Årets sanger 51 - 60

 Da er jeg kommet til del 2 av min liste over det jeg synes er Årets sanger.

60. Oslo Ess - Hva Om Vi Tar Feil?

Et Oslo Ess i kjent musikalsk stil stiller spørsmål ved om det som er oppleste og sannheter for de fleste er feil. Dessuten er dette rock helt etter mitt hjerte, fengende som bare fy.

59. John Amadon - Without A Doubt

John Amadon har bare et håndfull følgere på Spotify, men god musikk lager han likevel. Dette er en behagelig og fin sang om et møte mellom en introvert og sjenert mann og en utadvent kvinne, og om hvordan de til tross for disse motsetningene tiltrekkes av hverandre.

58. Yola - Dancing Away In Tears

Engelske Yola gjør stor lykke i USA med sin musikalske miks av country, R & B, soul og disco. Som denne sangen her der hun er på sitt beste. En deilig låt som duver avgårde ledet av en artist med den utsøkte stemmen. Rå, men samtidig følsom.

57. Jeremy Ivey feat. Margo Price - All Kinds of Blue

Margo Price er countryrebellen som i sine sanger har tatt opp lønnsforskjellene mellom menn og kvinner og vold i nære relasjoner. Hun er en pain in the ass for countryens establishment og trumpistene og er ikke redd for å ytre hva hun mener. Her i en heftig og dritfengende låt sammen med ektemannen Jeremy Ivey, han selv en fremragende artist.

56. Charlotte Cornfield - Headlines

Canadiske Charlotte Cornfield med en behagelig sang om det å gå rundt i coronarammede Toronto, men likevel møte mennesker og komme i interaksjon med de. En video der vi får se delingsøkonomi i praksis. En upretensiøs sang som er deilig henslengt og laidback.

55. Juanita du Plessis, Franja du Plessis, Ruan Josh – Try Everything

Country fra Sør-Afrika med en herlig oppløftende tekst om ikke å gi opp, om å prøve alt for å nå målet, få oppfylt drømmen. En perfekt låt for meg som holder på å sluttføre min første roman, og som sikkert vil møte mange humper på veien mot utgivelse. Denne sangen vil jeg ha med meg i den prosessen. Dessuten er den sjukt fengende og førsteklasses produsert.

54. Nocturna - New Evil

Nocturna er et nytt band på heavy metalscenen, og dette er deres aller første utgivelse. En heftig låt som bærer bud om mye god musikk i vente. Med to kvinnelige vokalister og et herlig driv i musikken. Jeg aner ikke hvor de er fra, eller hva bandmedlemmene heter, men gleder meg likefullt til fortsettelsen!

53. Albin Lee Meldau – Josefin

Det er først nå nylig at jeg fikk en anbefaling på denne sangen her av en for meg helt ukjent svenske. Men den er bare nydelig, og jeg lurer på hvorfor i all verden jeg ikke har hørt om Albin Lee Meldau før. Nydelig kor og en meget behagelig og følsom stemme. En slik sang og artist hadde Melodifestivalen trengt, som en motvekt til den A4-aktige popen som dominerer der.

52. John Mellencamp, Bruce Springsteen – Wasted Days

To tilårskomne veteraner ser tilbake på et langt liv i rockens tjeneste samtidig som de lurer på hva livet har igjen til de. De skaper fire minutter med magi her Mellencamp & Springsteen, og vi fans synes ihvertfall ikke at disse to har hatt særlig mange bortkastede dager!

51. Sie Gubba - Feil plass i livet

En litt sår sang om å innse at et forhold ikke går lenger, og at det beste er å slippe hånda. Her er Petter Øien på sitt beste som vokalist der han på en førsteklasses måte formidler de såre følesene i teksten. Og en lun melodi der et fett riff fra 2:20 og utover virkelig hever dette til en utrolig fin sang. Sie Gubba på sitt aller beste.

Årets sanger 61 - 70

Det er den tida på året igjen, der alt skal oppsummeres. Også innen musikkens verden. Jeg har gjennom hele 2021 lagt til låter på en spilleliste kalt "Årets sanger 2021". Sanger fordi det er jo det det er. En låt er ikke nødvendigvis en sang. Men jeg har syndet mot dette sjøl så mange ganger at jeg egentlig sitter i glasshus ...

Nok om det. 110 sanger kom inn på lista til slutt. Jeg har nå foretatt en kvalitetssikring og har landet på 70. Og for mangfoldets del er det ingen artister her som er representert med to sanger. Det er vel et unntak der en artist har med en sang som soloartist og er med på en annen sang med noen andre artister. 

Kriteriene ellers er at det er sanger som berører, eller som rett og slett bare er fine, lystige, setter meg i godt humør. Noe i den dur.

Vel, nok snakk, vi går i gang.

70. Riley Downing - Deep Breath

Dette er absolutt en sang som er noe for seg sjøl. Riley Downing har en helt særegen laidback stemme. Og når han i tillegg stiller med en vanvittig kul video så må han bare med på lista!

69. Gabrielius Vagelis - My Guy

Litauens utvelgelse til årets Eurovision var egentlig et skuebrød, for det var opplagt at The Roop, som var en av de store favorittene til å vinne Eurovision ifjor før det ble avlyst skulle vinne og få sin sjanse. Likevel frambragte utvelgelsen et par perler, som denne her. En smektende, nydelig sang, og en mannlig artist som synger om "My Guy" i Litauen må bare få anerkjennelse. Gabrielius Vagelius skal forøvrig være med i utvelgelsen for 2022 også.

68. Midland - Fourteen Gears

Countrysensasjonen Midland ga i år ut et album med opptak de gjorde for noen år siden da trioen møttes for å spille inn noen låter og se om de fungerte som en enhet. To særs suksessfylte album har i høyeste grad vist det, og i coronatida bestemte de seg altså for å gi ut et album med disse opptakene. Et særdeles vellykket trekk, og dette er bare en kremlåt hva country angår.

67. Fedez, Orietta Berti, Achille Lauro - MILLE

Årets sommerhit for meg kom fra Italia. Rapperen Fedez, veteranen Orietta Berti og det allestedsnærverende multitalentet Achille Lauro slo seg sammen og laget denne lettbeinte og herlige saken her. Dette er sommer, godt humør, blott til lyst, og da ser jeg mellom fingrene på at sangen også er reklame for en viss amerikansk leskedrikk!

66. Utmarken - Svåra År

Jeg er stor fan av Utmarken, bandet fra Norrland som i sin rock har sterke elementer av folkemusikk. Det er ofte noe dystert og traust over tekstene til Utmarken, men musikken er skikkelig heftig, og spesielt denne tar meg med hud og hår!

65. Danny – Sinä päivänä kun kaikki rakastaa mua

En eldre mann som sitter i en stol og synger om sin egen begravelse, det kan ikke bli mer finsk enn det. Og Danny stilte i den finske MGP-finalen med denne her. Det var det eneste jeg visste før jeg nå så sangen med engelsk undertekst og gåsehuden tok meg. Så plasseringen burde vært høyere, men skitt au. Det virker som denne Danny har vært en litt kontroversiell artist og person, men uansett, jeg kan ikke ha annet enn bøtter av respekt for en person som gjør noe sånt som dette.

64. Steve Earle & The Dukes - Harlem River Blues

Dette er så rart det enn kan høres ut en sang som aldri skulle vært gitt ut. For det er ikke en far som skal spille inn en plate med sin sønns sanger etter sønnens død, det skal være omvendt. Men Justin Townes Earle døde 20. august ifjor og på det som skulle vært hans 39-årsdag 4. januar i år kom plata med Steves hyllest til sin sønn. Dette er sangen Justin Townes Earle vant "Song of the Year" med på Americana Music Awards i 2011. 

63. Anneke Van Giersbergen - Survive

Jeg er så glad for at jeg fikk oppleve Anneke Van Giersbergen live i Trondheim nå rett før kulturlivet ble stengt ned igjen. For en artist og for en stemme! Og her synger hun ut sin bekymring for kloden vår, og hun gjør det med musikk som fenger. Samtidig som budskapet er et av de viktigste i dagens verden.

62. ABBA - Just A Notion

ABBA's comeback som plateartister er jo noe av det største som skjedde i år, og denne sangen her er såååå gode gamle ABBA fra da de var unge og på terskelen til verdensherredømme. Et lettlivet gladlåt som bare får meg i godt humør. Og slike sanger er søren meg viktige nå!

61. Cody Jinks - Shoulders

Cody Jinks er countryartisten som gir ut platene sine sjøl, og som likevel har en stor og hengiven fanskare. En artist og låtskriver som i sangene sine ikke legger skjul på at livet ikke er lett. Som her, om å ha tunge bør på skuldrene. Det er et religiøst aspekt ved sangen, men jeg har sånn respekt for Jinks og måten han er på. Det er pur ærlighet i sangene hans, og han er en av de artistene jeg har størst respekt for, uansett sjanger.

 

Juanita du Plessis, Franja du Plessis, Ruan Josh - Sing Country

For 3 måneder siden fikk jeg en nydelig låt på Messenger fra min søster med tre for meg helt ukjente artister. Det viste seg at de var mor og to av hennes barn fra Sør-Afrika med sin countryinspirerte versjon av en hit med den nederlandske popgruppa BZN fra 80-tallet. Låten og framføringa traff meg direkte, spesielt siden den gikk rett inn i hvor jeg var i en roman jeg holdt på å skrive da. Den er ferdig nå, og jeg holder på å finpusse den før den skal sendes inn til forlag.

Jeg leste meg opp på artistene, og fant ut at Juanita du Plessis opprinnelig er fra Namibia, men er sørafrikansk gift og er en stor stjerne med en katalog med country, pop og gospel som hovedingredisenser. To av hennes tre barn, Franja og Ruan Josh er også etablerte artister i hjemlandet og de tre har samarbeidet mange ganger de siste årene. Mye av musikken deres er på afrikaan, men når de synger country bruker de mye engelsk.

Så også på dette albumet, som kom ut nå sist fredag. Det er bare den første av de i alt 11 låtene som er på afrikaan. Det er to coverversjoner, ihvertfall som jeg vet. Nemlig en bra countryversjon av Hanson-hiten Mmmbop, og deres helt særegne versjon av Help Me Make It Through The Night, som de har gjort en nydelig avslutningslåt ut av. Neddempa, og i en saktere takt. En vri som står seg godt synes jeg.

Men jeg prioriterer her de låtene som er ukjente for meg, og først ute er She's Mine, der det er Ruan Josh som har hovedvokalen.

Denne låten er et godt eksempel på hvor godt produsert jeg synes dette albumet er. Rett og slett førsteklasses, og en god produksjon betyr virkelig mye for et godt sluttprodukt. Låten i seg selv er fengende og meget godt framført.

WWDD trodde jeg var en versjon av låten med samme navn som Sugarland-bassist Annie Clements har gitt ut med sitt band Side Piece, og som var en sommerhit for meg. Tittelen står for What Would Dolly Do, som er den egentlig tittelen på låten til Side Piece, men med WWDD i parentes. Det viser seg at det er to helt forskjellige låter, men at tematikken er den samme, for her hører vi også setningen What would Dolly do. Uansett, en kul låt og igjen skikkelig bra produsert.

I Try Everything har jeg fått en ny inspirasjonslåt. Det å skrive en roman har for meg vært det å forfølge en drøm jeg har hatt hele livet. Og teksten på denne låten inspirerer meg til å ikke gi opp i det helt sikkert harde arbeidet med å få den utgitt. For der vil jeg nok støte på mange hindre i form av mange avslag fra forlag. Slik er det bare, nåløyet er meget trangt, og sannsynligheten er stor for at jeg må gjøre det indie og bekoste det meste selv. Da vil det være godt å ha denne låten her slik at jeg ikke gir opp, men snur hver eneste stein for å få fullført drømmen om utgivelse.

