Unnveig Aas - Young Heart

Jeg er ikke særlig stolt av at jeg ikke har tatt mye notis av Unnveig Aas før, ei heller etter at hun fikk strålende kritikker for sitt debutalbum "Old Souls" fra 2017. Men jeg er ihvertfall glad for at jeg nå har lytta en del til oppfølgeren "Young Heart", og jeg må si at første lytt var en spesiell opplevelse.

For i starten ble jeg møtt av låt etter låt som rett og slett bergtok meg. Jeg var totalt uforberedt, jeg visste egentlig ikke hva som venta meg, men at det var så bra som de fire første låtene rett og slett slo meg til bakken. Det var nærmest en musikalsk utavmegsjælopplevelse. Det begynner med tittelsporet:

Dette er en sang som er fengende som fy rett og slett. Jeg ser på videoen at Roger Græsberg fra Roger Græsberg og Foreningen er med og både han og Aas er representanter for en rekke med unge norske musikere som setter americana på dagsorden. Da jeg var hjemme i Molde hos mine foreldre forrige uke leste jeg en artikkel i Klassekampens musikkbilag (min far abonnerer på Klassekampen) der de hadde en stor artikkel om dette fenomenet som blir kalt Norwegicana eller Nordicana. Spesielt er det flere unge kvinnelige artister som går i bresjen for denne bølgen som også blir lagt godt merke til internasjonalt. Unnveig Aas er en av disse, og det var denne artikkelen som sporet meg til å høre på hennes nye skive da den kom nå fredag 15. november.

Biggest Love ga meg også en spesiell opplevelse. Da jeg på slutten trodde at låten ikke kunne bli vakrere så ble det den nettopp det ved hjelp av en nærmest himmelsk bakgrunnsvokal (av Unnveig Aas sjøl?). Dette er ren gåsehud:

Så har vi Right From the Start. Det er en rytme her som jeg bare elsker. Og musikken er også her rett ut vakker og sjukt fengende:

Jeg må også ta med den siste av denne kvartetten med nydelig fengende låter som gjorde starten på denne skiva til en ren nytelse. Her er November, noe som gjør at jeg ikke tror at november var tilfeldig valgt som utgivelsesmåned:

Beskrivelsen min av albumets fire første sanger kan sjølsagt få en til å tro at de resterende seks andre ikke er så bra. Det er i tilfelle feil, sjøl om Aas da skifter litt stil og blir mer neddempa. Men dette er også låter som gir meg mye og som gir meg anledning til å roe ned og nyte på en annen måte. Det er låter som jeg måtte bruke mer tid på å fordøye, men som vokste for hver eneste lytt. Og det jeg tenker om dette stilskiftet er at Unnveig Aas mestrer denne overgangen på en aldeles utmerket måte, og jeg blir kjent med hennes musikk på en annen måte, Derfor er Seasons Change, Restless And Relentless, Darkness Descends og Everything Unsaid vakre på hver sin måte. Så avsluttes skiva med My Man som har et vakkert refreng og If I Could Write That Song som jeg tar med som siste smakebit fra et førsteklasses album. Merk spesielt starten på låten, jeg aner ikke hvilke instrumenter som er brukt for å få til det spesielle lydbildet i starten, men spennende og nydelig er det:

En kan trygt si at jeg har oppdaga Unnveig Aas litt seint, men godt. For dette er en meget spennende artist som med denne skiva gir meg eksepsjonelle musikalske opplevelser. Det er en sårhet, en ekthet og en nærhet som virkelig tar meg. Og på tekstene er det tydelig å høre at dette er en stor poet, Aas har da også et par diktsamlinger bak seg.

Jeg sier bare: Takk Unnveig Aas!

Karakter: 6.