Ledfoot - Outsiders

Mitt første innlegg om ei ny skive denne måneden, og vi skriver allerede den attende dagen av mai. En måned som har vært rar rent musikalsk. Det mest urolige Eurovision noengang ble også for meg som fan det mest utmattende. Heldigvis unngikk vi israelsk seier, noe som kunne ha ødelagt hele konkurransen i overskuelig framtid. Så etter at Sveits vant foran Kroatia og Ukraina følte jeg mest av alt lettelse. Og da velger jeg å ikke skrive noe mer om det, annet enn at det tok sin tid å fordøye alt.

Jeg har jo hørt på annen musikk også denne måneden, og jeg har noen album jeg håper å kunne skrive om de to siste ukene av den siste vårmåneden. Først ute er Ledfoot, eller Tim Scott McConnell som han egentlig heter. Han har vært aktiv siden slutten av 70-tallet og har bodd tre tiår i Norge. Både i 2019 og -22 vant han Spellemann i bluesklassen. Ellers har han bl. a. gitt ut to album med TNT-gitarist Ronni Le Tekrø. Og han har laget musikk til TV-serien Exit, musikk som kom ut på et eget album ifjor. Musikken sin kaller han ganske enkelt gothic blues.

Nå for to uker siden kom han så ut med Outsiders, et album som på langt nær er så mye blues som jeg hadde trodd. Og er som tittelen tilsier en hyllest til outsiderne her i verden, de som har alle odds mot seg, men som kjemper på og som på en eller annen måte klarer å skape seg et liv, gjerne på siden av samfunnet. Eller som ikke klarer, men som uansett ikke ga seg uten kamp. Dette er første albumet der McConnell har med seg et helt band, og det er spilt inn på tre dager.

Åpningslåten Thunder and Rain beskriver en sønn som dagen før han skal få dødssprøyten beklager overfor sin mor at han ble den sønnen han ble, men som heller ikke legger skjul på at oppdragelsen han fikk, eller mangelen på sådan har sin del av skylda for at han ble en person med hat i sine årer. Musikalsk er det en en fengende countryaktig sak som jeg liker godt. Munnspillet på slutten synes jeg setter en ekstra spiss på det hele.

Dead Is Dead er også fengende, men er likevel den mørkeste låten på skiva. Ikke rart med den tittelen, og Ledfoot åpner da direkte med budskapet om at han ikke tror på himmelen sjøl om han har vært i helvete. Som en konsekvens av det er budskapet at når en er død så er en død, da er det punktum. Han forteller da også at han er like overrasket hver gang han våkner til en ny dag. Denne teksten er reine ord for pengene, intet mindre.

I Do Believe er også direkte fra en som synger at han tror, og at det han tror på er helvete. Men det er et høyst jordisk helvete, all motgangen, all dritten en har måttet kjempe seg gjennom i løpet av livet. Og som på alle låtene fortelles historien med en skarp og tydelig stemme, dette er klar tale der ingen ord mumles. Og det er en herlig sarkasme som hele tida ligger i vokalen og låtenes budskap.

Det er ni skarpe låter her, og den siste jeg tar med er Old Brown Bar, der det fortelles en ny dyster historie med narkotika som et element, nærmere bestemt metamfetain.

Det er et alvor over denne skiva her, og jeg får en dyp respekt for de sterke historiene som fortelles om mennesker som lever og kjemper sine liv på siden av og på bunnen av samfunnet. McConnell klarer å holde på interessen min helt til slutt med sin intense og insisterende stemme. Musikken har også en råskap over seg som på en måte manifesterer de sterke historiene som fortelles. Og det er en kvartett musiukere her som gjør en kanonjobb: Bjørn Holm (bass), Tobby Johansen (trommer), Markus O. Klyve (keyboards) og Kjartan Hesthagen som styrte spakene. Glemmes må sjølsagt ikke McConnells tykke 12-strengers akustiske gitar spilt med messing slide og stompbox. Det blir et lydbilde som ihveretfall tar meg med hud og hår.

Rett og slett ei skive som gjør inntrykk dette!

Karakter: 5,5/6.