Dette er en kristen familie, så at de har med to sanger med religiøse tekster er egentlig ingen overraskelse. Mange countryartister gjør det, og som ikke-troende countryfan er det bare noe jeg må akseptere. Men det skal sies at begge låtene er musikalsk sett fullt på høyde med de andre låtene på skiva. Det viser mer enn noe annet at dette er proffe artister som ikke firer på kvaliteten når de gir ut musikk.

En skikkelig feelgood-låt er Waltzing Maria. Dette er en countrylåt som har det meste en fan kan begjære, fylt med godt humør. Jeg elsker denne!

Jeg nevnte den nydelige versjonen av Help Me Make It Through The Night, og jeg fikk lyst å ta den med. For den viser at dette er artister som klarer kunsten å gjøre andres låter til sine egne. Dette er kanskje den fineste coverversjonen jeg har hørt av denne legendariske Kris Kristofferson-låten.

Alt i alt så er dette et album jeg har kost meg med nå i helga. Jeg nevnte den meget gode produksjonen, men jeg må også ta med at dette er artister som lever seg inn i formidlinga av låtene. Det er et stort pluss, og noe jeg setter pris på. De har stor respekt for låtmaterialet, og har gjort dette til et solid countryalbum.

Karakter: 5.

Rodney Crowell - Triage

Veteranen Rodney Crowell er en produktiv artist. Jeg har omtalt hans to forrige album, det siste av de var et temaalbum viet hjemstaten Texas som kom for drøyt to år siden. Årets album kom ut 23. juli, så jeg er litt seint ute, men heldigvis tidsnok til å få det med blant de albumene jeg ønsker å omtale i år.

For igjen er det et trivelig og godt album Crowell serverer oss, og igjen med tekster til ettertanke. "Triage" betyr "prioritering", så kan hende henspeiler låttittelen på å holde fram det viktige i livet og ikke dvele ved trivialiteter. Uten at jeg vet det for sikkert.

I åpningssporet Don't Leave Me Now møter vi en jeg-person som innrømmer at han har vært utro og oppført seg dårlig, men som ber partneren om tilgivelse og at hun ikke skal forlate han. Etter 1:09 går det fra en rolig låt med den foran nevnte bønnen før låten eksploderer i en kjærlighetserklæring og en fortsatt bønn om ikke å forlate han.

Tittelsporet Triage holder seg rolig sangen igjennom. Den er en inmteressant refleksjon over hva kjærlighet egentlig er, og hvor vi finner den. Crowells svar er at vi kan finne den overalt.

På Transient Global Amnesia Blues mer snakker Crowell enn synger der han tar for seg en verden der naturen og miljøet holder på å ødelegges. Der avslutningsordene virkelig er noe å legge seg på minnet for oss alle:

But if that ticking time bomb neath the Yellowstone should blow
It's adios amigo see you somewhere down below
Would that we should e'er forget, things that haven't happened yet
That someday we might regret, would that we should er'r forget

Crowell tar også på seg den alvorlige tonen i Something Has To Change. Hvordan trombonen blir traktert her understreker alvoret:

Likevel, låten som gjør størst inntrykk er Girl on the Street. Observasjon av en gatejente og refleksjonen over at hun har vært noens datter og noens venn. At vi ikke skal dømme noen uansett hvor elendig de har det.

One Little Bird er platas mest fengende spor, og en låt som løfter humøret. Og albumet har en sterk avslutning i This Body Isn't All There is to Who I Am. 

I det hele tatt så er det ikke et eneste svakt spor på denne skiva. Musikken er lett gjenkjennelig Rodney Crowell, noe som betyr kvalitet, verken mer eller mindre. Tekstene har viktige budskap, både om det nære livet og kjærligheten, men også om tilstanden til den verden vi lever i. Jeg lar meg berøre av denne plata og denne musikken.

Konklusjonen er at Rodney Crowell anno 2021 fremdeles er en artist verdt å lytte til.

Karakter: 5,5.

