Tor Johan Haugland fra Mandal har tidligere gjennom ulike bandprosjekt gitt ut musikk på engelsk. Men nå når han går solo går han over til morsmålet, og det synes jeg er helt nydelig. Jeg har etterlyst mer amerikana og countryinspirert musikk på norsk. De fleste artistene innen nordicanabølgen foretrekker engelsk, derfor er det så godt når noen innenfor dette segmentet tar vårt eget språk i bruk. Det kjennes på en måte mer nært da.
Og det er mye de nære ting som opptar Haugland i tekstene, som tittelsporet som åpner det hele, om å være på vei til noe bedre. Høre te' handler om å føle seg utenfor samfunnet der en lever på Fjordland og Cipralex. Det er et en lengsel over musikken som forteller om ønsket om et liv å fikse og et sted og høre til.
Tidevann har en atmosfære av mystikk over seg, Hauglands vokal forsterker det inntrykket. musikken fenger meg såpass at jeg vil si at dette er norsk amerikana etter mitt hjerte.
Kaffen fra i går er en historie om å se tilbake fra en musikalsk ungdom som høres ut som 80-tallet. Lengsel er stikkordet også her, utenom i teksten hører vi det på gitaren som speiler lengselen tilbake til tiden en var ung og sterk og rocket.
Jeg stusser litt over coverbildet der Haugland minner meg om en litt mutt byråkrat fra 60-tallet. Ihvertfall er det et klassisk eksempel på at skinnet bedrar, for musikken er høyst levende og nær. Så kanskje bildet som følger presentasjonen hans på Spotify hadde vært bedre, der han sitter mot en murvegg med gitaren stående ved siden av seg.
Bedre dager henspeiler på dyrtida vi lever i nå, der det er mange som må regne om og om igjen på økonomien sin for å finne muligheter for å holde hodet over vannet, samtidig som en drømmer om bedre dager. Og at det rammer også de som en skulle tro klarte seg fint.
Til slutt tar jeg med Kommer hjem, som er en liten perle av en moderne countrylåt. Min favorittlåt på dette albumet, om hun som bryter opp fra det livet hun har levd en stund og reiser til der hun kom fra for å finne tilbake til seg sjøl igjen. En rett ut vakker sang dette!
Dette er blitt et sterkt og godt album som har vært min musikalske følgesvenn gjennom helga. At Haugland tar morsmålet i bruk når han nå går solo kan jeg ikke få applaudert nok. Det har ført til at dette er et album som føles ekte og nært.
Thomas Stenström fra Uddevalla er en artist som siden albumdebuten i 2012 har gjort stor sukess i Sverige med flere P3Guld- og Grammisnominasjoner, samt store turneer med bl. a. et utsolgt Avicii Arena og Scandiavium. Låten Slå mig hårt i ansiktet fra 2014 ble hans store gjennombrudd og har over 70 mill. lytt på Spotify. Stenström er nå ute med sitt sjette album, og jeg fikk lyst til å sjekke han ut.
Det interessante er at Steström har lagt ut en video som en slags teaser for albumet, og jeg velger å poste den først:
Han skriver under videoen at dette er det ærligste albumet han har laget. og at det er tenkt å være som en fortelling som man opplever.
Jeg vil kalle dette for fengende pop som er lett å like. Det er det første sporet Hoppas att jag gjorde allt jag kan et bevis på. Her fra en opptreden på svensk TV4 nylig:
97 er første sporet der vi møter albumtittelen, den andre, Superlativ, er et mellomspill på bare 16 sekunder. Også dette er en fengende godlåt i mine ører.
Bäst här inne er tekstmessig sett en forunderlig låt. Her trekker Steström inn sitt eget navn på denne måten:
Karl Thomas Stenström lever inte längre
Alla bra historier har inte fina slut
Vi ville va lägor
Nu är vi skuggor
För varje våg som kommer driver vi längre ut
En dag ska vi alla dö
Så mala hele staden röd
En dag ska vi alla dö
Man jag är fan bäst här inne
Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke får tak på denne teksten, men jeg liker at en låt med en slik tekst er såpass lavmælt som den er. Det får meg til å lytte ekstra, likevel har jeg altså ikke klart å forstå hva den betyr. Jeg har funnet en akustisk versjon som er helt nydelig:
Andas in andas ut har allerede blitt en stor hit med 17 mill. avspillinger på Spotify. Her fra en opptreden på årets Allsong på Skansen:
På avslutningssporet Hålla tilbaks har Stenström med seg en av mine store svenske favoritter, Hurula. Det er blitt et strålende samarbeid synes jeg:
Stenström har en følsomhet i stemmen som hever låtene, en følsomhet som gjør det hele mer troverdig i mine ører. Jeg vet at jeg har skrevet det før, men jeg synes det er en styrke når vokalister har en slik følelse i sin vokal. Han får det også fram i en nedpå låt som Ensammast på jorden. Jeg er også glad i Felicia, som er en glad og fengende poplåt.
Utifra denne skiva kan jeg godt forstå at Thomas Stenström er blitt en folkekjær artist i Sverige. Dette er godt pophåndverk som er behagelig og fint og høre på. Og jeg leser nå at albumet har klatret til topps i Sverige bare en uke etter utgivelsen.
5. september 2011 var dagen da jeg sjøsatte denne bloggen. Altså ikke lenge etter at 22. juliterroren ramma landet vårt, og mulig det å skrive om musikk jeg elsket var en distraksjon fra den fæle tida der som jeg trengte da. Jeg ser at jeg først skrev om låter og artister som betød mye for meg, før jeg begynte å skrive om artistene i CD-samlinga mi, alfabetisk. Jeg kom til The Pogues på P da det prosjektet fadet ut. 2014 og 2015 ble skrinne år, men jeg starta da i -14 med å oppsummere musikkåret. Fra 2014 kåra jeg mine Årets album, i 2017 utvida jeg det til også å skrive om årets godlåter før jeg fra 2018 også hadde en kåring av Årets låt. Siden da har jeg også ved inngangen til hvert år laget en spilleliste over låter som gjør inntrykk utover året, og som danner grunnlaget for kåringen av årets låt.
Ergo blir denne jubileumsartikkelen et tilbakeblikk på disse kåringene, med link til kåringsartiklene i overskriftene. Tenker det er en fin måte å oppsummere mine 1000 første innlegg på. Og når det er sagt, 1000 innlegg er egentlig rimelig vilt, og jeg er dypt takknemlig overfor dere som har lest og vært med hele eller deler av denne reisen i musikkens vidunderlige verden.
Jeg var imponert over "Good Ol'" Willie da han som 81-åring ga ut denne skiva i 2014. Nå er han 90 og gir fortsatt ut musikk så det står etter. Låten jeg falt for her var egentlig en cover av Billy Joe Shaver, men Willie gjorde den til sin helt egen, i en låt der den moderne mainstreamcountryen fikk så hatten passer:
Fan av Trond Ingebretsen og hans Bjølsen Valsemølle har jeg vært helt siden 1981 og deres debut med 5 på midnatt. Ingebretsen fylte 75for noen dager siden, men han og bandet er fremdeles aktive. Med fine låter om livets utfordringer, men også med spark til myndigheter og bitende kritikk av urettferdighet i samfunnet. Som tittellåten på denne skiva, med et tema som Ingebretsen sjøl har fått føle på kroppen. Med en svigersønn som ikke er ønsket i Norge og dermed en datter og et barnebarn som bor i et land langt unna Norge.
Moddi berørte meg langt inn i hjertet med dette albumet med tolv sanger som hadde blitt forbudt av myndighetene i ulike land. Og denne her, Pussy Riots Punk Prayer er skrekkelig aktuell den dag i dag. Bønnen om at Putin skulle bli fjerna er ikke innfridd, og nå har den gale mannen i Kreml opphøyet seg til vår tids Hitler. At videoen er spilt inn utenfor et lite kapell i Grense Jakobselv, så nært russergrensa du kan komme gjør den ekstra sterk.
Jeg slo sammen kåringa av årets album og låter dette året i én artikkel. Men jeg rangerte ikke låtene. Årets album ble dette:
Sigrid Moldestad - Vere her
2017 ble mitt vondeste år til nå her i livet, preget av tragedien som ramma 31. mars det året da min daværende samboers yngste sønn døde i en trafikkulykke, tre uker før 17-årsdagen. Slike tragedier setter varige spor i et menneske, og fremdeles klarer jeg ikke å godta at det skjedde. Valget av årets album bærer nok preg av det, og spesielt låten Ordlaus ven traff meg rett i hjertet. Om det å være der for en som har opplevd det aller verste, der det å bare være der blir det viktigste, fordi ingen ord strekker til.
2018 var åretda jeg oppdaget det musikalske unikumetShawn Williams som med dette albumet bergtok meg på alle bauger og kanter. Og i årene etter har hun vist sitt enorme talent og skaperkraft gjennom flere monumentale album. Jeg synes det er merkelig at dette fyrverkeriet av en artist og låtskriver ikke skal være mer kjent. I alle år etterpå har jeg håpt at norske konsertarrangører skal bringe henne over dammen, foreløbig har ikke det skjedd. Av alle de unike låtene på denne skiva velger jeg To See You, kanskje den sterkeste låten jeg har hørt om selvmord:
Ikke siden Vicky Leandros da jeg var ni år i 1972 var det en Eurovisionlåt som bergtok meg så mye som det ungarske metalbandet AWS med denne magiske låten her. Om dødsfallet til vokalist Örs Siklósis far året før i kreft. Jeg hadde jo opplevd et traumatisk dødsfall samme år, og sjøl om teksten var på ungarsk så klarte Örs med sin majestetiske vokalprestasjon og bandet med sin monumentale musikk å skape en atmosfære der jeg kjente så godt igjen de sterke følelsene som lå i musikk og vokal. Versene er farens siste ord på dødleiet, refrenget er sønnens desperasjon over det uungåelige. Tragisk nokmøtte Örs samme skjebne som faren, 5. februar 2021 døde han som følge av leukemi. Bandet består imidlertid, og i skrivende stund venter jeg i stor forventning på deres første album med ny vokalist.
Ryan Binghams album dette åretvar også av typen som gikk gjennom marg og bein på meg. Også det albumet preget av hans bakgrunn der han vokste opp i et dysfunksjonelt hjem og der han mista foreldrene til selvmord og alkohol, som en moderne Gram Parsons. Blue er en hjerteskjærende låt om hvordan denne bakgrunnen virker inn på han i forholdet til sin kjære.
Igjen var det Eurovision som ga meg årets låt. Islandske Hatari med sin dystopiske advarsel til Europa om at vi må stå sammen mot hatet og hetsen som kommer fra et stadig sterkere ytre høyre. En låt som virkelig fikk sin betydning for meg da en venn av et av mine barn tidlig det året ble trakassert på åpen gate i Oslo med beskjed om at han og alle funksjonshemmede burde dø. Mathias Haraldsson med sin growling representerer det onde, Klemens Hannigan med sin lyse falsett representerer det gode. Og vi ser alle på slutten av liveframføringa hvor dette ender hvis vi ikke står sammen mot ondskapen.
Det fæle coronaåret 2020 ble mitt mest produktive med 102 innlegg og er også året til en artist som ga pandemien finger'n og gjorde hele 2020 til sin egen performance act med en legendarisk deltakelse i Sanremo-festivalen (før helvetet brøt løs), tre album og en bok. Achille Lauro fikk gjort det han hadde fore dette året med unntak av å turnere, og som jeg elsket det. Han er min største nålevende musikalske favoritt. Her er den vakre breakuplåten 16 Marzo, låten som Achille også skrev en bok med tekster rundt.
