Vaarin - Heading Home

Vaarin (Vårin Strand) kom med sitt tredje album 14. mars og har vært en musikalsk følgesvenn de siste par ukene. Året har til nå vært preget av mye jeg må ta hensyn til som går ut over min kreativitet, da er det godt å ha musikk og finne roen til. Der har absolutt dette albumet til Vaarin spilt en viktig rolle den senere tid.

Vaarin kommer fra Hokksund, er datter av en kunstner (mor) og en rockegitarist. Så kunst, kultur, musikk, det har hun fått inn fra tidlig alder. Og hun har en variert bakgrunn, bl. a. var hennes platedebut jazz. Men hun er en artist som utforsker sin musikalitet og dette albumet er pop med levende instrumenter. Og i en tid der mange bruker PC-en for å lage musikk er det bare deilig å høre på ei skive der det er levende instrumenter og ikke en PC som står for akkompagnementet.

Som albumtittelen hinter til så er dette albumet en reise hjem for Vaarin. Til det over 300 år gamle huset som foreldrene kjøpte og restaurerte noen år før hun ble født, i 1996. Musikken er variert, men uansett uttrykk så kjennetegnes alle låtene av noe nært og ekte, noe bare ekte instrumenter kan gi.

Først ut for meg er There Goes My Life, som jeg tolker er om det å se igjen en gammel flamme og tenke og minnes de gode opplevelsene en hadde sammen for noen år siden. Vaarin viser her en imponerende vokal rekkevidde som det er mye følelser i. Og refrenget har et drama i seg som jeg liker. Rett og slett en variert og spennende låt:

Something er den nydeligste låten på skiva synes jeg. Også her varierer det musikalske uttrykket underveis, men musikk skal ikke bestandig være forutsigbart. Variasjon i løpet av en låt er et pluss så lenge en ikke føler at det er 4-5 låter i ett. Det skiftet som kommer etter 2:22, når du egentlig tror at låten går mot slutten er smått genialt og tilfører låten en ekstra spiss. Det er også med en radio edit av låten helt til slutt på albumet der partiet etter 2:22 ikke er med.

Men det er Valentine som har funnet veien til min "Årets låter"-spilleliste. Som tittelen antyder er det nok Valentinsdagen og kjærlighet som er tema her, men for meg er det setninga Please give me a little sunlight these days som virkelig gjør låten. For meg blir det en bønn retta mot den tøffe situasjonen verden står i akkurat nå, det verste jeg har opplevd i mitt godt voksne liv. En bønn om å gi meg/oss ihvertfall litt lys, et ørlite håp om at ting kan snu og bli bedre.

Og for å illustrere det autentiske ved denne skiva så må den lille avslutningslåten There's No Other med, innspilt på kjøkkenet i barndomshjemmet med faren på gitar og hører man godt etter kan man også høre moren lukke kjøleskapdøra.

Jeg vil også trekke fram tittelsporet som er en vár og fin låt med flere lag, bl. a. strykere som gir den ekstra dybde. Også denne har med en litt kortere radio edit. My Heart Runs Fast, My Legs Run Slow er også en vár og god låt med tilbakeblikk på barne- og ungdomstid, bl. a. med en god bestemor som er borte nå. 

I det hele tatt er dette ekte og nær musikk som trengs i den tida vi lever i nå. Der jeg også må berømme musikerne som har kompet Vaarin, de har absolutt bidratt til den fine  og mangeslungne atmosfæren dette albumet er innhyllet i.

Karakter: 5/6.

The Shallow Riverbanks - Broken Ballads

The Shallow Riverbanks er et albumdebuterende band med base i Varteig, Østfold. De startet opp i 2018 og etter en del singler opp igjennom årene kom nå altså albumdebuten for snaue to uker siden. Det er ei skive jeg har hørt en god del på siden den ble sluppet og det er på mange av låtene en litt dvelende musikk innen country, amerikana og myk rock.

Åpningslåten The Louisiana Swamp er småfengende samtidig som den har en melankoli over seg som er betagende. Teksten har flere lag, og er dyp. Den må egentlig høres flere ganger for at den skal sette seg. Det optimistiske i den er budskapet om at en aldri har vært redd for å dø, men at man er glad man lever.

Emilia Couldn't Sleep er rytmisk sett temmelig lik åpningslåten. Her en tekst som gjør inntrykk, om Emilia som ikke får sove og hva det gjør med henne. Jeg får ikke helt tak på hvorfor, men uansett er dette en låt som har satt seg fast i meg. Såpass at jeg har sendt den inn på spillelista "Årets låter 2025" der jeg nominerer til min kåring av 2025's beste låter på slutten av året.

Det er når låtene er i denne rytmen her at jeg liker The Shallow Riverbanks aller best, og Iowa I Owe Ya er også en slik låt. Her har jeg vært så heldig å finne en liveopptreden fra -22. Lyden er ikke 100% perfekt, men likefullt skinner det igjennom at dette er et band med mye spilleglede:

Bandet består av: Lars-Jørgen Karlsen (vokal, gitar), Romina Bluebell Reid (vokal/kor), Kristoffer Riis Lunde (trommer, perkusjon), Bjørnar Olsen (tangenter), Christer Larsson (bass, kor) og Niklas Wilhelmsen (elgitar).

Til slutt tar jeg med My Stallion Will Carry Me Home. Også det en låt med et litt melankolsk preg.

The Shallow Riverbanks er et band med mange følelser i musikken sin, og det setter jeg pris på. Det gir meg som lytter en egen ro å lytte til dette albumet, noe som så absolutt trengs nå om dagen med et nyhetsbilde som kan ta knekken på sjøl den sterkeste.

Karakter: 5/6.

Tennessee Brando - The Brimstone Sessions, Vol. 2

Tennesse Brando kom jeg over takket være en god amerikansk Facebookvenn som la ut en reels-video på sin Facebookside der han sang en låt som disset trumpistene som nå opplever høye matvarepriser, ikke minst på egg. Fyren ser ut som prototypen på en trumpist med en bandana rundt hodet og Amerikaflagg på veggen. Men skinnet bedrar, han er også meget aktiv på YouTube der han legger ut sine betraktninger rundt det som skjer i USA om dagen, bl. a. en der han advarer mot at det vi ser nå er fascisme.

Brando har bare drøyt 1000 følgere på Spotify, desto flere på YT. Men han gir flittig ut musikk, og denne skiva her komnut 20. januar. Symbolsk nok den dagen DT tok fatt på sin andre presidentperiode. Og Bardo tar ikke presidenten med silkehår, hør bare her på Stone Blind Crazy:

Musikalsk er dette en fengende låt rett etter mitt hjerte og når han sier det som det er rundt gærningen i det Hvite hus så går denne rett inn på spillelista der jeg nominerer til Årets låter 2025.

Men han tar også opp andre temaer, som om hun som tar mannen sin i utroskap i Teardrop Inn:

Skiva åpner faktisk med en instrumental. Instrumentalplater er jeg ikke så glad i, men jeg kan godta en god instrumental på et album, og denne her er nettopp en slik en. Og på My Hill To Die On beviser Brando at han så absolutt kan å traktere gitaren. Dette er følsomt og fint og høre på!

The Villan er en rocka låt der Bardo igjen advarer mot det vi får med en person som DT ved makta, som at konspirasjonsteorier får flyte fritt, eksemplifisert ved at månelandingen i -69 var fake.

Det Tennessee Brando serverer er enkel og grei countryrock der han ikke finner opp kruttet musikalsk sett. Likevel er han forfriskende å høre på, dette er ekte saker og han pretenderer ikke å være noe større enn det han er. Han har som nevnt et større publikum som YouTuber enn som musiker, men det er uansett deilig å høre motstemmer, også musikalsk til elendigheten som styrer USA nå.

Karakter: 5/6.

Så fikk jeg bare lyst til å legge til en låt og musikkvideo Brando la ut for få dager siden. Rimelig klar melding også her:

Link til Tennesse Bardos YouTube-kanal

Henning Kvitnes - Sanger i Havn

Først av alt må jeg bare beklage at det har gått tre uker siden forrige innlegg. Det er mye som skjer nå, både på privaten og i verden som helhet som har gjort at det har vært vanskelig å skrive de siste ukene. Jeg hører på musikk, men tid og ikke minst energi til å skrive har vært på et lavt nivå. Jeg håper å få sving på det igjen, for å skrive om musikk på denne bloggen er noe som høyner livskvaliteten.

