Ikke noe nyttår uten ny skive fra The Dogs. Det er alltid noe jeg ser fram når vi har lagt et år bak oss, at det er ny musikk i vente fra et av Norges beste rockeband. Ifjor leverte de et knallalbum med "Crossmaker" der jeg berømma de for å variere lydbildet sitt. Det gjør de de nå også, og i det hele tatt så skuffer de ikke. Det har de egentlig aldri gjort når jeg tenker meg om.
Vel, de tre første låtene er litt gamle gode The Dogs med en nesten growlende Kristoffer Schau. Men i motsetning til vanlig growling så er det ingen problem med å få med meg teksten. Og jeg synes bandet gjør helt rett i å starte på denne måten for så å løse opp og variere utover på albumet. Who's Not Doing Great er da også en start som jeg ønsker når jeg skal gi meg i kast med ei ny Dogs-skive:
The Dogs er et band som er mektig flink til å kore, noe som kommer godt fram i Do You Wanna Die, rett og slett kremkoring her. På The Storm starter Kristoffer Schau litt arrogant i vokalen før han igjen vrenger stemma si og nærmest spytter ut ordene. En låt med et interessant taktskifte midt i, men som ellers utmerker seg med å være herlig melodiøs og rå.
Men så blir det totalt hamskifte. Jeg har aldri opplevd Kristoffer Schau så sårbar som på Someone? Dette er en rimelig atypisk Dogs-låt som begynner med deilig munnspill. Det er nærmest countryrocktendenser over starten på denne bønnen om å bli elsket sjøl om en har sine mørke sider. Jeg ble temmelig overraska da jeg hørte den første gangen må jeg innrømme, men å ha med en så nedpå og sårbar låt etter tre intense aggressive spor er rett og slett genialt. En perle, verken mer eller mindre og en vokalprestasjon som gjør inntrykk fra Schau sin side, der han til fulle får fram de sterke følelsene som ligger i musikk og tekst.
Så blir det drivende god rock igjen i Forced Hands, ikke fullt så aggressiv vokal her, en kan trygt si at låtmaterialet gjør at Schau får brukt hele sitt stemmeregister på dette albumet. Meat Vulgarity er også drivende god og tanken slår meg at The Dogs treffer meg temmelig godt i forhold til hvordan jeg vil ha rock. Everything Will Be Worse in the Morning er en spennende sak, der koringa får meg til å tenke på gamle, gode shantyer, altså sjømannssanger. Og det er ikke i det hele tatt negativt ment. Det gir en litt rolig låt en fin x-faktor.
Så får vi to låter som er blant mine favoritter på denne skiva, først I Should Be Better som blant annet utmerker seg med eminent arbeid av keyboardisten:
Dernest Unfound in Darkness som dessverre ikke finnes på YouTube, igjen et driv som jeg bare elsker. Ellers så er det gjerne ikke oppløftende tekster du får av The Dogs, det er forskjellige aspekter ved de mørke og triste sidene av livet vi får høre om. Men det er sånn det skal være med ei Dogs-skive, drivende rock skal ikke nødvendigvis ha hurra-meg-rundt-tekster. Sånn sett er det helt på sin plass at skiva avsluttes med Hope This is a Coma. Ikke av de mest aggressive musikalsk sett, men en beat og en oppbygging som er førsteklasses. Og igjen en Schau med en fin følelse i stemmen.
Alt i alt så må jeg igjen si at The Dogs har sørga for en skikkelig god start på et nytt norsk rockeår!
Karakter: 5,5.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar