70. Steve Forbert - Good Time Charlie's Got the Blues
Min gamle favoritt fra begynnelsen av 80-tallet Steve Forbert med en låt i beste slentrende Forbert-stil. En sang opprinnelig utgitt av Danny O'Keefe og covret av flere, tilmed Elvis. Men jeg synes nå at uansett om det er en cover så er dette så umiskjennelig Forbert som det kan bli. Og da blir det elsk, elsk hos meg.
69. Levelleres - Burning Hate Like Fire
Levellers er et band som ikke er redd for å adressere hva de mener er feil medverden de ser rundt seg. Som her når de tar et oppgjør med hatet som brer seg rundt i verden, hat mot alt og alle som ikke er som en sjøl. En høyst betimelig sang, dessverre.
68. The Band of Heathens - Black Cat
En tøff sang med en animasjonsvideo som forteller en historie jeg ikke helt skjønte. Men så leste jeg kommentarene under videoen nå og fikk forklaringa fra bandet sjøl:
“’Black Cat’ is the true-ish legend of Augustinial Fonseca,” bandmember Gordy Quist told American Songwriter. “He was the great grandfather of an anonymous Newport Folk Festival goer, who told the story of Augustinial’s coming to Ellis Island as a stowaway and finding his way to an underground fighting ring in New York City around the turn of the last century. Legend has it that he killed a panther with his bare hands and lived to be 99 years old. In this case, truth really is stranger than fiction.”
67. The Chicks - Gaslighter
Så var ikke The Chicks, som heter nå døde likevel. Dette er tittellåten fra deres første album siden 2006, i stor grad et revansjealbum etter Natalie Maines stormfulle skilsmisse fra skuespilleren Adrian Pasdar. "Gaslighter" er et amerikansk uttrykk for å beskrive en person som får en partner til å føle seg underlegen og som den som har skylda hele tida. En sterk sang og en sterk video.
66. Kyle Nix - Manifesto
En herlig bluegrassang fra solodebuten til felespilleren i Texasbandet Turnpike Troubadours, Kyle Nix. Dette er så livat og livsbejaende at jeg blir helt med fra første tone. Om familiemedlemmer som har gått i krigen, såpass har jeg skjønt av teksten.
65. SamSara - For You
14 sanger var med i Dansk Melodi Grand Prix i år, av de var 5 forhåndskvalifiserte mens de ni andre ble fordelt på tre distriktssemifinaler med telefonstemming. SamSara (Sara Amalie Gerup) ble knepent nr. 2 i sin semifinale, slått av Ben & Tan som vant hele greia til slutt. 2-erne i de to andre semifinalene fikk wildcard til finalen, men ikke SamSara. Hvorfor forstår jeg ikke, for dette er en aldeles nydelig sang med orientalske inspirasjoner i musikken, og som jeg er sikker på at hadde gjort seg i en finale. Sånn ble det ikke, men inn på min Topp 100 for 2020 kom SamSara uansett med denne perlen.
64. Jonathan Wilson - 69 Corvette
For meg er dette en 2020-sang sjøl om videoen ble sluppet i november ifjor. Jeg ble ikke oppmerksom på den før jeg hørte Jonathan Wilsons album "Dixie Blur"som ble utgitt 6. mars. En flott hilsen fra en far på turné til sitt barn, og en kul og fin sang med bl. a. nydelig fiolinspill er det!
63. Old 97's - Belmont Hotel
En sang med en nydelig kjærlighetshistorie. Forholdet til partneren blir sammenligna med et gammelt forsoffent hotell som nå er pussa opp til å bli et flott sted som er kommet tilbake til gammel storhet. Det er jo så oppfinnsomt og aldeles herlig beskrevet!
62. Sibyl Vane - White Trash
Så til bandet som jeg oppdaga gjennom en konsertplakat i dereshjemby Pärnu i Estland i mai 2017. De ga ut et strålende album det året, ble nr. 4 i Eesti Laul 2018 (uttaking til Eurovision) og kom i år med et nytt toppalbum preget av herlig musikk og frontkvinne Helena Randlahts spesielle og nydelige stemme. Dette er etter min mening den fineste sangen på albumet.
61. Pete Molinari - Colour My Love
En velklingendekjærlighetserklæring som får meg i skikkelig godt humør dette. Litt retropreg på sangen, men det er ikke noe minus, for dette er bare livsbejaende herlig å høre på.
Påei fin countryplate fra Lauren Mascitti var dette en sang som stod ut. Fengende, og med et tankevekkende tema som nok mange kan kjenne seg igjen i.
79. Tami Neilson - 16 Miles of Chain
Canadiske Tami Neilson fant lykken med en politimann fra New Zealand og har slått seg ned der og fått et godt ry som artist med sin sterke stemme og særegne, litt nostalgiske musikkstil. Dette er kremlåten på et veldig bra album og viser hvilken kraft det er i stemma til Tami Neilson.
78. Gabe Lee - Babylon
Gabe Lee har i år fått mye velfortjent ros for sitt album "Honky Tonk Hell". Og dette er en herlig sang med vakker musikk og en sanger med mye følelse i stemmen. Jeg digger alt ved denne sangen her.
77. Kelley Swindall - You Can Call Me Darlin' If You Want To
Kelley Swindall leverte et sterkt debutalbum i år og denne sangen her synes jeg bare er skikkelig kul. En sang som viser at vi har med en artist å gjøre som vet hva hun vil og som ikke lar seg pille på nesa.
76. The Dogs - Make It Hurt Until We Forget
Like sikkert som at vi skifter år så kommer det ei ny plate fra Kristoffer Schau og The Dogs på det nye årets første utgivelsesdag. Årets nyttårsgave var et aldeles prima rockealbum, og dette her er en mektig og rå sang som får fram det beste i både vokalist og band.
75. John Anderson feat. Blake Shelton - Tuesday I'll Be Gone
Veteranen John Anderson kom med et helstøpt album tidlig på året og denne duetten med Blake Shelton er slentrende deilig country. En sang jeg får en skikkelig godfølelse av.
74. The McClymonts - Lighthouse Home
Etter at mine australske yndlinger, Brooke, Samantha & Molly McClymont for første gang skuffa meg med deres forrige album var jeg spent på årets utgivelse. Heldigvis så var de tilbake der jeg liker de med flere fengende gode sanger, og denne sangen her er kremlåten på skiva. Også dette en sang som gjør meg glad og gir meg en god følelse innvendig.
73. Taylor Swift - this is me trying
Taylor Swift overraska i år verden med to nedpå folkinspirerte album. Av mange deilige sanger må jeg si dette fra "folklore" tar kaka. En drømmende Swift som lar sin stemme sveve over ultravakker musikk. At hun er en av vår tids aller beste låtskrivere bør det ikke være noen som helst tvil om.
72. Darling West - True Friends
Ekteparet Kreken i Darling West ga oss et nydelig album i år, og de er også en del av bølge av unge norske artister som markerer seg såpass innen country og amerikana at det også er blitt lagt merke til over dammen. Darling West har i høyeste grad bidratt til dette gjennom mye turnering i USA før pandemien slo inn. Dette her er også en type sang som setter meg i godt humør.
71. Zephaniah OHora - All American Singer
Dette er skikkelig godcountry slik jeg husker det fra jeg var guttungen, men likefullt musikk som treffer også i 2020. Jeg ble fan av OHora etter hans debutalbum i 2018, og en kanonkonsert på Moskus i Trondheim i august samme år bare befesta det. Og som OHora påpeker i denne sangen så kan musikk forene mennesker som ellers er uenige om mye og mangt. Derfor vil han være en artist tor alle, og den innstillinga liker jeg.
Eurovision Song Contest ble avlyst i år, som mye annet innen musikkens verden. Men alle 41 låtene som skulle delta var klare, og av de var det Irland og Leslie Roy som jeg likte aller best.En skikkelig gladlåt som ga meg den gode Eurovision-følelsen før det hele ble avlyst. Heldigvis har irene nå offentliggjort at Leslie Roy får sjansen igjen i 2021, og det gleder jeg meg til.
89. Kari Rueslåtten - Svever
For første gang på over 20 år kom Kari Rueslåtten i år ut med et album med norskspråkligetekster. Og for et album, mange deilige sanger med røtter i norsk folkemusikk. Noen av de presenterte hun i en online-konsert fra et tomt Moskus i Trondheim, en av de beste konsertene jeg har overvært i år. Best av de alle på plata er etter min smak denne her, aldeles nydelig.
