mandag 31. mars 2014

Konsert, MGP og Oslo Ess - Alle Hjerter Deler Seg

 

Beklager igjen at det er lenge mellom innleggene. Mye skjer i livet mitt, jeg er nå drøyt halvveis i 2 ukers hospitering på St. Olavs Hospital i Trondheim og bor hos kjæresten min i Orkanger. Det jeg gjør på data har jeg strengere prioritering på, og da har bloggen dessverre fått lide.....

Men må nevne at kjæresten min og jeg 18. mars var på en aldeles strålende konsert med Dixie Chicks i Oslo Spektrum sammen med min søster og svoger, som bor i Fredrikstad. Sjøl om vi satt høyt oppe og derfor langt fra scena var det en kanonopplevelse å få oppleve Natalie Maines, Marty Maguire og Emily Robison live. Noe jeg definitivt ikke hadde trodd ville skje. Alle de kjente hitene kom på rekke og rad: "Goodbye Earl", "Landslide", "Cowboy Take Me Home", "Sin Wagon", "Taking The Long Way" og ikke minst "Travelin Soldier" og "Not Ready To Make Nice".Helt rått!!!

Norsk MGP-finale har det også vært. Jeg så bare semifinalene, under finalen var vi på reise til Fredrikstad. Likeså greit, for jeg har null følelse for den som vant. Carl Espen kommer til å floppe så det griner etter med en dørgende kjedelig ballade. Greit nok med inderlighet i stemmen, men når sangen er så mollstemt og kjedelig hjelper det så uendelig lite. Skal se hele greia i år også, men med null entusiasme for den norske sangen håper jeg det er noen andre jeg kan heie på. Har ikke hørt noen enda, og kommer sikkert ikke til å gjøre det før vi skriver mai.


Nye plater har det også blitt og har dessuten fått en ladning av min søster, CD-er som ellers hadde blitt kasta. Ikke fått de i hylla ennå, for den står i Førde:). Men her er litt om ei skive som jeg har kjøpt nå i mars:

Oslo Ess omtalte jeg 14. januar og nylig kjøpte jeg deres nylig utgitte 3. album, "Alle Hjerter Deler Seg". Også det energisk og drivende rock som jeg liker veldig godt og Oslo Ess er rett og slett et veldig godt rockeband! På denne skiva spiller de også på flere registre (les: instrumenter) enn før, et eksempel er introen til "Under Radaren":


"Himmel & Helvete, spol fram til 2:10:


"Down At The Docks", mobilopptak fra Garage i Bergen:


"Midnatt":


Anbefales!!!

onsdag 12. mars 2014

Claudia Scott



Bilde fra mic.no


Claudia Scott, født i Newcastle, England og oppvokst i Bergen er en artist jeg har stor sans for. Så da hun kom med sitt første album på åtte år nylig, måtte jeg gå til innkjøp. Hun slo igjennom på 80-tallet og stod for en røff country, en slags norsk outlaw country og hun hadde stor suksess sammen med Casino Steel og Ottar "Big Hand" Johansen midt på 80-tallet. Tre suksessfylte album og Spellemann ble det på de.

Jeg hadde samlinga med deres beste låter, men ga den bort til ei amerikansk musikkvenninne som jeg utveksler en del musikk med. Sjøl om jeg ikke har den med i hylla lenger så tar jeg med "Honky Tonk Night" og her vil vi kjenne igjen mange norske 80-talls rockestjerner i videoen, noen av de stjerner fortsatt!


Fra 1992 til 2006 ga Claudia Scott ut fem album og hun har siden 1999 bodd sammen med Kevin Welch i Nashville. I 2008 var hun og Welch sammen med Henning Kvitnes, Poul Krebs, Frank Marstokk, Troels Skjærbæk og Louis Jay Meyers på den danske øya Samsø og spilte inn albumet "Song Island Revue" som var navnet på et låtskrivernettverk som oppstod på Samsø på 90-tallet.

To av låtene Claudia Scott bidro med der, "Bad Seed" og "The Price You Pay" er med på hennes nye album "Follow The Lines" som kom ut tidligere i år. Alle sangene på albumet har Claudia Scott skrevet sjøl, enten alene eller i kompaniskap med samboer Welch, men også en del andre. Danske Poul Krebs er f. eks. medlåtskriver på "Tiny Words".

Musikalsk sett er dette en rocka Claudia Scott, countryrock eller ren rock av beste merke. "Mr. Bones" gir meg assosiasjoner til Steve Earles klassiker "Copperhead Road", og det er slett ingen dårlig artist å ble sammenligna med. Jeg har flere plater med han og jeg er frista til å kalle Claudia Scott for en kvinnelig Steve Earle, musikalsk sett.

Ikke mange låter fra "Follow The Lines" er å finne på YouTube, men her er ihvertfall tittelsporet:


Dette er et album som har høy rotasjon på iPoden min om dagen, så er du ute etter countryrock med sjel og groove så kan du trygt satse på "Follow The Lines" med Claudia Scott!


fredag 7. mars 2014

The Pogues





Bildet er henta fra sounonsound.com. Fotograf ukjent.


Jeg forbinder The Pogues først og fremst med "Fairytale of New York", men dette engelske folkbandet er så mye mer enn den enorme julehiten de fikk sammen med Kirsty MacColl. Nå har jeg bare samleskiva "The Best of The Pogues", men der er da også alle de store sangene. Blant de 14 er det rett og slett vanskelig å utelate noen.

Wikipedia beskriver bandet som et Celtic punk band, en blanding av punkrock og keltisk folkemusikk, og det er The Pogues som får æren for å ha innført sjangeren. Bandet ble danna i 1982 og fronta av Sean MacGowan, en vokalist med en særegen stemme. En del av det skyldtes en spesiell tannsjukdom, men McGowan hadde også store alkoholproblemer og var flere ganger rimelig snydens på scena. Han forlot derfor bandet i 1991 og Joe Strummer (The Clash) og senere Spider Stacy var vokalister inntil oppløsninga i 1996. I 2001 kom de sammen igjen og har jevnlig spilt på den amerikanske østkysten, rundt St. Patrick's Day og rundt jul. Men det er ikke spilt inn nytt stoff.

"The Best Of"-albumet jeg har ble gitt ut i 1991, derfor er ikke "Tuesday Morning", deres største internasjonale hit med. Men som sagt, her er mange perler, og her er et utvalg:

Nydelige "Dirty Old Town":


"The Irish Rover" sammen med legendariske The Dubliners:


"A Rainy Night In Soho" er også en perle:


"Sally MacLennane":


"The Body Of An American":


Og sjøl om det er lenge til jul, "Fairytale of New York" må sjølsagt med!


onsdag 5. mars 2014

Anders Jektvik - No Som Ailt E Bra


Hitraværingen Anders Jektvik har nylig kommet med sitt andre album etter at han slo igjennom med finaleplass i Norske Talenter for to år siden. "No Som Ailt E Bra" er et godt album med mange fine sanger og til tider underfundige tekster. Jektvik har ei malmrøst som kan bli vel mørk enkelte ganger, men stort sett går det bra synes jeg.

En sang jeg synes er morsom er "Rampa", om en spillekveld der Jektvik skulle åpne for Åge Aleksandersen. Her skal han ha vært så uheldig å velte ei colaflaske slik at det bl. a. kom cola på Åges nye gitarveske:


Dette er den eneste sangen fra skiva som er på YouTube. Synd, for jeg skulle gjerne ha presentert fine sanger som tittellåta, "Male Dagen", "Rosa Ellefaint" og "Likevæl Ei Bønn". I sin anmeldelse mener Adressa at Jektvik på seks min. lange "Male Dagen" framstår som "kjærlighetsbarnet til K.M. Myrland og Leonard Cohen - mystisk, mytisk, macho og monotont". Det er ei sammenligning jeg kan være med på, både hva Myrland og Cohen angår.

Så da er det bare å anbefale å ta turen innom Spotify eller Wimp eller å kjøpe plata, som jeg har gjort!

mandag 24. februar 2014

Cocktail Slippers


Foto: Stephen Butkus

Jeg ble oppmerksom på jentebandet Cocktail Slippers da de stilte med "Keeps On Dancing" i MGP 2012, en glad rockelåt. Så etter å ha lest om deres nye album "People Talk" ble fristelsen for stor da jeg så den på Coop Xtra i Førde sist fredag.

Dette er langt fra deres første album. Bandet ble stifta i 2001 og debuterte samme år med "Rock It". "Mastermind" kom i 2004. Tre år senere kom de under vingene til Steven van Zandt, eller Little Steven og Springsteengitaristen og Sopranos- og Lillyhammerskuespilleren la ikke skjul på sin begistring for bandet da han signerte dem til sitt plateselskap Wicked Cool Records. "St. Valentines Day Massacre" kom i 2009 og alle disse tre albumene har jeg lytta til på Spotify. Energisk gladrock av beste merke, musikk jeg virkelig digger. Bandet har også vært å se i "Lillyhammer", på scena på Flamengo, Frank Taglianos lett lugubre utested.

I 2013 ble Cocktail Slippers signert av Universal Norway for det norske markedet og nå på nyåret kom altså "People Talk".

Her er "Show 'Em Good":

http://www.youtube.com/watch?v=EbnJZIc0qqc

"Sleepless", der en viss trøgsting er med, om enn ikke musikalsk:)

http://www.youtube.com/watch?v=7B5DgbjurIU

"Shame On Me":

http://www.youtube.com/watch?v=D2dQ0Svf5M8

MGP-låta "Keeps On Dancing" er med som bonus:


Cocktail Slippers' gladrock setter meg rett og slett i godt hunør!

lørdag 22. februar 2014

Chris Rea





Beklager at jeg har hatt skrivesperre hva bloggen angår denne uka. Håper nå at jeg kan komme litt i gjenge igjen, for jeg har mye mer god musikk og strålende artister å skrive om!

