Eurovisionsesongen så langt: Noen smakebiter

Bildet er av artisten Madara med etternavn Fogelmane fra Latvia. Foto: ukjent.


Eurovisionsesongen er i full gang og rundt om i Europa og Australia slippes låter i ett kjør. Vi her i Norge og Litauen er forlengst i gang med våre 6 uker lange uttakinger, men jeg skal la fedrelandet få hvile her og heller rette blikket mot noen av de andre landene som har kommet i gang og begynt å få ut noen låter. Sverige begynner forøvrig nå til helga, men der er bare noen snutter av låtene fra første semifinale sluppet, og de lar jeg også forbigå i stillhet her.

I dette innlegget vil jeg poste låter som har festa seg hos meg så langt, og enkelte av de er allerede ute av dansen. Som den låten som har bergtatt meg mest til nå, med latviske Madara. I Latvia ble 26 artister kalt inn til audition og de framførte sine låter som ble sluppet på YouTube og strømmetjenester forøvrig. Men istedet for semifinaler satt det en intern jury og valgte ut 9 av disse 26 og at Madara ikke var blant de var for meg en gedigen skuffelse. Jeg ble helt henført av det ekte og genuine i denne sangen, der hun synger og spiller på cello og blir akkompagnert av div. latviske folkeinstrumenter. At denne her ikke ble funnet verdig en finaleplass er en gåte, men kanskje var ikke juryen så glad for at hun hadde lagt inn en sekvens på engelsk på slutten. Hva vet jeg?

Men americanabandet Bad Habits kom igjennom nåløyet med sin låt som er i samme gate som Mumford & Sons. Jeg elsker den raspete stemma til vokalisten og synes det er kult at den til tross for at americana ikke akkurat er det vi hører mest i Eurovision likevel har fått en plass i den latviske finalen. Men jeg tror ikke de vinner:

En annen som fikk grønt lys for finaledeltakelse i Latvia er Katrina Dimanta, det kvinnelige innslaget i Arazmnieki som sjarmerte meg i senk med Cake to Bake i 2014. Dette er en fyrrig humørpille framført av ei dame som virkelig kan synge!

Over til Estland som virkelig har et bra felt i år. 17 av 24 låter har fått plass på spillelista mi, og mest begeistra er jeg for bandet Revals, som kommer med reinspikka countryrock på estisk. Har nok ikke sjanse til å vinne og på de fleste rangeringsvideoene er den langt nede. Den gjennomsnittlige Eurovisionfansen har ikke countryrock øverst blant sine favorittsjangre for å si det sånn. Men det gir jeg beng i, for Revals gleder meg med denne her:

Min favoritt fra fjorårets Eesti Laul, Synne Valtri er også med i år og har gått i kompaniskap med et par andre artister og skapt en helt annen låt enn ifjor. I'll Do It My Way var mer standard pop, men den hadde noe ved seg som bare traff meg. Her våger hun mer, og det er blitt en riktig fengende sak, og igjen er Synne Valtri blant mine favoritter i Estland. Begge disse låtene er i den første semifinalen 13. februar:

Og når vi først er i Baltikum må jeg også en sveip innom Litauen som i år har skåret ned fra 48 til 36 låter og "bare" tre kvartfinaler. Spesielt den første var kanonbra der jeg likte 11 av 12. De som innleda det hele var hardrockbandet Glossarium som ifjor kom til semifinalen. I år gikk det dessverre ikke så bra, og skuffende at de ble utslått. Men som den rockeren jeg er så tar jeg med meg denne videre:

Monika Marija er i år som ifjor en av favorittene i Litauen og hun vant da også første kvartfinale. Dette er pop med en liten smak av country og med en artist som virkelig leverer vokalt med prikkfri engelsk. Jeg har nemlig mistanke om at litt dårlig engelsk var det som felte Glossarium denne gangen.

Over til Island som har sluppet sine 10 låter som skal konkurrere om å bli Hataris arvtakere, noe som nærmest må være som å hoppe etter Wirkola. Og favoritten er så forskjellig fra Hatari som det går an, men jeg er sikker på at Mathias, Klemens & Einar som elsker kontraster vil applaudere om Iva blir deres etterfølger. Vanligvis liker jeg ikke operaaktige sanger, men ingen regel uten unntak for dette er bare så mektig og magisk. Og jeg spår seierskamp for Island hvis de sender Iva til Rotterdam:

Men også islendingene våger det som det ser ut til at vi ikke våger i Norge lenger, nemlig å ha med rock i sin utvelgelse, og ikke bare det, men heavy metal. DIMMA står for det, og jeg håper på finaleplass når de skal ut i 1. semifinale 8. februar. Iva skal forøvrig være med i den andre semien.

Så over til Finland der fem av de seks låtene som skal kjempe om å bli deres representant i ESC er sluppet og den som skiller seg ut for meg er Erika Vikman og Ciccioliona, som omhandler den ungarskitalienske tidligere pornoskuespilleren med samme artistnavn aom gjorde furore med et stunt på Stortinget en dag i 1988. Hun ble senere parlamentsmedlem i Italia, og Erika Vikman framstår også som Cicciolina i videoen, om enn litt mer påkledd.

Så et langt sprang til Australia der sju av ti finalelåter er sluppet. Jeg er litt skuffa over hva de har kommet med så langt, med et unntak, unge Jordan-Ravi som har en fengende låt. Her skal det også sies at jeg har forventinger til en av de tre låtene som ikke er sluppet ennå, den til artisten som kaller seg Didirri, basert på materiale han har gitt ut tidligere.

Over til Tsjekkia som har flere gode låter blant de sju som er i finalen. Og der pågår avstemninga nå, alle kan avgi en stemme via Eurovisionappen. Frista er nå søndag 2. februar og vinneren blir avgjort dels med nettstemmer (der de tsjekkiske teller mest) og jurystemmer. Den som har pekt seg ut blant mange gode er bandet med det sprøe navnet We All Poop og deres All the Blood (Positive Song Actually) som har et vegansk budskap. Og med en til dels blodig video som minner meg både om Hatari og Manic Street Preachers' video til monsterhiten If You Tolerate This (You're Children Will Be Next). En video der mennesker får samme behandling som dyr i matvareindustrien. For ordens skyld: Jeg har stemt på denne.

Så en tur innom Portugal som ifjor virkelig hadde en sær uttaking der jeg likte bare et par av sangene, og den de sendte var noe av det særeste de kunne sende. Det er spesielle låter som skiller seg ut i år også, men nå er det langt flere som jeg liker. Bl. a. denne her som er den eneste på engelsk. Det er en låt med så mange lag og noe av det må jeg nesten steile over. Men samtidig så er det noe unikt med den som gjør at jeg til slutt bare må omfavne den:

Men denne her er også spennende, en liten perle vil jeg kalle den:

Til slutt må jeg innom Albania. De avgjorde sin låt allerede 22. desember ifjor og vinneren der var jeg ikke så begeistra for. Men 2. plassen derimot, den som den internasjonale juryen med bl. a. avtroppende Eurovisionsjef Jon Ola Sand hadde på topp. Og jeg er enig, Albania skulle ha gått for denne:

Flere rockelåter var med i Albania. Alle skilte seg ut, og av de var Renis Gjoka den jeg likte mest, sjøl om han ikke kom seg til finalen:

Vel, dette er de låtene som jeg mest har festa meg ved til nå. Det viser framfor alt at jeg nok framelsker de type låter som ikke er det en vil kalle typisk ESC. Og heller ikke de mest popete, og jeg har på følelsen at i år blir det nettopp det, rimelig popete. Men vi får se, vi går ihvertfall en spennende halvannen måned i møte. For innen den tid har vi fylt opp alle 41 låtene som skal delta i årets Eurovision i Rotterdam.

Kanskje kommer jeg også plutselig tilbake med en ny rapport om låter som har falt i smak.