Eurovision Song Contest 2019 - Semifinale 1

Foto: Fra Hataris Facebookside.

Da har vi kommet inn i mai, den store måneden for oss Eurovisionentusiaster. Det er nå det skjer, om få dager braker det løs i Tel Aviv med de første prøvene. Så har vi semifinale 1 tirsdag 14. mai, semifinale 2 (med Norge) torsdag 16. mai og den store finalen lørdag 18. mai. Jeg har nå telt ned min rangering på min Facebookside, og når jeg nå skal ta for meg de to semifinalene og de seks forhåndskvalifiserte i tre innlegg er det stort sett det jeg skrev der, med noen små justeringer, som dere vil finne her. Så for å oversette folka i fannettstedet Wiwibloggs: "La oss gjøre dette!"

For ordens skyld så omtaler jeg sangene i den rekkefølgen de skal opptre. Og bak karakteren er plasseringa jeg har gitt låten i min rangering.

KYPROS - Tamta - Replay

Kypros satser på samme medisin som ga de stor suksess og 2. plass i fjor, så sånn sett er jo sangtittelen en innertier! Tamta er opprinnelig fra Georgia, men har de siste årene hatt stor suksess i Hellas og hun er da også en kvalitetsartist. Musikken er også mye av det samme som i fjor, men jeg savner foreløpig litt av det bokstavelig talt fyrverkeriet som Eleni Foureira ga oss med Fuego. Det kan sjølsagt komme på scena i Tel Aviv og det er også de samme folka som er hyra inn for å lage et best mulig sceneshow. 

Men foreløpig er det låten som foreligger og for meg er det en litt blekere kopi av Fuego. Men bevares, jeg hører at dette er kvalitet og at det er folk som kan det de holder på med, artisten inkludert. Så sjøl om det ikke 100% er i min gate hva musikksmak angår så er dette ei pakke som det oser kvalitet av og som igjen kan nå høyt. Kypros gambler for så vidt med å kjøre samme lest som i fjor, men det trenger ikke ende opp så ille likevel.

Karakter: 4 (22)

MONTENEGRO - D-mol - Heaven

Dette er en låt som fikk mye tyn på grunnlag av framførelsen i den nasjonale finalen og den har ligget blant de svakeste på oddsen lenge. Men det ser ut til at montenegrinerne har tatt til seg kritikken og den versjonen som nå foreligger er flere hakk bedre. Vokalprestasjonene til de seks unge sangerne er mye bedre og celloen, eller hva det nå er, som de har fått inn løfter også låten flere hakk. Nå gjelder det bare at de får ut denne forbedringa også på scena, da må vokalene sitte like bra som i denne videoen. For slik låten framstår nå så er det en lyttervennlig poplåt med god rytme.

Karakter: 4 (24)

FINLAND - Darude feat. Sebastian Rejman - Look Away

Finland har børsta støvet av en av sine fordums musikkhelter, DJ-en Darude (Ville Virtanen) som hadde en megahit med «Sandstorm» for 20 år siden. Han slapp i vinter tre låter med Sebastian Rejman som vokalist, og det finske folket fikk i oppdrag å velge en av de til ESC. De gikk for «Look Away» med en tekst i tiden, om det ikke å lukke øynene for utfordringene klimakrisen gir vår klode. Musikalsk er det fengende nok og akkurat tittelhooket sitter spikra i hodet mitt. Det som er litt komisk er at det så og si er kliss lik refrenget i introlåten til Netflixserien «A series of unfortunate events», en låt som også heter «Look Away». Sjøl om låten er fengende så er det kanskje en fare for at den ikke stikker seg nok ut, og at den derfor er i faresonen for å ryke ut i semi 1.

Karakter: 4 (23)

POLEN - Tulia - Fire of Love (Pali Sie)

Hva skal man si? Det er faktisk en melodi her som slett ikke er verst og som normalt sett hadde bragt denne en del høyere opp på lista. Men så er det denne skrikende vokalen fra de fire unge damene i Tulia. Det ødelegger hele låten for meg og da hjelper det ikke at dette er en egen østeuropeisk sangteknikk som er mye brukt. Det er fullt av nasjonalromantikk i videoen, og å vise litt av egen kultur på den måten er sjelden feil. Men altså, vokalen gjør at denne låten kræsjer for meg.

