Jeg har skrevet om det nederlandske symfometal-bandet Epica flere ganger, senest ved albumene "The Quantum Enigma" i 2014 og "The Holographic Principle" i 2016.
Og nå er de ute med et nytt storslagent album, for storslagent blir det alltid fra Epica. Bandnavnet bærer de med rette, for det er nærmest episk hver gang de kommer med ny musikk. Ja, jeg er svak for symfonisk metal med kvinnelig vokal. Og her får vi igjend ikke bare Simone Simons mezzosopran, vi får også Mark Jansens growling. Og jeg har sagt det før, growling har jeg i bunn og grunn aldri hatt sansen for. Jeg foretrekker ren sang, for jeg vil gjerne ha med meg teksten, noe som er vanskelig med denne måten å synge på. Men det skal Jansen ha, han growler på en måte som gjør at jeg får med meg det meste av det han også formidler. Og når Simons kommer inn som motsats så blir det mektig, sammen med den storslåtte musikken.
Etter et lite introparti begynner det hele med Abyss of Time - The Countdown to Singularity. Altså "Tidens avgrunn - nedtelling til singularitet", som i relativitetsteorien er et punkt i romtid der en egenskap er uendelig. Som vi skjønner, Epica befatter seg som vanlig med de virkelig store filosofiske spørsmålene menneskeheten har stilt seg i all tid.
Jeg elsker det meste med denne komposisjonen her. Det perfekte vokale samspillet mellom Simone Simons og Mark Jansen, drivet i musikken og det at det er en herlig fengende komposisjon også. Og jeg må framheve trommeslager Arïen van Weesenbeek. Han gjør en fenomenal jobb på hele albumet, og det å bestalte slagverk i et band som Epica er definitivt ikke noe latmannsliv. Her må den fysiske formen være helt på topp!
The Seal of Solomon har i tillegg et mektig kor som også går igjen i flere av komposisjonene. Her velger jeg tekstvideoen, slik at vi skal få et litt dypere forståelse av tekstuniverset til Epica.
Jeg velger det samme med Gaia, også det en komposisjon som har alt det jeg ønsker fra Epica.
Den største favoritten min på dette albumet er nok Freedom - The Wolves within.En ny mektig komposisjon som viser bandets kompleksitet. Samt at musikken er sjukt fengende, noe som gjør at det egentlig bare er å nyte.
Hovedkomposisjonen er nok likevel over 13 min. lange Kingdom of Heaven Prt 3 - The Antediluvian Universe. Her opplever jeg et band som virkelig får briljere og spille ut alle sine sterke sider. rett og slett et mektig verk.
Jeg avslutter med skivas siste spor, det nestlengste, det 7 min. lange tittelsporet Omega - Sovereign of the Sun Spheres. Også her et band som briljerer.
I det hele tatt så er det bare små nyanser som skiller Epica fra en toppkarakter hos meg. Det går på at det kan bli en smule ensformig, og noen få ganger er growlinga litt forstyrrende. Men egentlig er det bare småpirk for igjen blir jeg slått av hvor stor og mektig musikk dette er. Simone Simons har en skarp stemme, men den er likevel fylt med følelser og hun kan virkelig kunsten å variere sitt uttrykk alt etter musikken. Og når det gjelder selve musikken så er dette så eminente musikere at jeg til tider får frysninger.
Drømmen nå blir å få oppleve Epica på Tons of Rock en gang i framtida. Det hadde bare vært helt rått!
Karakter: 5,5,
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar