Miranda Lambert - Wildcard

Miranda Lambert er den av de store stjernene i mainstreamcountryen som jeg synes er mest country. Og så er hun også eneste kvinnelige innslaget. For ellers er det menn opp og menn i mente, og det de kommer med har jeg raljert med såpass mange ganger på bloggen her at jeg ikke skal utdype mer denne gangen. Men jeg kan si såpass at da NRK TV forleden sendte fra årets Country Music Festival i Nashville så var det bare Lambert og Midland jeg følte var country av de som ble vist. Ifjor kom forresten Lambert som en del av Pistol Annies (sammen med Angeleena Presley og Ashley Monroe) med et kanonalbum som jeg hadde på lista over de 12 albumene som stakk seg ut for meg ifjor.

Så når Lambert nå kom med nytt album valgte jeg å teste det ut. Dette er hennes andre skive siden bruddet med en annen superstjerne Blake Shelton, men verken på det forrige eller på dette albumet er det særlig med hint til det. Sant å si var det vel mer et par drypp vedr. det bruddet på Pistol Anniesskiva, men Lambert er tydeligvis ikke en Taylor Swift som lar eksene få gjennomgå musikalsk, sjøl om hun tidlig i karriera hadde revansjelåter som "Kerosene" og "Crazy Ex-Girlfriend". Hun har da også funnet lykken igjen med en politimann fra New York, så da er kanskje ikke behovet for revansje så stort.

Jeg må innrømme at jeg etter første lytt av denne skiva satt med inntrykket av en jevnt over svak 1. halvdel og en desto sterkere 2. halvdel. Men jeg ga det en ny sjanse og nå kan jeg vel si at det er bare to av de 14 låtene som ikke gir meg noe særlig. Holy Water er ett rimelig mislykka forsøk på countrygospel og Fire Escape er bare marginalt bedre, sjøl om den har et par fine øyeblikk.

Det begynner med et par litt seige countryrocklåter som har meget gode refreng. Mess with My Head er en av de:

Det er flere låter her som er av det rocka slaget, ingen mer enn Locomotive som er en låt en ung Bruce Springsteen kunne ha funnet på å spille inn. Men her er også mer rolige og følsomme låter, som Settling Down:

Den av de mer nedpå sangene som jeg er blitt mest glad i er How Dare You Love, som har en del nydelig instrumentering:

Her viser Lambert sin følsomme side, det er da jeg synes at hun er på sitt beste, og hun virker troverdig på meg. En evne få, om noen av de andre mainstreamstjernene i sjangeren har. Hun viser også at hun har humor med en låt som Way Too Pretty for Prison hvor hun har fått med seg Highwoman Maren Morris. En låt som omhandler en drittsekk av en mann som behandler sine damer dårlig og som gjerne kunne ha fortjent en dose arsenikk, men han er ikke verdt å havne i fengsel for. Så Lambert og Morris tar den altså ikke helt ut som Dixie Chicks gjorde i Goodbye Earl.

Jeg nevnte at det er mange meget gode låter på andre halvdel av skiva, spesielt kommer de på rekke og rad helt på tampen. Tequila Does er en av de. Denne videoen er vel strengt tatt alkoholreklame, men jeg lar det stå til :)

Til slutt fengende Track Record:

I starten syntes jeg dette albumet var en svak 4-er, men dette er musikk som har vokst på meg og det beviser at en ikke skal la seg forlede av første lytt. Gir man ei plate flere muligheter så er sjansen der for at en kan innse at dette er jevnt over meget bra likevel. Slik er det med denne skiva og derfor synes jeg Miranda Lambert lander fjellstøtt med sitt Wildcard.

Karakter: 5.