88. Ida Jenshus - Heim Igjen
Ida Jenshus' første sang på norsk, en sang som er et bestillingsverk for et prosjekt som er laget for å gi barn og ungdommer en liten timeout før de vender tilbake til hjemmet sitt. Som tidligere barnevernsansatt er det et opplegg jeg brenner for, er det mulig så må barn og unge få bo der de har sine røtter. Tusen takk til Ida for å manifestere dette på en så nydelig måte som dette!
87. Lilly Hiatt - Walking Proof
Jeg har vært fan av Lilly Hiatt siden hennes "Trinity Lane"-album i 2017 som var et oppgjør med hennes tid som rusmisbruker. Jeg var på en strålende konsert med henne i mai 2018 på Moskus i Trondheim. I år kom hun med et litt lysere album tematisk sett. Tittellåten er et nydelig eksempel på det.
86. Michaela Ann - Good Times
Med "Desert Dove"gaMichaela Ann meg det albumet jeg likte 4. best ifjor. Ogi år kom hun med "Good Times", en sang vi virkelig trengte i en vond og vanskelig tid, med bud om at gode tider, de vil komme igjen. Og jeg venter med spenning fram til neste album fra denne strålende artisten.
85. LÉON - And It Breaks My Heart
Jeg vet ikke mye om artisten LÉON, men det jeg vet er at akkurat denne sangen og denne stemmen bergtok meg da jeg ble eksponert for den. Og det holder i lange baner i min bok.
84. Courtney Marie Andrews - Burlap String
Det var 2018-albumet "May Your Kindness Remain" som fikk ørene mine opp for Courtney Marie Andrews. Og med årets "Old Flowers" befesta hun stillingen som en artist det er vel verdt å lytte til, med melodiøse og vakre sanger. Ingen vakrere enn denne her, som jeg bare elsker.
83. Mary Chapin Carpenter - American Stooge
Mary Chapin Carpenter har ikke lagt skjul på hvem denne sangen er om, Lindsay Graham. Den framtredende republikanske politikeren som har støtta DT i tykt og tynt. Ikke fordi han er enig med han, men fordi det gagner han. Altså, en ekte American Stooge.....
82. Becky Warren - Drunk Tonight
Becky Warrens album "The Sick Season" er ikke om pandemien, men om hennes erfaringer som psykisk syk. Et meget sterkt album og der også denne sangen som er om trangen til bare å drikke seg snydens og glemme det en sliter med er et sterkt manifest om at livet ikke er for amatører.
81. Ashley McBryde - Shut Up Sheila
Rent musikalsk er ikke dette sangen jeg liker best fra årets album fra Ashley McBryde, "Never Will", men den ultrasterke teksten gjør dette til 2020's "Harper Valley PTA"/"Fru Johnsen". Denne sangen har anthem-potensiale. For meg som humanist og ikke-troende så er det å høre dette fra en amerikansk artist med sine røtter i countryen bare helt enormt befriende.
Da er det på tide å begynne min nedtelling av Årets sanger 2020. Et år som har vært meget spesielt, noe som også har gitt seg utslag i hvilke sanger som har berørt meg. Pandemien har gitt oss noen sanger vi ellers ikke hadde fått og noen av de er på lista. Vi har hatt et år der rasisme har vært skikkelig på dagsorden etter politidrapet på George Floyd i Minneapolis i mai. Og vi har hatt tidenes viktigste presidentvalg i USA der flere artister har sagt sin hjertens mening gjennom sin musikk om han som heldigvis snart skal forlate Det Hvite Hus. Kort sagt, tekster med et budskap utover det å underholde har preget året, og det har også gjort seg utslag i hvilke låter som har berørt meg mest.
Så her er de altså, 100 sanger som jeg vil ta med meg fra det vanvittige året 2020, 10 om gangen. Jeg tør ikke love et innlegg om dagen de neste 10 dagene, men jeg må være ferdig til 30. desember, all den tid jeg nyttårsaften skal skrive om de albumene som har gjort størst inntrykk på meg i år.
100. Hot Country Knights feat. Travis Tritt - Pick Her Up
Hot Country Knights er sideprosjektet til Dierks Bentley der han og bandet kjører en 90-talls nostalgi med et smil om munnen. Og jammen har vi også trengt ei slik plate i år med blott til lyst-musikk. Her har Bentley fått med seg ringreven Travis Tritt i en aldeles herlig livat låt som setter meg i perlehumør.
99. Ingemars & Anne Nørdsti - Vi ga nån falske løfte
At CD-salget ligger nede har gått hardt ut over danseband-musikken og det er egentlig bare de største navnene som gir ut plater nå. I tillegg har pandemien gjort at ingen band har vært på veien siden mars. Men Ingemars ga ut album i år, "Rekti venner" og fikk med seg en annen av de store, Anne Nørdsti på denne fine sangen her.
98. Ilse De Lange & Michael Schulte - Wrong Direction
Ilse De Lange var med på å gi meg kanskje den fineste countrysangen jeg har hørt da hun sammen med Waylon og The Common Linnets ble nr. 2 i Eurovision 2014 med ultranydelige Calm After the Storm. På denne sangen har hun slått seg sammen med tyske Michael Schulte som smelta Europas hjerter med sin hyllest til sin avdøde far i Eurovision 2018, der han ble nr. 4. Det er blitt en søt og fin sang.
97. Drive-By Truckers - The KKK Took My Baby Away
Null turnering gjorde at Drive-By Truckers ga ut et album mer enn de hadde regna med i år. "The Unraveling" som kom ut en drøy måned før verden ble satt på pause var et eneste langt oppgjør med DT's USA og "The New OK" var ikke langt etter sånn sett. Men der ga de også plass til denne Ramones-klassikeren, en herlig låt rett og slett!
96. H.C. McEntire - High Rise
H.C. McEntires album "Eno Axis" synes jeg ble for ujevnt til at jeg omtalte det her på bloggen, men denne fine, litt slentrende saken skilte seg klart ut i positiv retning. Så jeg kommer nok til å ha et øye med senere utgivelser fra henne.
95. Benjamin Ingrosso - The Dirt
Eurovision 2018 ga meg et inntrykk av Benjamin Ingrosso som en artist med glatt popmusikk. Vel, her overrasker han med en poplåt med substans og med en viktig tekst om å lytte til sin mor og ikke tråkke feil og havne i et kriminelt miljø.
94. David Mayfield - Blacksmith At Bull Run
En perle denne sangen fra David Mayfield. Om gutten som så på det å bli soldat som en måte å komme seg vekk fra en kjedelig tilværelse som smed, og som reiste i krigen til tross for kjærestens bønn om å bli. For seint innser han at han burde ha blitt der han var....
93. Los Coast feat. Gary Clark Jr. - A Change Is Gonna Come
Drapet på George Floyd aktualiserte denne Sam Cooke-klassikeren, og dette er en sterk versjon. En forandring må komme, en forandring som jevner rasismen med jorda.
92. Jason Isbell and the 400 Unit - Overseas
Jason Isbell og hans band med en ny sterk plate i år, han er virkelig noe av det beste Nashville har av låtskrivere. Her på nydelige Overseas synger han om lengselen etter kona Amanda Shires når hun er ute på turné.
91. zalagasper - Box
Denne slovenske duoen bergtok mange med sin meget stillferdige og introverte pop under Eurovision 2019. Her er de på engelsk med en popperle som for meg er mer tilgjengelig enn Eurovisionlåten deres. Rett og slett en sang full av lavmælt sjarm dette her.
Året nærmer seg slutten og jeg må tenke på oppsummering. Igjen ser jeg at jeg ikke klarer å komme i mål med de platene jeg har satt meg fore å høre på og skrive om før vi skriver et nytt år. Så jeg tar nå for meg to album i samme post, og så setter jeg strek og gjør opp status. Det vil derfor komme noen drypp resten av måneden over sanger jeg har satt på min liste over Årets låter, før jeg rundt nyttårsaften avslutter med å skrive om de albumene jeg setter høyest i år.
Achille Lauro & The Untouhable Band - 1920
Multitalentet Achille Lauro har tatt det helt ut i år, han har fulgt sine planer og ikke latt Covid-19 ta over styringa over hans liv og utgivelsesplaner. Et album, to minialbum (ca. 25 min.) og en bok. Kronen på verket er dette 25-minutters albumet med jazzlåter, intet mindre.