Nok om det, nå skal jeg ta for meg et album Henning Kvitnes ga ut helt på tampen av februar. Et album som har bygd seg opp pø om pø med flere singelslipp. Jeg er jo en albumperson så jeg har ikke hørt på låtene som har kommet ut. Det er vel litt med det at det blir som å åpne pakkene før julaften, for meg er fortsatt albumet det grommeste en artist kan gi ut og da venter jeg gjerne til det kommer. Så for mine ører var alle låtene på denne skiva helt nye.

Kvitnes sa vel for en del år siden at gitt utviklinga i musikkbransjen så hadde han gitt ut sitt siste album. At han nå går tilbake på det er jeg meget glad for, for dette er en artist som fortsatt er relevant og fortsatt er vel verdt å lytte til. OK, noen låter her er skikkelig nedpå og laidback, men laidback har egentlig vært det inntrykket jeg har hatt av Kvitnes som artist de siste årene, og det er langtfra negativt ment.

Åpningssporet Smia til en sang har et litt atypisk lydbilde til Kvitnes å være, men det er bare forfriskende. Låten handler om hvordan Kvitnes ble musiker og låtskriver og om gleden det har gitt han å kunne skape noe kunstnerisk. En slags oppsummering av karrieren kan en si.

Jeg er gla er en frisk og oppmuntrende låt, jeg tolker det som et budskap om å ta vare på det gode i livet og kunne være glad for det en har, og da ikke minst en god livsledsager.

Så synes jeg det er morsomt at Kvitnes med Mens jeg ennå er 66 tar et fint nikk til Wenche Myhre-klassikeren Når jeg blir 66. Et skikkelig kult grep det der!

Så til Ingen er bare det du ser, der låttittelen er en fin påminning om at menneskene vi møter på livsveien er noe langt mer enn det vi faktisk ser. Alle har sin historie, sin bagasje som har gjort dem til den de er. Kvitnes er flink til å komme med filosofiske betraktninger om de enkle ting i livet, og det å ha evnen til å si seg fornøyd med det en har.

Så til låten som det tok en del lytt før jeg plutselig innså storheten i den og sendte den inn på spillelista mi der jeg nominerer til Årets låter, Den lange natta. For meg er dette blitt Kvitnes' kommentar til det urolige verdensbildet som er nå, og som også var urolig da den ble skrevet. Det er en sorg og en lengsel i hvert et hus synger han, og det tror jeg passer aldeles utmerket på hvordan mange har det nå. Og han synger om hvor viktig det er at vi ikke går inn i den lange natta alene, at vi har minst én venn som vi kan gå inn i den og være i uvissheten med.

Avslutningssporet Støvets år er spilt inn sammen med en av de fineste stemmene vi har, Eva Weel Skram. Kvitnes kunne ikke ha fått en bedre duettpartner her, og de to spiller hverandre virkelig gode. Om det å være på vei inn i alderdommens år, det en vet blir de siste årene en har her på jorda. Det er blitt uendelig vakkert. For en som også har kommet inn i 60-årene er dette en nydelig sang å ta med meg på den videre ferden mot støvets år.

Jeg vil også trekke fram Ting er som de er som en vakker sang som igjen er om det å forholde seg til livet slik det er. Teksten er utsøkt poesi som går rett hjem hos meg. 

Henning Kvitnes har gjort livet mitt litt lettere å leve med denne skiva, har dempet litt på frykten for å eldes. Uansett hvor du er i livet så er musikk egna til å gjøre ting litt lettere, og her føler jeg at jeg har å gjøre med en artist som nå holder på å gå samme veien som jeg: Inn i det ukjente som alderdommen er. Kvitnes ber egentlig meg og alle andre som nå er på den veien om å gå den med friskt mot og glede oss over det vi har. De nære ting og de gode relasjonene.

Jeg kom over et intervju i Halden Arbeiderblad nå, der Kvitnes forteller at dette er hans siste album, og at han nå skal ut på sin aller siste turné med band og egne låter. At han fyller 67 i mai og at det er tid for å sette strek. Det har jeg den største respekt for, og derfor avslutter jeg med å si: TUSEN TAKK Henning Kvitnes for alle musikkskattene du har gitt Norge. Og takk for konserten på Sunnfjord Hotell i Førde for en del år siden, den ene gangen jeg fikk oppleve deg live. Så får jeg se om Kvitnes kommer til Trøndelag og Trondheim eller omegn på denne siste turneen, om det klaffer slik at jeg får tatt meg en tur. Håper det.

Karakter: 5,5/6.

Trond Granlund - Livet er så mye

Trond Granlund tar tak i mye som er viktig på sitt nye album. Musikalsk er det neddempa, tekstmessig er det til tider sterke budskap som Granlund ønsker å formidle. Dermed er dette blitt ei skive som gjør inntrykk og som setter spor i meg som lytter.

Tittellåten, som åpner det hele er om dette livet. Vi har bare et av det hver og en av oss, og denne visa er en fin refleksjon over hva livet egentlig er: 

Holde seg skjerpa er mantraet Granlund har fra sin far, som var en slitets mann, helt til ryggen ga beskjed om at nok var nok. Og jo mer jeg hører på denne låten jo mer ser jeg viktigheten i budskapet. At vi må holde oss skjerpa og holde oss klare for å bevare den friheten vi har opparbeidet oss her i Norge. Og når han sier at det er enkelt å rive ned men at det tar tid å bygge så går det rett inn i det som skjer i et grusomt raskt tempo i USA nå. Og vi ser lignende krefter på frammarsj i mange europeiske land også ...

Bestevenner er om det slitesterke vennskapet, der en deler interesser, der en diskuterer, der en går på kino ilag, der en fester ilag, der en er på kjøret ilag. Men alltid støtter man hverandre, alltid står man ved sin bestevennes side og drar han opp fra rennesteinen når det trengs.

Se i nåde er budskapet fra en lærerinne Granlund hadde, og som sådde det frøet i sine elever at en må se i nåde til de som har lite, de som av forskjellige grunner sitter nederst ved samfunnets bord. Og at det er en meget viktig verdi å ta med seg også i et Norge av 2025. I denne tittelen møtes den sanne kristendommen der en skal ta vare på de små og arbeiderbevegelsens verdier om at også de som sitter nederst skal ha et verdig liv. Og Granlund gir håp når han synger at folk har kjempet ned "styggen" før.

Granlund har også to coverlåter med her. Ivar Medaas' Dar kjem dampen framføres med respekt for originalen, bl. a. med å ta vare på dialekten den er skrevet på. Og i Björn Afzelius' alltid aktuelle Song til friheten beholder han også det svenske språket. En vise som med sin tekst passer godt inn i det låtmaterialet som er på dette albumet.

Dette er et skive som gjør mer og mer inntrykk jo mer jeg hører på den. Til å begynne med syntes jeg musikken var vel neddempa, men med de budskapene Trond Granlund vil formidle her så er det helt på sin plass. Granlund er dessuten lavmælt, han brøler ikke ut sitt budskap. Det gjør det faktisk enda sterkere, det sitter faktisk mer i meg når det framføres så saktmodig som han gjør her.

Derfor er dette for meg en uhyre viktig samling viser som sier noe viktig om den mørke tida verden er i nå. Måtte han nå ut til mange med dette mesterverket.

Karakter: 6/6.

Jeremy Loops - Feathers And Stone

Sørafrikansk musikk har ikke ofte vært tema her på bloggen, men jeg fikk for noen år siden en opplevelse som fikk opp mine øyne og ører for nettopp musikk fra Sør-Afrika. Det var en versjon av Just An Illusion med Juanita du Plessis og hennes voksne artistbarn Ruan Josh og Franja som var katalysatoren. Jeg fikk den anbefalt av min søster mens jeg skrev på min roman 11:59 - Jeg vil være i livet, og den gikk så til kjernen i det jeg skrev om, en artist som så liv, familie og karriere stå på randen av kollaps grunnet rus. Den ble en låt som skulle bety mye for min kvinnelige hovedkarakter når hun så tilbake på sin kamp for å komme ut av rusens klør og tilbake til livet og til sin familie.    

