Jeg har tidligere skrevet mye om den engelske duoen My Darling Clementine, som jeg er stor fan av. Sett de live og snakket med de har jeg også, på Interstate 19-festivalen i Oslo i januar-19. Nå er Michael Weston King ute med soloalbum, kona Lou Dalgleish bidrar med koring på enkelte låter.
Dette er et album som har vokst på meg de snart to ukene siden det kom ut. Til å begynne med syntes jeg enkelte av låtene var vel stillferdige, men nå har de vokst til å bli noen riktige perler, alle som en. Weston King begynner sterkt med Weight of the World, der han setter seg inn i rollen som en politibetjent som stemte på Trump under presidentvalget i 2016. Men som grunnet drapet på George Floyd og det som skjedde etterpå skjønte hvilket mistak den stemmegivingen var. En meget sterk video, det er så jeg må advare mot sterke inntrykk.
Sugar er en nydelig låt med en underfundig tekst av beste Weston King/MDC-merke. Den har flere lag og kan tolkes på mange måter. Det kan være det du umiddelbart tenker, en kjærlighetslåt, men det kan også være så bokstavelig som at en er avhengig av en daglig tilførsel av sukker, og utifra videoen dukker en annen tolkning opp, at det dreier seg om amerikansk populærkultur!
Me & Frank er også en sang jeg er blitt veldig glad i. Om ungdomsvennen som fant på mye sprøtt, og som ofte satte en i forlegenhet. Men som en nå ikke har hørt fra på 30 år. En bittersøt fortelling dette, nydelig fortalt med Weston Kings følsomme stemme:
Reel er som kjent en folkedans med skotsk opprinnelse, og som er spesielt populær på de britiske øyer og i Nord-Amerika. Mulig det er den Weston King hadde i tankene da han skrev The Final Reel. Uansett er det blitt en vakker låt det også:
Gram Parsons hadde en låt som heter The New Soft Shoe på sitt første album "GP". Weston King har tydeligvis latt seg inspirere av den all den tid han synger om The Old Soft Shoe:
De andre låtene er også små mesterverk: The Hardest Thing Of All, Another Dying Day, Valerie's Coming Home og Theory Of Truthmakers. Til slutt er det også en annen versjon av Weight Of The World, der en kommentarstemme som bl. a. snakker om stormingen av Kongressen er med.
Rett og slett vakkert er dette albumet fra Michael Weston King, et av høydepunktene for meg hittil i år. Og det skjerper appetitten på mer musikk fra Michael og Lou sammen i My Darling Clementine!
TIX er ute med album, en blanding av nye låter og de låtene som de siste 2-3 årene har befestet han som Norges største popstjerne.
Og vi har å gjøre med en artist som er kontroversiell i den forstand at du med letthet kan komme over både lovprising og totalslakt av han, både som musiker og person. Og de to første låtene jeg har valgt fra skiva viser noe av dette.
For med Hvis Jeg Forlot Verden fikk TIX mye kritikk fordi den ble tolket som å gjøre selvmord til en løsning. Det tok noen lytt før jeg skjønte at det var nettopp denne låten kritikken gjaldt. Rett og slett fordi uttrykket "å ta en kule for deg" er noe jeg har hørt mange ganger, og som jeg aldri har tatt bokstavelig. Heller som en metafor på hvor sterke følelser en har for en person. Og jeg har hørt låter før der temaet har vært hvordan det ville blitt for den andre hvis en selv forlot verden. Så hvorfor TIX skulle få pes for det har nok mer å gjøre med hans fortid å gjøre, bl. a. med tvilsomme russelåter med rimelig drøye tekster.
For meg er denne låten kompleks. Musikalsk sett er det den beste på albumet. Det er en fet melodilinje og låten er faktisk temmelig rocka i noen passasjer. Det jeg reagerer på med teksten er at jeg synes den er en smule vel selvmedlidende. Men på den annen side har jeg forståelse for at det kan bli sånn gitt at det er sterke følelser som beskrives.
De som ikke liker TIX fikk vann på mølla med denne låten og la ut om hvilken dårlig fyr og hvilket dårlig forbilde han er. Så gikk det et par uker og Pust kom. Da ble det øredøvende stille fra kritikerne. Det virket som de ikke klarte å håndtere at han kom med en låt som problematiserer voldtekt. Og det på en meget direkte måte, ihvertfall kan jeg ikke erindre at det er blitt gjort så direkte i en norsk sang før. Jeg tar forbehold om at jeg her tar feil, men uansett så ble det dørgende stille fra alle kritikerne.
Det ga meg assosiasjoner til islandske Hatari under Eurovision 2019 i Israel. De som meldte seg på den islandske uttakingen fordi Eurovision gikk i nettopp Israel. Som fikk sterk kritikk av Palestinavenner fordi de i det det hele tatt deltok. Og som fikk kritikk og hånlatter fra Israelvenner som pekte på at Hatari også frontet skeives sak, og at de ville bli lynsja i palestinske områder hvis de gjorde det der. Så hva gjorde Hatari? I sin ledige tid under oppholdet i Israel dro de til Vestbredden og spilte inn en musikkvideo med Bashar Murad, en skeiv palestinsk artist som deltar aktivt i palestinernes frigjøringskamp. Videoen og låten ble sluppet få dager etter Eurovision, og både Palestinavennene og Israelvennene ble spilt sjakk matt og kritikken stilna brått.
Det samme føler jeg TIX har gjort her. Spilt ut Hvis Jeg Forlot Verden først, kritikerne ble lokket fram og fikk sine 15 minutter i rampelyset der de overgikk hverandre i karakteristikker over hvor dårlig TIX var som musiker og person. Så spilte han ut Pust, og kritikerne ble altså spilt sjakk matt. Rett og slett genialt.
For selvsagt er TIX verken en dårlig musiker eller en dårlig person. Ja, både musikk og tekster er til tider enkle og i en dels ører platte. Men vi har i dag en generasjon unge som vil ha budskapene enkle og rett fram, ikke pakket inn i tekniske musikaske finesser eller ordspill som får litteraturkritikeres munner til å renne i vann. Det har TIX forstått, og han har også forstått at barn og unge trenger forbilder som ser de og som snakker deres språk.
Det sies at overgangen til å skrive mer seriøse tekster kom da TIX ble invitert til begravelsen til en ung fan som døde av kreft. At den opplevelsen satte slike spor i han at det førte til at mange av tekstene ble mer alvorlige. Han skrev også en låt til denne jenta, som han framførte på TV i et lite rom, for hennes foreldre, bror og nære venninne.
I det hele tatt er det interessant å se hvor forskjellige følelser og oppfatninger som kommer i sving rundt en artist og person som TIX/Andreas Haukeland. For meg virker det som kritikerne ikke helt klarer å skjønne de menneskene som føler seg berørt og truffet av hans musikk. At man ikke klarer å sette seg inn i livene til de som føler at denne musikken og disse tekstene har en positiv virkning i disse menneskenes liv. Jeg vet om foreldre med barn med Tourettes som priser seg lykkelig over at TIX finnes og at han er der som forbilde for deres barn, for å vise de at de er bra nok som de er, og at de kan nå så langt de vil, sin Tourette til tross. Også barn som blir mobbet, som føler at de blir sett av Norges største popstjerne. For å være ærlig, jeg skulle ønske at da jeg gikk gjennom mitt ni år lange mobbehelvete i grunnskolen, at det var en artist da som så oss som ble mobbet og som fortalte oss at vi var bra nok som vi var. Jeg ikke bare tror, jeg vet at det hadde gjort hverdagen min en tanke lettere. Derfor er videoen til Fallen Angel fortsatt aktuell, for kampen mot mobbing tar aldri slutt.
Gutter Gråter Ikke er også en viktig låt. Unge menns psykiske helse er en hjertesak for TIX, noe han eksemplifiserte i debatten med Anders Grønneberg rundt at Grønneberg hadde harselert med at han hadde fortalt sin historie og grått på Lindmo. Der han sa at problemet er jo at unge menn ikke gråter, de tar sitt liv. Det høres kanskje banalt ut, men det at han gråt på Lindmo kan ha vært katalysatoren til at en del unge menn turte å åpne seg, turte å ta de tårene overfor en venn framfor å sette en kule eller finne seg et rep.
Kjente låter som Jeg Vil Ikke Leve og Tusen Tårer er selvsagt med. De to første sangene i en trilogi der Ut Av Mørket/Fallen Angel var den siste. Også det viktige låter som jeg vet har vært til hjelp for mange. Så skal TIX også fortsatt lage låter som ikke skal være så dype og alvorlige som de som her er nevnt. Mitt Hjerte I Dine Venner er sånn sett en mer vanlig sang om tapt kjærlighet, selv om det er såre følelser også her.
Alt i alt så viser dette albumet hvorfor Andreas Haukeland og hans alter ego TIX i dag er en artist som betyr mye for mange mennesker, en artist som har spilt en rolle i manges liv, og som har løftet mange menneskers liv. At det er noen som står på den andre siden, som ikke forstår det, eller som avfeier han som en gjennomkommersialisert kyniker, slik vil det alltid være. Og ja, det er mye strategi også bak suksessen til TIX. Men når vi kritiserer artister for at de er kommersialiserte, strategiske og endatil kyniske så skal vi ikke glemme at en artist også er et menneske. En artist har også sine tanker og sine følelser. Noen lar det skinne igjennom mer enn andre, og det er gjerne også de som får den største kritikken for å være kommersialiserte, strategiske og kyniske. Det er på mange måter en musikkartists lodd her i livet.
Karakter: 5/6.
Som et PS legger jeg ved kommentaren fra danske Lykke Nygaard under videoen til Hvis Jeg Forlot Verden, da jeg synes hun beskriver godt hvordan en låt som en del andre fordømmer kan virke positivt inn på et menneske:
The combination of soft vulnerability and almost aggressive desperation in this song is so interesting. One thing I absolutely love about a lot of Andreas' music is that the lyrics are like a hug from an empathetic friend who allows you to cry in their arms and who understands your pain, yet the catchy, cardio-friendly beat of his music is empowering and makes me want to run and/or dance the pain off. It doesn't leave me in a dark place, it allows me to put down the facade for a second and be in my feels, but then it pulls me back up.
Jeg har som tidligere nevnt begynt å jobbe igjen, og det sammen med at jeg også har andre prosjekter som tar sin tid har gjort at det har blitt mindre tid til å blogge om musikken jeg liker. Jeg beklager det, men skal prøve å komme innom med noen drypp med jevme mellomrom, så bare heng med!
Denne gangen dreier det seg om brumunddølen Trond Svendsen og hans Tuxedo. Et av de beste norske bandene innen americana-sjangeren. Det viser de igjen her med et album som er en fin blanding av låter av den rolige, reflekterende sorten og låter som har litt mer tempo.
De to første låtene sparker skiva godt i gang. The Ride er en "takk for skyssen"-sang for å si det på den måten. Gitt etter en kjøretur der det ikke er blitt sagt mye.
Build Me A Mountain er en herlig fengende låt med fine refleksjoner rundt det å følge sine drømmer:
Så kommer tre nedpå låter som hver på sin måte skinner, og som forteller gode historier. Jeg er blitt mest glad i Black Horse, en slags moderne utgave av Ivar Simastuens Brunen, som var en landeplage på 70-tallet. Om hesten som nøt gode pensjonistdager etter avsluttet karriere på travbanen, og som ble en god følgesvenn. En mektig og nydelig låt i all sin enkelhet, og vakkert formidla av Trond Svendsen.
Jeg vil også trekke fram Big Red Sky, som bygger seg sakte opp opp til et sterkt klimaks. En låt som jeg er blitt skikkelig glad i er den korteste, I Came To Dance. I utgangspunktet litt bortgjemt som nestsiste av ti spor, men som for meg er en liten perle som gir meg gode retrovibber.
Plata avsluttes med over fem minutt lange Paperback Summer. En dvelende og nydelig låt som er den perfekte slutten på et nytt solid gjennomført album av Trond Svendsen & Tuxedo.
Dette er et album som de siste dagene har fulgt meg på vei til og fra jobb og om kveldene når jeg har lagt meg under dyna for og forberede meg på søvnen. De skal spille på Moskus i Trondheim neste torsdag 7. april, og der skulle jeg gjerne ha vært. Andre forpliktelser gjør at jeg ikke får med meg den konserten. Men uansett har jeg denne gode plata å kose meg med!
Jeg var over meg av begeistring for Jeremy Iveys debutalbum som soloartist sent i 2019. Nå som et nytt album foreligger er jeg en tanke mindre begeistret, selv om det også er mye bra her. Musikken er mer nedtonet enn på debuten, og det kan ha noe å si for helhetsinntrykket. Men her skal det sies at Ivey kom med et album også høsten 2020, "Waiting Out The Storm", som dessverre gikk meg hus forbi. Trist, men sant ...
Åpningslåten Orphan Child er meget god, og når Ivey beskriver seg som et foreldreløst barn med et hjerte av piggtråd så er det jo en hjerteskjærende god beskrivelse. Så at Ivey er en glimrende ordsmed er det ikke noen som helst tvil om!
Keep Me High utmerker seg også med ekstremt gode ordspill, i det som jeg tolker som en hyllest til kona Margo Price. Og som kjent er hun en artist jeg setter høyt. En skikkelig kul låt dette, og med harmonier som setter meg i godt humør:
Grey Machine er musikalsk sett en trivelig låt. Men den handler om en fyr som ikke framstilles som en spesielt trivelig kar for å si det på den måten.
Tittellåten Invisible Pictures er også en bra låt. Og igjen beskriver Ivey på en knakende god måte liv som har gått litt på tverke. Han har en egen evne til å fargelegge livene til mennesker som ikke har alt på stell, han klarer på en fin måte å gi de verdighet. Det er en meget god egenskap.
Og som på forrige album så avslutter Ivey også dette med en pianobasert låt. Da var det drømmen og drømmeren som kamperte sammen, her er det stillheten og sorgen det dreier seg om. Det blir nedtonet, men várt og nært fortalt:
Noen av de fem andre låtene er litt tunge synes jeg, men skinner litt ved hjelp av Iveys eninente tekster. Som Downhil (Upside Down Optimist) som åpner med Woke up in the ditch/ of a bad situation/ Last chanche for any meaningful salvation. Det er meget godt skrevet, enkelt og greit.
Alt i alt et mer enn godkjent album av en artist som er høyt på listen over mine favoritt-tekstforfattere.
Sabaton er ute med et nytt konseptalbum om 1. verdenskrig, etter "The Great War" som kom i 2019. Og det er en skjebnens ironi bandet ikke kan noe for at det kom ut en uke etter at vår tids Hitler ga Europa en ny krig. 1. verdenskrig ble i datiden sett på som krigen som skulle gjøre en slutt på alle kriger. Historien har dessverre vist oss hvor feil det var å tro noe slikt. Uansett, Sabaton kunne vel egentlig ikke være mer uheldig med albumtittelen gitt omstendighetene Europa er i nå.
Men jeg har hørt mye på dette albumet den siste uka, for dette er musikk som uansett fortjener å bli hørt For Sabaton drar igjen i gang med den sterke powermetalen de er så kjent for, og de lar meg som lytter bli kjent med nye sider ved krigen som ble avslutta i 2018. Men det skal sies, jeg har ikke dykket så dypt ned i historiene som jeg gjorde på forrige album. Denne gangen har jeg latt musikken ta hovedrollen framfor historiefortellingene.
Dreadnought betyr å ikke frykte noe, og jeg skjønner nå med denne lyric-videoen at det er snakk om et krigsskip som tydeligvis var med på mange slag. Joakim Brodén viser både her og på de andre låtene hvilken autoritet han har som vokalist, En autoritet som trengs med den tematikken Sabaton har i tekstene sine. Koringen er også førsteklasses, og musikerne får også briljere her:
Soldier of Heaven skjønner jeg også nå har en sterk historie. Som det framgår helt på enden av videoen så er denne sangen tilegna alle de som aldri kom hjem fra denne grusomme krigen. Og alle de familiene som dermed ikke fikk en grav å gå til og sørge ved.
Som jeg skrev om forrige album så har jeg ikke inntrykk av at Sabaton glorifiserer krig. De forteller historiene til enkeltmenneskene som hver på sin måte ble en del av krigshistorien, om heltedåd og om hvor grusomt krig er. Det er også viktig historie som fortelles og inntil 24. februar kunne jeg også ha skrevet at det er viktig at disse historiene fortelles for at vi ikke skal få krig igjen på vårt kontinent. Slik ble det dessverre ikke, men at det finnes despotiske ledere som ikke vil ta lærdom kan ikke bandet noe for. Her er Hellfighters, som jeg tolker er historien om en gruppe amerikanske soldater:
Christmas Truce må med. Historien om krigens første jul, der soldater gikk ubevæpnet opp fra skyttergravene for å feire jul. De som var fiender var for to dager venner som spilte fotball, delte julesuvenirer, sang juseanger og gravla falne sammen. En sterk historie om at mennesker for en stund klarer å legge fiendskapet bak seg og se på hverandre som medmennesker. En låt og en video som var blant de som gjorde størst inntrykk på meg ifjor.
Det er som det skal være at fredsslutningen i Versailles avslutter albumet:
Konklusjonen er at Sabaton igjen har levert et solid album. Igjen er det sterke historier de forteller, og som sagt er det ikke bandets feil at denne skiva kom samtidig som vår tids Hitler tørna gal og sendte Europa ut i en ny krig. De har muligens fått grobunn for nye låter, men ikke på en måte som de ønsket seg.
I år brøt The Dogs tradisjonen med å komme ut med ny skive første utgivelsesdag i januar. Ikke før nå sist fredag 4. mars kom årets skive, men bandet har brukt den ekstra tida godt.