Selvsagt ble det Achille Lauro her også. Med en låt med en tittel som var et slagord for fascistene under Mussolini, og som Achille selvsagt ble kritisert for. Men hele hensikten var å ta fra fascistene eierskapet til begrepet Me Ne Frego, og la det bli et begrep som beskriver individuell frigjøring og inspirere til å være den en ønsker å være hele tiden, uansett. Og låten som sådde spiren i meg som gjorde at jeg året etter fulgte drømmen min og skrev romanen jeg hadde bært på i så mange år, låten som gjorde at jeg frigjorde meg fra min Styggen på ryggen som sa at jeg ikke skrev bra nok og at ingen ville lese det jeg skrev. I sine opptredener under Sanremo første uka i februar 2020 kledde Achille seg som fire historiske personer, bl. a. Dronning Elizabeth I og David Bowie som Ziggy Stardust. Og jeg nøt det!
Albumet som slo meg til bakken som en musikalsk utavmegsjælopplevelse og som jeg bare måtte gi karakteren 6,5 fordi det var noe helt, helt spesielt fra start til slutt. Er egentlig ikke mer å si om dette mesterverket fra Manics. Og så denne låten her da, der Manics slår fast at vi lever i tider som George Orwell forutså på 50-tallet ...
De to øverste på 2021-lista var låter som var store inspirasjoner i skrivinga av romanen min 11:59 - Jeg vil være i livet. Denne fra comebackalbumet til det estiske jentebandet Vanilla Ninja er egentligskrevet ut fra et feministisk perspektiv, men med en setning som Dreaming big is just for fools they said to me / But I refused to lose all myself snakket likevel så sterkt til meg i skriveprosessen, og den var med på å holde gnisten oppe. Sammen med Jeg prøvde det er sant med Karin Wrights Gode Selskap, sunget av Johanna Demker, som fortalte meg at skulle jeg få ut den boka så måtte jeg gjøre det der og da.
Younghearted - Raukkas on kaikki, mitä me tarvitaan
UMK, Finlands uttaking til Eurovision var helt fantastisk ifjor, der jeg elsket alle sju låtene. Det unge popbandet Younghearted bergtok meg med sin Sun numero, og det samme gjorde de med albumet de kom med på høsten. At det var på finsk gjorde ingenting, det var så vakkert fra begynnelse til slutt og jeg trengte bare å oversette albumtittelen, som er Kjærlighet er alt vi trenger. Som er et budskap vi virkelig trengte å høre i et år vi takket være vår tids Hitler fikk krig igjen i Europa.
Ifjor følte jeg behov for å framheve de låtene som hadde et viktig budskap. Og i et tragisk år med krig i Europa og et regime i Iran som undertrykker et folk og dreper mange av de som protesterer mot utdaterte påkledningsregler og religiøst tyranni så var det tre slike låter som kom på pallen. Fra ukrainske KRUTb, en voggesang til en gutt med budskap om at pappa er ute og kjemper mot de onde og at alt skal bli bra. Fra russiske Manizha som i Soldier ansvarliggjør enkeltsoldaten som er kalt ut til å kjempe en gal manns krig, og til slutt iranske Shervin Hajipour som havnet i terrorregimets fengsel for denne sangen til støtte for sitt frihetssøkende folk.
Johan Berggren er trubaduren fra Jørstadmoen ved Lillehammer som begeistra meg med sine to første album på norsk, Lilyhamericana i 2020 ogEi hytte foran loven året etter. Jeg var også en av 20 heldige som fikk oppleve en konsert med han og Roy Lønhøiden på Moskus i Trondheim under pandemien, en konsertopplevelse som fortsatt sitter igjen som et meget godt minne og et lyspunkt i en ellers trist tid.
Jeg kaller Berggren trubadur, og det er fordi denne skiva her er mer viseorientert enn de to foregående, som var i mer amerikana-land. Her får jeg flere assosiasjoner til Stein Ove Berg, både i musikkstil og måten og fortelle historiene på. Og det er kanskje ikke så rart, da han på forrige album hadde en versjon av Bergs oversettelse av Little Feat-låten Willin'.
Faktisk så har jeg vansker med å velge noen låter å presentere framfor andre, for alle elleve sporene har sine særpreg og fortjener derfor å bli spilt. Men jeg åpner uansett med første låt, Bare ta det helt med ro. Her handler det tydeligvis om forventningene om å skape det gode livet, men der en ender opp med å være rimelig fornøyd med det livet en har, sjøl om ikke alle forventningene har blitt oppnådd. Berggren er dessuten knakende god til å krydre tekstene med oppfinnsomme og gode verselinjer, som Da kom tjueåra haglende som steinsprut på denne her.
Tekstene er i det hele tatt fine livsbetraktninger. En del tristesse er det, men det er troverdig og da blir det ikke plagsomt. Berggren forteller hvordan livet virkelig er, og for ingen av oss er dagene med tjo og hei og hurramegrundt i flertall.
Ferdsel på eget ansvar kan høres ut som historien om et gammelt hus på skakke, men kan også være om et liv som er litt på skakke. Igjen er det en uovertruffen setning som jeg fester meg ved: Skjelettan i skapet kjem alltid til å tape mot nedstøva kosedyr. Rett og slett en kanonsetning som forteller meg at livet i dette huset, eller livet generelt ikke har vært så gæærnt når alt kommer til alt.
Så er jeg blitt glad i Verdens største høl, historien om innlandskaren som ikke var så interessert i å se havet så lenge han hadde Mjøsa. Og som gjorde et poeng av at hvis Mjøsa ble tømt så ville vi nettopp fått verdens største høl.
Overtid begynner med den herlige verselinja Jeg har aldri vært spesielt kjapp / Om jeg la på sprang blei huet mitt att. Et lyrisk mesterverk i mine ører. Handler etter det jeg forstår om ei en ønsker skal bli sin, men der ingen av de to får ut fingeren slik at det blir noe seriøst ut av det.
Så må jeg ta med låten der Berggren og bandet slipper rockefoten løs, Uten Liv. Tekstmessig er dette også en fin betraktning om livet og verden vi lever i.
Avslutningssporet Gravplassvals er en fornøyelig sak om livets slutt. Der Berggren ber om at kista er lydtett fordi han bruker å snorke høyt når han sover. Skikkelig herlig formulert! Og at det på gravsteinen skal stå Takk for det meste, albumtittelen der altså.
Jeg vil også trekke fram perler som Hjertet i klem, om hun bak bardisken som en håper det skal bli noe mer med og Viskelær og venner, at det er gode ting å ha.
Som nevnt, litt mer viseorientert album dette. Det gjorde at jeg måtte bruke litt tid på å få alle sangene under huden. Men nå er dette blitt en helstøpt enhet som bekrefter at Johan Berggren for tida er noe av det fineste vi har innenfor dette segmentet av vårt musikkliv. En skald av 2023 som husker sine røtter og som gir oss gode og troverdige historier om hverdagslivet slik det er, spesielt når det leves utenfor de mest urbane strøk og mer i dalstroka innafor.
Karakter: 5,5/6.
PS: Dette er innlegg nr. 999 siden jeg starta bloggen i september 2011. Neste innlegg må da nødvendigvis bli et lite tilbakeblikk.
Jeg abonnerer på nyhetsbrev fra noen plateselskap over dammen, som New West Records og Strolling Bones. Det var i nyhetsbrev fra sistnevnte at jeg ble oppmerksom på denne utgivelsen fra en artist som har vært svært aktiv siden albumdebuten i 2016. Faktisk er dette Elijah Johnstons sjuende album, hvorav to kom ifjor. Et av de var et Soundtrack-album med låter fra en spillefilm som het Uncle Honker. Johnston har nemlig også skuespillerbakgrunn, og spiller en karakter i den filmen.
