Jeg har vært fan av Courtney Marie Andrews siden hun tok meg med storm med det bluesaktige albumey May Your Kindnes Remain i 2018. Hun fulgte solid opp med Old Flowers i 2020, også et album som bergtok meg.
Og det gjør også dette albumet. Fortsatt er det melankolien som er den bærende stemninga i mange av låtene, men få klarer å gjøre melankoli så vakkert som Courtney Marie Andrews. Jeg nyter også dette albumet, og jeg må si at Andrews er et unikum på linje med Shawn Williams.
Nydelige Loose Future åpner skiva, og spesielt elsker jeg den instrumentelle "ao"-effekten som gjennomsyrer låten:
Older Now er en refleksjon over det å bli eldre og mer moden og at en da er klar for forandringer ... eller ikke.
Andrews er en mester i å lage stemningsfulle låter, og det er noe kunstnerisk over både låter og videoer synes jeg. These Are The Good Old Days er et eksempel på nettopp det. En behagelig og stemningsfull låt som hun har laget en enkel, men likefullt effektfull video til:
Men på dette albumet gir Andrews oss også en fengende popperle. Thinking On You er en herlig feelgood låt. Litt utypisk Andrews, men jeg digger den såpass at den er kommet inn på min spilleliste over Årets sanger.
Likevel, det er igjen melankolien som dominerer. Men Courtney Marie Andrews har en egen evne til å lage stemningsfulle perler ut av en melankolsk atmosfære. Nå blir det på denne skiva litt vel mye enkelte ganger, men igjen er dette et nydelig album som jeg varmt anbefaler!
De svenske rockerne i Wilmer X har sine røtter helt tilbake til 1977 og kom på 80-tallet med en programerklæring der de uttrykte sin avsky for synthesizere og elektronisk musikk, og at de ville skape musikk som ville gi en garasjefølelse. Så har de gått forskjellige veier opp gjennom karrieren, noe som iflg. presentasjonen på Spotify har forvirret deres fans. De har vært innom blues, country, ballader og glamrock står det å lese.
Hvorsomer, nå foreligger Wilmer X sitt første studioalbum på ti år, og her er det mye å glede seg over for oss som er glad i tradisjonell stå på rock'n roll, sjøl om det er ispedd noen litt mer popete låter. Mange av låtene er det jeg vil kalle gladrock, og de kan minne litt om Backstreet Girls her i Norge.
Den første låten jeg presenterer er Slickar den hand som slår, og det kan jo være et bilde på hvor vanskelig det kan være å komme ut av et nedbrytende og voldelig forhold.
Best före dan efter er en kul tittel, og musikalsk skiller den seg urt fra de andre låtene, den er mer slentrende, og det er et litt laidback drag over den som jeg liker.
Så har vi en låt som har hentet sin tittel fra fotballens verden, Fin blick för spelet, og her bruker de også uttrykket "Regne på min parad" som jeg har hørt som et engelsk uttrykk (Don't rain on others parade). Jeg har selv brukt det mot enkelte som har hatt en trang til på død og liv å fortelle meg hvor dårlig noe av musikken, eller noen av artistene jeg liker er. Jeg har bedt de om ikke å regne på min parade, og derfor synes jeg det er kult at Wilmer X bruker dette begrepet.
Tittelsporet Mer för dina pengar må selvsagt med!
Jeg må også gi Wilmer X kred for oppfinnsomme låttitler. När dom hittar liv därute er et godt eksempel på det, og teksten har et langt mer hverdagslig tema enn hva tittelen antyder.
Den siste av de tolv låtene er også morsom, Betala bandet heter den faktisk! Igjen så er det en gladrocklåt etter mitt hjerte:
Dette er rett og slett et herlig album fylt med herlig livsbejaende rock'n roll. Jeg blir i godt humør av å høre på denne musikken, og som den Eurovisionentusiast jeg er så hadde det vært skikkelig moro å se de i svenske Melodifestivalen!
Dropkick Murphys går ikke stille i dørene, gjengen fra New Jersey sier klart ifra hvem sin side de står på, de er alltid for vanlige folk mot makta. Det viste de både på "11 Short Stories of Pain & Glory" i 2017 og på "Turn Up That Dial" ifjor. Og da er det ikke rart at det er nettopp de som tar fram tekster skrevet av Woody Guthrie på 40- og 50-tallet, gir de nytt liv og gjør de like aktuelle i dag som da de ble skrevet.
Det begynner med en låt, Two 6's Upside Down, der moralen er at skal du sette deg ved et pokerbord må du ikke tenke på dama som nettopp har dratt sin vei, da går det deg ille. Fengende sak, men ennå mer fengende er Talking Jukebox. En skikkelig fornøyelig låt:
Og så har vi han som lover at han aldri skal drikke seg full mer og hans
partner som har fått den lovnaden så mange ganger før at hun ikke har
grunn til å tro på han. På Never Git Drunk No More er det Nikki Lane, som selv er aktuell med ny skive nå som er den forsmådde som ikke lenger tror på fyren:
All You Fonies handler om viktigheten av at arbeidere står sammen i et fagforbund for å få gjennomslag for sine krav. Fagforeninger har vel aldri stått særlig sterkt i USA, men Woody Guthrie for 70-80 år siden og Dropkick Murphys i 2022 er skjønt enige om at skal arbeidsfolk få noe igjennom, så må de stå sammen:
På The Last One har de med seg Evan Felker fra Turnpike Troubadours, og her sier Guthrie, Dropkick Murphys og Felker det som det er:
How can you talk about equal rights and jail the man that uses them? How can you worship the rich man that sees poor folks and refuses them? How can you talk of freedom and jail the man that talks it? You kiss the man's ass that rides the road and you jail the old boy that walks it
Og liker jeg musikken? Gjett om! Dette går rett hjem hos meg. Det er fengende, deilig og festlig musikk til tekster med klare budskap. Dette er musikere som har tatt et standpunkt, og som står for det gjennom sine egne tekster, og som de viser her når de bestalter Woody Guthries tekster. Skal jeg jeg sammenligne minner de meg tekstmessig om en del av Björn Afzelius' beste kampsanger.
Og så må avslutningssporet Dig A Hole med, for her hører vi Woody Guthrie himself også:
Musikalsk er det bare en av de ti låtene jeg ikke får helt under huden. Men også Ten Times More er en kampsang for arbeiderne på gølvet. Så alt i alt er dette enda et solid album fra Dropkick Murphys, og The Last One har fått en selvsagt plass på min spilleliste over Årets sanger 2022.Og egentlig er det litt trist at mange av tekstene er dagsaktuelle også i vår tid ...
I Finland kjører de kvalitet framfor kvantitet i sin utvelgelse til Eurovision, kalt UMK. I år bestod finalen av sju perler av noen låter, og jeg hadde levd fint uansett hvem som vant. Det ble The Rasmus, men av de andre ble jeg helt betatt av trioen Younghearted, bestående av Reeta Huotarinen, Atte Ranta og Emil Korkiakoski. Deres Sun Numero er et lite mesterverk og perfekt bygd opp, der den begynner rolig og ender opp med et mektig orkester. Dette er rett og slett pop av ypperste merke.
Dette er Younghearteds 3. album, de gir tydeligvis ut album hvert 3. år etter at de to forrige kom i 2016 og 2019. Og musikken er så nydelig at jeg bryr meg ikke om at jeg ikke skjønner tekstene. Noen ganger er ikke det nødvendig, noen ganger er musikken nok til bare å nyte. Ta bare Sinä olet siellä, som har et lydbilde som jeg bare elsker. Koringen er helt magisk, og du får et blåseinstrument her også som gjør låten helt perfekt i mine ører. Og Reeta Huotarinen på vokal, for en vár og nydelig stemme!
Det som ellers er så bra med Younghearted er at dette er organisk pop, det er ekte instrumenter, det er lite eller ingenting av techno og EDM. Dette er skikkelige musikere som gir meg pop slik jeg vil ha det, med varme, med ekthet og med ekte instrumenter. Lydbildet er også variert, jeg hører at dette er skikkelig gode musikere, og vokalen til Huotarinen har jeg allerede nevnt.
Jeg har vansker med å velge låter å presentere fordi jeg er blitt glad i alle elleve. Her er vakre og stillferdige Silloin:
Dette er musikk jeg så sårt trenger akkurat nå, der nyhetsbildet er det mest skremmende jeg har opplevd i hele mitt 59-årige liv. Og da trenger jeg musikk som med sin skjønnhet kan gi meg et pusterom, gi meg en pause fra frykten. Det er akkurat det Younghearted gjør med dette albumet. Det hjelper meg til å puste i en tilværelse der framtidsfrykten er større enn hva jeg noengang har kjent. Ja, denne vakre musikken betyr så mye at jeg blir rent rørt, til tider når jeg hører på dette albumet er det så fint at jeg får en klump i halsen og nesten begynner å grine.
Her er Omenapuu, en fengende godlåt der Younghearted virkelig trår til:
Som nevnt, jeg trenger ikke å forstå hva de synger om, jeg trenger ikke å forstå hva budskapene er i tekstene når det er musikk jeg bare kan forsvinne inn i og ta en pause fra det virkelige livet. Det er en drømmende atmosfære rundt musikken, som jeg bare kan flyte inn i og slappe helt av. Avslutningssporet Rakkaus on kaikki er en slik låt. Igjen et nydelig kor som setter en ekstra spiss på låten, samt at det er en så herlig gitar her.
Og igjen har min fascinasjon for Eurovision Song Contest gitt meg musikk som berører og som utgjør en forskjell i livet mitt. For dette universet er så musikalsk mangeslungent at det er umulig å ikke finne gull. Og ofte er det i de nasjonale utvelgelsene at jeg finner det største gullet, det er ikke nødvendigvis blant de ca. 40 låtene som kvalifiserer seg til Eurovision hvert år at de fineste perlene finnes.
I år var en av de fineste perlene finsk, og de heter Younghearted! Tusen takk sier jeg bare, tusen takk for at dere med denne plata har gitt meg den musikken jeg trenger akkurat nå!
Forresten, albumtittelen er det eneste jeg har oversatt og den er Kjærlighet er alt vi trenger. Og ja, er det noe verden trenger akkurat nå så er det kjærlighet!
September har vært en spesiell måned der jeg har hatt liten tid til å blogge. Det skyldes at jeg har lansert min debutroman "11:59 - Jeg vil være i livet" og alt det fører med seg. Mesteparten av min fritid har gått med til arbeid i forbindelse med lanseringen. Og ja, det er mye musikk i den romanen!
Det betyr ikke at jeg ikke har hørt på musikk. Flere album har hatt god rotasjon, men jeg har ikke funnet tid til å skrive om dem. Nå er det blitt såpass mange at jeg velger å skrive et innlegg der jeg kort kommer inn på åtte album og poster den låten jeg liker best på den enkelte skiva. Så vil jeg etterhvert komme tilbake til normalen der jeg omtaler et og et album, men for at god musikk ikke bare skulle forsvinne uten at jeg skrev om den så må jeg gjøre det på denne måten nå.
KT Tunstall - NUT
Engelske KT Tunstall har jeg hatt sansen for lenge, og de siste dagene har jeg spilt mye dette albumet som kom for tre uker siden. Ti låter med en stor spennvidde av lydbilder. Men hovedinntrykket er at dette er spennende musikk. Tunstall utfordrer smaksløkene mine på noen av låtene, spesielt de to første, Out Of Touch og I Am The Pilot. Der eksperimenterer hun, og jeg liker det!
Dette er et knakende godt album, og her er en av mange favoritter: Demigod:
Karakter: 5,5/6.
Mariel Buckley - Everywhere I Used To Be
Canadiske Mariel Buckley er en spennende artist som er ute med sitt andre album. Tekstene er rett på og i biografien hennes på Spotify beskrives hun som en som skriver for outsiderne. Musikken er i grenselandet mellom pop, country og amerikana, noe hun behersker meget godt. Låten som gjør størst inntrykk er Hate This Town. En låt om å være desillusjonert, ha et lavt selvbilde, ikke føle tilhørighet og rett og slett ruse seg.
Karakter: 5/6.
Odd-Erik Lothe & Mighty Magnolias - Jaguar
Rett og slett et nydelig stykke musikk fra Odd-Erik Lothe og Mighty Magnolias. Dette er amerikana av høy klasse, med flere sterke låter sunget på nordfjorddialekt. Og for en som har bodd 18 år i Sogn og Fjordane er det bestandig kjekt å høre god musikk fra det som ble kalt Trivselsfylket. Mighty Magnolias backer opp Lothe på en fortreffelig måte, bl. a. liker jeg at de også benytter seg av blåsere.
