Steve Earle & The Dukes - J.T.

Dette er ei plate som det gjør inderlig vondt å høre på. Rett og slett fordi at det er ikke en far som etter sin sønns død skal spille inn et album med sønnens sanger. Det skal være omvendt. Hadde verden vært normal hadde vi om kanskje 20 år fått ei plate fra Justin Townes Earle med sanger fra sin fars katalog, som Guitar Town og Copperhead Road.

Men verden er ikke normal, og 20. august ifjor døde Justin Townes Earle, bare 38 år gammel etter det som kalles "an accidental overdose". Han slet med rusproblemer store deler av livet, hadde sine lengre nyktre perioder, men som så mange andre opplevde han tilbakefall. Og for hans del ble det fatalt. 

Og jeg kan forstå Steve Earle. Han og Justin hadde i mange år et turbulent forhold, Justin kritiserte sin far for å ha vært fraværende i viktige perioder av livet hans. Men de seneste årene hadde de skværet opp og hadde et godt forhold, både personlig og musikalsk har jeg skjønt. Så for Steve var nok dette ei viktig skive å spille inn, for å bearbeide sorgen og smerten. Og den kom ut nå 4. januar, på det som skulle vært Justins 39-års dag.

Og det er blitt et nydelig album, men som sagt, det er så vondt å høre på når du vet bakgrunnshistorien. Korte I Don't Care åpner skiva og jeg hører at her er det et band og en Steve Earle som er skikkelig på:

Steve har nok valgt låter som passer han og The Dukes, og det er det ikke noe å si på. Det har tvertimot gjort at dette er blitt et strålende album og en sterk hyllest til en ung artist som hadde så mye mer musikk i seg. Det vises også i Aint Glad I'm Leaving, som er et av favorittsporene mine på skiva:

For meg er Champagne Corolla signaturlåten til Justin Townes Earle, og jeg synes Steve og bandet gjør den på en fin måte:

For mange andre er det nok Harlem River Blues som står sterkest igjen fra katalogen til Justin. Og det er en herlig sang som det er spesielt sterkt å se Steve og hans band framføre her: 

Plata avsluttes med Last Words som er den eneste sangen Steve har skrevet her. En siste hilsen til sønnen, og om det siste de sa til hverandre siste gangen de snaktes på telefonen. At de sa at de var glade i hverandre. Jeg kjenner far Steves smerte i musikken og i ordene og i stemmen hans. Mer er ikke å si egentlig.

Som sagt, det har gjort vondt å høre på denne plata. Det har prega meg, det har satt meg i en trist stemning som har gjort at jeg egentlig bestemte meg for ikke å høre så mye mer på den. Men det hjalp å skrive dette innlegget her og høre igjen musikken. For nå er jeg fylt med takknemlighet for at Steve Earle gjorde dette albumet. Og jeg er fylt med en enorm respekt for en mann og en kunstner som gir seg i kast med et prosjekt som dette så kjapt etter at sønnen dør brått. Ære være!

Og bare for å ha nevnt det: Alle inntekter og royalties fra denne plata går til Justins 3 år gamle datter Etta St. James Earle. 

Karakter: 6.