Finske Blind Channels deltakelse i Eurovision-21 med Dark Side fikk opp ørene mine for nu-metal. Og den interessen ble forsterka i år med From Fall to Springs forsøk på å komme med i den nasjonale finalen til Eurovision i Tyskland. Sammen med fem andre artister deltok de i en avstemning på TikTok om én ekstra finaleplass utover de åtte som var tatt ut. Dessverre ble de bare nr. 2, for partymusikeren Ikke Hüftgold vant den avstemninga suverent med hele 52% av stemmene. Men likefullt så ble jeg imponert over From Fall to Spring og deres låt Draw the Line, den klart hardeste låten av alle rockelåtene i årets Eurovision-sesong. Nr. 9 i min kåring av de beste låtene i årets Eurovision-sesong, utenom de som skal til Liverpool.
Bandet består av brødrene Philip og Lukas Wilhelm på vokal og gitar, Sebastian Monzel (gitar), Benedikt Veith (bass), Simon Triem (keyboard) og León Arend (trommer).
Etter et par EP-er er bandets debutalbum kommet, og da benytter jeg først anledningen til å poste nettopp Draw the Line:
Jeg hører tydelig at de er inspirert av Blind Channel, men samtidig så føler jeg at de også lager sin greie, noe jeg omfavner. De hadde nok gjort det bra i Unser Lied Für Liverpool, men det er mulig at da hadde de og Lord of the Lost tatt stemmer fra hverandre slik at det ikke hadde blitt en metallåt fra Tyskland i år. Men det er uansett spekulasjoner, og jeg er sikker på at From Fall to Spring gjennom sin deltakelse i denne avstemninga fikk mye oppmerksomhet i forkant av albumslippet.
Albumet starter med BR4INFCK, og som i mange låter innen nu-metal så er det mye frustrasjon som skal ut.
Det er en kombinasjon av rap og metal her som jeg finner fascinerende, men så er det også melodiøse partier i låtene som gjør at de blir en helhet som jeg liker. SUPERNOVA er en låt der det melodiøse er mest framtredende:
En låt jeg er blitt skikkelig glad i er DESTINY. Det er en herlig energi her som smitter over på meg:
I det hele tatt så finner jeg noe å like ved alle ti låtene (det er i tillegg et halvt minutts mellomspill midt i som kalles AWAKE). Jeg vil også framheve LIGHT UP THE SKY, som også har en fin kombinasjon av det melodiøse og rap. BEASTMODE er en kul låt med en oppfordring om å komme seg ut og opp og ikke la seg kue, men ta imot det livet har å by på. En tekst om personlig frigjøring kan en si.
Til slutt tar jeg med tittelsporet RISE, om å leve i en tilværelse der en sterkt ønsker å komme seg ut av en vond innvending spiral, og spørsmålet som da reiser seg, om en vil klare det. En tekst som sammen med videoen gjør inntrykk:
Det her er en solid debut av From Fall to Spring, det vitner som et band som vil noe, og som vil nå ut med sine budskap. Det synes jeg de lykkes meget godt med, og dette blir et spennende band å følge framover.
Jeg har vært begeistret for den franske duoen Madame Monsieur helt siden de bergtok meg med historien om flyktningejenta Mercy, som ble født under overfarten til Frankrike, i Eurovision 2018. I 2020 kom de med et omfangsrikt album på 25 låter som jeg satte stor pris på, og nå foreligger deres nyeste album. I mellomtiden har de fått barn, men altså, nå er det ny musikk.
Albumtittelen betyr direkte oversatt Vi vikler inn vår ensomhet. Musikken er ikke så variert som på forrige skive, og det er egentlig albumets lille svakhet. Men på den annen side er dette behagelig og avslappende å høre på, og det er musikk som er egnet til å finne den innvendige roen. Så føler du deg oppjaget og stresset er dette rette musikken å sette på.
Første låt jeg velger meg er Tour Eiffel, og da skjønner en hva som er kulissen for både sangen og videoen. På videoen kan jeg se at det ligger en del frustrasjon her. Men likevel så er det en rolig og fin låt og Émilie Satts stemme er behagelig å høre på.
Tittellåten er min største favoritt på denne skiva, igjen er det behagelig og godt å høre på. Jeg føler på en måte at jeg får fri fra livets krav for en stakket stund og bare kan sveve inn i musikken og bli omfavnet av den.
På forrige album var det medvokalister på hvert eneste spor. Her har de det på bare tre låter, dermed får de selv en større anledning til å skinne. Men de låtene de har medvokalist fungerer også godt, som her på Pupille, hvor de har med den kvinnelige duoen Les Frangines.
Fransk er et meget musikalsk språk, derfor er det også vakkert å høre på selv om jeg ikke forstår teksten. Det kommer også godt fram på Pour savoir d'où je viens (Å vite hvor jeg kommer fra), der Hiba Tawaji er med.
Jeg nevnte at det er en liten svakhet at dette albumet ikke er så variert som det forrige, men samtidig skjønner jeg også at duoen etter et album der de eksperimenterte mye nå har et behov for å meisle ut et lydbilde som er deres. Det synes jeg de tross alt lykkes bra med. Det er elleve gode låter, selv om jeg ikke helt kommer under huden på åpningssporet, som jeg føler blir litt stillestående. Uansett så er dette balsam for ørene mine.
Jeg var meget begeistret for Ohiobandet The Shootouts 2. fullengder sommeren-21. Og nå når det tredje albumet deres er ute måtte jeg selvsagt gi det en lytt. Det ble flere, for også dette er et skikkelig bra countryalbum.
Albumtittelen Stampede er et amerikansk begrep som beskriver dyr som løper i flokk i samme retning, i flukt eller av andre årsaker. Som f. eks. kyr eller sauer. Og som på forrige album Bullseye er tittellåten en instrumental som kommer omtrent i midten av sporene. En annen ting å bemerke med dette albumet er at The Shoouts har med seg gjesteartister på en del av låtene. Noen ganger må jeg høre godt etter for å skjønne at de er der, for det er hele tida Ryan Humberts karakteristiske og følsomme vokal som er i front.
Det hele både begynner og avsluttes med livlige Better Things to Do der ingen ringere enn ringreven Marty Stuart bidrar. Avslutningssporet er en akustisk versjon. Så får vi nydelige Anywhere But Here, der Buddy Miller er gjesteartisten. Musikalsk er dette en glad låt, selv om det handler om et brudd.
Her er The Shootouts på sitt beste mener jeg. Det er fengende, det er melodiøst, og Humberts stemme fullbyrder en deilig lytteropplevelse. På western swinglåten One Step Forward har de fått med seg en av nestorene i sjangeren, Ray Benson og hans Asleep at the Wheel. Det er blitt en lystig og fin sak:
Så på I'll Never Need Anyone More er frontmann Raul Malo fra The Mavericks med. Og da blir det selvsagt godlyd. Dette er country akkurat i min gate:
Men det er ikke på alle låtene at det er gjesteartister og både Run for Cover og Coming Home by Going Away erbegge godlåter i beste Shootouts-stil. Run for Cover er en herlig smårocka låt:
Til slutt tar jeg med Must Be a Broken Heart, som er litt western swing-aktig.
I det hele tatt så har The Shootouts gitt meg et nytt album til å bli glad og til å bli i godt humør av. Selvsagt er det litt hjerte og smerte i tekstene, men det hører hjemme i countryen, og dette er et band som forvalter sjangeren på en aldeles ypperlig måte. Det er ihvertfall ikke meg imot å få The Shootouts over dammen og på en scene eller to her på berget!
Da er jeg kommet til de 15 øverste på min spilleliste over låter jeg tar med meg fra årets Eurovisionsesong. Og her vil min musikksmak komme fram for alvor, for i år var det mye rock rundt om. Det gjenspeiler seg i min topp 15, samt Italia. Sanremo-festivalen er noe for seg sjøl, og ga meg igjen sterke musikkopplevelser, og mange låter som berørte.
15. Leo Gassmann - Terzo Cuore - Italia
Det som traff meg mest med unge Leo Gassmann under årets Sanremo var hans glede og entusiasme på scena, han viste med all tydelighet at han elsket å stå på den berømte scena. Såpass at han midt i en opptreden kysset kamera, akkurat som en målskårer på en fotballkamp. Og når låten også var fengende og god så ble det en match jeg ikke kunne stå imot.
14. Elodie - Due - Italia
Elodie er stil og klasse, og når hun kom med en stilig og fengende poplåt så var det bare å nyte. Dette er italiensk pop på sitt aller beste.
13. Rosa Chemical - Made In Italy
Rosa Chemical var ny for meg, men for en fest han laga med alle sine opptredener under Sanremo! Han toppa det på finalekvelden med å dra storstjernen Fedez opp på scena hvor han ga han et langt munnkyss mens Fedez' kone, som var i programlederteamet den kvelden stod og så på. Som Achille Lauro er han en infant terrible som er tatovert i ansiktet, bare for å ha sagt det! Men altså, dette var show, dette var party, og sjølsagt for drøyt for mange italienere. Men ikke mer enn at Rosa fikk en hederlig 8. plass i Sanremodebuten. Og altså, det er veldig synd at Sanremo tar ned videoene fra sjølve framføringene et par uker etter festivalen.
12. Lonely Spring - Misfit - Tyskland
Det var mye bra i Tyskland i år, og det unge poppunkbandet Lonely Spring traff meg skikkelig. Dessverre bomma de med stagingen under den tyske finalen, derfor viser jeg videoen istedet. Dette er kult, dette er badass, dette er diggbart!
11. Nicklas Sonne - Freedom - Danmark
Bare en ung TikToker fra Færøyene stod i veien for at Nicklas Sonne kunne ta rock til Eurovision for Danmark. Dette er en streit, rett fram rockelåt helt etter mitt hjerte, og jeg håper at dette inspirerer flere rockere til å bli med i Dansk MGP framover!
10. 2Farm - Atomike - Albania
Allerede i Festivali i Kënges i Albania rett før julefreden senka seg fikk vi en av de mest episke opptrednene denne sesongen. Disse tre karene i 2Farm rett og slett bergtok meg med denne framføringa og denne låten, og jeg ble lykkelig da det viste seg å holde til en knallsterk 3. plass i et meget godt felt.
9. From Fall to Spring - Draw The Line - Tyskland
Definitivt den mest hardtslående låten i hele sesongen, men det ble ikke finaleplass på From Fall to Spring. For partymusikeren Ikke Hüftgold var helt suveren i TikTokavstemninga blant seks artister om den siste finaleplassen i Tyskland. Og for vinnerne Lord of the Lost var det nok en liten fordel å slippe å få en rockelåt til i finalen som kunne ha tatt stemmer fra de. Uansett, det blir bare tankespinn, det viktigste for meg er at vi fikk en knall metallåt til i årets sesong. Inspirert av Blind Channel, men en del hardere.
8. Megara - Arcadia - Spania
At vi fikk rock i årets Benidorm Fest var en gledelig overraskelse, og Megara gjorde en kanonjobb med denne låten, som er fra et dataspill, noe som er tydelig i sceneshowet. En pulserende låt med en rå vokal, dette er bare rått og herlig. 4. plass ble det, hadde fortjent pallen!
7. Колискова - KRUTb
Så skal vi ned på en metrostasjon i Kyiv en uke før jul og den ukrainske finalen. Til tross for det skapte ukrainerne en mektig god finale, og nr. 2 ble KRUTb med denne gripende voggesangen til en liten gutt, der moren beroliger barnet med at faren er ute og kjemper mot de onde. Og at alt skal bli bra. Mer trengs egentlig ikke å sies, anna enn at en kan ikke unngå å bli berørt av dette.
6. Bedwetters - Monsters - Estland
Det var tre knallåter i årets Eesti Laul, og hvilke tre som kom til Gullfinalen var egentlig gitt. Bedwetters er jo et herlig bandnavn, og låten og showet deres er bare helt klasse. Og med det klart sterkeste riffet i årets sesong. I hvilket som helst annet år hadde dette vært en soleklar vinner, istedet ble det 3. plass.
5. Jann - Gladiator - Polen
Så stikker jeg hånda inn i vepsebolet som var den polske finalen. Der reglene ble endra rett før finalen slik at vi ikke fikk en Gullfinale med bare SMS-stemmer fra folket. Dette var den store folkefavoritten, og da Jann bare kom på 4. plass hos juryen brøt spetakkelet løs i salen. Spesielt da Blanka og hennes sukkersøte poplåt fikk flest stemmer av en jury ledet av Edyta Gorniak, nr. 2 for Polen i deres debut i 1994. Jann vant SMS-stemmene, men det var som nevnt umulig å slå Blanka med det forspranget, og vi er nå i en situasjon der polske fans ber folk ikke stemme på bidraget deres. Og der beskyldninger om bindinger mellom Blanka og juryen florerer. Jeg skal ikke utdype det mer, annet enn at med Gladiator så hadde Polen vært en vinnerkandidat. Ja, stagingen kunne hablitt jobba mer med, vokalen også, men dette er en episk låt som jeg er sikker på kunne gjort det helt store i Liverpool.
4. Smash Into Pieces - Six Feet Under
Glem Loreen, glem Marcus & Martinus, det var Smash Into Pieces som var klart best i finalen i Melodifestivalen. Sverige tar aldri sjansen på å sende rock, men her hadde de i tilfelle sendt en kremlåt med et kanonband. Det ble pallplass, noe som skulle bare mangle, for dette var og er klasse!
3. Ollie - Venom - Estland
At jeg ikke har Smash Into Pieces på 1. plass av alle rockelåtene i årets sesong sier alt om hvilken låt og hvilket show Ollie laget i Eesti Laul. Uheldigvis var det Bedwetters han fikk med seg i Gullfinalen mot unge Alika og hennes rå stemme som tok pusten fra meg. For mot to rockelåter som stjal stemmer fra hverandre var veien åpen for Alika. Jeg er sikker på at Ollie hadde kommet meget høyt i Liverpool. Og for meg den mest episke rockelåten i Eurovisionuniverset på en god stund, Måneskin inkludert, for dette er rått og ekte, enkelt og greit!
2. Madame - Il Bene Nel Male - Italia
21 år gamle Madame, eller Francesca Calearo som er hennes navn er allerede en høyt respektert artist i Italia. Og hennes popularitet ble ikke mindre etter årets Sanremo, der hun fortalte historien til en sexarbeider i en låt der titttelen kan oversettes til: Det onde i det gode. Og det er her det er så innmari synd at videoene fra Sanremo nå er bak betalingsmur hos Rai, for hver framføring var til å få gåsehud av. Vi fikk se en artist som levde seg inn i teksten og ga alt hver gang. Etter hennes opptreden finalekvelden sa programleder og kunstnerisk leder Amadeus spontant: "Superstar!". Og når vi ser videoen, så er kunden hun synger om også en kvinne. Madame bryter barrierer i konservative Italia, og med sine opptredener i årets Sanremo bergtok hun meg langt inn i hjertet. At hun bare ble nr. 7 (av 28) og ikke kom til den avgjørende Gullfinalen forbeholdt de fem beste forteller bare hvilket nivå Sanremo ligger på, men uansett, jeg har fått en ny italiensk artist som jeg vil følge tett framover.
