelen av dette 12-låters albumet som jeg finner de fleste av låtene jeg er blitt skikkelig glad i her. Easy er en melodiøs perle som igjen preges av Tuttles emninente behandling av rytmegitaren.
Coveret viser ni bilder av Tuttle, åtte med forskjellige parykker og bildet i midten av henne uten hår. Hun har nemlig ikke hatt hår siden hun var tre år grunnet hårsyksommen Alopecia areata, og hun er en nasjonal talsperson for den amerikanske organisasjonen for de som har den diagnosen. Og dette er også temaet for det korteste, og mest rocka sporet. Det er også her at albumtittelen Little Miss Sunshine kommer inn. En skikkelig heftig og kul låt dette:
Oasis er også en vakker og rett ut smektende kjærlighetslåt, og igjen elsker jeg Tuttles gitarspill. Pur klasse!
Iflg. bioen på Spotify har Tuttle bygd dette albumet sakte men sikkert opp gjennom fem med ekstensiv turnévirksomhet og utgivelse av annen musikk. Og jeg merker en artist som viser ekte spilleglede over å sprenge sine musikalske grenser og over å utforske sin egen musikalitet.
Avslutningssporet Story Of My So-Called Life er den låten der vi mest hører Tuttles bakgrunn fra bluegrass. En herlig fengende avslutning av albumet der hun bl. a. kommer inn på pandemiåret 2020.
Jeg vil si at dette er et av de vakreste albumene jeg har hørt i år. Jeg blir forført av musikken og Tuttles behandling av rytmegitaren. Produksjonen er også helstøpt, signert Jay Joyce. Av de andre låtene vil jeg trekke fram coveren av svenske Icona Pop og Charli XCX's I Love It, en låt der Tuttles behagelige og nydelige stemme får skinne. Hun tar låten nesten helt ned og for å si det litt floskelaktig så gjør hun den til sin egen.
Kort og godt et klassealbum dette, jeg elsker det!
Det er åtte år siden sist jeg omtalte et album fra Sunny Sweeney, og det er to utgivelser jeg da ikke har hatt på radaren.
Det litt morsomme denne gangen er at hun starter med en cover av en låt som jeg husker med Gary Holton og Casino Steel på 80-tallet, ... Find It Where I Can, originalen er med Waylon Jennings. Jeg synes Holton/Steel har en råere versjon enn Sweeney, men det er egentlig ikke så rart.
Uansett så utvikler dette seg til å bli et herlig countryalbum der jeg synes Sweeney holder på den ektheten jeg følte hun hadde en del av på Trophy i -17. Diamonds and Divorce Decrees er en fengende herlig countrylåt fra start til slutt:
Tekstmessig er det rimelig tradisjonelt med hovedvekt på trøblete forhold, som på Traveling On som også er en deilig låt der steelen flyter som fløyel gjennom låten:
Sweeney er fra Texas og Houston Belongs To Me henspeiler på det. Igjen er det om forhold går i oppløsning, og musikken er country som føles ekte og meget passende til en slik tekst:
Skal jeg ha et ankepunkt er vel at det er lite variasjon hva tekstinnhold angår, men det veies opp ved at musikken er så nydelig. Det er rett og slett befriende å høre et countryalbum som dette, og det er tydelig at Sweeney med dette albumet har gått litt tilbake til røttene. Siste låt ut her er Waiting for a Reason to Stay.
De fem resterende låtene er også godt countryhåndverk, som f. eks. I Drink with Others og Half Lit in 3/4 Time.
Totalt sett er dette noe nær en innertier av et countryalbum. Det er slik jeg vil ha det, jeg vil egentlig ikke ha det pålessa som det ofte blir når countryen skal popes opp. Det slipper jeg å forholde meg til her, og da blir det som jeg sa et befriende album å høre på. Takk Sunny Sweeney!
Kan ikke huske at jeg har omtalt humorutgivelser her før, og ikke vet jeg hvordan jeg fikk Ukjent Hest på radaren. Okke som fikk jeg varsel om deres nye album for to uker siden, og faktisk er dette deres fjerde i rekken siden debuten i -22. Et album i året der altså!
Medlemmene i det de sjøl kaller som Norges verste, men mest allsidige boyband er Vebjørn Christie, Jone Sutterud Warland og Jørgen Moen.Fanget i et kjøleskap åpner det hele etter en snakkeintro, og det er faktisk en catchy låt sjøl om teksten er, som de fleste på denne skiva av den absurde sorten. Om å ha et så stort kjøleskap at en blir fanget i det, intet mindre ...
Jorda Rundt På ClassyWalk er om 14-åringen som vil erobre verden med den elektriske sparkesykkelen han har fått fra bestefaren i bursdagsgave. Også denne utmerker seg med at musikken slett ikke er så verst.
Det som fortelles i Thea, nei jeg heter Nikolai byggerpå en sann historie. At det er faktisk en stakkars gutt som sa dette da han ble spurt om navnet sitt på TV2 etter et sykkelritt, og at han da bl. a. stod sammen med en jente som het Thea. Og det har altså denne gjengen her laget en låt om. Kul den også synes jeg.
Er fu våken? (ja, fu er ordet i tittelen og som synges!) er også en helt absurd tekst som bare må høres, det er ikke måte på hvor fæl mennesket som truer låtens jeg-person er.
Så skal det sies at alt er ikke like bra her, og avslutningssporet Utenomjordisk Spa som mer er en helsprø radiosketsj kunne de nesten ha spart seg. For det blir mer ekkelt enn morsomt. Men når alt kommer til alt så er dette ei skive som såvidt ramler ned på den positive sida hos meg. For de gode låtene er både catchy og består av god humor. Landets verste boyband? Kanskje, men innen humorsjangeren er dette slett ikke verst.
Juli betyr mindre tid til blogging grunnet ferie, så også i år. Jeg har derfor valgt å omtale to album i én artikkel, da dette er to utgivelser jeg har hørt en del på i ferien.
Amy Macdonald - Is This What You've Been Waiting For?
Jeg har likt Amy Macdonald og hennes musikk helt siden This Is The Life, hennes albumdebut og store gjennombrudd. Hun har sin distinkte stil med fengende låter som ikke skjuler hennes skotske opphav. Perlen Your Time Will Come fra album nr. 2 A Curious Thing er min favorittlåt med Amy, et sterkt budskap til unge på terskelen av voksenlivet om at deres tid vil komme bare en kommer seg ut mens en ennå er ung.
Dette er hennes sjette studioalbum og så og si alle låtene er det jeg vil kalle fengende. Såpass at jeg faktisk kunne ønsket meg en viss variasjon, men på den annen side er dette musikk som går rett hjem hos meg. Men det er som med alt annet, litt variasjon skader ikke. Samtidig så merker jeg en mer reflekterende Amy i tekstene, og det er kanskje ikke så rart når en har holdt på i drøye femten år som hun har gjort.
Tittellåten åpner skiva og er dette hva jeg har venta på? Musikalsk er dette ikke noe nytt, men det er en sterkt fengende låt med et hook som jeg liker. Tekstmessig er det en reflekson over hva livet har gitt til nå og de kravene en møter i dagens musikkindustri. Tydelig at Amy nå føler seg moden nok til å si fra hva hun mener om det som ikke er helt bra i bransjen.
Can You Hear Me? har litt rockeelementer og refrenget er blant de sterkeste på skiva. Forward er også en fengende låt jeg liker godt med en tekst om å bevege seg vekk fra det mørke en har hatt i livet sitt. Og så er det de tre avslutningslåtene som jeg har lagt min elsk på. One More Shot er også fengende, men skiller seg ut ved at den ikke er så dramatisk i formen som mange av de andre låtene. Det gjør at den faktisk er en liten variasjon som er godt er med her:
Physical har en 80-tallsvibe som jeg virkelig elsker, men jeg vil her presentere avslutningssporet It's All So Lang Ago. En litt nedstrippet låt der Amy reflekterer over sin tid som en ung og fremadstormende artist med de drømmene hun hadde da:
Så ja, det er et par låter som er en tanke nedstrippet, som ikke har den sterke dramaturgien som er i de fleste sporene. Likevel, det jeg savner er at Amy tar det ennå litt mer ned, det trenger bare å være én slik låt. Men når musikken er så til de grader fengende så hadde en helt nedstrippa låt vært et fint avbrekk som hadde heva sluttproduktet.
Karakter: 4,5/6.
Tami Neilson - Neon Cowgirl
Tami Neilson er en canadisk artist som har stifta familie på New Zealand og som derfra har bygd seg opp en karriere som en av de fremste artistene i spennet mellom rockabilly, bluegrass og country. På denne skiva her samarbeider hun med en superstjerne som Ashley McBryde på Borrow My Boots og med nydelige The Secret Sisters på Keep On.
Åpningssporet Foolish Heart er en mektig og dramatisk låt som får fram minner om både Patsy Cline og Roy Orbison. Tekstmessig er dette en låt som hadde passet som hånd i hanske for Orbison, og framføringa på denne videoen gir meg gåsehud. Om det å innrømme at en har vært dum nok til å tro på et forhold og at når en innser at det ikke går i lengden så kvitter en seg med staffasjen og sminken en trodde var nødvendig for å holde på partneren.
På tittelsporet Neon Cowgirl har Neilson med Neil Finn, mest kjent som vokalist i Crowded House, et av de fremste bandene New Zealand har fostra, samt medlem av Fleetwood Mac fra 2018 til -22. Dette er en låt som flyter nydelig avgårde og der to store artister harmonerer sammen på en måte som får meg til å slappe helt av. Dette er balsam for øregangene!
Det er god variasjon på dette albumet, noe som vises i den herlige rockabillysaken Heartbreak City, USA. En deiig fengende låt!
Den nevnte låten med Ashley McBryde Borrow My Boots er akkurat så herlig badass som en kan forvente når to kraftfulle damer slår sine musikalske pjalter sammen. Love Someone er også en låt der Neilson viser hvilken sterk vokalist hun er. Og det å ha med The Secret Sisters på Keep On gjør den låten ekstra vakker.
Skiva varer i bare 31 minutter, men det er en halvtime med mange høydepunkter hvis du liker litt retro musikk med sterk 60-tallsinspirasjon i en tapning som gjør musikken relevant også i 2025.
Dropkick Murphys er ute med sitt første album med originallåter siden Turn Up That Dial i 2021. I mellomtida har de gitt ut to rimelige heftige album med sine versjoner av Woody Guthrieklassikere. På Turn Up That Dial var jeg litt kritisk til at det var lite variasjon i musikken, og til en viss grad er det et ankepunkt her også.
Dette er jo et New Jersey-band som spiller en musikk som har streke røtter i britisk og irsk musikkultur. Det er ikke for ingenting at da jeg oppdaga de i 2017 så trodde jeg at de var engelske eller irske. I 2019 opplevde jeg de på Tons of Rock og de var da et av festivalens desiderte høydepunkt for min del, spesielt da de dro i gang Trumpsatiren First Class Loser var det stor stemning foran hovedscena på Ekebergsletta.
Dropkick Murphys har jo en historie for å være et band for folket og for arbeiderklassen. De viser det også her i albumtittelen og spesielt i åpningssporet Who'll Stand With Us?, som også har funnet veien til min Årets låter-spilleliste. Og vokalist Ken Casey legger ikke fingrene imellom når han introduserer låten under en konsert her. Dette er en låt retta mot Trump og alle hans oligarker og rikinger som utnytter vanlige folk og en oppfordring om at alle må stå sammen mot det tyranniet og dens støttespillere som styrer USA nå. Casey minner da også om at Dropkick Murhys har vært et politisk band helt siden starten i 1996.
Celtic punk er vel navnet på musikken til DM, og punk er en av de mest politisk sjangerne som finnes. Så her går musikken hånd i hånd med budskapet.
Chesterfields and Aftershave er mildere i formen musikalsk, men handler også om arbeiderkamp, her er det en historie fra 1975 som fortelles, til herlig, fengende musikk:
DM har med seg noen andre artister på enkelte låter. Det irske bandet The Mary Wallopers, kjent for sin kaotiske energi på scena (iflg. Spotifybioen) er med på Bury The Bones, og er et band jeg vil ha på radaren framover.Og på School Days Over er Billy Bragg med, en engelsk artist som også er kjent for sterke politiske budskap i flere av sine låter. En låt som starter med herlig sekkepipe og som igjen har et driv og en energi som jeg bare elsker, på en sang skrevet av Ewan MacColl, faren til Kirsty MacColl. Og Kirsty covret jo Billy Bragg påA New England
The Vultures Circle High (Vulture = Gribb) har også et sterkt budskap fra en som har levd et liv i kamp for rettferdighet, men som nå innser at hans kamp nærmer seg slutten:
Et annet irsk band er med på to låter, nemlig The Scratch. De er iflg. Spotify kjent for sin blanding av metal og tradisjonell irsk musikk. De er med på Longshot og sjølsagt på One Last Goodbye, som er en hyllest til The Pogues avdøde frontmann Sean McGowan. En nydelig låt og et verdig farvel med en av irsk musikks viktigste ambassadører.
Dette albumet har vokst på meg siden jeg starta å lytte på det rett etter utgivelsen for en uke siden. Det er fortsatt litt opp til albumet som slo meg til bakken i -17, 11 Short Stories of Paint & Glory, men det er nærmere nå enn ved første lytt. Dessuten, dette er et band som er viktige i den folkelige mostanden mot Trumps autoritære styre, og som sikkert vil komme med mer musikk med brodd mot den oransje mannen framover.
Det var etter at jeg fikk et tips om sterke Last Train from Mariupol at jeg oppdaget dette albumet som Suzanne Vega ga ut 2. mai. Dette er en artist som mange sikkert vil kalle et "One-hit wonder" etter braksuksessen med Luka fra albumet Solitude Standing fra 1987. Men dette er en artist som har vært aktiv i alle år siden og som egentlig har hatt en meget god karriere med mange album på CV-en.
Det var altså Last Train from Mariupol som førte meg til dette albumet. En meget sterk låt om den utbombede byen i Mariupol i Ukraina og om flukten derfra. Som Vega påpeker i låten, sjøl Gud valgte å komme seg på det siste toget som gikk derfra ...
Suzanne Vega viste jo med Luka at hun ikke er redd for å ta opp viktige tema, for den handla jo om barnemishandling. Og det er ikke bare denne ubetingede støtten til folket i både Mariupol og hele Ukraina som vitner om det på dette albumet. På åpningslåten Speakers' Corner tar hun fram at der det er ytringsfrihet får vi også de ytringene som vi ikke liker, de udemokratiske ytringene og ytringer som formidler hat.
Tittellåten Flying with Angels har også en god tekst, men den er den eneste låten her som jeg ikke har klart å ta til meg på det musikalske planet. Den føles altfor stillestående for min smak, men det er en type låt jeg er sikker på at mange andre finner glede i, den er bl. a. av den atmosfærsike sorten.
Witch er en låt som viser at Vega ikke er redd for å variere sitt lydbilde. Den er skarp i kantene musikalsk med en helt rå bass og også her en tekst som er verd å lytte til. Living in a state of a permanent emergency er en sterk setning som får meg til å tenke på at det er en tilstand mange amerikanere som ikke er på linje med de nåværende myndighetene føler at de er i.
Chambermaid er en lysere låt rent musikalsk, den er bra fengende og her har jeg funnet et opptak fra et BBC-program. Her har jeg ikke hørt så mye på teksten, for meg er det musikken som er i sentrum her.
Låten Lucinda tolker jeg som en fin hyllest til artistkollega Lucinda Williams, men det er avslutningssporet jeg også avslutter med her. Og Vega forteller i dette opptaket sjøl hva Galway handler om.
Jeg er jammen meg glad for at jeg har oppdaget Suzanne Vega på ny. Hun er et levende eksempel på at det enkelte kynisk sett kaller et "one-hit wonder" likevel har en solid karriere til glede for veldig mange. Og slik jeg ser det er Suzanne Vega en artist med sterk integritet, en artist vi trenger i den tida vi lever i nå.
Dette innlegget inneholder to album som begge er kommet i år. Grunnen til at jeg kjører de sammen er at Omar Østli, som ga ut soloalbumet Tilfeldig trøst i april, også er musiker og vokalist i bandet Yesterday's Rain som slapp album for en uke siden.
Haldenseren Omar Østli oppdaga jeg i 2007 da jeg kjøpte albumet Ingens Mann som var hans solodebut. Et aldeles herlig litt skranglete amerikana-album med en del minneverdige sanger som tittellåten, Ville Veier, Alt Jeg Vil Ha, Gatelangs og Gangster. Han har opp igjennom årene gitt ut flere album, men det er kun 10 sangerfra 2017 jeg har omtalt tidligere her på bloggen.
Dette albumet her er akustisk, spilt inn i Kai Andersens studio Athletic Sound, sjølsagt da med den samme Andersen som produsent. Det er slik jeg oppfatter det en blanding av nye og tidligere utgitte låter. Wiels plass er også på to tidligere album, bl. a. det foran nevnte 10 sanger. Svinesund, Bli hos meg, Bein i en boks og låten om mestertyven Ole Høiland har også vært utgitt før. Her er de i ny, akustisk drakt og det er tydelig å høre forskjellene. Ole Høiland er f. eks. i en mye roligere takt, noe som er naturlig når det er akustisk.
Tematisk har Østli alltid beskrevet et liv på siden av samfunnet. Det er outsiderne, gjerne de som er på feil side av loven som får oppmerksomhet. Det får vi også på dette albumet med den mest rocka låten, Bandittenes julebord. Og menyen er ikke forskjellig fra det folk ellers har på bordet julekvelden. Den ene låten som ikke er helt akustisk:
Åpningslåten Tjuvlånt bil er rett og slett en nydelig sang som kjennetegner Østli som artist og låtskriver. Igjen er det outsiderens historie vi hører, og det er en ekthet over det hele som gjennomsyrer både denne skiva og Østlis musikk i stort.
Til slutt Bein i en boks som altså er en av de låtene som har fått et nytt akustisk lydbilde. Her vil jeg peke på den gode lyrikken som innleder sangen: Tida har tatt oss til fange / vist sitt sanne jeg / tida er en venn / som forråder deg. Dette er bare utrolig godt skrevet, et nydelig bilde på hva tida er og hva den gjør med oss.
Mulig det er flere låter her som har vært utgitt før og at dette muligens er et album der Østli gir tidligere utgitte låter et nytt lydbilde. Men uansett så er dette ei vakker skive. Jeg føler at jeg er intenst med fra start til slutt, det er historier som fortelles som jeg kan kjenne meg igjen i eller lett sette meg inn i. Det er en ekthet her som tar meg. Et album til å bli skikkelig glad i.
Karakter: 6/6.
Så over til bandet Yesterday's Rain som foruten Omar Østli består av Chris Nilsen, Jon Terje Rovedal og Lars Ivar Borg. Dette er et band som har røtter helt tilbake til 80-tallet, da det på Spotify finnes et album med demoopptak fra 1986 til 1996. Men det er først de siste årene at ny musikk er gitt ut, et livealbum fra 2021 og studioalbumet The Easy Way Out fra 2023. Fire av låtene på livealbumet Live in Halden er også med på denne skiva.
Åpningssporet må nesten sies å være bandets signaturlåt da det har samme tittel som nettopp bandet. Dette er melodiøs amerikana etter mitt hjerte, også her kan jeg spore denne ektheten som jeg er så glad i:
A Little Bit Of Life er litt mer rocka og er en herlig fengende låt som jeg nå har lagt inn på min Årets låter-spilleliste som jeg på slutten av året har som utgangpunkt når jeg skal kåre de beste sangene fra 2025.
One By One er også en favoritt som gir meg gode feelgood-vibber, en låt det virkelig svinger av:
Også dette er et album det er lett å bli glad i. Det er bare avslutningssporet I'll Come Creeping Back To You som jeg ikke helt får under huden. Likefullt et solid album med mye trøkk og energi og som får meg i godt humør.
Da jeg fikk tilsendt info om albumet til Norsk Råkk trodde jeg det var et samlealbum med flere norske band, men der tok jeg grundig feil. Det er faktisk et band som heter Norsk Råkk, og når jeg sjekka de på Spotify fant jeg hele fem album med dem, helt siden 2011. Pluss et samlealbum fra -23. Så dette er et skikkelig etablert band som jeg ikke har fått på radaren før nå. Bedre seint enn aldri osv,
Og for å si det sånn, jeg lar meg underholde av dette albumet med ni låter fordelt på drøye 25 minutter. Det svinger nor ordentlig av dette bandet, de har attpåtil full blåserekke på et par låter, og det er mye humor og fantasifulle og gode ordspill i tekstene.
Første godbiten jeg har valgt meg er Energi, som like gjerne kunne ha hett La oss danse. For energien her skal brukes til å danse, og det er ikke det verste en kan bruke oppspart energi på!
For å forstå låten Kaleidoskopisk måtte jeg finne ut hva et kaleidoskop er. Jeg har jo hørt ordet, men hele tida tenkt at det er en del av utstyret ombord på en båt! Igjen tok jeg grundig feil, og Norsk Råkk bidrar altså med denne låten til at jeg fikk ny kunnskap, slett ikke verst! Digger forøvrig koringa på denne låten her.
Låten med den filosofiske tittelen Livet er kun en evig omvei viser seg å være utgitt som singel tilbake i 2018, men er først med på dette albumet. Her har vi den blåserekka jeg nevnte i innledninga, og den gjør dette til en skaaktig gladlåt.
Blåserekke er det også i en småkul versjon av Jokkes Sola skinner, men jeg velger til slutt det siste sporet Magnetisme. Den kom ut på singel ifjor og serveres her i en albumversjon der litt instrumental jamming er lagt til etter at den opprinnelige låten er ferdig.
Jeg liker alle låtene her, jeg liker energien og humoren og ironien som ligger i tekstene. Det er et par låter jeg liker ørlite mindre enn de andre, men da er jeg streng. Jeg er glad for å endelig ha oppdaga dette bandet og håper det kommer mer spenstig rock fra dem framover.
I januar kom Mary Chapin Carpenter med et album der hun samarbeidet med irske Julie Fowlis og skotske Karina Polwart. Et nydelig stykke musikk som jeg ga toppkarakter.
Nå er Carpenter ute med nytt soloalbum, det første på fem år. og som det framgår av tittelen er dette ei personlig skive. Og hun klarer det uten å gjøre det privat. Det er en tynn linje mellom det å være personlig og privat, men Carpenter klarer den balansegangen med glans synes jeg. Hun forteller bl. a. om ekteskapet sitt som gikk over ende da det kom ord ut av hans munn som ikke var sannferdige.
Det er nesten utelukkende rolige og ettertenksomme sanger her, og noen ganger blir det vel stillestående, det må jeg innrømme. Men likefullt er dette et album vel verdt å låne øret til, for her er mye balsam for ens indre.
Det begynner med What Did You Miss. tenker på pandemien når jeg hører teksten, det å ha mye tid til overs når en er alene, dagene blir formløse. Og siste verset gir for meg et hint om en artist som prøver å finne svar på livets gåter gjennom sin låtskriving:
The Saving Things er om alle de tingene og alle de lydene i livet vi tar for gitt og som vi først blir oppmerksomme på når de er borte, når vi ikke ser de eller hører de lenger. Et mildt råd om ikke å ta noe som en selvfølge her i livet. Låten bygger seg sakte opp der flere og flere instrumenter blir lagt på, liksom for at vi skal bli oppmerksomme på de gode lydene som omgir oss og som vi ofte tar for gitt.
Bitter Ender kom som singel tre uker før albumslippet for en uke siden. Om den trassen vi alle har fått føle på, at vi håper lenger enn vi bør på at ting skal rette seg til det bedre. Eller som Carpenter åpner låten med, at hun er den som alltid har gått ned med skipet. En strålende metafor.
Home Is A Song er en aldeles nydelig låt med en bakgrunnsvokal av en for meg ny artist ved navnAnaïs Mitchellsom gjør låten enda bedre. Og når jeg sjekker ut Mitchell ser jeg jo at hun er en etablert artist med over 1 million følgere på Spotify. Absolutt en jeg vil følge framover. Teksten er også vakker, spesielt det i refrenget om at uansett hvor en er i livet så undrer man seg over hvor man går og hvem man vil bli.
Avslutningssporet Coda er også bare vakkert. Her tar Carpenter for seg sondringen mellom det at et menneske er så lite og uanseelig i det store kosmos, men likefullt er et stort under hvis liv er verdifullt mens det er der. Spesielt dette verset griper meg:
Jeg vil også trekke fram The Night We Never Met som er om alle møtene som ikke skjedde, alle menneskene vi kunne ha møtt som kunne ha beriket oss men som ikke krysset vår livsvei. Det er noe filosofisk vakkert over en slik tekst, en tekst som beviser at Carpenter er en unik låtskriver og tekstforfatter som gir oss lyttere sterke lyriske opplevelser.
Så igjen et stillferdig men likefullt kraftfullt album av Mary Chapin Carpenter. En musikalsk og lyrisk oase som gir lytteren en indre ro som vi alle trenger i dagens verden.
The Shootouts er ute med nytt album, siden debuten i 2019 har de gitt ut et album i hvert oddetallsår. 2021-skiva Bullseyevar jeg heftig begeistra over, og Stampedefra -23 var ikke stort dårligere. Som vanlig er tittellåten en instrumental som kommer midt i. Musikken er småheftig country med islett av bluegrass, honkytonk og western swing. Gjestevokalister eller -musikanter er med på flere av låtene, også det i beste Shootouts-tradisjon. Og så er det vokaløist Ryan Humbert da, som jeg skrev i omtalen av Bullseye, når jeg hører den stemmen bare vet jeg at det er The Shootouts jeg hører på.
Åpningssporet Trampoline kom tidligere i år på singel, og der er bluegrassartisten Lindsay Lou med samtidig som Emily Bates' bakgrunnsvokal er bare vakker der den er med på å løfte låten til å bli en stor opplevelse. Ikke rart at den fant veien til min spilleliste over Årets låter:
The Other Side of My Life er skivas mest rocka låt med et driv som jeg elsker. En låt det er umulig å sitte stille til, her bare MÅ kroppen bevege seg!
På Half a World Away er ingen ringere enn Rodney Crowell med på vokal. Også dette en låt som er behagelig og høre på og som setter meg i god stemning. Det er slik musikk som gjør at jeg kan ta litt fri fra verden ellers. Jeg er klar over at nettopp det nevner jeg både titt og ofte, men det er fordi slik musikk er som terapi mot verdens harde realiteter. Vakker instrumentering på denne låten, det må også nevnes:
Men på Just Another Sunday viser The Shootouts at de også kan ta den helt ned og bli nokså melankolske i uttrykket. En låt som har tatt mer tid å like, men samtidig setter jeg pris på det å måtte jobbe litt for å like enkelte låter. Det gjør at jeg blir mer oppmerksomme på fine detaljer i de låtene det gjelder, som her hvor en nydelig rytmegitar i et instrumentalparti er bare å nyte:
Til slutt tar jeg med Your Love (I'm Afraid Of) der en for meg ukjent artist ved navn Logan Ledger er Humberts duettpartner. En spenstig sak dette:
Andre som bidrar her er Vince Gill (I'll Be Damned), instrumentalisten Mickey Rourke og bluegrasslegenden Sam Bush. De to sistnevnte er med på flere låter. En uventa låt er en countrycover av engelske Yazoos store hit Only You fra 1982. Et spenstig valg av coverlåt, men her foretrekker jeg originalen, denne versjonen blir litt tam.
Men bortsett fra det er dette enda et album fra The Shootouts som smører øregangene mine med vellyd. Jeg er rett og slett blitt skikkelig glad i denne gjengen fra Ohio, og som jeg skrev ved omtalen av forrige album hadde det vært fint om noen konsert og festivalarrangører forhører seg om muligheten for å få de over dammen. For dette er et band som vil skape stemning og liv, det er jeg overbevist om.
I 2022 kåret jeg et finskspråklig album som Årets album. Den unge trioen i Younghearted bergtok meg med sin låt Sun numero i det årets utgave av UMK, den finske uttakinga til Eurovision. Og de fulgte opp med et album med organisk pop som lot meg synke inn i musikken og bare nyte. Og ikke minst glemme den til tider fæle verdenen vi lever i.
Og de følger opp med dette albumet her, igjen får jeg en halvtimes fri fra verden der jeg finner ro i sinnet, der jeg slipper å tenke på alt som er vondt her på kloden. For skal en prøve å kjempe mot de negative og onde kreftene må en ha pusterom. Og det gir Younghearted meg til gagns, på hver eneste låt. Ja, igjen er det vanskelig å velge.
Forrige gang oversatte jeg bare albumtittelen, resten føltes ikke nødvendig siden tittelen henspeila på at kjærlighet er alt vi trenger. Denne gangen oversetter jeg i tillegg låttitlene, og de to første sier jeg meg noe om at biler står sentralt. Takavalot betyr Baklykter:
På forrige album het åpningslåten Mustangi, det følges opp med Mustangi II her. Den kom som singel i august ifjor og er nok den fineste poplåten jeg har hørt på en god stund. Da jeg var barn og et par år var helt oppslukt av biler var Ford Mustang en favoritt, og denne musikken gir meg følelsen av å sitte i baksetet på en Mustang og bare kruse avgårde på landeveien. Jeg elsker det laidbacke lydbildet her som minner meg litt om Chris Isaak. Og måten bandet bruker blåseinstrumenter på i musikken sin bare elsker jeg! Det er så duvende og deilig rett og slett.
Rio er i all hovedsak en instrumental, og jeg er vanligvis ikke så begeistret for slike låter. Men det som gjør den til et unntak er bl. a. Reeta Huotainens bakgrunnskoring som setter en ekstra spiss på låten. Men musikken er også helt nydelig, og jeg må bare berømme de to andre bandmedlemmene Atte Ranta og Emil Korkiakoski for deres musikalitet og deres evne til å lage noe vakkert ut av hvert eneste spor.
Jos oisin tienny (Hvis jeg hadde visst) viser et band som tør å variere sitt lydbilde. Denne er litt raskere i takten, men jeg blir likefullt fylt med det velværet jeg får av all musikken til dette bandet. Det er bare å lene seg tilbake og nyte:
Dette albumet er som dere skjønner ren nytelse fra begynnelse til slutt. Det er sjelden jeg finner et band eller en artist der jeg bare vet at jeg kommer til å bli henført av all musikken de kommer med. Som den jeg tar til slutt, Daniela. Her også blåsere som tilfører en ekstra dybde i låten:
Dette varer bare i snaut en halvtime, men er en halvtime der jeg slapper helt av og finner nye krefter. Det er akkurat slik musikk verden trenger nå. Så jeg sier Paljon kiitoksia Younghearted! (Tusen takk)
Det er mange rare måter å oppdage artister på, men måten jeg oppdaga Sol Heilo som soloartist tar muligens kaka. Det var da tyveriet av hengeren med alle hennes instrumenter sist vinter ble en nasjonal mediesak at jeg ble oppmerksom på henne. Det at hun har laget mange instrumenter sjøl og dessuten hadde et meget vidt spekter av instrumenter gjorde meg nysjerrig. Jeg fant låten You Rock My Soul som kom som singel i november, og da var interessen tent.
Så kan nok noen innvende at hun ikke burde vært så ukjent for meg gitt at hun er medlem av Katzenjammer og har vært med i Hver Gang Vi Møtes. Til mitt forsvar er det bare å si at HGVM har jeg sett veldig lite på da det har konkurrert med andre programmer jeg har prioritert, som Stjernekamp. Men aldri for seint, og jeg må si at jeg liker mye av det jeg hører her. Flere av låtene er fengende, og det er en lekenhet her som jeg setter pris på. Dessuten hører vi flere instrumenter som ikke er så vanlige.
Sånn med en gang reagerte jeg på at Sol Heilo kun synger på engelsk, men når jeg innså at musikken er mye inspirert av engelsk og irsk folkemusikk så falt egentlig den innvendinga pladask til jorda. Åpningssporet Further Down The Road inneholder da også alt det jeg har nevnt over av lekenhet, samt kreativitet og fine harmonier.
Hanging On My Wall utmerker seg bl. a. med flott koring som setter en ekstra spiss på låten. Måten de i versene svarer Helos vokal er en innertier hos meg. Og igjen er det mange spennende instrumenter i lydbildet.
Friend of Mine har også et fyldig og mangeslungent lydbilde som jeg liker, i tillegg til at den er fengende som fy. En kombinasjon som sitter som bare det i mine ører.
Så er det enkelte låter jeg har brukt mer tid på å få under huden, som Let's Make Love som er mer stakkato enn de jeg har presntert her. Men etterhvert som jeg har lyttet på den har jeg begynt å like den også. Lock Stock and Barrel som er platas lengste spor med sine drøye 6 minutter er om å pakke sammen alt en har og komme seg ut av et forhold som en ser ikke er godt for en. Men der måtte jeg bare tenke på den engelske filmen Lock, stock and two smoking barrels der fotballhardhausen Vinny Jones spilte en torpedo som når han hadde samvær med sin 12 år gamle sønn tok han med på jobb. Jeg tviler på at den har vært inspirasjonen her. Uansett en låt som også har vokst på meg.
Albumet er dessuten spilt inn kun over tre dager,og det forklarer nok lekenheten og spontaniteten som preger musikken. Også litt snakking underveis er med, som etter avslutningssporet Climb the Ladder.
Aldri så galt at det ikke for noe. Sol Heilo ville helt sikkert vært foruten det som skjedde med instrumenthengeren hennes i vinter, men det gikk godt og instrumenter og henger fikk hun tilbake i god behold. Men uten det hadde mulighetene for å oppdage henne som artist og til å kose meg med denne skiva vært mye mindre ...
Jeg må innrømme at Restore To Past er et nytt bekjentskap for meg, sjøl om de har holdt på siden 2004. Dette er et Osloband som iflg. seg sjøl spiller tidløs rock inspirert av bl. a. The Byrds, The Beatles, Teenage Fanclub og Posies. Og av en eller annen grunn så er temaet på albumet aspekter ved Oslos uteliv anno 2001. Bl. a. om han som har tapt 25 mill. i Holmenkollen og lurer på hvordan han skal fortelle det til kona.
Det morsomme er at jeg har hørt på albumet noen ganger nå uten å ha tilegna meg den ovennevnte kunnskapen før nå når satte meg ned for å skrive. Og det er egentlig litt greit, for jeg har uten den pekt meg ut fem låter som jeg vil framheve fra denne skiva. Så får det heller være at jeg ikke har snøring på hvilken låt som handler om han som har tapt disse 25 millene ... Eller hvilken låt som handler om to som prøver å gjøre ferdig et musikkalbum mens de hver på sin kant strever med sitt.
OK, jeg begynner med tittellåten, for erfaringa mi er at et albums åpningsspor er viktig. Det forteller meg noe om hvilken musikk det er og ikke minst skjønner jeg litt hva jeg kan forvente utover. The Forever Young Ones er i så måte en spennende låt som overrasker. 3:30 ut i den 5:15 lange låten overlater Kristian Romsøe vokalen til Solgunn Ivana Valstad, og låten skifter med det litt karakter. Ikke ofte at jeg opplever slikt, men jeg synes det er spenstig gjort og jeg merker at jeg liker å bli overraska på denne måten:
Bare for å ha nevnt resten av bandet så er det Simon Malm, Jo Schumann og Bjørn Einar Hanstveit. Alle ukjente navn for meg, men jeg merker fort at dette er kompetente musikere som serverer fengende låter med godt driv. Og det kan man trygt også kalle Consider Me In. En behagelig låt som glir godt inn i øregangene:
Your Song Again kom ut som singel en stund før albumslippet, og er blitt en favoritt. Allerede da den kom fant jeg den verdig en plass i spillelista som jeg skal kåre Årets låter ut i fra. Den begynner med en sykehusinnleggelse, men låten er så fengende og nynnbar at jeg automatisk konsentrerer meg mer om musikken enn om teksten utover i låten. Og det gjør meg ikke noe, for meg er dette en feelgoodlåt mer enn noe anna.
Så digger jeg Support Beams (Støttebjelker), en låt som er litt ulik de andre med et jazzete lydbilde med piano og sax. Og sjøl om jazz ikke er helt min sjanger enda jeg er fra Molde, så er dette ved siden av åpningssporet den mest spennende på skiva.
Så må sjølsagt tittelsporet Fred & Jenny med. Det kommer som nestsiste låt og er litt småkjedelig de par første minuttene, men så bygger den seg kraftig opp til å bli et nesten sju minutters mektig epos av en låt. Om et forhold som har kommet til en korsvei der hun vurderer veier ut mens han vurderer hva som taler for å bli i forholdet kontra det å gå. Med et slikt utgangspunkt er det egentlig dømt til å gå bare en vei, og det bærer musikken preg av der den blir mer og mer dramatisk. Vi får også en spenstig gitarsolo midt oppe i det hele. En Zareptas krukke av en låt.
Når jeg tenker meg er det mulig at The Accountant's Appeal er om den foran nevnte stakkaren som ble 25 miller fattigere, men jeg er åpen for at det er et bomskudd ... Musikalsk er det en behagelig og fengende låt. Og ellers er dette et melodiøst og godt album og ta med seg inn i den lyseste tida av året, sjøl om gradestokken i skrivende stund minner om alt anna enn mai.
Tobias Sten har bygd seg opp et stort publikum etter at han gjorde det skarpt i The Voice ifjor. Nå ser ikke jeg på slike talentprogram, men Sten fatta jeg interessen for da jeg skjønte at det er country som ligger hans musikalske hjerte nærmest.
Dette er ikke tradisjonell country, men alle elementene for at dette skal være en solid countryskive er tilstede. Instrumenteringen er en ting, men også tekstmessig befinner Sten seg solid innen countrylandskapet, med et moderne tilsnitt, både musikalsk og i tekstene. Tekstene er da også i stor grad personlige og virker som å være henta fra det han til nå har opplevd i livet.
Som åpningslåt fungerer 10 år gamle Sten meget bra der han ser tilbake på seg sjøl som 10-åring. Musikken er særs fengende og gjør at jeg gleder meg til fortsettelsen:
Har en del ting å sei er et høydepunkt på skiva da den forteller om hvordan det å se sine foreldre skille lag preger et barn. Det kjennes spesielt sterkt når disse verselinjene kommer:
Her e me på nytt Me grine i ståva Me satt i då samlivet tok slutt To jente og ein gut
Jeg merker at dette er en låt som betyr mye for Sten, her er det mye følelser i vokalen.
Ka visste eg er også en sterk låt der den handler om svik. Der troen på det skulle være de to livet ut blir ødelagt. En fengende og god låt.
Eli er en nydelig kjærlighetslåt. Her viser Tobias Sten at han kan kunsten å legge følelser i vokalen når teksten er positiv. Dessuten vil jeg legge vekt på koringa, som jeg bare elsker.
Vil til slutt ta med Når hu skrudde på TV'n, som er litt enklere i snittet enn de andre låtene. Det er noe måskranglete over den, og det synes jeg er sjarmerende. Slike låter hører også hjemme på et godt countryalbum.
Utover dette har vi flere gode låter, som f.eks. Festens klovn, om det å ha såpass komplekser at en er den som først blir full på festen og hvor mye negativt det kan føre med seg.
Alt i alt synes jeg dette er en lovende albumdebut av Tobias Sten. Dette er en ung countryartist som det skal bli spennende å følge framover. Han har tilmed fått en booking under jazzfestivalen i min fødeby Molde, på utescena på Romsdalsmuseet der han står på samme plakat som Kamelen og soulartisten Maxwell. Ikke umulig at jeg blir blant publikum der.