Karakter: 2 (37)

SLOVENIA - Zala Kralj og Gašper Šantl - Sebi

Her er vi inne på min topphalvdel, og dette er en uvanlig sang, dette er noe jeg aldri jeg har hørt før. Introvert snakkesynging, men det er et eller anna betagende ved det. Til å begynne med var dette en låt jeg bare syntes var rar, men etter hvert er dette blitt en sjarmerende, stillferdig sak. De som har greie på det kaller det for en ballade, jeg skal ikke protestere på det sjøl om det ikke er helt slik jeg forestiller meg ballader. Uansett så er det friskt av Slovenia å satse på denne sangen, og den bør ha alle muligheter til å gå videre fra semifinale 1. Tittelen på norsk er «Til Deg Selv» og litt av budskapet er at en skal være tro mot seg sjøl, slik jeg forstår den engelske oversettelsen.

Karakter: 4 (20)

TSJEKKIA - Lake Malawi - Friend of a Friend

Indiepopbandet Lake Malawi skal følge opp Tsjekkias beste plassering noensinne i fjor (6. plass) og de prøver på det med en rimelig klein tekst om en som sier til kjæresten sin at en gammel flamme har flytta inn i naboleiligheta og at han hører lyder som minner om når de har sex. Og han bedyrer at naboen er bare en venn av en venn av en venn. Det er liksom ikke noe du sier til kjæresten din……

Musikken er lettfordøyelig pop men med et catchy refreng som (dessverre) sitter som lim i hjernen min. «Friend of a friend of a friend of a friend» rett og slett forfølger meg og peker nese til meg, Så de får et halvt poeng ekstra for tross alt å ha laga et refreng som sitter, sjøl om det er aldri så plagsomt. Håper virkelig ikke denne karrer seg til finalen, såpass ærlig må jeg få lov til å være…..

Karakter: 2,5 (33)

UNGARN - Joci Pápai - Az én apám

Joci Pápai tok Ungarn til finale for to år siden med Origo og er tilbake igjen i år. Og som i fjor er det en far inne i bildet når det gjelder det ungarske bidraget. I fjor var det sorgen og desperasjonen etter en fars død som var temaet i AWS’ metalmesterverk «Viszlát Nyár». I år er det den gode relasjonen mellom far og sønn som står i sentrum. Dette er en hyllest til en far som har vært og er en trygg havn for sønnen. Og jeg synes dette er bra. For meg er dette en mer umiddelbar låt enn «Origo» var. Jeg liker rytmen i sangen og jeg liker hvordan den er oppbygd. Pápai formidler teksten med inderlighet og innlevelse, og jeg liker også plystrepartiet. I det hele tatt ei bra pakke dette, og fra semifinale 1 bør dette være en bankers finale for Ungarn.

Karakter: 4 (19)

HVITERUSSLAND - Zena - Like It

I et land der man for all del ikke må la folket komme til orde med hva de mener var det en fagjury på 7 som hadde all makt i den nasjonale finalen. Og de følte tydeligvis et tungt ansvar for at den lettbeinte tenåringspopen må bli hørt i ESC. 16 år gamle Zena, med en fortid som deltaker i Junior ESC fikk toppskåre av seks av de sju og vant lett med denne låten som glir enkelt inn og enkelt ut. Den er småfengende, men jeg får aldri tak på hva det er Zena vil formidle at hun liker. Hviterusserne skal få slite med å gå videre med denne, sjøl om de er i semifinale 1 som i år regnes som den enkleste å ta seg til finale fra. 

Karakter: 3 (28)

SERBIA - Nevena Bozovic - Kruna

Så er vi skikkelig over i balladeland igjen, og der er det folksomt i år. Såpass at en trygt kan si at de fleste av de slår hverandre i hjel. Så også med denne her. Ja, den blir framført med styrke og den blir framført med lidenskap. Likevel tar den meg ikke, for jeg har hørt denne ørten hundre ganger før. Serbia skal være glad de er i semifinale 1, da har de en liten sjanse til å komme seg videre. Men er den i finalen vil den drukne og bli fort glemt. Et pluss at artisten Nevena Bozovic, som var del av en jentetrio som representerte Serbia i 2013 uten å komme til finale, har skrevet låten sjøl.

Karakter: 2,5 (32)

BELGIA - Eliot - Wake Up 

Etter noen gode år stranda Belgia i semien i fjor og den som har fått oppgaven med å rette opp det er unge Eliot med en mørk, litt mystisk låt. Det har vært mange spekulasjoner om hva teksten dreier seg om. Men tittelen, sammen med tekstlinja «Don’t want your lies, I need truth» får meg på tanken om at det er en støtte til barn og ungdom som skulker skolen for klimaet. Det er jo en kampanje som har slått spesielt godt an i Belgia, og etter hva jeg har hørt så er det også det sangen handler om.

Musikalsk er dette altså mørke saker, men det er en rytme her som jeg synes er meget bra. Og Eliot synger med en intensitet og et alvor som jeg liker. Dette er nok ikke årets vinnerlåt, men jeg blir overraska hvis ikke Eliot tar Belgia til finale med denne.

Karakter: 4 (18)

GEORGIA - Oto Nemzadze - Sul Tsin Iare (Keep On Going)

Dette må jeg innrømme er noe av det verste jeg har hørt i ESC-sammenheng på noen år. Oto skal ha for at han gir alt han har og for å synge på eget språk. Men i mine ører blir det bare brøling, og musikken er bare kjedelig. Og jeg kan konstatere at min musikksmak er en smule forskjellig fra hun kledd i gullfarger  i denne videoen…….

Karakter: 1 (41)

AUSTRALIA - Kate Miller-Heidke - Zero Gravity

Jeg har vært begeistra for Australias inntreden i ESC. De har gitt konkurransen ny giv med sin store entusiasme, og med et unntak for to år siden har de kommet med låter som jeg har likt meget godt. Men så i år når de for første gang arrangerer nasjonal finale, og det med mange gode bidrag, så velger de en låt som i mine ører verken er fugl eller fisk. Jeg får ikke tak på verken musikken eller teksten. Det er popopera tydelig inspirert av Estland i fjor, og det mest fascinerende er egentlig det jeg oppfatter som ei heks som slenger rundt og rundt bak Kate Miller-Heidke. Teksten blir også forvirrende, jeg får nesten følelsen av at det er enkeltsetninger som er lagt etter hverandre. På den annen side skjønner jeg jo på avslutninga der «Nothing’s holding me down» gjentas flere ganger at det er ment som en oppbyggelig tekst. 

Jeg hører at publikum i salen er høylytt begeistra, men som sagt, jeg får ikke tak på den. Så alt i alt blir dette veldig rotete for meg.

Karakter: 2 (38)

ISLAND - Hatari - Hatrið Mun Sigra

Når jeg først hørte igjennom låtene som skulle være med på den islandske uttakinga så trodde jeg ikke hva jeg hørte når jeg fikk denne på øret. Jeg skjønte tvert at dette er noe helt, helt spesielt, noe vi aldri har sett eller hørt i Eurovision før. Ikke har vi sett et BDSM-inspirert sceneshow og industriell techno med islett av metal har aldri blitt framført i Eurovision før. 

Musikalsk er det en eggende beat som virkelig tar meg. Vokalmessig er det et møte mellom Skjønnheten og Udyret som får meg til å tenke på et av mine favorittband, det nederlandske symfometalbandet Epica der Mark Jansens growling blir møtt med Simone Simons vakre sopran. Her er det Mattias Haraldssons growling som åpner låten før den blir møtt med Klemens Hannigans’ lyse falsett. Og tekstmessig er dette det klassiske onde mot det gode. Det er advarselen fra framtida om hva som vil skje med Europa hvis hatet og hetsen som nå flommer over får fotfeste og vinner. Det er et uvanlig sterkt budskap.

Opprinnelig var dette min nr. 3, bak Tyskland og Norge. Men så skjedde det noe som gjorde at teksten ble fryktelig aktuell for meg. Jeg har to voksne barn som er funksjonshemma. For noen uker siden ble en god venn til en av de utsatt for grov trakassering og hat på høylys dag i Oslo. En mann skrek til han at han og alle funksjonshemma burde dø og han spytta på han. Det fikk øynene opp på meg, det finnes altså voksne folk i vårt land som mener at to av mine barn og deres likesinnede ikke har livets rett. Det fikk meg til å skjønne viktigheten av Hataris budskap i «Hatrið Mun Sigra». Det er et hat der ute mot funksjonshemmede, skeive, innvandrere, flyktninger, muslimer, jøder, samfunnsdebattanter, og da spesielt de kvinnelige. Et hat som vokser over hele Europa og vi vet hva det hatet førte til i forrige århundre: 2. verdenskrig og Holocaust og folkemordene på Balkan på 90-tallet. 

Det er det Hatari advarer mot, og når de gjør det til musikk og rytme og vokalframføringer som virkelig tar meg, da blir dette min vinner av Eurovision 2019.

Karakter: 6 (1)

ESTLAND - Victor Crone - Storm

Svenske Victor Crone tok esterne med storm i den nasjonale finalen. Han var nemlig et stykke ned på lista etter at fagjuryen hadde sagt sitt, men folket visste hva de ville ha og sendte Victor til topps og til Tel Aviv. Og jeg hører at dette er svenskt, for å si det sånn, denne låten hadde glidd fint inn i Melodifestivalen. Samtidig så er det Estlands kanskje mest anerkjente låtskriver, Stig Rästa som er hovedmannen bak låten. Han traff Crone på et låtskriververksted, og de fant tonen. 

Det er i og for seg en ufarlig og lettfattelig poplåt, men det er likevel et bra stykke pophåndverk. Det er et hook som sitter, Crone har sjarm og leverer godt på scena. Men sjøl om Estland er i semi 1 som regnes som den svakeste så ble det nok bannet litt i Tallinn da rekkefølgen ble offentliggjort og de fikk se at Crone skal på rett etter Australia og Island og rett før Portugal. Å være klint inn mellom tre av de mest spesielle låtene i årets ESC er ingen ønskesituasjon, og det blir nok litt estisk og svensk neglebiting før et evt. avansement er klart.

Karakter: 4 (17)

PORTUGAL - Conan Osisris - Telemóveis 

Portugal skal ha for at de er originale og for at de kjører helt sin egen greie. Det ga de seier for to år siden og sisteplass i fjor. Og de kjører på igjen og jeg registrerer at mange elsker denne låten her. Men for meg blir det bare for sært. Musikken opplever jeg som rotete og den gir meg absolutt ingenting. Teksten skal visstnok handle om å gjøre seg uavhengig av mobilen for gjennom det å oppnå kontakt med nære og kjære som er døde. Eller noe sånt. Problemet er bare at uansett hvor god teksten og budskapet hadde vært så hadde det ikke grepet meg fordi musikken blir for sær og uforståelig for meg. Jeg har respekt og forståelse for at flere synes dette er ekte og nært, men i mine ører er dette bare kaos.

Sist jeg hadde Portugal nest sist vant de, da var det litt greit likevel siden de var det landet som hadde vært med lengst uten å vinne. I år håper jeg virkelig ikke at dette er vinneren. For da kan ESC utvikle seg til å bli et arrangement for spesielt interesserte.

Karakter: 1,5 (40)

HELLAS - Katerine Duska - Better Love

Katerine Duska er opprinnelig fra Canada, men har bodd en del år i Hellas og blitt stor stjerne. Det var derfor ikke så rart at den greske kringkasteren henvendte seg til henne for å finne artist til årets ESC. Og med en artist med en særegen stemme er dette blitt en mektig låt. Det er noe storslått over den med ei dramatisk oppbygging med Duskas som sagt spesielle stemme og et kor som virkelig tar meg. Dette er ei pakke som jeg kjøper tvert og fra semifinale 1 bør det være grei skuring for Hellas å gå til finale i år. Og der bør det også etter alle solemerker bli ei bra plassering.

Karakter: 5 (7)

SAN MARINO - Serhat - Say Na Na Na

Serhat er tilbake i ESC-manesjen! Den tyrkiske tannlegen klarte ikke å føre San Marino til finale for tre år siden, men prøver igjen i år. Med sine 54 år er han eldst av artistene (min sønn er født på 25-årsdagen hans!), og det han stiller med er det jeg vil kalle en triviell gladlåt. Ja, jeg blir i meget godt humør av denne saken her, og i år hvor vi har så mange traurige og seige ballader så trenger vi de få festlåtene vi kan få. Serhat byr opp, og dette blir jeg med på. Og jeg har Serhat mistenkt for å være en skapskøytefan, for de karakteristiske henda-på-ryggen bevegelsene i videoen får meg til å tenke på Bislett og de 4 S-enes herjinger på 70-tallet! Så ja, jeg lar meg glatt kjøpe av en så herlig, fengende låt som dette. Og når Serhat skal sist ut i den svakere semifinale 1 så har jeg trua på at San Marino kommer seg til sin 2. finale i historien, sjøl om juryene nok ikke kommer i hallelujastemning av dette her.

Karakter: 5 (10)

Sånn, det var de 17 låtene som skal i aksjon 14. mai. Som dere kan se så er det en kontrastfylt semifinale, med både min vinner og mine to desiderte jumboer. Og mellom der mye midt-på-treet. De to semifinalene satt opp mot hverandre vinner 2-eren lett i mine ører.

Oppsummert så er det disse låtene jeg utifra min rangering ser går til finalen: Island, Hellas, San Marino, Estland, Belgia, Ungarn, Slovenia, Kypros, Finland og Montenegro.

Men skal jeg tippe og la personlig smak ligge så tror jeg disse blir å finne i finalen: Island, Hellas, San Marino, Belgia, Ungarn, Slovenia, Kypros, Polen, Australia, Portugal. Tsjekkia, Serbia og Estland som utfordrerne og de som da er i faresonen er San Marino, Polen og Slovenia. Finland, Montenegro, Georgia og Hviterussland er jeg rimelig sikker på ikke klarer det, sjøl om jeg altså har de to førstnevnte på min topp 10.

Men vi kan ikke omtale semifinale 1 uten å ta med låten den ukrainske kringkasteren snøyt oss for, og som fort kunne blitt årets vinner. Men de hadde en skandaløs nasjonal finale der alle deltakerne måtte stå skolerett for juryen leda av en særs ufin Jamala (vinner i 2016) og erklære hvor gode ukrainere de var. Maruv vant altså, men med stor tilhengerskare i Russland og tilknytta et russisk plateselskap fikk hun seg forelagt en slavekontrakt som ribba henne for all kunstnerisk frihet og hun takka nei. I solidaritet med henne gjorde nr. 2 og 3 i finalen det samme og da trakk Ukraina seg. Likeså greit, når de ikke kan gi sine artister den kunstneriske friheten som de andre deltakerne tar som en selvfølge. Og trist for hele Eurovision, som gikk glipp av et bidrag som hadde fått opp temperaturen på scena og som meget mulig hadde kjempa om seieren. Døm sjøl :)

 

 

 

 

Rossi/Rickard - We Talk Too Much

Status Quo er historie etter at Rick Parfitt døde julaften 2016, men frontmann Farncis Rossi ligger ikke på latsida av den grunn. I år er han ute med sjølbiografien "I Talk Too Much" og musikalsk har han slått seg sammen med den langt yngre felespilleren Hannah Rickard og laget et album som betegnende nok heter "We Talk Too Much".

Og sjøl om dette har et mye mer akustisk preg så kunne dette fint vært ei SQ-skive de laga på gamle dager. Jeg hører umiskjennelig at Rossi ikke klarer å legge fra seg sitt legendariske bands stil. Det har ført til at det er ei livat plate som starter med I'll Take You Home:

Og da kommer vi også snart til det som er mitt største ankepunkt. Nsten alle 12 låtene føles som de er mer eller mindre skåret over samme lest. Jeg liker vanligvis veldig godt musikk som er fengende og har godt driv, men jeg ønsker også at det er litt variasjon, og den synes jeg er litt liten.

Men bevares, det er ekstremt mye humør og musikalitet her og det er to artister som utfyller hverandre godt. Som på But I Just Said Goodbye:

Men det er et par låter som skiller seg litt ut fra malen. Den ene er Waiting For Jesus som er reinspikka country. Og jeg vet at jeg møter meg sjøl litt i døra da jeg i forrige omtale var litt streng med malteseren Marty Rivers for hans to kristne sanger på sitt album. Forskjellen er vel at de låtene følte jeg var mer forkynnende enn det denne er, sjøl om teksten helt klart er religiøs. For musikalsk er dette herlig livat country:

Albumet heter altså "We Talk Too Much", men den andre låten som ikke helt følger albumets musikalske mal har tittelen til Rossis sjølbiografi, altså I Talk Too Much:

Som nevnt, ellers er det lite variasjon, og det er et savn. Men bevares, ingen skal ta fra Francis Rossi og Hannah Rickard at de har levert et humørfylt album med mange fengende, livate låter. Det er feelgood-musikk av meget god klasse, og jeg kan tenke meg at de blir etterspurte på festivaler rundt om i sommer. Og at de kommer til å levere et sett med høy partyfaktor.

Karakter: 4,5.

Marty Rivers - Maltese Falcon

Malta er ikke akkurat et land jeg tenker på når det kommer til countrymusikk, men Marty Rivers er altså en countryartist fra Malta. Og bare det gjorde at jeg ble nysjerrig og lånte øret til denne skiva, som hvis jeg skal tro Spotify er Rivers' 3. fullengder.

Tittelsporet Maltese Falcon er også den som åpner ballet, og det er ei fin og grei ballade:

Why Don't You er langt mer livat og med trekkspillkomp minner den litt om norsk dansebandcountry:

Marty Rivers har funnet plass til 14 låter på dette albumet og det er litt akilleshælen for her er det noen låter som med fordel kunne vært utelatt, som et par litt klisne ballader og et par sanger med kristen, nesten forkynnende tekst, som bedre hadde gjort seg på et album med bare religiøse tekster.

Men når det er sagt så er det flere av de andre låtene som tiltaler meg, og det virker også som at Rivers er glad i Mexico, for et par av låtene har meksikansk innflytelse på både tekst og musikk. Som Magnifico Mexico:

Kommersielt har nok Rivers et handikapp i og med at han er fra et så lite land som Malta, men det er likevel kjekt å se at han likevel satser såpass på musikken sin som han gjør, og han har en snert i en del av låtene som gjør at jeg synes han har noe å fare med. Tonight Mr. DJ er en av de låtene:

Som en skjønner ei litt ujevn plate, men med såpass mange godlåter at den lander ned på den positive sida av vektskåla mi. Derfor synes jeg absolutt at Marty Rivers fortjener å bli lytta til av et større publikum. Texas Baby er siste låten jeg tar med:

Karakter: 4.

Ryan Farmer - Just Another Night

Engelskmannen Ryan Farmer, fra Nottingham, er ute med sin fullengder debut etter å ha fått positiv omtale for EP-en "Lurch" fra 2015. Dette er litt neddempa country med to kassegitarer og en bass, ikke steel.

Skiva begynner med She Can Do Everything (But Falling In Love With Me) og Farmer viser der at han har ei meget god countrystemme, og låten er fengende:

At Farmer også er en talentfull tekstforfatter beviser han på Amelia, som er en sterk historie. Dette er en låt som virkelig gjør inntrykk på meg:

Down in the Morning er et stykke krigshistorie som jeg ikke visste om, the Bevin Boys. Unge menn som ble beordra til å jobbe i engelske kullgruver fra desember 1943 og helt til mars 1948, altså nesten tre år etter at 2. verdenskrig slutta. Dette var gutter som etter krigen fikk liten anerkjennelse for den joben de gjorde, og alle var heller ikke bygd for eller egna for slikt hardt arbeid. Farmer forteller historien på en nydelig måte:

En annen sang jeg er blitt glad i er My Darlin', som er en fengende sak:

Ryan Farmer viser på dette albumet at engelsk country lever i beste velgående, og jeg synes at norske konsertarrangører som tenderer mot country, roots og americana må merke seg dette navnet og få han over til Norge. For her er det musikk med sjel og følelse. Låter som Motordrome Blues, 1849 og Down to the Water er også gode eksempler på en ung artist som vil noe med musikken sin og som har gode historier han vil fortelle. Og i Ol' Sparky Blues flørter han, som tittelen antyder med blues på en fin måte.

