Jeg var over meg av begeistring for Jeremy Iveys debutalbum som soloartist sent i 2019. Nå som et nytt album foreligger er jeg en tanke mindre begeistret, selv om det også er mye bra her. Musikken er mer nedtonet enn på debuten, og det kan ha noe å si for helhetsinntrykket. Men her skal det sies at Ivey kom med et album også høsten 2020, "Waiting Out The Storm", som dessverre gikk meg hus forbi. Trist, men sant ...
Åpningslåten Orphan Child er meget god, og når Ivey beskriver seg som et foreldreløst barn med et hjerte av piggtråd så er det jo en hjerteskjærende god beskrivelse. Så at Ivey er en glimrende ordsmed er det ikke noen som helst tvil om!
Keep Me High utmerker seg også med ekstremt gode ordspill, i det som jeg tolker som en hyllest til kona Margo Price. Og som kjent er hun en artist jeg setter høyt. En skikkelig kul låt dette, og med harmonier som setter meg i godt humør:
Grey Machine er musikalsk sett en trivelig låt. Men den handler om en fyr som ikke framstilles som en spesielt trivelig kar for å si det på den måten.
Tittellåten Invisible Pictures er også en bra låt. Og igjen beskriver Ivey på en knakende god måte liv som har gått litt på tverke. Han har en egen evne til å fargelegge livene til mennesker som ikke har alt på stell, han klarer på en fin måte å gi de verdighet. Det er en meget god egenskap.
Og som på forrige album så avslutter Ivey også dette med en pianobasert låt. Da var det drømmen og drømmeren som kamperte sammen, her er det stillheten og sorgen det dreier seg om. Det blir nedtonet, men várt og nært fortalt:
Noen av de fem andre låtene er litt tunge synes jeg, men skinner litt ved hjelp av Iveys eninente tekster. Som Downhil (Upside Down Optimist) som åpner med Woke up in the ditch/ of a bad situation/ Last chanche for any meaningful salvation. Det er meget godt skrevet, enkelt og greit.
Alt i alt et mer enn godkjent album av en artist som er høyt på listen over mine favoritt-tekstforfattere.
Karakter: 4,5/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar