Manic Street Preachers - Futurology

Manic Street Preachers er tilbake med et hardtslående album etter fjorårets noe neddempa "Rewind The Film".Det er iørefallende rock med gode og samfunnsrefsende tekster, i beste Manicsstil. Den politiske brodden i tekstene er der i fullt monn. Og igjen er albumet forma som ei bok med den ordinære skiva innafor omslaget foran og demo-CD-en innafor det bakerste omslaget. Manics gjentar altså det de gjorde med "Rewind The Film", nemlig å også levere ei skive med demoer av sangene, slik de var da de begynte innspillinga. Interessant er det, enkelte melodier er blitt rimelig mye forandra når vi hører det endelige produktet.

Mest av alt gjelder det en av mine favoritter fra dette albumet, "Black Square", som på demoen er rent akustisk, James Dean Bradfield og kassegitaren.

"Walk Me To The Bridge" bringer tankene til Richey Edwards og hans forsvinning/sjølmord. James Dean Bradfield sier til Mojo at sangen begynte å ta form da de befant seg på Øresundbroa. Nicky Wire har sagt at sangen er om bandet og det å ta avgjørelser, men her er det mye i teksten som peker mot Richey Edwards, som f. eks:

"So long my fatal friend"

"I reimagine the steps you took, still blinded by your intellect, walk me to the bridge"

"So long my faithful friend"

I denne videoen er handlinga og det som sies på tysk, og mye av albumet er spilt inn i Hansa studio i Berlin. "I Berlin finner du en fantastisk isolasjon" sier Bradfield til Mojo. Og "Europa Geht Durch Mich" er en sang som går igjen på albumet, en kan høre verselinjer fra den på to andre melodier også. tyske Nina Hoss er med på vokal:

Det er mye 80-talls lyd på dette albumet, og Bradfield legger ikke skjul på at han er inspirert av Simple Minds, spesielt på instrumentalen "Dreaming Me A City (Hughesovka)". Det er modig, men det funker og iflg. anmelderen i Mojo er dette faktisk Manics mest radikale album siden "The Holy Bible" fra 1994. "Let's Go To War" kunne iflg. den samme anmelderen likegodt vært et Duran Duranprodukt.

Tittelsporet "Futurology" er et oppgjør med religiøse ledere som med onde hjerter skaper sår og usikkerhet hos folk:

Det er mange sterke og gode sanger på denne skiva, to er forresten instrumentale, og det er vanskelig å velge noen framfor andre. Men jeg velger avslutningsvis "The View From Stow Hill" med spark mot sjølforherligelsen vi ofte finner på sosiale medier. Her er demoen:

På Demo-CD-en er tre bonussanger lagt til, og av de liker jeg "Empty Motorcade" best:

Manics har forresten flere gjestevokalister enn Nina Hoss på dette albumet. Georgia Ruth Williams medvirker på "Divine Youth" og Green Gartside fra Scritti Politti synger på "Between The Clock And The Bed".

Dette er et eminent album, Manics på sitt beste, og de viser at har evnen til å holde seg aktuelle. Jeg er ihvertfall meget fornøyd!