Forrige helg var jeg og kjæresten min i Molde og besøkte foreldrene mine. Der er det dessverre ingen platesjappe lenger, men jeg stakk innom en Statoilstasjon like ved Aker stadion og fant der "The Very Best of Chris Rea" som jeg bestemte meg for å handle inn,

Rea er jo en traver jeg har hørt mye på radioen og "Driving Home For Christmas" er blitt en kjær julesang for mange. Han er fra Middlesbrough i nordøst-England og som seg hør og bør har han sesongkort hos sitt lokale fotballag, Middlesbrough FC i Championship. Til 2009 hadde han solgt over 30 million album verden over og han er kjent for sin hese, slentrende stemme. Og musikken er også slentrende.

"Fool (If You Think It's Over)" fra debutalbumet i 1978 ble den første hiten til Chris Rea. Den ga han en 12. plass på Billboards singelliste og en Grammynominasjon i klassen for Årets Låt, hans største suksess over there:

 




Utover på 80-tallet fikk Chris Rea et navn ute i Europa og det store gjennombruddet kom med "Road To Hell"-albumet i 1989, der tittelsporet også ble en hit:


"Blue Cafe" er kanskje ikke den mest kjente Reahiten, men en av mine favoritter:


"I Can Hear Your Heartbeat":


"Auberge":


Og til slutt må "Driving Home For Christmas" med:


Chris Rea ble operert for bukspyttkjertelkreft i 1994 og har i årene etterpå gjennomgått mange operasjoner for nyre- og tarmproblemer, noe som til tider har hemma karriera hans. Han annonserte i 2005 at han ikke ville gi ut flere album, men han revurderte det og kom med album både i 2008 og 2011.

torsdag 13. februar 2014

Plumbo


Foto: Kristin/nrk.no

Plumbo skal spille her i Førde nå på lørdag (om 2 dager). Da er jeg i Molde, kanskje jeg skal være glad til?

Spøk til side. Jeg fikk ikke Plumbo helt på radaren før "Møkkamann" var med i avstemninga om "Årets Hit" til Spellemannsutdelinga for 2011. Inntil da hadde jeg et bilde av de som et rent underholdningsband. Men sangen "Møkkamann" har faktisk kvaliteter, den er fin og det var litt artig at den ble kåra til "Årets Hit" for 2011 av folket.

Mindre artig var mokkamannspøken vokalist Lars Erik Blokkhus dro overfor utdelerne Madcon. Ja. den var drøy, men Blokkhus skjønte fort at han hadde driti på draget og han la seg så paddeflat som han kunne. Og den beske kritikken på sosiale medier vendte om til sympati etter at Kaizers Orchestras Terje Winterstø Røthing helte et glass sjampis i hodet på han den kvelden.

Går man Plumbo nærmere etter i sømmene så er det mange sanger om drikking og fyll, gjerne med et positivt fortegn. Det er ikke bare bare. De i bandet er jo sjøl foreldre (ihvertfall er Blokkhus det) og jeg lurer på hva ungene deres synes om at fedrene står på scena og synger om slikt........

Plumbo debuterte med "Full Åpning" i 2002, ei skive som ble nyutgitt i 2012, sikkert for å skumme fløten da de ble rikskjendiser. Her er det faktisk også en liten perle av en sang, ihvertfall for de som er i det romantiske hjørnet. Her er "Samme Dyne":


Men grunnen til at jeg spiller denne skiva rimelig lite er at det i en av tekstene nevnes "ei nekrofil dame". Det synes jeg er så usmakelig at jeg mister lysta på hele skiva.

Plumbo spilelr bevisst på at de er harry og "På Vei Til Harryland" kom i 2007. I 2010 kom "Råkk'n Råll Harry" med "Møkkamann". Har den skiva på iPoden, men ikke i hylla. Men har samlealbumet "Møkkamenn Live" så da blir det "Møkkamann" likevel:


En av drikkesangene, "Kong Alkohol":


"Guri Og En Chevy":


"Slutte Å Drekke":


Plumbo skal ha at musikken er fengende, det må den jo også være skal den være god festmusikk. Men tekstene er en litt annen historie for å si det sånn.......

Uansett, "Rådebank" kom i 2010, kanskje litt mer polert, men fortsatt folkelig og fengende rock som i "Bestemors Hus", om da Lars Erik Blokkhus og broren ved et uhell kom til å brenne ned bestemora sitt hus på Voss. Jeg kan tenke meg at den er sann, som de sier i teksten. For jeg vet at det er folk på Voss som heter Blokkhus.....:


Og Blokkhus & co viser at de har sjølironi med "Svarteper":


Til slutt Grand Prixlåta "Ola Nordmann", min favoritt i MGP 2012 sammen med Bobby Bare & Petter Øiens "Things Change" og låta til BlackSheeps. At den fjerde låten i Gullfinalen med Tooji vant var ikke etter min smak.......


Plumbo har nettopp kommet med nytt album og i platesjappa i dag hadde jeg valget mellom den, Anders Jektviks album nr. 2 og den nyeste til Rosanne Cash, som var den jeg valgte. Så Plumbos nyeste får jeg vente med.