I år brøt The Dogs tradisjonen med å komme ut med ny skive første utgivelsesdag i januar. Ikke før nå sist fredag 4. mars kom årets skive, men bandet har brukt den ekstra tida godt.
For igjen leverer Kristoffer Schau & co hardtslående rock som også er melodiøs og fengende. Schau bruker hele stemmeregisteret, fra det desperate på grensen til growling til det mer tilbakelente. Begge deler funker, og vi har fått et variert og potent album.
Melt åpner det hele: Melodiøst, fengende og desperat. Kort og godt The Dogs på sitt beste:
Det samme får vi på Where the Man Beast Crawls. Med en tekst som ikke er for sarte sjeler, for å si det sånn:
The Dogs er et band med meget kompetente musikere som kan sin rock, og som gir låtene varierte lydbilder og som av og til også byr på det uventede. Det gjør at ei Dogs-skive alltid er spennende, for du har ingen garantier for hvordan en låt vil barke i vei. Et eksempel på det er The Story How I Used To Be, der både musikken og Schaus vokal er i et langt smulere farvann. En 5-minutter som gir lytteren litt pusten tilbake.
Det er gjerne de mørkere sidene ved menneskesinnet The Dogs utforsker i sine låter, men sjøl de kunne nok dessverre ikke forutse hvor treffende en låttittel som Sanity is History skulle være når albumet kom ut ... Når en sjokkert verden ser hvordan troppene til vår tids Hitler turer fram i Ukraina må vi bare innse at dette er en låt som treffer tiden vi lever i til de grader.
Men altså, dette er igjen et solid stykke arbeid av The Dogs. De befester sin stilling som et av våre beste rockeband. Det er ikke en dårlig låt, og nå når samfunnet er åpnet igjen er det å håpe at de legger ut på veien slik at vi får oppleve de live igjen. Jeg fikk den gleden under Tons of Rock 2019, og håper jeg får anledning til det igjen snart.
Karakter: 5,5.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar