Dette er et av de viktigste og mest legendariske albumene i rockehistorien. Det kom i 1979 da Storbritannia var på vei inn i Thatcherismen, som førte til at de sosiale skillene i landet ble større. Musikalsk sett representerte albumet et skritt bort fra punken som hadde vært The Clash' stil på sine to første album. På "London Calling" ble punken nemlig blanda med soul, jazz, ska, funk, rockabilly og reaggae. Tekstmessig handla det mye om rasekonflikter, arbeidsløshet, sosial mistilpasning, rusmisbruk og ansvaret med å være voksen.
Coverdesignet er sterkt inspirert av Elvis' debutalbum. Sjølve bildet ble av Q Magazine i 2002 kåra til tidenes beste rock'n rollbilde. Fotograf er Pennie Smith og det viser Paul Simonon knuse bassgitaren sin på The Palladium i New York City 21. september 1979. "It captures the ultimate rock'n'roll moment - total loss of control" var begrunnelsen for kåringa.
I 2003 plasserte "Rolling Stone" "London Calling" på 8. plass i sin kåring av "The 500 Greatest Alums of All Time.
Sjøl kjøpte jeg "London Calling" tidligere i år, og burde egentlig skjems over ikke å ha gjort det før. For det er et monumentalt album med mange mektige sanger og det er veldig vanskelig å velge sanger. Men tittellåta er en sjølfølge, den er delvis inspirert av uhellet med atomreaktoren på Three Mile Island, Pennsylvania tidliger ei 1979. Men Joe Strummer kommer også inn på den stigende arbeidsløsheten i Storbritannia, rasekonflikter og rusmisbruk i denne sangen:
Neste er "Wrong 'Em Boyo", med innslag av bl. a. ska:
Et annet av mange høydepunkter er "Death or Glory", der Joe Strummer ser tilbake og tar opp ansvaret det medfører og være voksen:
Det er 19 spor på albumet og som sagt mange høydepunkter. Til slutt vil jeg ta med "Clampdown":
Det jeg har skrevet her har jeg for det meste tatt fra Wikipediasida som omhandler "London Calling":
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar