Mine australske countryyndlinger The McClymonts kom i sommer med sitt 4. album, "Here's To You & I" og i går kom det endelig i postkassa. (Album 3, "Two Worlds Collide" fra 2012 har jeg ikke anskaffa ennå). Hørte skiva et par ganger på Spotify og visste at dette er bra. Og jeg legger ikke skjul på at dette er den beste countryskiva jeg har hørt i år. Det er glad, fengende country slik jeg vil ha det. Ikke påtatt popete som mainstreamcountryen fra Nashville. Det er en sang som er rocka, ellers er det livat og glad musikk ispedd tre fine ballader.
Det er de tre sangene fra skiva jeg har funnet på YouTube. Men som sagt, dette er et knallalbum som jeg glatt gir en 6-er. Jeg blir i godt humør av denne musikken og det føles ekte. Brooke, Samantha (Sam) og Mollie McClymont er The Real Deal!
Hadde vært råkult om en norsk countryfestival hadde tatt sjansen på de, jeg er trygg på at det hadde blitt knallsuksess. Men jentene er mer enn populære i sitt hjemland down under og de vil nok ikke se på Norge som et aktuelt marked. Men de har ihvertfall én fan her oppe i nord:)
Da jeg skrev om John Mellencamp skjemtes jeg over at jeg ikke hadde mer enn to album med han. Vel, jeg har fått retta litt på det gjennom at jeg her i Førde i sommer fant hans dobbeltalbum med hans beste sanger fram til 2004. 37 sanger, og dette er virkelig et godt tverrsnitt over Mellencamps karriere. Som sagt, en artist jeg har stor sans for, og jeg har den største respekt for fyren. Han er bl. a. en av initiativtakerne bak "Farm Aid" og har en stor sosial samvittighet. Det er den jevne mann og kvinne i gata han lager musikk for, og det er ofte deres liv han beskriver.
Det er utrolig mange distinkte sanger å velge mellom, jeg har nevnt "Farm Aid" og derfor blir det naturlig å starte med "Rain On The Scarecrow":
"Pink Houses", eller "Ain't That America" som jeg kjenner den som:
"Check It Out":
"Paper In Fire":
"Authority Song", fra da John Mellencamp ble innlemma i Rock'n Roll Hall of Fame":
"Key West Intermezzo (I Saw You First)":
"Hurts So Good":
"Rumble Seat":
"Jack And Diane":
Og til slutt en personlig favoritt, "Jackie Brown":
Har du ikke hørt så mye på John Mellencanp før, så bør du gjøre det nå, dette er topp rock'n roll:)
Highasakite har fått overstrømmende kritikker for sitt 2. album "Silent Treatment" og de har toppa VG's albumliste. (Debuten "All That Floats With Rain" fra 2012, som også fikk gode kritikker har jeg ikke hørt). Vel fortjent etter min mening. Jeg opplevde de da de avslutta Moldejazz i sommer og det var en minnerik opplevelse. Dette er musikk du kan lene deg tilbake og drømme til, Ingrid Helene Håviks stemme formelig ligger og duver behagelig over musikken. Behagelig sjøl om det er en distinkt, litt skarp stemme.
La gå at et par av sangene er det jeg vil kalle stillestående, som åpningssporet "Lover, Where Do You Live?". Det hindrer ikke meg i å like dette albumet. Det er musikk som du kan sette høyt på anlegget en dag du kommer sliten hjem fra jobb og trenger å koble helt av. Til det er denne musikken fortreffelig, jeg blir fylt med en inre ro av å høre på musikk som dette.
Min største favoritt på dette albumet er "Leaving No Traces":
Jeg er også svak for "Darth Vader", her en nedstrippa versjon:
"Hiroshima", en sang som musikalsk åpner som en salme. Ja, de par første taktene minner meg om "Her Kommer Dine Arme Små":
"The Man On The Ferry":
Til slutt "Iran":
Med dette har jeg presentert halvparten av et album jeg vil bli overraska over hvis ikke får en Spellemann eller to på nyåret. Og i tilfelle høyst fortjent.
Da jeg gikk CD-amok på Fretex i Trondheim i sommer var "In Blue", The Corrs' album fra 2000 et av de 18 jeg kjøpte. Fra før har jeg som linken viser et "Unplugged"-album fra året før. "In Blue" var deres 3. album, og det som gjorde de kjent i USA.
The Corrs er historie, men de lagde mye bra og fengende popmusikk, ispedd irske rytmer. "In Blue" er et album med hele 15 sanger, og flere av de er riktig fengende. Jeg posta "Breathless" sist, så jeg lar den ligge. Jeg posta også "Unplugged"-versjonen av "Radio", men her er den i "full mundur":
Jeg har lenge hatt sansen for den svenske rockeren Magnus Uggla, sangen jeg mest av alt forbinder med han er "Jag Mår Illa". Så da jeg gikk amok blant CD-ene på Fretex i Trondheim sommer og handla inn 18 (!) stykker var et Ugglaalbum et av dem, nærmere bestemt "Där Jag Är E're Alltid best" fra 2000. Uggla, som egentlig heter Per Allan Magnus Cläesson Uggla kommer faktisk fra adelsslekt. Gjennombruddet kom i 1977 da han lagde skiva med det lange navnet "Vad skal man ta livet av seg för när man inte får höra snacket efteråt" sterkt inspirert av en Clashkonsert i Gröna Lund. Radiopersonligheten Kaj Kindvall kalte han på grunnlag av det albume for Sveriges første punkrocker.
Magnus Uggla er også kjent som revyartist og skuespiller. Innen musikken er hans varemerke samfunnssatiriske tekster og de er det flust av på skiva jeg kjøpte i sommer. Bl. a. mye om svenskers dobbeltmoral. Her er "Stockholms Största Teaser":
"Klättermusen":
"Hotta Brudar":
"Nitar Och Läder":
"Teststoseron":
Men midt opp i all denne satiren og samfunnsrefsinga finner vi en nydelig kjærlighetssang, "I Hela Världen":
Ei herlig skive dette, rett fram rock'n roll og med herlige satiriske tekster. Magnus Uggla er en spesiell blomst i den svenske artistfloraen, og min sans for hans musikk og tekster er ikke blitt mindre etter å ha hørt denne skiva.
Manic Street Preachers er tilbake med et hardtslående album etter fjorårets noe neddempa "Rewind The Film".Det er iørefallende rock med gode og samfunnsrefsende tekster, i beste Manicsstil. Den politiske brodden i tekstene er der i fullt monn. Og igjen er albumet forma som ei bok med den ordinære skiva innafor omslaget foran og demo-CD-en innafor det bakerste omslaget. Manics gjentar altså det de gjorde med "Rewind The Film", nemlig å også levere ei skive med demoer av sangene, slik de var da de begynte innspillinga. Interessant er det, enkelte melodier er blitt rimelig mye forandra når vi hører det endelige produktet.
Mest av alt gjelder det en av mine favoritter fra dette albumet, "Black Square", som på demoen er rent akustisk, James Dean Bradfield og kassegitaren.
"Walk Me To The Bridge" bringer tankene til Richey Edwards og hans forsvinning/sjølmord. James Dean Bradfield sier til Mojo at sangen begynte å ta form da de befant seg på Øresundbroa. Nicky Wire har sagt at sangen er om bandet og det å ta avgjørelser, men her er det mye i teksten som peker mot Richey Edwards, som f. eks:
"So long my fatal friend"
"I reimagine the steps you took, still blinded by your intellect, walk me to the bridge"
"So long my faithful friend"
I denne videoen er handlinga og det som sies på tysk, og mye av albumet er spilt inn i Hansa studio i Berlin. "I Berlin finner du en fantastisk isolasjon" sier Bradfield til Mojo. Og "Europa Geht Durch Mich" er en sang som går igjen på albumet, en kan høre verselinjer fra den på to andre melodier også. tyske Nina Hoss er med på vokal:
Det er mye 80-talls lyd på dette albumet, og Bradfield legger ikke skjul på at han er inspirert av Simple Minds, spesielt på instrumentalen "Dreaming Me A City (Hughesovka)". Det er modig, men det funker og iflg. anmelderen i Mojo er dette faktisk Manics mest radikale album siden "The Holy Bible" fra 1994. "Let's Go To War" kunne iflg. den samme anmelderen likegodt vært et Duran Duranprodukt.
Tittelsporet "Futurology" er et oppgjør med religiøse ledere som med onde hjerter skaper sår og usikkerhet hos folk:
Det er mange sterke og gode sanger på denne skiva, to er forresten instrumentale, og det er vanskelig å velge noen framfor andre. Men jeg velger avslutningsvis "The View From Stow Hill" med spark mot sjølforherligelsen vi ofte finner på sosiale medier. Her er demoen:
På Demo-CD-en er tre bonussanger lagt til, og av de liker jeg "Empty Motorcade" best:
Manics har forresten flere gjestevokalister enn Nina Hoss på dette albumet. Georgia Ruth Williams medvirker på "Divine Youth" og Green Gartside fra Scritti Politti synger på "Between The Clock And The Bed".
Dette er et eminent album, Manics på sitt beste, og de viser at har evnen til å holde seg aktuelle. Jeg er ihvertfall meget fornøyd!
Spranget er stort fra Epica til Dolly Parton, men det sier også en god del om min varierte musikksmak. Countryens førstedame holder koken og har i år kommet ut med nytt album, "Blue Smoke". Konsert i Oslo Spektrum har hun også hatt, så den norske fansen har fått sitt.
"Blue Smoke" er et helt ålreit album der Dolly, som hun skriver på omslaget, er innom flere aspekter av seg sjøl som artist. Det er bluegrass, det er litt gospel, det er ballader som kaller på følelsene og det er straight country. To duetter med sine gamle venner Kenny Rogers og Willie Nelson har hun også funnet plass til. Som sagt, et helt ålreit album, men jeg synes en annen veteran, nevnte Willie Nelson innfrir mer på sitt album av året "Band of Brothers".
Og her er nettopp duetten med Willie: "From Here To The Moon And Back":
"Unlikely Angel":
"If I Had Wings":
Men bevares, du hører at det er sjel i musikken og i sangene. Men jeg synes skiva er ujevn hva valg av sanger angår.