For igjen leverer Kristoffer Schau & co hardtslående rock som også er melodiøs og fengende. Schau bruker hele stemmeregisteret, fra det desperate på grensen til growling til det mer tilbakelente. Begge deler funker, og vi har fått et variert og potent album.
Melt åpner det hele: Melodiøst, fengende og desperat. Kort og godt The Dogs på sitt beste:
Det samme får vi på Where the Man Beast Crawls. Med en tekst som ikke er for sarte sjeler, for å si det sånn:
The Dogs er et band med meget kompetente musikere som kan sin rock, og som gir låtene varierte lydbilder og som av og til også byr på det uventede. Det gjør at ei Dogs-skive alltid er spennende, for du har ingen garantier for hvordan en låt vil barke i vei. Et eksempel på det er The Story How I Used To Be, der både musikken og Schaus vokal er i et langt smulere farvann. En 5-minutter som gir lytteren litt pusten tilbake.
Det er gjerne de mørkere sidene ved menneskesinnet The Dogs utforsker i sine låter, men sjøl de kunne nok dessverre ikke forutse hvor treffende en låttittel som Sanity is History skulle være når albumet kom ut ... Når en sjokkert verden ser hvordan troppene til vår tids Hitler turer fram i Ukraina må vi bare innse at dette er en låt som treffer tiden vi lever i til de grader.
Men altså, dette er igjen et solid stykke arbeid av The Dogs. De befester sin stilling som et av våre beste rockeband. Det er ikke en dårlig låt, og nå når samfunnet er åpnet igjen er det å håpe at de legger ut på veien slik at vi får oppleve de live igjen. Jeg fikk den gleden under Tons of Rock 2019, og håper jeg får anledning til det igjen snart.
For tre år siden var jeg full av lovord om Carson McHones album "Carousel", som jeg omtalte som ei countryskive som var moderne i lydbildet uten å gå på akkord med ektheten og nærheten som god countrymusikk er avhengig av.
Men på dette albumet har McHone tatt veien litt bort fra countryen og mer inn i rockens verden. Jeg liker fortsatt musikken, men at hun skulle gjøre et så totalt skifte var en smule overraskende. Samtidig så har jeg ikke noe imot artister som skifter lydbilde så lenge de fortsatt leverer god musikk.
Hawks Don't Share åpner det hele, og er for meg blitt en feelgoodlåt jeg virkelig har trengt disse ekstremt vonde dagene etter at vår tids Hitler startet krig mot et fritt og demokratisk land.
Sammen med Eurovision-låtene, som kommer som perler på en snor på denne tiden av året så er denne plata blitt mitt musikalske bolverk mot grusomhetene som skjer i Ukraina. Carson McHone har på en måte gitt meg et mentalt friminutt som jeg har søkt tilflukt i mange ganger den siste uka. Det er jo helt tilfeldig, i og med at den kom ut dagen etter invasjonen, men likevel, det har vært kjærkomment. Tittellåten Still Life gir bare med tittelen et lite håp om at det er en lysning der framme et sted, for et kontinent som holder på å bli kjørt i grøfta av en gal mann.
Og Fingernail Moon har vært låten som virkelig har gitt meg noen hardt tiltrengte friminutt for mitt indre. Den er bare helt nydelig i all sin enkelhet. Ikke minst det fabelaktige koret som er lagt til låten, og sammen med hennes følsomme stemme og den betagende musikken er dette blitt en gåsehudperle. En av de vakreste låtene jeg har hørt til nå iår.
Someone Else er en fengende låt som også trengs nå. Her kommer rockeren McHone skikkelig fram i refrenget, og jeg digger det.
Only Lovers er også en godlåt, og jeg liker ordpillet med at "We're only lovers when I'm falling in love".
Til slutt må jeg ta med Sweet Magnolia, en låt som har vokst veldig på meg den siste uken. Til å begynne med var den altfor stillferdig og nærmest et forstyrrende hvileskjær midt i albumet. Men etterhvert har jeg lært meg til å skjønne storheten i låten, nå er den blitt enda et av disse pusterommene som har gitt mitt indre noen minutters ro. Her et liveopptak fra fire år siden, og mer country enn den er på skiva.
Jeg har gitt dere seks av de 11 låtene, og i bunn og grunn de seks låtene jeg liker best. Men de andre er også fine og er med på å gjøre "Still Life" til en nydelig helhet. Et album jeg ikke visste at jeg trengte. Et album som helt tilfeldig ble den musikken som sammen med Eurovision-musikken har gitt meg hardt tiltrengt pause fra alle de vonde inntrykkene de siste ti dagene har gitt oss.
