Ole Paus med Motorpsycho - Så nær, så nær

Samarbeid mellom Ole Paus og Motorpsycho må jeg innrømme var noe jeg ikke så komme, sjøl om innsidere i musikkbransjen nok visste om dette prosjektet. Ikke bare er de tre faste i Motorpsycho, Bent Sæther, Thomas Järmyr og Hans Magnus Ryan med, men også svensken Reine Fiske som har vært med på mange av bandets prosjekt de siste årene samt fiolinisten Mari Persen.

Innspillinga foregikk i Frankrike, men ikke uten problemer og som det framkom av en reportasje i Kveldsnytt sist søndag så var det nær ved å rakne flere ganger. Ikke fordi de ble uvenner, men mer at en følte at en ikke ville komme i mål slik jeg forstod det. Men store kunstnere gir seg ikke så lett, og i mål kom de.

Det skal vi jammen være glad for hele gjengen er i toppform på denne skiva. Musikken er så variert som det bruker å være fra Motorpsycho sin side og Ole Paus er så slagferdig som vi ønsker at han skal være. Ikke minst i Fest i Hovedstaden, som er en bitende kritikk av flere sider ved det norske lissomlandet, her eksemplifisert ved vår hovedstad.

Musikken er som nevnt herlig variert og jeg hører på hver eneste låt hvilke uovertrufne musikere vi har med å høre. Karene i Motorpsycho er ganske enkelt i eliteserien i sin bransje og det er deilig å høre hva de kan trylle fram. F. eks. den eminente gitarsoloen på ovennevnte låt.

En stor favoritt hos meg er Gud Bevare Landsbyen Min som har et deilig nærmest countryrockersk driv:

Skilsmisselåten Ingenmannsland er også en sang det er verdt å høre litt ekstra på:

På mange av sangene føler jeg at Paus overlater til lytteren å tolke meningen med de, og det er helt greit. Alt skal ikke ligge klart i dagen og ofte er det best at det blir opp til hver enkelt lytter å tolke teksten i sitt bilde. Ikke minst merker jeg det i det nesten 14 minutter lange avslutningseposet Ruinbyen som har så mange fasetter at jeg hadde kommet ut av tellinga hadde jeg prøvd å telle. Heldigvis gjør jeg ikke det, men lar meg istedet bli med på en reise som på en måte føles litt uendelig, nesten så jeg blir litt lei meg når den er over.

Til slutt tar jeg med den lille perlen Klaus og Livet, eller lille, alle sangene på denne skiva er store, hver på sin måte:

31. juli står denne gjengen på scena i Borggården i Trondheim under Olavsfestdagene etterfulgt av ingen ringere enn Manic Street Preachers. Det er bare nødt til å bli en mektig kveld, og jeg er lykkelig som har sikra meg billett. For mektig er også ordet som sjelder for denne skiva her, og allerede nå tør jeg si at dette kommer til å stå som en påle som en av Årets plater, både på norsk og ellers.

Karakter: 6.