Pete Molinari - Just Like Achilles

Engelskmannen Pete Molinari er ute med sitt første album på seks år, det 6. i rekken siden debuten i 2006. Årene siden forrige utgivelse har Molinari oppholdt seg i Los Angeles der han har jobbet med teater og film, men ifjor kom signalene om at nytt musikalsk materiale også var på vei. Og nå på nyåret forelå "Just Like Achilles", mitt første møte med Molinaris musikk.

Og det er blitt et behagelig møte. Det er tydelig å høre at Molinari har sine røtter fra 60-tallets engelske pop, men likevel med et lydbilde som gjør at dette også er musikk som går fint hjem i 2020. Åpningssporet Goodbye Baby Jane er en klangfull låt som setter tonene for et variert og godt album:

Steal the Night er også en nydelig låt med bl. a. herlig koring. Jeg liker stemma hans, den er klar og er følsom, kvaliteter jeg setter stor pris på:

Molinari er sammen med burlesque-stjernen Mila Spigolon, som også har utmerka seg som skuespiller og sanger og at han har det godt i kjærlighetslivet kommer fram på flere av sangene. Som f. eks. Colour My Love, som for meg er skivas høydepunkt. En herlig fengende sak som bringer fram essensen i Molinaris musikk, inspirasjonen fra britisk 60-tallspop i et moderne lydbilde:

Born To Be Blue er en enkel, litt naivistisk sang som jeg også har falt for. Mer nedpå musikalsk, men full av god stemning og med en overraskende og fin tekstmessig slutt gitt tittelen:

Det spennende avslutningssporet Absolute Zero må med, både en tekstmessig og musikalsk perle som jeg er blitt skikkelig glad i, med bl. a. en lengtende pedal steel i lydbildet:

Til slutt en video som viser litt av stemninga rundt plateinnspillinga, og når det er så organisk som dette, med alle musikerne der og direkte opptak så må det bli både levende, nært og ekte. Ikke rart at dette er blitt et album som jeg er blitt glad i:

Andre perler her som jeg vil anbefale er I'll Take You There, Waiting For A Train og Please Mrs. Jones, skikkelig feelgoodlåter som gjør meg glad og i godt humør. 13 sanger har Molinari og produsent Linda Perry funnet plass til og det er ikke mange dødpunkter her. Så jeg håper virkelig at Pete Molinari ikke venter så lenge som seks år til neste skive!

Karakter: 5.