San Remo 2020

Forrige uke var det stor musikkfest i Italia med den 70. utgaven av San Remofestivalen. Dette er en feiring av det beste Italia har å by på innen populærmusikk og det er de beste artistene som stiller. Her er det ikke bare en vinner, men også pris for beste tekst, beste arrangement, beste framføring, pris til den låten som er mest strømmet, kritikerpris (oppkalt etter Mia Martini) og et par andre priser.

Det er et maratonopplegg fra tirsdag til lørdag med show som varer i 4 - 5 timer. Tirsdag er det de 12 første låtene som presenteres for første gang, onsdag de 12 neste, torsdag er det coverkveld der artistene framfører en valgfri klassiker fra San Remohistorien, fredag framføres alle låtene en gang til, og på lørdag skjer det samme i finalen. Det er også forskjellige grupper som stemmer hver kveld, f. eks. er det musikere og korister i orkesteret som stemmer på coverkvelden. Under finalen får også seerne være med på moroa, og mer utførlig hvordan det foregikk kan en lese her (engelsk).

Vinneren av San Remo representerer som regel Italia under Eurovision Song Contest, men det er mer en konsekvens enn noe anna, for det er langt fra det viktigste aspektet ved festivalen. En skal vise fram det beste Italia har å by på, og da spares det ikke på noe. Jeg så første kvelden i opptak, andre, fjerde og siste kveld direkte. Coverkvelden har jeg sett enkelte framføringer på YouTube.

Og jeg må si, jeg er virkelig blitt glad i dette her, sjøl om det trekker ut i tid, det er mye skravling som jeg ikke skjønner bæret av og jeg skjønner heller ikke tekstene i sangene. Men det betyr liksom ikke noe, for det er så bra musikk, og det er så bra artister at det likevel er en nytelse. Sjøl om klokka viste 02:30 natt til søndag da vinneren ble utropt.

Vinneren skal jeg komme tilbake til, jeg vil først fokusere på en ny musikkhelt hos meg, Achille Lauro. Noen vil kanskje synes at navnet er kjent fra noe anna, og det stemmer. Et cruiseskip med samme navn ble kapret av palestinske terrorister utenfor Egypt 7. oktober 1985 og en israelsk passasjer ble myrdet. Det skipet var igjen oppkalt etter en avdød italiensk forretningsmann og politiker.

Men over til musikeren Achille Lauro, som jeg først la merke til da han også deltok ifjor med låten Rolls Royce. (Da så jeg bare finalekvelden). I år hadde han tydelig utvikla sitt show og sitt image der han hver kveld kledde seg opp som historiske personer. David Bowie/Ziggy Stardust på coverkvelden og dronning Elizabeth I på finalekvelden bl. a. På coverkvelden fikk han med seg artisten Annalisa til en duett der de covret Mia Martinis Gli Uomini Cambiano (Menn forandrer seg). En framføring som rørte meg til tårer, for her trenger en ikke å forstå språket for å bli berørt langt inn i sitt indre. Dette er en kvinnefrigjøringssang, og det kan jeg forstå på framføringa. Dessuten kan jeg forstå at det er en Mia Martinisang:

Achille Lauro er en kompromissløs artist som gir blanke i hva andre tenker om hvordan han framstår. Han gjør sin greie uten å bry seg om italiensk jantelov, han er kunstner til fingerspissene. A4-samfunnets konvensjoner blåser han en lang marsj i, han framstår som den han til enhver tid ønsker å være, alltid. Betegnende nok heter låten hans i årets festival Jeg bryr meg ikke på norsk. Det sier det meste, og det er vanskelig for meg å velge hvilken av framføringene jeg skal ta. Men jeg lander på finalekvelden og Elizabeth I, rett og slett episk, og der og da fikk jeg meg en ny musikkhelt, et nytt forbilde:

Achille Lauro lå på 11. plass før finalekvelden og endte til slutt som nr. 8. Telefonstemmer telte 1/3 den kvelden og det er nærliggende å tro at det var de stemmene som førte han inn i Topp 10. Establishment i Italia kan nok styre sin begeistring for han og hans uttrykksformer.

Så over til andre artister og låter som fenga meg under årets festival. Jeg kan ikke komme unna Diodato, som vant hele greia. I Gullfinalen med to andre artister vant han jurystemmene, men han var klart sist hos telefonstemmene. Likevel en klassisk italiensk ballade som tar seg enormt opp utover i sangen og jeg ser ikke bort fra at Italia igjen befester sitt ry som det landet av de 5 store i Eurovision som gjør det best. Rett og slett fordi de sender kvalitet, hver gang:

På 2. plass kom 2017-vinner Francesco Gabbani som var stor favoritt i oppkjøringa til Eurovision det året med Occidentalis Karma, men som nok ble for sikker på seg sjøl og til slutt bare ble nr. 6. I år kom han med lystige Vice Versa og han vant knepent telefonstemmene i Gullfinalen lørdag:

