Janne Hea - Lost in Time

Janne Hea er også en del av den Norwegicanabølgen som jeg skrev om i innlegget om Unnveig Aas' nyeste album i går. Derfor var det også naturlig for meg å høre på hennes 2. album, som ble utgitt i slutten av september. Hun debuterte forøvrig med "Wishing Well" i 2014, et album som fikk kritikerne til å finne fram sine fineste adjektiver.

Det er bare åtte sanger på denne skiva, men jeg føler ikke at det er noe minus. For det som slår meg er hvor god historieforteller Janne Hea er. Det er da heller ikke små trivielle ting hun tar opp, her er det ganske alvorlige ting som blir fortalt med mange detaljer. Og uten at det går utover det musikalske. Musikken er her blitt en vakker kulisse til de viktige historiene som hun forteller.

Tittellåta er åpningssporet. Jeg jobber ennå med å forstå teksten fullt ut, men det er om en ung jente som det viser seg ikke får det gode livet hun burde ha fått. Mulig jeg tolker det litt feil, men det er det jeg har fått ut av det og som i alle sangene så er musikken den fine kulissen rundt den viktige historien om denne kvinnen:

Too Late er en akustisk låt med fortelling om ung kjærlighet og et ungt ekteskap som går over styr et par år etter at det andre barnet er født. De beholder vennskapet, men hun avslår når han inviterer til å prøve på nytt. Men etterhvert som tida går ser hun at dette likevel er det riktige, men da hun rekker ut hånden er det for seint. Han har funnet en ny kvinne og et nytt liv er på vei. Janne Hea forteller historien på en måte som gjør at jeg som lytter blir berørt av dette parets skjebne.

Musikken på denne plata er minimalistisk og er som jeg har vært inne på nennsomt tilpassa hver enkelt låt. The Horizon gir meg assosiasjoner til den tidlige countrymusikken, før moderne instrumenter kom inn. Ja, jeg tenker helt tilbake til The Carter Family og fram til Patsy Cline, og det er befriende at vi her har en norsk artist som er så opptatt av å gå tilbake til sjangerens musikalske røtter på en måte som hun gjør her:

Noe av det samme finner vi i Winding Road, musikken her gir meg vibber i retning countrygospel , og etterhvert flyr tankene til norsk folkemusikk. Også her blir jeg slått av Janne Heas klare og rene stemme, og jeg kan med hånda på hjertet si at her er det ikke vanskelig å få med seg hvert ord. For meg blir det viktig når det er gode historier som skal fortelles.

Truth Be Told er også en sterk historie. Om hun som har levd som fange i 20 år i et samliv, der hun til slutt ser at det som er holdt opp som sannhet ikke er sannhet likevel. Og det blir starten på veien ut, slik jeg tolker teksten. Carpenters Wife har noe av den samme tematikken, hun som bare er tømrerens kone. "Who Am I Without You when you are the son" er en verselinje som gir meg bibelske assosiasjoner. Men her får det bli opp til hver enkelt å tolke denne dype teksten.

Little Things er en vakker sang og en vakker fortelling om at det ikke nødvendigvis er i det store en viser sin kjærlighet, men i de små tingene i hverdagen. Som å ta opp et program ens kjære liker og se på det sammen etterpå. Det er så nært og vart fortalt. Avslutningssporet Seven Minutes er en alvorlig historie, eller "This is a heartbreaking story of two young souls and their end" begynner Janne Hea med og fortsetter med at "Some people should never be friends".

Dette er rett og slett et betagende album. Det er vakkert i all sin enkelhet. For Janne Hea gjør det enkelt, her er det ikke mye staffasje, og det gjør at jeg føler en sterk nærhet til musikken og de historiene hun forteller. Jeg er ihvertfall solgt og må bare si at Janne Hea og Unnveig Aas virkelig har gitt meg store musikalske opplevelser med sine album av året.

Karakter: 6.