Magnolia Red - Ancient River

For to dager siden kom sunnmøringene Magnolia Red ut med sitt debutalbum. Og det kan ikke ha vært lett å kjempe om oppmerksomheten på en dag da vi opplevde norsk politisk historie. Men de fikk komme på NRK Møre og Romsdal midt mellom Sylvi Listhaug og Jøran Kallmyr, så det er godt å se at "Vigra lokal" er sitt kulturoppdrag bevisst!

For det er ei flott plate Magnolia Red har gitt ut, etter div. singelutgivelser og en EP. Bandet starta opp for tre år siden og har sakte, men sikkert bygd seg opp til et band det er verdt å låne ørene til, der de befinner seg i et gitarbasert americanalandskap. Og gitar er en viktig bestanddel for Magnolia Red, for sjelden har jeg opplevd ei skive i dette segmentet med så mye vekt på gitar. Og når det er løst på en helt vidunderlig måte, da er det bare for en gitarelsker å takke og bukke. For på flere låter har vi lange, deilige gitarparti.

Som på tittellåta, som åpner albumet. Den er på nesten 7 min., og er nærmest som en anthem for bandet. Jeg har på følelsen av at sjøl om vi bare er i januar så vil dette være en sang som kommer høyt opp på min liste over årets låter for 2020. Og det er jo egentlig en trist historie de forteller. Om ekteparet som bor ved den gamle elva og strever seg gjennom yrkeslivet for å kunne få en god pensjonisttilværelse sammen. Men så, når de endelig trer inn i pensjonistenes rekker blir hun syk og dør. Han blir gående ved elva og sørge til han til slutt forsvinner i den. Det er sørgelig, men fint fortalt og musikken gjør dette til en låt som kan bli en klassiker. Og gitarpartiene her, ren nytelse!

Jeg rett ut elsker de tre første låtene på skiva, de er forfriskende, de er fengende og de er til å bli i godt humør av. Jeg snakker da om Everybodys Sound og Heart Street, og på sistnevnte har vi også mye deilig gitar. Men på denne låten her er det også ei herlig blåserekke:

Gitaristene jeg snakker om er Roy-Jostein Fiskerstrand og vokalist Frank Bjørdal, og det er bare å fastslå at her har vi virkelig et par store talenter som gjør Magnolia Reds musikk spesiell. Eksempel på hvordan de utfyller hverandre er at Fiskerstrand har den første soloen på Ancient River, mens Bjørdal har slidesoloen senere i låten. Det må også nevnes om vokalist Bjørdal at han har den fine følsomheten i stemma som dette låtmaterialet krever. Ellers består bandet av Eyvinn Magnus Solberg på bass og keyboard og Ronny Blomvik på trommer. De også gjør en mer enn prima jobb med å gjøre bandets lydbilde så bra som det er.

Loving Kind er en helt annen type låt, langt roligere, en type låt som ikke er så umiddelbar som de tre første, noe som krever mer av meg som lytter. Og etterhvert hører jeg at dette også er en solid låt som er framført med mye ekthet og varme. Never Let Me Go er mer umiddelbar igjen, en sang som sitter tvert. Jericho er av den mer rolige sorten, til tider vakkert:

Til slutt vil jeg trekke fram skivas røffeste spor, Signs That Passed:

The Walls Will Come Tumbling Down og Unwind avslutter skiva. Den første litt nedpå, men også litt dramatisk oppbygd på samme tid. Sistnevnte mer melodiøs og fengende. Mountains of the North er vel den eneste av de ti låtene som ikke sitter helt for meg, den opplever jeg litt stillestående. Men det får så være, ellers er dette en sterk debut av et band jeg både håper og tror at vi vil høre mye fra framover. Med sin sterkt gitarbaserte musikk har Magnolia Red faktisk funnet sin egen nisje i det norske americanalandskapet.

Karakter: 5,5.