Karakter: 5.

Kim Larsen - Sange fra første sal

Så hadde Kim Larsen et siste album til oss likevel. Han forlot oss 30. september ifjor, men det vi ikke visste da var at han den siste tida hadde spilt inn ny musikk. 10 sjølskrevne låter spilt inn i stua bak verandadøren vi ser på på omslagsbildet, kun sammen med sønnen Hjalmar og sin manager Jørn. Og for ordens skyld, "sal" er etasje på dansk, og i Danmark er det vi kaller 2. etg. "første sal". Et opptak, for det meste akustisk, enkelt og greit. Og i tillegg to sanger som er tolkninger av to danske dikt, spilt inn på et hotellrom i august ifjor, altså bare litt over en måned før Kim døde.

Om Kim Larsen visste at det gikk mot slutten, se det vet jeg ikke. Men uansett så går minnene tilbake til "Elsinore", albumet Björn Afzelius spilte inn mens han visste at livet raskt gikk mot slutten, og gitt ut en stund etter hans død. Det gikk 20 år, og så ga Kim oss også et siste knippe med låter før han gikk ut av tida.

Albumet begynner "smukt" med Den Store Dag, om overgangen fra barn til voksen og vakkert beskrevet:

Måten sangene er spilt inn på gir de en ekstra ekthet og nærhet, noe som også merkes meget godt på En Brøkdel Af Et Sekund:

Historien om Brønshøj-Husum Ungdomsklub er også så levende og godt fortalt at du skjønner at du har å gjøre med en låtskriver som hadde ordet i sin makt helt til det siste. Og dette tyder på at Danmark var tidligere ute enn Norge med ungdomsklubber, om jeg tar feil får noen arrestere meg på det :)

Den herligste låten på skiva er Dagens Mand som her er kvinnen, som har frigjort seg fra "tissemannens tyranni". En aldeles nydelig frekk måte å si det på, pur klasse!

Og at den gode Larsen også kunne sette musikk til andres tekster viser han på Nu Dufter Tjørnen, som er den siste sangen den store mester spilte inn:

Dette er ei skive som er blitt et verdig farvel med Danmarks, ja Nordens største rockepoet. Det er kun to ting å si: Tusen takk og hvil i fred!

Karakter: 5,5.

Within Temptation - Resist

Det nederlandske metalbandet Within Temptation har eksistert i 23 år og er nå ute med sitt 7. studioalbum, fem år siden det forrige, "Hydra". Metal med symfonisk tilsnitt og med kvinnelig vokal er noe jeg lenge har vært svak for, og jeg blir ikke skuffet når jeg hører på dette albumet.

Vokalist Sharon den Adel og gitarist Robert Westerholt er paret som danna Within Temptation og som har vært der hele tida. Siden 2011 har Westerholt kun vært med i studio og ikke på turné av hensyn til deres tre barn, og han har også brukt tida til låtskriving og som musikkprodusent. Stefan Helleblad er mannen som erstatter Westerholt når bandet turnerer.