1. Ultimo - Alba - Italia
For Ultimo (Niccolò Moriconi) som ble nr. 2 etter Mahmood i 2019 var det ikke det å vinne som var det primære med deltakelsen i årets Sanremo. For han hadde et budskap som var langt viktigere enn det, et budskap om mental helse og om å kjempe mot sine indre demoner. Og som Madame var det helt tydelig at han ga av hele seg under hver opptreden. Spesielt etter den første framføringa var han preget, og jeg fikk klump i halsen og tårer i øyekroken. Som Örs Siklósi med AWS og Viszlát Nyár i 2018 klarte han å formidle emosjonene i en sang på en slik måte at jeg ble grepet sjøl om jeg ikke forstod språket. Og da har du gjort noe rett som artist tenker jeg. Alba betyr soloppgang, noe som videoen også bærer preg av. Samt det å flykte fra sine indre demoner. Jeg merker fortsatt at hver gang jeg hører denne låten så blir jeg berørt.
Så det var det, 46 låter fra årets sesong som jeg har med meg videre i livet, utenom de som skal til Liverpool. Jeg er glad for at jeg siden 2019 har omfavnet dette universet av nasjonale utvelgelser, og med det fått mye musikk som har berørt og beriket meg. Dette er i sannhet en skattekiste av musikk, og bare spillelista fra Sanremo er til å få vann i munnen av.
Til slutt, her er link til spillelista med alle de 46 låtene jeg har omtalt i denne serien.
Strolling Bones records er også et plateselskap jeg står på mailinglista til, og gjennom det ble jeg oppmerksom på Say Zuzu, et alt. countryrockband fra New Hampshire som ifjor gjorde comeback etter 20 års pause. De ble starta av brødrene Jon og James Nolan og Cliff Murphy i 1991 og på intense elleve år turnerte de heftig over hele USA og i Europa (spesielt Italia), samtidig som de ga ut ni album. Så det er altså rutinerte musikere vi snakker om her, og derfor ble jeg frista til å ta en lytt på comebackalbumet som kom for snart en måned siden. Og som tittelen gir antydninger om, dette er et band som ikke er interessert i å kaste bort tida nå når de har funnet tilbake til hverandre igjen. James Nolan er ikke med nå, de tre som utfyller Jon Nolan og Cliff Murphy er Jon Pistey, Tim Nylander og Steve Ruhm.
De går da også på i åpningslåten Waking Up, dette er melodiøst og lekkert å høre på. Jeg liker harmoniene her, og det er en låt som det er lett å nynne med på.
Big Horizon er en mer rolig og ettertenksom låt som jeg ikke har fått helt tak på ennå, men det er en type låt som kan vokse på meg. Tittellåten No Time To Lose er blitt en solid favoritt, røffere i kantene og stå-på countryrock som er en innertier hos meg. Det er tøft, tett og fengende, og en nydelig hyllest til et foreldrepar som oppdro en stor søskenflokk.
Look Whatcha Done er slik jeg tolker det om et oppgjør med familiemedlem som slår splid i slekta. Mer neddempa musikalsk, og med en tekst til ettertanke.
Old Soldier er også en solid countryrocker som slår godt fra seg.Jeg hører at dette er et band som er meget godt samspilte, og det setter en ekstra spiss på min lytteropplevelse: Til slutt tar jeg med det ordinære avslutningssporet Take Me With You When You Go. En mild og varm sang:
To bonuslåter gjør at det er tolv spor på skiva, og dette er musikk til å bli glad i for meg. Noen spor er roligere og mer ettertenksomme enn de jeg har posta her, men de utfyller albumet på en god måte. Rett og slett en behagelig opplevelse dette albumet fra Say Zuzu!
De observante leserne så nok at jeg hadde to låter på plass 42, og da ble det jo litt feil får man si. Så dagens innlegg med mine låter rangert fra 30 til 16 fra årets Eurovisionsesong begynner derfor med han som avslutta i går, Atle Pettersen.
30. Atle Pettersen - Masterpiece - Norge
Atle Pettersen fikk
stemmen min i MGP-finalen fordi han traff pappahjertet mitt i denne
nydelige sangen til sin lille datter. Jeg lever fint med at han ikke
vant, for med Alessandra har vi en ursterk låt i Liverpool om en måned.
