Bare tilfeldigheter gjorde at jeg oppdaga Zoe FitzGerald Carter i 2021, men debutalbumet hennes fikk en 6-er og havna på 16. plass i min kåring av det årets beste album. Oppfølgeren Before the Machine fra 2024 gikk meg hus forbi, men takket være varsel om flere singler fikk jeg dette nye albumet på radaren. Og etter utgivelsen sist onsdag har hennes følgerskare på Spotify økt med over 100%. Så skal det sies at utgangspunktet var 245 og at det nåværende tallet er 632, så dette er virkelig en dypvannsfisk av en artist. Men beviset på at sjøl om antallet følgere er lavt så kan musikken berøre.
Og det gjør denne San Francisco-baserte artisten igjen. Noen låter er i viselandskapet, andre tenderer mot country. Men uansett så gjør alle disse låtene noe med meg. Musikken får meg til å slappe av og ta innover meg alle dens nyanser. Og når jeg kjenner på sånt har artisten gjort mye rett!
Åpningslåten Melody er litt i countrylandskapet og er utrolig behagelig å høre på, den fører meg inn i god stemning og jeg kan se for meg kjøreturen med Imagine og Lennon på bilradioen som hun forteller om:
White Coyote er også om en biltur der hun møter på nettopp en hvit coyote i veikanten, og i fantasien ser hun for seg hvordan en samtale med denne coyoten kunne ha vært. Et meget spennende tema for en sangtekst, og igjen en låt der artisten får meg til å leve meg inn i historien:
Det er så mange låter her som hadde fortjent å bli postet, som f. eks. Sarah som er til og om søsteren og hvordan livene deres har ført de til hver sin ende av USA. Livet og kjærligheten førte Sarah til det nordøstlige hjørnet og delstaten Maine mens Zoe altså havnet i California.
Så har vi en låt som står ut for meg, Pirates in the Woods som er en vakker historie om den sorgløse barneleken i skogen som mange kan se tilbake på med stor glede. Musikken er like vakker som teksten som også tar for seg hvordan livet er nå og om morens dødsfall. Men ikke noe trist, snarere en lettelse over at moren fikk en fredfull utgang på livet:
Arcadia er også en nydelig låt som fyller meg med ro og jeg tenker at det er godt å ha musikk som dette å sveve inn i når verden er som den er nå.
Avslutningssporet Breathe Again trodde jeg først var en låt og en tekst om hvor godt det skal bli når Trumpæraen er over og folk forhåpentligvis kan møtes i harmoni og latter igjen. Men jeg skjønner nå at det er en låt skrevet under covid der en ser fram til å møtes ute igjen uten munnbind. Likevel får både politikere og antivaxere passet sitt påskrevet, dog på en mild, men likefrem måte. Musikalsk er det kule jazzvibber over låten:
En låt jeg savner her er Lying Voices, en låt som ble sluppet i februar og som iflg. FitzGerald Carters bio på Spotify skulle være med på dette albumet. En låt som er et hardt angrep på Trump bl. a. med spørsmålet Why did we get another round of this bullshit?". Trist at den ikke kom med på skiva, men kanskje den både musikalsk og tematisk skilte seg for mye ut fra de andre låtene? Uansett, her er den:
Når det er sagt, dette er uansett et strålende album. Jeg får en egen ro over meg når jeg hører på musikken her, og sammen med New Orleans-baserte Shawn Williams viser Zoe FitzGerald Carter for meg at strømmetall har ingenting å si for hva som er kvalitet.
