Forrige gang jeg omtalte Malin Pettersen var da hun ga ut albumet Wildhorse i 2020. Trouble Finding Words fra -23 fikk jeg dessverre ikke på radaren, men etter det var jeg ifjor på en uforglemmelig konsert med henne på Moskus i Trondheim der jeg endte opp med å kjøpe en nydelig liten bolle hun hadde kjøpt i en bruktbutikk og som en kunstnervenninne hadde dekorert. Sånn type resirulert merch liker jeg, og av alle steder står den på databordet slik at øynene kan hvile på den nå når jeg sitter i sofaen. For databordet er kun i bruk når jeg har møter på Teams o.l. og når jeg har poden på sommerferie.
Uansett, Malin Pettersen skuffer aldri og igjen er dette et solid album i amerikana/countryspekteret. Pettersen har en myk stemme som passer nydelig inn i denne typen musikk, for å si det litt klisjéaktig, den er som fløyel.
Åpningslåten Carolina har både en mykhet og en røffhet over seg. Mykheten er Pettersens stemme og musikken som følger vokalen, røffheten er i gitaren i mellomspillet som gir en flott kontrast til låten ellers.
Tittelen Blue bærer bud om en litt nedpå låt, men musikalsk er den stikk motsatt der den er den mest spenstige og fengende låten på skiva. Og da bare får jeg godfoten tvert, såpass at dette er albumets humørpille for meg. Og uten å ha satt meg altfor mye inn i teksten tolker jeg den som et forsøk på å muntre opp en venn/venninne som er litt nedstemt.
Så vil jeg trekke fram Free som har et lignende tema, om å frigjøre seg fra de stramme rammene A4-livet så lett setter oss i. Pettersen symboliserer det i videoen med å sette seg på sykkelen og nyte friheten det gir. Den mest rocka låten her, og der den røffe gitaren får skikkelig med spillerom:
Number and a Street er en nydelig amerikanalåt der Malin Pettersen i videoen tar oss med på en vandring rundt på Oslo Øst. For meg var det kjekt å se skiltet med Ingeborgs gate, det minner meg om min mor som døde for ti mnd. siden og som het Ingeborg. Tekstmessig er dette en refleksjon om et tidligere bekjentskap som er ute av livet nå, der linken er gata og husnummeret der denne personen bodde da. Om hen bor der nå vites ikke kommer det fram av teksten.
Til slutt det litt bluespregede avslutningssporet Death by Space som har en spennende tekst som Pettersen fortalte om på den ovennevnte konserten på Moskus der hun delte sin fascinasjon for kvantefysikk og det at utrolige i at vi får de menneskene vi får inn i livene våre. Og at når vi er borte så svever våre atomer videre i verdensrommet. Å lage en låt rundt et så fascinerende tema synes jeg er skikkelig kult!
Ellers vil jeg trekke fram den lettbeinte countrylåten Fold Out Chair, som rett og slett er om det å være artist, skrive låter og framføre de for sitt publikum. Det nedpå tittelsporet Wildflower er bare så vakkert sunget, en låt jeg kan slappe fullstendig av til. Den lengtende steelen er bare magisk i låter som det her.
Så dette er et vakkert album fra en av de aller fineste artistene vi har på norsk amerikanahimmel, ja, jeg vil påstå på den norske artisthimmelen totalt sett. Dette føles ekte og nært og det er slik musikk vi trenger nå der vi må stå imot sjelløs KI-laget boksmusikk.
Karakter: 5,5/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar