Måneskin - Teatro d'ira - Vol. 1

Første uka nå i mars var for meg viet til San Remo-festivalen. Fem kvelder/netter til ende med mye deilig italiensk musikk og jeg fikk også min dose Achille Lauro siden han var spesialinvitert gjest med framføringer hver kveld. Den ene mer spektakulær enn den den andre, i kjent Achille-stil. Og jeg fikk særlig to nye favoritter, bandene Lo Stato Sociale (Velferdsstaten!) og de unge rockerne i Måneskin.

Det var derfor et gledessjokk da Måneskin gikk bort og vant hele greia foran en horde av etablerte og elskede italienske artister med Francesca Michielin (hennes andre 2. plass) og Ermal Meta (3. plass) i spissen. At Måneskin skulle vinne fram i den konkurransen, spesielt etter å ha ligget på 5. plass før finalekvelden var mildt sagt en bombe for meg. Men folket var med og stemte denne kvelden og natta og Italia ville ha rock som vinner av San Remo i år. Og som en naturlig følge av det også italiensk rock i Eurovision da bandet takket ja til deltakelse der.

Jeg nevnte at dette er et ungt band og albumet som kom nå 19. mars er deres andre. Navnet har de fordi bassist Victoria de Angelis har dansk mor og hun fikk etter sigende i oppdrag å komme med noen danske ord som kunne passe som bandnavn. Og det endte med at de gikk for Måneskin. 

Albumtittelen er på norsk "Vredens Teater - Vol. 1". Og de har en del aggresjon som skal ut. Det høres på musikken, og det høres på vokalen til Damiano David. Det er mange ord, som det ofte er fra italienske artister, men jeg synes det fungerer sjøl om jeg ikke forstår språket. Men etterhvert som jeg har begynt å elske italiensk musikk burde jeg kanskje tatt et italiensk-kurs snart..... David er dessuten en strålende vokalist med et godt spenn i stemmeregisteret sitt.

Uansett, San Remo-vinneren Zitto e Buoni betyr noe sånt som "Hold kjeft og dra" og er etter hva jeg forstår et budskap om at hvis du bare skal kritisere ungdommer for å være det de er, nettopp ungdommer, så kan du bare holde munn.

Sin unge alder til tross så synes jeg at Måneskin viser på dette albumet at de allerede har kommet langt musikalsk. De har en tydelig uttrykksmåte, de er samspilte, og alle får vise fram sine store kvaliteter. Jeg har allerede nevnt bassist Victoria som er med på å prege flere av låtene. I Thomas Raggi har vi en strålende gitarist og trommis Ethan Torchio har også kommet langt i sin utvikling.

Dette er et kort album, åtte låter som klokker inn på 29 minutter, og albumtittelen bærer bud om at her er mer på lager om ikke så altfor lenge. To av låtene er på engelsk, men jeg synes det er de italienske som fungerer best, sjøl om de engelskspråklige også har gode melodier. Her er In Nome del Padre (I Farens Navn). En hardtslående låt der det tydelig er et budskap som skal godt fram for de som kan iteliensk.

Lividi sui Gomiti (Blåmerker på albuene) er en sterk låt på alle måter, og med et intenst driv. En insisterende vokal, og tittelen gir tanker om hva dette kan handle om.

La Paura del Buio (Mørkredd) har en vokal som ikke er fullt så insisterende som de to forrige sangene, kanskje ikke så rart når det her handler om å være mørkredd.

Avslutningssporet Vent'Anni (Tjue År) er min største favoritt på skiva sammen med SanRemo-vinneren. En eminent oppbygd rockeballade der Damiano David viser at han også har en vokal med mye følelser. 

Alt i alt så viser Måneskin på dette albumet at de er et band å regne med. De vil noe med musikken sin og de har et tydelig lydbilde som er deres. Igjen har altså San Remofestivalen gitt meg en artist å følge framover, og jeg er spent på hva Måneskin kommer med framover. Men nærmest er jeg spent på hvordan Europa og Australia tar imot de når de står på scena i Rotterdam 22. mai. Som en av de fem store så trenger jo ikke Italia å gå om semifinalene.

Karakter: 5.