Hatari - Neyslutrans

Så har det endelig kommet, det etterlengtede debutalbumet  til Hatari, som gjorde furore som Islands representant i Eurovision Song Contest ifjor med Hatrid Mun Sigra (Hatet vil seire), en advarsel fra framtida om å stå opp mot den bølgen av hat og hets mot minoriteter som skyller over Europa og at hatet vil seire hvis folk ikke gjør motstand.

Nå har Hatari gitt ut musikk før, både singler og en EP. Men dette er altså det første hele albumet, og her har de samarbeida med flere islandske artister innen forskjellige sjangre, samt den palestinske artisten Bashar Murad. Hatari fikk jo mye kritikk for sin deltakelse ifjor der de var de eneste deltakerne som satte Israels okkupasjon av palestinsk land på agendaen, og den kritikken kom også fra de som støtter palestinerne for at de med sin deltakelse legitimerte Israels okkupasjon. Den kritikken stoppa ihvertfall brått noen dager etter Eurovision da denne videoen ble sluppet:

Ikke bare spilte de inn video på Vestbredden med en palestinsk artist som er med i frigjøringskampen, det viste seg også at han er skeiv. Det stilna også kritikken fra de som sa at hadde de vist støtte til skeive i Palestina hadde de blitt lynsja. Og dette samarbeidet var da også en pekefinger til de overveiende negative holdningene til skeive som er i det palestinske samfunnet og den palestinske kulturen.

Klefi/Samed er sjølsagt med på albumet sammen med Hatrid Mun Sigra, og det er også den tidligere utgitte Spillingardans. Hatari framfører sin musikk kun på islandsk, det har ikke forhindra at de har opparbeida seg en stor fanskare over hele Europa. Da er det godt at det eksisterer videoer som oversetter tekstene. Og i denne låten kommer det klart fram hva som er Hataris politiske prosjekt, det er å bekjempe kapitalismen, men også å bekjempe de fascistiske kreftene på ytre høyre.

Jeg innrømmer det glatt, hadde det ikke vært for Hataris deltakelse i Eurovision med akkurat den låten og det budskapet samt det de stod for i forbindelse med deltakelsen så hadde jeg aldri hørt på den musikken. Det hjelper sjølsagt på at Hatrid Mun Sigra musikalsk sett er en sjukt eggende og fengende låt, den mest fengende i hele Hataris katalog. Men hadde noen sagt til meg for et par år siden at jeg kom til å skrive om et album med hovedsakelig techno og growling på bloggen min tror jeg at jeg hadde anbefalt den personen en mentalundersøkelse.......

Når jeg nå først hører på musikken hører jeg jo at det i flere av låtene er en rytme som jeg virkelig liker. Og det viser at når en legger musikalske fordommer til side og virkelig prøver å lytte til musikk man ellers ikke er komfortabel med så kan en komme til å finne ut at her er det mye bra. Som i åpningssporet Engin Miskunn, som betyr Ingen Nåde:

Klámstrákur (Porno Boy) er også et meget godt eksempel på at det faktisk er en rytme og en melodi her som jeg liker meget godt. Og som alltid får vi kontrastene i Mathias Haraldssons growling og Klemens Hannigans lyse falsett. De har da også sjøl sagt at de dyrker disse motsetningene, ikke bare i musikken sin, men også i sin framtreden ellers som band og kunstprosjekt. Her kommer også Hataris bruk av BDSM-effekter tydelig fram:

Jeg var så heldig og oppleve Hatari live på Blå i Oslo ifjor, og jeg misunner de som skal få oppleve de igjen i Oslo nå til søndag som en del av deres "Europe will crumble"-turné. På den konserten var det også en klassisk musiker, en norsk celloist om jeg ikke husker feil, som var framme alene og spilte et stykke på sitt instrument. Noe som de gjorde på hver konsert uansett land under den turneen. Og på denne skiva er et rent fiolinstykke med, spilt av Petur Björnsson. Det også blir som et motstykke til den "bråkete" musikken ellers, lytteren får roet seg ned et par minutter. Rapperen Svarti Laxness tar seg av mye av vokalen på Helvíti, der en rett og slett blir ønsket velkommen til helvete. Og vi får også et nummer med et klassisk skolert kor ved navn Fridrik Margrétar. Alt dette bygger opp om kontrastene mellom det onde og det gode, det stygge og det vakre som Hatari dyrker for å få fram sitt budskap.

Til slutt tar jeg med en av de mer aggressive låtene, 14 Ár:

Dette er et album som krever mye av meg som lytter, og jeg må være åpen for det som kommer, åpen for kontrastene i musikken og egentlig for alt som jeg blir eksponert for her. Hatari er ikke ute etter å please noen, de har et budskap i bånn for prosjektet sitt, et budskap som tydeliggjøres av at de ble danna som en motvekt til høyrepopulismens frammarsj i Europa. Du kan like det, eller du kan ikke like det, men du kan ikke være likegyldig til Hatari når du først har blitt eksponert for de. Da må du ta et standpunkt.

Karakter: 5,5.