Men dette mesterverket til Atle Pettersen vil jeg uansett ha med meg
resten av livet!
29. Maria Celin - Freya - Norge
Dette var opprinnelig den låten jeg så som vinner av MGP. En småmektig låt som du hører er norsk, eller ihvertfall nordisk. Nå kom ikke Maria Celin seg til finalen, men jeg synes fremdeles at Freya er er kanonlåt som fortjener sin plass på denne lista.
28. Langi Seli og Skuggarnir - OK - Island
Söngvakeppnin skuffa meg i år med nesten bare flat mainstreampop. Men disse erfarne rockabillykarene livet kraftig opp, og med sin store popularitet på Island, ihvertfall blant de som har levd noen år så kom de seg helt til Gullfinalen. Der måtte de gi tapt for Diljá, og det var litt synd, for rent musikkhistorisk hadde det jo vært en innertier å sende et slikt bidrag til et Eurovision i Liverpool!
27. Sandra Lyng - Drøm d bort - Norge
Jeg var helt sikkert ikke den eneste som ble berørt av Sandra Lyngs gripende sang om et barn som opplever vold i hjemmet. Faktisk var det så sterkt at enkelte stilte spørsmålet om det ble for sterkt for MGP-settingen. Jeg synes ikke det, ikke noe tema er for lite eller for stort til å bli tatt opp i en låt, og da hører det også hjemme i MGP. Det ble ikke finale, men tusen takk Sandra for en låt vi trengte å høre! Og jeg vil påstå, en opptreden som vil lyse i MGP-historien.
26. Inspo - Sway - Latvia
Etter en disk var det 14 låter igjen i Latvia, de møttes alle til en semifinale for å luke vekk fire. En av de uheldige var denne låten her, som var en forhåndsfavoritt. For dette er en suggererende og sterk rockelåt, men noe tam vokal beseglet nok skjebnen her. For rent musikalsk er dette ypperlig i mine ører.
25. Felivers - Never Back Down - Polen
Jeg har nevnt at det var kontroverser i den polske finalen. Felivers var heller ikke en del av det bråket, men dette unge bandet tok meg med en drivende god rockelåt.
24. Herscenslus - Vremenska zona
Serbia hadde en utvelgelse av høy kvalitet i år, og jeg fikk med ett unntak alle mine favoritter, inkl. tre rockelåter til finalen. Unntaket var denne her, en henførende og fengende låt i beste Balkantradisjon.
23. Panetoz - On My Way - Sverige
Ikke en Melodifestivalen-finale uten en reinhekla partylåt, og den stod Panetoz for i år. Og dette er en partylåt av høy klasse. Jeg nynner fortsatt på refrenget, denne låten gjør meg bare glad! Fun Fact: En av gutta i Panetoz livnærte seg noen år som basketballproff i Tromsø!
22. Modà - Lasciami - Italia
Så endelig skal vi til Italia, og bandet Modà som ga meg gåsehud og klump i halsen med denne såre rockeballaden om et par som går hver sin vei. Nydelig, rett og slett! Et av som vanlig mange høydepunkt under årets Sanremo-festival.
21. Beatrich - Like A Movie - Litauen
Beatrich var min klare favoritt i Litauen, hun vant både sitt heat og sin semifinale, men i finalen ble det 3. plass både hos juryen og folket, og da ble det selvsagt bare den nederste plassen på pallen. En glad og kul rockelåt dette!
20. Dapunksportif - World Needs Therapy - Portugal
Mer rock, og dette bandet karret seg til den portugisiske finalen ved å vinne en ekstra seeravstemning om siste finaleplass i sin semifinale. I finalen ble Dapunksportif glemt av de sju fagjuryene og fikk bare 2 poeng alt i alt av de. Men seerne ville noe helt annet, der ble de nr. 3 til stor jubel fra bandet og det var nydelig å se at de fikk noe igjen for å delta. Dette er en energisk låt med en tekst til ettertanke om den tida vi lever i. Her er det mye frustrasjon som må ut.
19. Keira - No Business On The Dancefloor - Finland
Käärija og Cha Cha Cha gjorde rent bord i UMK-finalen i Finland, men debutanten Keira imponerte meg med sin aller første låt som artist. Selvsikker opptreden, og en fengende og drivende god poplåt helt etter mitt hjerte. Håper derfor Keira blir å se også i senere utgaver av UMK, og kanskje i Eurovision. Potensialet er der i fullt monn!
18. Detour - Master Blaster - Kroatia
Enda en kul poplåt som minner litt om belgiske Vaya Con Dios, for dem som husker de fra 90-tallet. Var min største favoritt i Kroatia, men var ikke særlig påaktet av mange andre. Derfor var det gledelig å se at de til slutt havna helt opp på 3. plass, høyst fortjent etter min smak!
17. m els - So Good (At What You Do) - Estland
En av flere perler fra den estiske finalen, Eesti Laul. En fengende låt,som handler om å bryte ut av et manipulerende forhold og stå på egne bein.
16. Patrisha - Hush - Latvia
Etter at Inspo forsvant ut var Patrisha håpet mitt i Latvia. Jeg så for meg at denne litt industrielle poplåten ville stå ut i Liverpool. Men i Supernova-finalen ble hun nr. 2, slått av bandet Sudden Lights. Synd, etter min smak. Patrisha er etter hva jeg forstår stor stjerne i Latvia, og at de måtte jobbe en stund for å overbevise henne om at det var riktig å delta i Supernova. Jeg håper at 2. plassen ikke gjør at hun avviser et nytt forsøk, for basert på det jeg ser og hører her så er hun en klasseartist.
Siden 2019 har jeg fulgt sesongen med nasjonale utvelgelser til Eurovision tett. Det jeg har fått igjen for det er mange fine låter som jeg tar med meg videre gjennom året og videre i livet.
Så også i år. Jeg følger også vloggerne som gjennom sesongen serverer sine videoer med favoritter fra sesongen. Jeg har ikke tilegna meg kunnskapen til å lage slike videoer, og det skulle jeg gjerne ha gjort, for jeg ser at det er mye de samme låtene som går igjen. Jeg har forlengst innsett at jeg ikke er en mainstream Eurovision-fan, for hadde jeg vært en vlogger hadde jeg nok fått mange forundra kommentarer ...
Men jeg har tenkt å servere årets liste med perler fra NF-sesongen her i bloggen, altså perler i mine ører. Det blir en del rock, det blir en del italiensk og det blir litt fyrrige Balkanrytmer. Og en god dose fra vårt eget MGP. Ikke nødvendigvis topplåtene fra de forskjellige landene, men låter jeg bet meg merke i og likte. Rangeringa utover Topp 10 er litt tilfeldig, så ta ikke den altfor bokstavelig. For dette er 46 godlåter fra årets sesong, enkelt og greit.
46. Jason Scerri - Anything Can Happen - Malta
Det er synd å si det, men det var veldig mye uniteressant mainstreampop på Malta i år, men denne litt livate saken fra Jason Scerri skilte seg ut fra den grå massen.
45. Victor Gulick - Let's Dance - Moldova
Moldovske Victor Gulick fant ikke opp kruttet med denne retrolåten her, men den nådde fram til meg med sitt humør og sin positivitet. Ofte er det ikke mer som skal til!
44. Deshedus - Non basterà - San Marino
For andre år på rad inviterte mikrostaten San Marino hele verden til å ta del i sin utvelgelse, og litt over 100 artister/låter ble plukket ut. Finalen bestod av 21 låter og en av de var fra dette unge italienske rockebandet. En fengende og rett fram rockelåt som jeg falt for. Dessuten er Deshedus et bevis på jentenes frammarsj i rocken, da det her er to av hvert kjønn.
43. MELER - No Nos Moverán - Spania
Spansk boyband høres ikke så fristende ut, men disse gutta her leverte en fengende og glad låt som nådde fram til meg. Dette blir jeg i godt humør av!