De siste i Gullfinalen og som tapte knepent for Gabbani blant telefonstemmene var en hyllest til Beatlestrommis Ringo Starr signert et band som oversatt til norsk heter De Kjernetaktiske Pingvinene! Dette var festivalens største humørbombe, og jeg kan tenke meg at disse hadde gjort stor lykke i Rotterdam. En herlig opptreden:

Et anna band, Le Vibrazione ble nr. 4 med en sober popballade;

Og så på 5. plass da, det som ser ut til å være en annen rebell, Piero Pelu. De to siste kveldene stilte han med åpen skjorte og malte budskap på sixpacken uten at jeg vet hvilke budskap det var. Finalekvelden gikk han ut blant publikum og rappa med seg håndveska til ei dame. Hun fikk den igjen så snart Pelu var gått av scena. Dette er fra første kvelden der han holdt skjorta igjenkneppet:

Beste kvinnelige artist av de sju som var med ble Tosca på 6. plass med en for meg kjedelig ballade som jeg da ikke tar med her. Men det var andre kvinner som virkelig stod fram med skikkelig rock, som f. eks. rockebestemor Rita Pavone på 74, i sin første San Remodeltakelse på 48 år. Hun rett og slett sang fletta av alle og tok den mye mer ut enn Wenche Myhre på Når Jeg Blir 66, for å si det sånn:

De var forøvrig ikke snill med en gammel dame da Pavone som en av de siste i fredagsshowet ikke kom på scena før kl. 01:50 om natta. Men det var da hun tok sin opptreden mest ut. 22 timer senere var hun på igjen.

En annen kvinne som røska i rockefoten min var Irene Grandi. En skikkelig herlig låt det her:

Elodie stilte med en særegen låt som var favoritt hos mange, med tekst skrevet av fjorårets vinner Mahmood:

Raphael Gualazzi som representerte Italia da de returnerte til Eurovision i 2011 innbød til fest:

Skuespilleren og bluegrassartisten Steve Martins dobbeltgjenger Michele Zarrillo stilte med en fengende låt:

Rap fikk vi også og Anastasio hadde mye på hjertet i en Rage Against The Machineinspirert låt med norsk tittel Rød av sinne:

Junior Cally ble nestsist med en raplåt der han er innom både politikk, diktatur og populisme. Oversatt til norsk er tittelen ganske enkelt Nei Takk!

Rancore sin låt var også av det tøffe slaget og med en avslutning med smell i. Med Eden stakk han av med prisen for beste tekst:

De som elsker operalignende ballader fikk sitt av Alberto Urso:

Lamborginibarnebarnet Elettra stilte med en sydlandsk spenstig låt, men her er nok ikke stemmeprakten den helt store. Det ble mest framtredende under coverkvelden der hun var skikkelig ute og kjøre vokalmessig. Jeg tar ikke den her for å si det sånn.

Det var også en ungdomskategori der 8 artister stilte opp i dueller i kvartfinaler og semifinaler før vi til slutt fikk finale mellom 16-årige Tecla og Leo Gassmann. Førstnevnte stilte med en sang om kvinnedagen. Hun var min favoritt i finalen, en behagelig stemme, men likevel framført med inderlighet:

Men det var Leo Gassmann som stakk av med seieren:

Men vi fikk en skandale også. Duoen Bugo & Morgan hadde en mildt sagt bisarr opptreden på coverkvelden torsdag der Bugo så totalt uinteressert ut der han gikk fram og tilbake med ene hånda godt nede i bukselomma. De ble da også sist den kvelden, som de også ble første kvelden de opptrådte. Morgan tok hevn kvelden etter da han omskrev teksten til en tirade mot Bugo som da forlot scena, orkestret stoppa og spille og skandalen var et faktum som en ser på videoen. Det endte sjølsagt med diskvalifikasjon:

Men bortsett fra dette så var San Remo en eneste lang musikkfest. Mange andre gjesteartister opptrådte også, mest italienske, men Dua Lipa og Roger Waters stakk også innom. Med fullt orkester, dirigent på hver låt og ingen 3-minutters grense på sangenes lengde ble dette en ren nytelse. Jeg er ihvertfall blitt San Remofrelst og er faktisk lei meg for at jeg ikke lot meg sjøl oppleve San Remo i sin fulle bredde før nå.

Likevel var det en del ting med showet som ikke hadde gått i Norge. Tidsbruken f. eks. der man gikk både en og to timer utover tida som stod i programoversikten. Og så det faktum at konferansier og kunstnerisk direktør Amadeus villig vekk delte ut digre blomsterbuketter til alle kvinner som opptrådte, hver kveld. Deres mannlige kolleger måtte gå tomhendte av scena. Og den endeløse rekka av stivpynta kvinnelige assistenter som ble ropt opp for å avlaste Amadeus i opplesinga av artister, hvem som hadde skrevet låtene og hvilken maestro som skulle dirigere den enkelte låten. Noe slikt hadde ført til ramaskrik her på berget.

Til slutt: San Remofestivalens popularitet viser seg ved at de hadde 60,2% markedsandel under finalen, noe som er ny rekord