Her har jeg valgt åpningslåten Endelig Ute. Deilig at Gram Parsons blir namedroppet!
Karakter: 5/6.
The HU - Rumble of Thunder
Mongolias store musikalske eksportvare The HU er tilbake med nytt album, og i kjent stil blander de mongolsk folkemusikk og heavy metal. Det kan av og til bli litt monotont, og spesielt den andre låten på skiva YUT Hövende strever jeg skikkelig med. Men jeg er så fascinert av denne musikalske kombinasjonen at det bærer jeg over med. Jeg var så heldig å oppleve de live på Tons of Rock i 2019, og i år fikk jeg flere anerkjennende kommentarer for min The HU T-skjorte på årets festival.
Her er Triangle, eller Uchirtai Gurav:
Karakter: 5/6.
Malene Markussen - Some Kind of Rescue
Malene Markussens forrige album Under Vann kom inn på min Topp 20-liste over Årets album i 2019. Nå har hun gått over til engelsk, fortsatt er det sju låter som gjelder, og med bare 22 minutter er det nesten som en EP å regne.
Jeg savner at Markussen synger på norsk, for på Under Vann var det noen aldeles glitrende tekster som hun formidlet på en måte som berørte. Derfor trekker det ned at hun her synger på engelsk. Men når det er sagt så er musikken godt pophåndverk, der spesielt de to første låtene Desert og Midnight skiller seg ut. Jeg velger meg Desert her, selv om jeg ikke er enig i hennes påstand om at ingen vil være alene. For jeg er nå i en fase av livet der jeg trives godt med å bo alene.
Karakter: 4,5/6.
Tor Arve Barøy - Bedre enn ingenting
Sørlendingen Tor Arve Bårøy oppdaga jeg forleden ved en tilfeldighet, og det er et trivelig album han har laget sammen med gode musikkvenner. Litt skranglete her og der, men det er bare sjarmerende. Og det er gode betraktninger om store og små ting i livet. Som f. eks. Presedens, om maktsyke statsledere, som vi dessverre i den senere tid har hatt og har en del av i verden.
Rockeren Klart Som Glass, som åpner skiva er min største favoritt, men er ikke på YouTube. Men Gamle Hus er ikke så verst den heller!
Karakter: 4,5/6.
Nikki Lane - Denim & Diamonds
Nikki Lane leverer countryrock av høy klasse, noe som hun også gjør på flere av låtene på denne skiva. Det er ikke alle låtene her som helt tar meg, men så har vi også en del perler av godt Nikki Lane-merke, og da koser jeg meg!
Best av de er Good Enough:
Karakter: 4,5/6.
Longfield & Super Skeleton - Daylight, The Devil
At det fantes et norsk rockeband med det fantasifulle navnet Longfield & Super Skeleton visste jeg ikke før et presseskriv fra de om deres nye album dumpet ned i innboksen min. Dette er faktisk deres 3. fullengder, uten at jeg har visst om deres eksistens. Og det er et varierende album. Noen låter digger jeg rått, de sparker skikkelig godt fra seg. Mens noen er monotone og nesten dørgende kjedelige. Men jeg lar meg sjarmere av de låtene det er fres i, og best av de er åpningssporet Whatever:
Bortsett fra at han er fra Canada er ikke Nick Nace en countryartist jeg vet mye om, men det jeg vet er at jeg liker musikken på dette albumet som han ga ut 29. juli. Iflg. biografien hans på Spotify er dette hans 2. album, debuten Wrestling with the Mystery kom i 2019. Det er en fin blanding av rolige låter og mer up tempo, og jeg liker begge deler.
Han starter med tre låter av den litt rolige sorten, men likefullt merker jeg et moderne lydbilde. Det er heller ikke svulstig, og det er ikke platt slik det ofte blir når det blir mer pop enn country. Jeg hører at det er country i bunn, og det liker jeg. There's No Music In Music City er en beskrivelse av Nashville under pandemien. En musikkby som plutselig stod stille. Og da skal vi også huske på at bare få dager før verden stengte ned så ble Nashville rammet av et fryktelig uvær som tok flere liv og som la flere bygninger, deriblant en del konsertlokaler i grus. Derfor var det en by som ble dobbelt rammet i mars 2020.