Johnston kommer fra Detroit, men bor nå i Athens, Georgia, et område med rike musikktradisjoner. Dette er litt typisk singer/songwriter med både rolige, neddempa låter og enkelte litt mer røffere i kantene. På åpningssporet Second Chances skifter Johnston rytme drøyt halvveis. Det tok en stund før jeg vente meg til det, men nå synes jeg at det gjør låten ekstra spennende og gir den mer dybde. Dessuten er det en retrostemning her, spesielt i starten som jeg synes er nydelig:
Folly Beach har også noe retro over seg i måten Johnston synger på som jeg liker. En av de låtene som er litt røffere i kantene:
Både tittellåten Hometown Vampire, Drewbie Got a Haircut og Syrup er neddempa perler, mens I Remember Everything og 8AM blir litt stillestående etter min smak. Social Smoker derimot er en lun godlåt som er et av høydepunktene på skiva. Der Johnstone konfronterer en venn eller partner med at hen sier at hen bare er en sosial røyker, men at hen alltid tar fra pakka hans.
Johnston er på sitt mest rocka i Downtown Living, en låt som river godt. Men min største favoritt på denne skiva er Fifth Beatle, der Johnston i teksten synger om det å gå kledd som The Beatles på vinteren, og vi også får en kort Beatles-hentydning i videoen. Dette er igjen en godlåt som jeg bare nyter å høre på:
Til slutt tar jeg med siste sporet, Nobody Ever Feels This Way, som jeg synes er en herlig litt retro poplåt med gode rocketendenser:
Jeg liker vokalister som har følelse i stemmen sin, og det synes jeg at Johnston har mye av. Han forteller dessuten historier om mellommenneskelige relasjoner som det er lett å relatere til og dermed føle nærhet til. Derfor er Elijah Johnston blitt et behagelig bekjentskap, og så produktiv som han er skal det bli skikkelig spennende å følge han framover.
Anastacia slo igjennom med debutalbumet Not That Kind i 2000 og har hatt en strålende karriere, spesielt i Europa med mange listetopper, og først og fremst er det den sterke stemmen som har fascinert meg. Og da mest av alt i Paid My Dues, som jeg synes er en helt rå låt. Hun har klart å holde karrieren gående til tross for flere helseutfordringer, som Chrons sykdom siden hun var 13, to ganger brystkreft og tachycardi, en hjertesykdom. Forskjellen hennes i popularitet i Europa kontra hjemlandet USA er meget stor, hjemme spilles hun ikke på radio.
Dette nye albumet hennes er Anastacias versjoner av tyske hits, både låter som originalt var på engelsk, og låter som er oversatt fra tysk. Det er flere der jeg ikke vet hvem som har originallåten, men hun åpner med Best Days, som på tysk er med Die Toten Hosen, og heter Tagen wie diese. Anastacia har her gjort den til en sterk anthem-låt som jeg elsker oppbyggingen av.
I Beautiful har Anastacia tydeligvis funnet seg en sang som hun kjenner seg igjen fra egen karriere, og som hun bruker til å fortelle til artistkolleger at uansett om du føler deg ensom eller ufri i forhold til betingelsene en jobber under så er en en vakker person på alle måter.
Still Loving You er en cover av Scorpions, og igjen er det stemmen til Anastacia som imponerer meg og som bærer låten. Det er ikke bare styrke i stemmen hennes, det er også følelse, og det er en solid kombinasjon.
En av mine største favoritter på denne skiva er Monsoon, som opprinnelig er med Tokio Hotel. Originalen er nedstrippa, Anastacia har poppet den opp en del. Jeg liker begge versjonene, det skal sies.
Supergirl er også originalt sett en noe nedstrippet låt, med bandet Reamonn, som igjen er poppet opp., men jeg liker at Anastacia har beholdt den litt sydlandske atmosfæren i låten. Et fengende refreng som gjør dette til en godlåt i mine ører.
Jevnt over synes jeg Anastacia kommer godt fra dette prosjektet med egne versjoner av tyske artisters hits. Hun har også en duett med en av de, veteranen Petter Maffay på Just You, som er en oversettelse av hans Du. Hun skal også være en del av Maffays avslutningsturné i Tyskland neste sommer. Så er det så\at hennes versjon av Forever Young blir litt tam i forhold til Alphavilles ikoniske original.
Men uansett så er dette et album som har smurt øregangene mine med vellyd den siste uka, og jeg må si at det er få forunt å ha en stemmeprakt som Anastacia har!
Jeg var over meg av begeistring for LP (Laura Pergolizzi) sitt forrige album Churches, og kalte det årets breakup-album i 2021. Jeg plasserte det da også på 7. plass på min liste over Årets album det året.
Og det er bare å si det som det er, LP oppfyller alle mine forventninger til dette albumet. Igjen er det den store kjærligheten i alle dens fasetter som er den røde tråden i musikken. Og det er framført med en slik lidenskap og med slik musikalsk klasse og bredde at jeg igjen sitter nesten målløs tilbake. Hen skal spille i Oslo Spektrum 25. februar neste år, det sier noe om statusen denne artisten har. Jeg har til gode å se LP omtalt i norske media, men det er ikke hvem som helst som får komme på plakaten i Spektrum, og jeg skal prøve å få meg billett der. Hens største hit When We're High har rundet 1 milliard lytt på Spotify, det sier sitt!
Av de tolv låtene er det vanskelig å velge ut hvilke jeg skal ta med her, for alle har noe helt spesielt ved seg. Men jeg begynner slik LP begynner, med Golden. Ja, det er kjærligheten det er snakk om her også. vi er gull. Og jeg elsker den spanske åpninga på låten, den er et bevis på den lekenheten LP har i sin musikk. Hen favner vidt, og jeg digger det!
Long Goodbye er en hjerteskjærende låt, en desperat bønn til en partner om at forholdet ikke er over, at det fortsatt er noe å bygge på. Jeg kjenner på meg alle følelsene LP legger i denne låten og i vokalen. Det er i tillegg et drama i musikken som underbygger de sterke følelsene i teksten, og midt i får jeg jammen meg litt countryvibber også!
Tittellåten Love Lines må selvsagt med, og som en forstår er det også en refleksjon rundt kjærligheten. Igjen er det framført med følelse og ekthet, og igjen er det musikk som pakker inn teksten og LP's vokal på en for meg perfekt måte:
One Like You er til kjæresten, den en elsker over alt her i livet. Musikalsk pompøs, og det passer så godt til en slik tekst.
Avslutningssporet Hold the Light er om ensomheten etter å ha kuttet forbindelsen med mennesker en har vært glad i, den er om et forhold på tomgang, men der det kan være håp hvis en holder opp lyset og lar det skinne.
Av andre perler på dette albumet vil jeg trekke fram nydelige Big Time, om et kort, men lidenskapelig møte og tankene tilbake på det, der de to involverte var big time for hverandre der og da. Også her framført med lengsel og innlevelse. Wild er en herlig fengende poplåt og kommer f.k. fredag i en versjon der LP har med Levante, en artist jeg kjenner fra San Remofestivalen. LP's far er italiener, så at hen både er ekstra populær der og samarbeider med italienske artister er ikke rart.
Men altså, dette er et album med bare gode sanger. For ikke å snakke om musikken! LP leker med sjangre og bryter grenser. Det er noe Gram Parsonsk over hen, det å ikke bry seg med sjangre men å se på alt som musikk, og leke seg og eksperimentere utifra det. LP lyktes 100% med det med Churches, og gjør det også her til perfeksjon. Når alle låtene i tillegg er framført med innlevelse og lidenskap, da blir det 41 minutter ren magi i mine ører.