LP - Churches

 

Bak artistnavnet LP finner vi Laura Pergolizzi, en amerikansk artist og låtskriver født på Long Island med italiensk far og irsk mor. Hun er 40 år og har skrevet låter for bl. a. Céline Dion, Christine Aguilera, Backstreet Boys, Rihanna og Cher. Men hun har også en solid solokarriere, dette er hennes 6. studioalbum. Hva listeplasseringer angår har hun hatt vesentlig større suksess i Europa enn i USA, med flere Topp 10-plasseringer i land som Belgia, Frankrike, Italia, Polen og Sveits samt på engelske indie-lister.

Det er en venninne som har tipset meg om LP. En god musikkvenn som jevnt over har en litt annen smak enn meg. Men jeg liker å få utfordret smaksløkene mine, og noen ganger har hun truffet blink med sine anbefalinger. LP har derfor vært på radaren min en stund, og da hun nå kom med nytt album sist fredag måtte jeg sjekke det ut.

Og for å si det sånn. Dette 15 låter og 52 minutter lange albumet ga meg gåsehud mer enn en gang. Tematikken i tekstene er stort sett rundt den lidenskapelige kjærligheten. Det å lengte etter den, det å være i den, og det å se tilbake på den og sørge over at den ikke er der lenger. Og i flere av låtene kjenner jeg en smerte i vokalen som gir låtene en ekstra dimensjon. Kanskje ikke så rart siden låtene er laget etter bruddet med ex-forloveden.

Åpningslåten When We Touch er både mektig og litt anmasende. Men den bærer bud om at dette er et album med mye følelser, og det får vi i fullt monn i Goodbye. Om en kjærlighet som ikke er der lenger. En låt med en aldeles nydelig atmosfære, bl. a. grunnet et magisk kor.

Everybody's Falling In Love er en litt annen type låt, men likefullt er denne helt uovertrufne atmosfæren her, og en artist som legger alle sine følelser i sin vokal. En vakker låt som smører øregangene mine med vellyd. Også her dette magiske koret som løfter låten til høy gåsehudfaktor hos meg.

The One That You Love er om lengselen etter å bli elsket av den en elsker. Den utvikler seg til et pop-mesterverk, men det ligger noen country- eller jeg vil heller si western-elementer i musikken som gjør det fullt forståelig at videoen gir meg assosiasjoner til en gammel, god westernfilm. Vokalmessig viser LP her at hun har både en praktfull og en kraftfull stemme.

Jeg har nevnt den magiske koringen, den er tilstede i flere låter og er med på å gi mange av låtene en atmosfære som jeg bare elsker. Som i One Last Time, om et forhold som ikke kan vare, men der LP ber om en siste stund der de kan nyte hverandre. Med en video som understreker budskapet, og som gir meg en klump i halsen. Når LP får meg til å føle den smerten som hun formidler i teksten, da har hun laget en låt og en video som er bare uovertruffen.

My Body er en skikkelig fengende låt som også beskriver lengselen, ikke bare etter den lidenskapelige kjærligheten, men også den fysiske. Her et drivende godt liveopptak fra London.

Tittelsporet Churches kommer som det nest-siste sporet. LP åpner med at hun ikke tror på kirker, en kirke for henne er den store kjærligheten og henne som hun elsker. Og LP har gitt låten en sakral atmosfære som underbygger tittelen.

Jeg tar også med avslutningssporet som fra 33 sekunder og ut er et dikt som oppsummerer albumet.

På dette albumet tar LP meg med på en vakker reise gjennom alle fasetter av kjærligheten. Jeg kjenner på den lengselen hun beskriver, den lykken hun beskriver, og den sorgen hun beskriver. Alle følelser er med, og LP beskriver de slik at jeg sitter nesten målløs tilbake. Til tider så er dette ubeskrivelig vakkert.

Såpass inntrykk har denne musikken gjort, at jeg på tampen av året har fått et album som vil knive høyt oppe på min liste over Årets beste album. Garantert årets break-up album!

Karakter: 6.