The Rio Grande on Christmas Eve gir oss som tittelen antyder et litt sydlandsk drag over musikken. En trivelig låt dette.
The Piece That Fits er en nydelig, melodiøs sak med en sterk historie som jeg synes Nace formidler på en fortreffelig måte. Dette er musikk som gir meg en indre ro, rett og slett.
Låten som er blitt min største favoritt, og som har fått plassen på min spilleliste over Årets sanger er The Skin of Our Teeth. En livat, deilig låt om det å klare seg ... såvidt. Vi har nok alle opplevd perioder i livet der vi har det stramt, men at vi likevel opplever at vi klarer oss. Det er på hekta, men vi kommer oss igjennom. Det er det denne sangen handler om, og det er skikkelig gladcountry som jeg bare elsker.
Tittellåten The Harder Stuff må også med, om når vi møter motgang og livet oppleves tøft. Igjen nydelig formidlet av Nace:
Kun en av de ti låtene jeg ikke får helt under huden, så alt i alt et solid og moderne countryalbum av en for meg helt ukjent artist. Skal bli spennende å høre hva denne Nick Nace kommer med framover!
Jeg vil med styrke påstå at vi i Roy Lønhøiden har en godt skjult nasjonalskatt. I mange år har han nå på sitt stillferdige vis gitt oss vakre viser om det enkle livet i de dype skoger ved svenskegresa, viser om lengsel, om smerte, om kjærlighet, men også om det gode liv langt fra byenes asfaltjungel. Han er som en norsk Townes Van Zandt, som tilfeldigvis er et av hans store musikalske forbilder, en motvekt mot det stressende livet på evig jakt etter status og et perfekt ytre.
Derfor er ei plate med Lønhøiden en anledning til å ta en pust i bakken og roe ned, ta en pause fra en verden som går mer og mer av hengslene. Rammet inn av to små, nydelige instrumentaler der pedal steelviruosen Tore Blestrud spiller hovedrollen kommer Lønhøiden nå igjen med et slikt album. Et album som er sårt tiltrengt i den verden vi nå lever i.
I Jeg hører toget i natta tar Lønhøiden oss med tilbake til barndommen, der lyden av toget var en lyd av høytid, og som gjorde at drømmen om det frie liv langs veien ble født.
Det er få som kan beskrive tapt kjærlighet så godt som Lønhøiden. Det er stillferdig, det er ingen fakter eller store ord når han beskriver det smått naive håpet om å vinne hennes hjerte tilbake. Men et håp som føles nødvendig for å holde seg selv i gang.
Så har vi de rolige sangene, som er så stemningsfulle at jeg bare blir sittende og lytte og ta til meg den atmosfæren Lønhøiden vil la meg bli innhyllet i. Som denne perlen om Billy, han som sier nei til å bo under kommunalt tak og ta imot omsorg, som heller vil bo i koia ute i skogen helt til han drar sitt siste åndedrag. En sang som får meg til å reflektere over hva som ligger i begrepet frihet.
Under coronaen var jeg en av 20 heldige som fikk oppleve Roy Lønhøiden og hans musikalske partner fra de dype skoger, Johan Berggren på Moskus i Trondheim. Selv om jeg tok feil av tida og kom en halvtime ut i konserten så ble det en høytidsstund jeg aldri vil glemme med to jordnære trubadurer og deres gitarer. En kveld som spredte varme i en tung tid.
Og det er nettopp det Lønhøiden gjør med sin musikk, han sprer varme, han sprer godhet. Derfor er han en nasjonalskatt, en sanger og låtskriver som vi sårt trenger. Han viser det også i Holder støtt i rattet.
Dette er også en artist som har sin religiøse tro. Og for meg som ikke-troende blir det ikke påtrengende når han på sitt vante stillferdige vis forteller om sin tro på platas siste sang, Fallne engler. Istedet kjenner jeg på en stor respekt for hans tro,den virker helt naturlig. Og jeg kjenner på en stor respekt for en artist og låtskriver og et menneske som gir oss den roen og varmen vi så sårt trenger.
Takk Roy, takk for et nytt mesterverk! Og takk til medmusikantene og backingvokalist Elin Moen Rusten som med sin milde, vakre stemme gir sangene en ekstra god atmosfære.
