Dixie Chicks

I morra setter jeg meg på bussen til Oslo og konsert med Brad Paisley i Spektrum lørdag, Og da passer det jo bra at turen i kveld er kommet til noen andre av de virkelig store i amerikansk country, jentetrioen Dixie Chicks. Noen år rundt årtusenskiftet var de sammen med Garth Brooks de virkelig store yndlingene i countryen der borte.

Dixie Chicks består av søstrene Martie Erwin McGuire og Emily Erwin Robison samt hovedvokalist Natalie Maines. Erwinsøstrene, Robin Lynn Macy og Laura Lynch starta som et bluegrassband i 1989. I årene som fulgte bygde de sakte og sikkert opp en fanbase og ga ut tre album på uavhengige selskap. Robin Lynn Macy forlot bandet i 1992 da hun følte de gikk for mye bort fra bluegrassen. Lynch ble i 1995 erstatta av Natalie Maines samtidig som bandet fikk kontrakt med Sony, avd. Nashville.

Det første albumet på Sony, "Wide Open Spaces" kom i januar 1998, og single 2, 3 og 4 fra albumet nådde alle nr. 1 på Billboards countryliste. Suksessen var et faktum!

Fra dette albumet har jeg henta tittelsporet, en av nr. 1-hitene fra plata:

Mitt andre valg er "Tonight The Heartache's On Me":

31. august 1999 kom oppfølgeren "Fly" som gikk rett inn på 1. plass på Billboard Hot 200. Den solgte over 10 mill eks. og Dixie Chicks ble dermed det eneste countrybandet og det eneste jentebandet uansett sjanger som har solgt til diamantplate i USA. Rett og slett en enorm suksess!

Herfra har jeg henta "Cowboy Take Me Away":

Og den kontroversielle "Goodbye Earl":

Grammypriser og priser på Country Music Awards og AMC awards fikk Dixie Chicks for begge albumene.

Så fulgte en disputt med Sony som gjorde at neste album "Home" i 2002 ble utgitt på et uavhengig selskap. Den nådde ikke diamantplate, men Grammy ble det denne gangen også. Bandet var mer bluegrass her, mye fordi alle tre hadde stifta familier, følte seg mer tilbake til røttene og skrev sanger utifra det.

Fra dette albumet har jeg valgt signaturlåta "Landslide":

Og "Long Time Gone":

 

Så, 10. mars 2003. Dixie Chicks åpna sin "Top of the World Tour" på Shepherds Bush Empire Theatre i London. Dette var i oppkjøringa til Irakkrigen og Natalie Maines sa følgende: "Just so you know, we're on the good side with y'all. We do not want this war, this violence, and we're ashamed that the President of the United States is from Texas".

Dette førte til voldsom oppstandelse i USA. Dixie Chicks ble svartelista fra countrystasjonene, DJ-er som trossa boikotten fikk sparken, sinte "fans" ødela CD-ene. Bandet kom med en beklagelse, noen syntes de ikke skulle ha gjort det, for andre hjalp det ikke. Det ble et umenneskelig kjør med drapstrusler og grov sjikane.

Revansjen kom i 2006 med albumet  "Taking The Long Way" som vant Grammies i alle fem kategoriene de var nominert, bl. a. "Album of the Year" og "Country Album of the Year". (De to store countrykåringene ignorerte de totalt sjøl om de toppa Billboards countryalbumliste). Og "Not Ready To Make Nice" er en av de sterkeste låtene jeg noengang har hørt. Her forteller Natalie Maines usminka om all hetsen etter hennes uttalelse om Bush, om prisen hun og bandet betalte for å bruke sin ytringsfrihet: Lytt til teksten!

 Likevel, jeg gjengir noe av teksten: (fra Dixie Chicks Wikipediaside, der jeg har henta det meste av infoen jeg har brukt her):

I'm not ready to make nice

I'm not ready to back down

I'm still mad as hell and I don't have time to go 'round and 'round and 'round

It's too late to make it right

I probably wouldn't if I could

'Cause I'm mad as hell

Can't bring myself to do what it is you think I should

and, in reaction to the death threat Maines had received, as well as a response to a protesting woman telling her small child to say "screw 'em":

I made my bed and I sleep like a baby

With no regrets and I don't mind sayin'

It's a sad sad story when a mother will teach her

Daughter that she ought to hate a perfect stranger

And how in the world can the words that I said

Send somebody so over the edge

That they'd write me a letter

Sayin' that I better

Shut up and sing or my life will be over

"Silent House" er også sterk, om en mor som blir ramma av Alzheimer:

"Everybody Knows":

Dette er et av de aller beste og sterkeste albumene jeg har med fullt av perler,  her en til av de: "Easy Silence":

Dixie Chicks er også med i "The Essential"-serien og jeg har den sjøl om jeg altså har alle albumene deres. Men det gir meg muligheten til å avslutte med "Travelin' Soldier":

Sjøl om Emily og Martie har gitt ut et album som Court Yard Hounds er ikke Dixie Chicks historie. De har hatt sporadiske opptredener de siste årene og det sies at de jobber med nytt materiale. Det håper jeg inderlig manifesterer seg i et nytt album. For jeg er en stor beundrer av Dixie Chicks, og ikke minst av Natalie Maines som måtte betale en høy pris bare fordi hun brukte sin ytringsfrihet. "Not Ready To Make Nice" forteller meg om en uvanlig sterk kvinne som jeg altså virkelig ser opp til og den sangen forteller meg også om den indre lojaliteten disse tre bandmedlemmene har overfor hverandre.