42. Justa Rubeziute - When I'll Find - Litauen
Også dette en fengende feelgood-låt. Kom seg ikke til finalen i Litauen, men jeg har den med meg videre som den solide humørpillen Justa gir meg her.
41. O Impessivel - The Happy Mess - Portugal
Herlig laidback og feelgood denne låten fra Portugal. Heller ikke denne kom seg til finale, men jeg elsker den likevel. Her er et humør og en spilleglede som jeg faller for.
40. Edelweiss - Signe og Hjördis - Sverige
Man kan si hva man vil om Melodifestivalen, men at de hvert år har med låter som dette, som er så erkesvenske, og som reellt sett ikke har vinnersjanser synes jeg er nydelig. Unge artister som søstrene Signe og Hjördis her får vist seg fram for et større publikum, og jeg som elsker denne typen svensk musikk med sterkt islett av folkemusikk får gjerne 2-3 nye favorittlåter i hvert MF.
39. Nordman - Släpp alle sorger - Sverige
Folkrockduoen Nordman skrev ikke låten sin sjøl i årets MF, og jeg var derfor skeptisk. Men da de kom på scenen følte jeg at det var ekte Nordman, det er slik jeg vil ha de, noen vil vel si at det er traust. Men mitt hjerte blir truffet, og for meg er det det viktigste! En velfortjent finaleplass ble det på dem.
38. The Frejle - Neka neka - Serbia
Jeg lovte fyrrige Balkanrytmer, og først ut av de er trioen The Frejle. Dette er fyrrig, heftig og humørfylt. Mer festlig Balkan blir det ikke, og jeg er solgt!
37. Adriana Moraru - Faralaes - Romania
Det blir også fyrrig, heftig og fengende her fra Adriana Moraru fra Romania. Er vel ikke mer og si enn at dette er rytmer som jeg setter høyt i kurs! Musikken begynner på 1:50.
36. Cheryl Balzan - La La Land - Malta
En småtøff rockelåt var ikke noe jeg venta fra Malta, men Cheryl Balzan ble raskt min favoritt der med denne låten her. Bare nr. 13 av 16 i finalen var ufortjent lavt etter mitt syn, men uansett en fengende låt som fortjener sin plass på lista! Sterk stemme og sterk framføring av Cheryl Balzan!
35. Rumba - Zejna - Serbia
Var det ikke fyrrig før fra Serbia så blir det ihvertfall det med Zejna her! Rumba på serbisk er så heftig og livsbejaende, at denne dansen blir jeg mer enn gjerne med på!
34. Kate Gulbrandsen - Tårer i paradis - Norge
Første fra Norge, og MGP-vinneren fra 1987 berørte meg langt inn i hjertet med denne sangen til sin avdøde mann, som tok sitt eget liv. Og en ekte og nær framføring som bare Kate kan.
33. Maryliss - Hai Vino! - Romania
Denne låten var sist på alle rankinger før den rumenske finalen, men var likefullt min favoritt. For dette er en herlig sang i beste singer/songwritertradisjon. Litt laidback, og med et litt stakkato hook som jeg falt for. Og Maryliss kapra en fin 7. plass med en sterk og humørfylt opptreden, langt fra den sisteplassen som ble spådd på forhånd! Musikken starter på 1:05.
32. Dominik Dudek - Be Good
Finalen i Polen var den mest kontroversielle i hele sesongen, men det er ikke noe kontroversielt over denne livsglade og humørfylte låten fra Dominik Dudek. En må ha et steinhjerte for ikke å bli i godt humør av denne godsaken her!
31. Someday - Stig Van Eijk
Stig Van Eijk var en annen tidligere MGP-vinner (1999) som gjorde comeback. Og det med en deilig reggaelåt med en viktig tekst. Stigs smittende humør på scena smitta også på meg og det var derfor han som fikk min stemme i denne delfinalen. Det hjalp ikke, men Van Eijk kan være stolt over å ha gitt oss denne herlige låten her.