The Reckoning med Jackoby Shaddix med på vokal er en sterk og mektig start på dette albumet:

Jeg er blitt glad i vokalen til Sharon den Adel. Hun er flink til å formidle tekstene på en måte som gjør at jeg får de med meg. Musikken er sterkt tilstede, men ikke slik at det går utover det å få med meg hva hun synger om. Musikken er tett og sitter tvert hos meg, og jeg vil spesielt berømme trommis Mike Coolen som jeg synes gjør en formidabel innsats. Så også på Endless War:

En låt som jeg også er blitt glad i er Supernova. Dette er rått og mektig og jeg elsker det gregorianske koret i denne sangen. Slikt gammeldags, høyverdig kor til metal er en kontrast som jeg setter stor pris på:

Så må jeg ta med den låten jeg er blitt mest glad i, og den som også er den mest fengende på skiva, nemlig Mad World. En sang og en tekst å legge seg på minnet i den verden vi lever i i dag:

Gjestevokalister er med på tre av de ti låtene og de gjør alle solide innsatser, Anders Friden på Raise Your Banner og Jasper Steverlinck på den mest stillferdige (hvis jeg kan bruke et slikt uttrykk), men likevel vakre Firelight. De skaper gode kontraster til den Adels sopran.

Utgaven jeg har hørt på de siste dagene er en DeLuxeutgivelse med tils. 25 låter, der singelversjonen til fem låter samt alle i instrumentalversjon også er tatt med. Det tar jeg som en fin gest til fansen, jeg har prioritert å høre på de ti låtene i albumversjon.

I det hele tatt så synes jeg Within Temptation har gitt meg en knallgod dose metal med symfonisk tilsnitt. Jeg lever meg inn i musikken, og den gir meg energi. Akkurat hva ei metalskive skal etter min mening. Jeg er ikke så flink med musikalske faguttrykk og er egentlig ikke så nerdete på det. For meg så holder det at dette er tett, røff og god musikk som gir meg energi, og med sterke vokalprestasjoner av Sharon den Adel og medvokalistene hun har med på tre av sangene. Jeg liker meg i Within Temptations musikalske univers, enkelt og greit!

Karakter: 6.

Steve Earle - Guy

Guy Clark er sammen med Townes Van Zandt Steve Earles store ledestjerner og inspirasjonskilder innen musikken. Clark og Townes var som mentorer for Earle og støtta han mye tidlig i hans karriere. Så da er det ikke så rart at Earle etter å ha spilt inn ei skive med Towneslåter for ti år siden nå også kommer med sin hyllest til Guy Clark.

16 låter har Earle fått plass til på skiva, det meste akustisk, og det hele starter med en av Clarks mest kjente låter, Dublin Blues:

Dette er blitt ei skive med mye varme og nærhet til musikken. Earle viser at han har respekt for låmaterialet og han legger sin sjel i å vise bredden i den musikkskatten Guy Clark etterlot seg. Og med denne skiva hjelper Earle meg til å få et innblikk i Clarks musikk. Noen låter kjenner jeg fra før, men Clark var ikke en artist jeg spesifikt har hørt så mye på, derfor er det mye nytt materiale for meg her.

Desperados Waiting For A Train er en av de låtene jeg kjenner, bl. a. fra The Highwaymen, en sterk og nydelig sang:

Det meste her er altså akustisk, men en låt har Earle valgt å spille inn med fullt band og rocketrøkk, Out In the Parking Lot: Dette er blitt en herlig versjon:

Den kjærligheten Steve Earle har til Guy Clarks musikk, og hva han har betydd for han som musikalsk forbilde i hans egen karriere synes jeg kommer tydelig fram i hvordan han formidler musikken. Som nevnt er dette gjort med omtanke og med respekt, samtidig som Earle etter min mening klarer å gjøre låtene til sine egne, for å si det litt klisjéaktig.

Høydepunktene er mange, og det er egentlig likegyldig hvilke jeg velger sånn sett. Her er ihvertfall Rita Ballou som er blitt en fin honkytonklåt. Her et konsertopptak der sangen begynner på 0:43:

She Ain't Going Nowhere er også en av låtene jeg kjenner fra før, også den bestalter Earle på ypperlig vis:

Dette er ei plate som jeg har kost meg veldig med de siste dagene. Et foreløbig høydepunkt for meg i år. Jeg har alltid hatt sansen for Steve Earle, og likeens som det var en stor opplevelse å høre hans tolkninger av alle perlene til Townes Van Zandt, så har det vært godt å her ta en reise gjennom musikken til hans andre store inspirasjonskilde.

Jeg sier ydmykt: Thank you Steve Earle!

Karakter: 6.