My Funny Valentine åpner det hele, og akkurat den tar meg ikke helt. Det er også lite vokal der. Men derfra er det fest med skikkelig fengende jazzlåter som sjøl jeg som ikke er så altfor begeistra for sjangeren kan like. Som Chicago:
Achilles tidligere album i år heter "1990" (hans fødselsår), "1969" og nå altså "1920". Mannen har en forkjærlighet for årstall og det virker som han ønsker å ta for seg tidsånden fra de årene på disse platene. Noe han lykkes 100% med etter min mening. Han er sjangerovergripende og er helt tydelig ikke interessert i å bli plassert i bås musikalsk sett. Det er herlig og det gjør alle hans plater spennende, for du lurer på hva fyren har funnet på denne gangen.
Cadillac 1920 blir på en måte tittellåten og kvintessesen av hva denne skiva her handler om. Cadillac, Rolls Royce, Blue Suede Shoes, alt dette har han sunget om i tidligere låter og nå smelter han det sammen i denne festen av en jazzlåt:
Og tro det eller ei, mannen leverer også en julesang. Jingle Bell Rock tar han sammen med Annalisa som han hadde som duettpartner under coverkvelden i San Remo i februar der de tok for seg en legendarisk kvinnefrigjøringslåt fra Mia Martini i det som var et fenomenalt musikkteater. Vokalmessig lar Achille Annalisa spille førstefiolin her mens han står bak bardisken og mikser drinker og observerer.
Achille Lauro har vært kompromissløs og tro mot sitt kunstneriske prosjekt for 2020 og har ikke latt en pandemi styre hans planer. Det står det voldsom respekt av, og musikalsk sett er Achille Lauro Artisten med stor A i 2020 for meg, mannen som ikke lot seg kue av viruset.
Karakter: 5,5. (Snitt på de tre platene blir da 5,67!)
Taylor Swift - evermore
Taylor Swift hadde sikkert ikke sett for seg da hun gikk inn i 2020 at hun skulle slippe to fullengdere før året var omme. Men avlysning av alt som het konserter frigjorde tid til å utforske seg sjøl musikalsk og spesielt på "folklore" synes jeg hun lyktes meget bra med. Med flere ettertenksomme og vakre sanger som satte spor i meg.
Og låtskrivinga og innspillinga av låter med Aaron Dessner fra The National med på begge deler bare fortsatte og nå foreligger 15 låter til. Jeg føler vel at denne plata er noe svakere enn den forrige. Her er det en del låter som jeg fort mister interessen for, og det blir vel mye tråkking i oppgåtte spor. Men en perle har denne skiva, utrolig sterke no body, no crime om hun som føler at hun er utsatt for et seksuelt overgrep, men der hun ikke har bevis og dermed ikke noen sak juridisk sett. En situasjon altfor mange har vært oppe i, derfor er det nok flere som kan kjenne seg igjen her. Inn på min liste over Årets låter med denne. En låt som virkelig tar meg både musikalsk og tekstmessig:
En annen låt som faller i smak hos meg er cowboy like me der Swift sneier litt innom sin countryfortid.
Dette er langtfra et dårlig album, det er flere småkoselige sanger her. Men følelsen av ensformighet kommer og høydepunktmessig er det de to låtene jeg har posta som er de klart beste i mine ører. Uansett så har Taylor Swift med sine to plater i år vist at hun er et musikalsk talent utenom det vanlige, og at hun er i toppklassen hva låtskriving angår. Derfor blir det spennende å se hva hun kommer med når verden er i vater igjen.
Karakter: 4.
Som sagt, det er dessverre mange album jeg ikke har rukket over i år, som tidligere år. Jeg gjør dette på fritida og spesielt nå i høst hvor jeg har kommet meg i jobb igjen og jobb og det å komme seg til og fra tar nesten halve døgnet så sier det seg sjøl at jeg ikke rekker over så mye som de som har det mer eller mindre som sin jobb og som får tilsendt plater i bøtter og spann.
Likevel, det skal nå bli en glede å gå gjennom spillelista med Årets låter samt å høre en gang til på platene som jeg har beæret med en 6-er i år. Så følg med resten av desember for mye spennende stoff!
Ulf Lundells fjorårsalbum "Tranorna Kommer" var et hardtslående album både musikalsk og tekstmessig. På "Telegram" som kom nå på tampen av november er han i et mer roligere landskap musikalsk og det er en reflekterende Lundell vi hører i tekstene.
Seige Fram Mellom Stenarna på voksne 6:40 åpner det hele, lange låter er da heller ikke så uvanlig fra Lundells side. Det er seigt, ja, men det er en nerve i sangen som gjør at interessen min holder seg tida ut. Lovisas Storm er også litt seig, og vi får en annen Lundell-spesialitet, snakkesyngingen. Stemningen blir dog litt lysere på Hög Blå Himmel, en av favorittene mine fra denne skiva. Og jeg kan nikke samstemmig til betraktningen om at det er godt å ikke kjenne på forelskelsen. En kan leve et fint liv sjøl om en ikke er i et forhold. Jeg aner en litt "brent barn skyr ilden"-stemning over denne livsbetraktninga, og som sagt er jeg litt der sjøl også for tida.
Det er fire låter som fremhever seg i mine ører av de 12 Uffe har funnet plass til her, og det er de jeg vil poste. Hela Dagen Lång er nydelig musikk med deilige fraseringer. Det er antakelig ytre høyre-krefter Lundell tenker på som i sangens første verselinje har lagt ned våpnene, men som på slutten har tatt de opp igjen og det kjøres en linje til han som p.t. sitter i Det Hvite Hus:
Interessant er det å legge merke til at både på denne plata og på fjorårets så er det låter fra det 2 timer lange albumet "Skisser" fra 2018. Det er kult med en artist som på en måte gir ut demoene først og så sprer han ut låtene på sine neste utgivelser og gir de mer kjøtt på beina. Så også med Kallt té halv tio: Så har vi avslutningssporet Solen Och Vinden der Lundell også tar med noen verselinjer fra sin største og mest legendariske sang Öppna Landskap. En sang der han trekker linjer fra en romersk dikter 30 - 40 år før vår tidsregning starter og til seg sjøl på slutten av 2010-tallet i Sverige. Og for en nydelig fiolin vi får høre her:
Som sagt et roligere album dette enn fjorårets, vi vet aldri helt hva vi får når det gjelder Ulf Lundell. Og det er noe eget med artister som har så mange strenger å spille på som han, det gjør at jeg som lytter aldri blir lei. Det skal sies at noen av sangene her er vel seige etter min smak, men når det er sagt så er musikken bare den ene halvdelen. Å høre på Lundells tekster er aldri kjedelig. Derfor er dette ei skive det er vel verdt å låne ørene til.
Malin Pettersen er en av de fremste artistene i den norske amerikanabølgen, som også er blitt lagt merke til over dammen. Dette er hennes andre fullengder i tillegg til den godt mottatte EP-en "Alonesome" for et år siden. Og der fjorårets EP hadde et litt melankolsk preg, så er dette et lysere lydbilde og en god del mer countryinspirert.
Jeg vil si at åpningssporet California treffer rimelig godt i å fortelle meg som lytter hva jeg får på denne skiva. En behagelig låt der Pettersen med sin myke stemme gjør dette til en fin opplevelse. Jeg må også berømme musikerne med et fremragende komp, og det er spesielt deilig å høre steelgitaren.
Jeg liker best de mer livate låtene sjøl om jeg synes det er litt sjarmerende med Particles, som er en rolig, litt jazzinspirert sang. Let's Go Out høres ut som den er skrevet i mild frustrasjon over mye inneliv og at vi nå er i ei tid der vi blir oppfordra til ikke å gå ut noe særlig. Men det er det i utgangspunktet ikke, all den tid albumet ble spilt inn i Nashville og heldigvis ble siste hånd på verket lagt i februar, før verden gikk i svart. Men en slik låt som dette er uansett det som trengs nå, for å minne oss om at dette ikke varer evig, etterhvert blir det mulig å leve som vanlig og gå ut og feire og ha det moro i gode venners lag igjen.
To av de 11 sangene har titlene til amerikanske delstater. Som Chris Stapleton har Malin Pettersen en låt som heter Arkansas på sin nye plate, og også dette er en låt som setter meg i godt humør:
Mr. Memory er en kul, litt bittersøt låt som også får opp humøret. Og jeg elsker at den er så country:
Til slutt må min største elsklåt fra skiva, avslutningssporet Queen of the Meadow med. Dette er bare så vakkert framført, om ei som vil ha "Engenes Dronning" skrevet på sin gravstein: Det er ikke mye som trekker ned på denne plata, det eneste er at det på et par låter er lange avslutninger som ikke henger i hop med hvordan de låtene er ellers, og det opplever jeg litt enerverende. Men det får så være, jevnt over så har Malin Pettersen truffet veldig godt med denne skiva her. Et av årets amerikana/country-høydepunkt for meg.