Dette gjorde at Spotify tipsa meg om andre sørafrikanske artister, og der kom Jeremy Loops inn. En kar som har hatt stor suksess ikke bare i sitt hjemland, men også utover i verden. Han har nemlig turnert både i Europa, USA og Australia og har bl. a. samarbeidet med Ed Sheeran. Hjemme i Sør-Afrika er han også tydelig inspirert av landets egen musikkultur, noe som høres godt på flere låter her på denne skiva. Et album som for meg har blitt et friskt pust av glede og humør i en fæl verden der jeg har følelsen av at vi holder på reise lukt mot Armageddon på første klasse ...

Jeg åpner med Loveblood, en positiv låt om det å kjempe for kjærligheten og alt som gir glede i livet. En humørpille av dimensjoner, og inspirasjonen fra Sør-Afrikas egen musikktradisjon er sentral i musikken. Dette er en låt som virkelig behøves slik verden er nå. Loops har med seg de australske tvillingene Amistat på denne låten:

Future Focus tolker jeg som en låt som skal hjelpe oss til å gå framtiden i møte med håp istedet for frykt. Det er ikke lett med en gærning ved makta over dammen, men da trenger vi jo musikk som dette.

En av låtene som tok meg med storm på slutten av fjoråret var Ruby Quaker, heavyrockeren Devin Townsends hyllest til kaffe. Vel, her er Jeremy Loops med sin hyllest til drikken jeg ikke ble hekta på før jeg var 35, men som nå er blitt min trofaste følgesvenn etter frokost og middag hver dag. Det er bare disse to koppene om dagen, men de fyller meg med ro og harmoni. Men som Loops er inne på her, kaffe kan også brukes til å hente seg inn etter en krangel med partneren, eller kurere annet gruff for å sitere en viss norsk kaffereklame.

Loops har ved flere anledninger samarbeidet med Ladysmith Black Mambazo, et musikalsk prosjekt som har sine røtter helt tilbake til 60-tallet. Som var en del av den musikalske, kulturelle og fredelige motstanden mot det grufulle Apartheidstyret. Da Nelson Mandela ble satt fri i 1990 fortalte han at Ladysmit Black Mambazos musikk var for han et kraftfullt budskap om fred mens han satt fengslet. This Town fra Loops forrige album i 2022 ble en stor hit for han og Ladysmith Black Mambazo og dette samarbeidet bringes videre med Coming Home. En nydelig sang om det å komme hjem til der en vokste opp, til sine røtter, til stedet som formet oss til det vi er i dag. En låt som sender varme fra det sørlige Afrika til oss i det kalde nord  og som har snøen liggende utenfor våre hjem.

Til slutt No Thanks Not Today med en tekst til ettertanke, rammet inn av nydelige sørafrikanske rytmer.

For meg bringer dette albumet sårt tiltrengt håp og varme inn i en kald verden der framtdsfrykten har bitt seg fast i meg. Takk Jeremy Loops for å sende all denne varmen og ditt håp opp hit til det vinterkalde nord. Vi trenger det, verden trenger det.

Min anbefaling er: Gi Jeremy Loops sjansen til også å gi deg litt varme og håp inn i en usikker hverdag.

Karakter: 6/6.

Lilly Hiatt - Forever

På dette albumet er Lilly Hiatt på det mest rocka jeg har hørt henne, sjøl om det er et par låter som heller klart mot country. Åpningslåten Hidden Day er nesten vel mye pålessa, men derfra og ut er det bare låter som jeg liker særs godt. Det er bare ni av de tilsammen, og skiva klokker inn på rett under en halvtime, men det er meget bra det som er her.

Shouldn't Be er i så henseende en drivende god rockelåt med en kul video og en tekst med et godt gi f... - budskap.

Ghost Ship er en stødig og sterk låt. Den bygger seg godt opp fra en litt rolig start og spesielt refrenget er herlig. Det er dessuten en beat her som tar meg og gjør det til en hørverdig låt.

Evelyn's House er en av de låtene som flørter litt med country, noe som jeg synes det er kjekt at Hiatt gjør. Det gjør albumet variert og at du hele tiden er skjerpa mens du lytter.

Ta til slutt med Kwik-E-Mart som man skjønner er sentrert rundt en handletur på WalMart og en refleksjon rundt hva en da kan oppleve og de menneskene en kan møte der. Musikalsk er det en kul låt som viser den gode variasjonen Hiatt har i sitt lydbilde på dette albumet.

Et variert og godt album dette altså fra Lilly Hiatt. Hun er som sagt mer rocka enn tidligere, men har likevel altså denne variasjonen som gjør musikken hennes spennende. Jeg liker det jeg hører, og det er kjekt at hun utvikler lydbildet sitt nærmest fra album til album.

Karakter: 5/6.

Mary Chapin Carpenter, Julie Fowlis, Karine Polwart - Looking For The Thread

Mary Chapin Carpenter er en av de artistene jeg har dypest respekt for. For det første gir hun aldri ut dårlig musikk, for det andre så er det en varme og en nærhet i musikken hennes som jeg blir betatt av, og for det tredje sier hun på sin stillferdige måte ifra om ting hun reagerer på gjennom tekstene sine. Det er noen og tretti år siden hun hadde sin kommersielle storhetstid, men musikken hun har kommet med de seneste årene er kanskje den viktigste i hele hennes karriere.

På denne plata her har hun slått seg sammen med irske Julie Fowlis og skotske Karine Polwart. Begge de to spennende artister som jeg nå har på blokka for senere utgivelser. Av de ti låtene her har Carpenter hovedvokal på fire, Fowlis på tre, Polwart på to og en sang er en duett med Fowlis og Polwart. To av låtene til Julie Fowlis er på gaelisk. En av de åpner det hele og er litt statisk, men likefullt vakker. Låtene her er en lavmælt og god oase å smyge inn i når verden utenfor er så gal som den er nå.

A Heart That Never Closes kom ut som singel et par uker før albumet ble sluppet for snart en uke siden. En vár og nydelig låt med Mary Chapin Carpenter på vokal. Det er en varm og god tekst om de små tingene og gledene i hverdagen, som stærflokkens flukt over kveldshimmelen. Men også om tida som går så altfor fort: Time is just a bandit tryin' to steal what's left. Og som vi ofte får med Carpenter, en lengre instrumental avslutning liksom for at vi kan reflektere over hva hun har prøvd å formidle til oss. Inn på min spilleliste som nominerer til min kåring av Årets låter 2025.

Hold Everything er en av de vakreste sangene her, om det å holde fast på hverandre sjøl når livet går mot slutten, ja, ikke minst da. Det er her Polwart og Fowlis har sin duett med Carpenter på bakgrunnsvokal. Denne Behind the scenes-videoen som er laget til denne sangen rammer så fint inn den rolige og naturskjønne atmosfæren musikken på skiva ble spilt inn i, vakkert.

Silver In The Blue er den ene låten med Julie Fowlis på hovedvokal der hun ikke synger på gaelisk. Den er også bare rett ut vakker, Fowlis har en varm og litt lys stemme som kler musikken og bakgrunnskoringen til Carpenter og Polwart er med på å gjøre også denne sangen til en ettertenksom nytelse.

Karine Polwart må også fram i lyset. Du kan høre når hun synger at hun er skotsk,, og i tillegg har også hun en varm og lys stemme som er betagende. You Know Where You Are er da også en perle på denne skiva:

Albumtittelen, som også er en av Carpenters låter her vitner om en søken etter det som er den røde tråden i livet og tilværelsen. Og i et USA som nå setter vitenskapelig basert kunnskap og sunn fornuft til side så kan en godt forstå at det kan være vanskelig å finne den røde tråden i tilværelsen. Sånn sett gir dette albumet meg trøst i den maktesløsheten som jeg føler, ikke bare for hvor USA går, men også hvor Europa går, ja hele verden som helhet. De tre damene Carpenter, Fowlis og Polwart viser for alle at en kan samarbeide over landegrensene og over verdenshavene. En skal ikke være seg sjøl nok og bare tenke på seg sjøl og sitt eget land. Vi er én klode, vi er én menneskehet, da må vi søke sammen og hegne om denne planeten vi lever på. Det er det jeg føler at denne skiva er et vitnesbyrd om.

Karakter: 6/6.

Oakland Rain - Twin Flames Part I: The Evergreen

ENDELIG kan jeg si godt nytt musikkår venner! Beklager at det har vært taust fra meg til nå i år, grunnen er at det ikke har dukket opp album jeg har hatt lyst å skrive om før nå. Men jeg har nå på Facebooksida begynt å poste de låtene som jeg nominerer til min kåring av "Årets sanger 2025", så helt stille har det heldigvis ikke vært. 

Jeg åpner albumåret 2025 med de to unge søsterne Maren og Charlotte Wallevik Hansen, som sammen danner Oakland Rain. Dette er langtfra deres første utgivelse. De har flere EP-er på CV-en samt det norskspråklige albumet Mellom Fregnene fra -21, et livealbum og et studioalbum med Ibsentekster og et oppsummeringsalbum, også det i -21 av sine fem første år som duo. Dette albumet er førstedel av et dobbelprosjekt der del 2 heter Heavenly Blue og er inspirert av alternativ nordisk indiepop. Denne del I er imidlertid sterkt inspirert av amerikansk folk- og country, noe de har fra sine besteforeldre som bodde i Colorado på 60- og 70-tallet og som hadde meg seg mange plater hjem til Norge. Søstrene er fra Sørlandet, men har også noen år i oppveksten bodd i California, så at de har henta stor inspirasjon fra amerikansk musikktradisjon er derfor ikke så rart.

Det som slår meg på dette albumet er de vakre harmoniene og de lyse klare stemmene som det oser varme av. Åpningssporet Sister Hymn er nesten acapella og det virker som dette er Maren og Charlottes sang til hverandre. Men vi får også høre om deres besteforeldre og inspirasjonen de har fått fra de til skape. Jeg leser i presseskrivet at pandemien ble en utfordring også for dem, og jeg kan tenke meg at denne sangen ble skapt for å inspirere hverandre til ikke å gi opp, men å komme seg ut av den vonde perioden med beina på jorda. Det er rett og slett vakkert og høre på:

En låt som berører meg på mange plan er I'm Scared Of Everything. Den er tvers igjennom vakker, men også sår der de synger om redsel og angst, bl. a. for fornøyelsesparker. For meg blir denne låten et testament om at det å være ungdom i dag ikke er noen dans på roser, og at utfordringene dagens unge møter er av annen art enn det som møtte meg og min generasjon da vi var unge. Det er ikke rart at den amerikanske folklegenden Judy Collins ble berørt av dette nydelige mesterstykket, og nå i år skal da også hun og søstrene turnere sammen i USA. Bl. a. på sagnomsuste Ryman Auditorium i Nashville 25. februar.

Mer lyse If You Were A Song er blitt en stor favoritt på denne skiva. Det å sammenligne en kjæreste eller nær venn med en sang er vakkert og denne låten har da også fått sin plass på spillelista der jeg nominerer til min kåring av "Årets sanger" på slutten av året. Men det skal sies at det ikke var lett å velge mellom denne og I'm Scared Of Everything. Ja, låtene ble tydeligvs sluppet ifjor gitt hvor lenge de har ligget på YouTube, men jeg er en albumperson, så derfor er disse låtene som nye av året for meg.

Det er ni låter her, noen er fengende og glade i rytmen, andre er mer rolige og ettertenksomme. Som vanlig er det de førstnevnte som går rett hjem hos meg ved første lytt, mens de mer rolige må jeg bruke mer tid på å få under huden. Men fellesnevneren her er at alle sangene har noe vakkert over seg. Harmoniene er bare av en annen verden, og det gjør at også de rolige låtene sakte men sikkert kryper inn hos meg. Som Diamonds Are Diamonds:

Som album er dette noe nær en innertier. Jeg blir forført av de før nevnte vakre harmoniene og de lyse og varme stemmene til Maren og Charlotte. Derfor er jeg glad for at dette er del 1 av et toalbums-prosjekt. Det skal bli spennende å høre de to søstrene gå løs på nordisk indiepop. Basert på hva de gir meg på denne skiva her er jeg rimelig trygg på at det også blir en flott opplevelse.

Karakter: 5,5/6.