Jeg har nettopp kommet hjem fra ei fantastisk festivalhelg i Oslo. Norsk Americana Forum arrangerte Norges første americanafestival med konserter på tre scener, Vulkan Arena og Pokalen Pub i samme bygg og Smelteverket rett over gata. Jeg holdt meg på Vulkan/Pokalen, sjøl om det gjorde at jeg f. eks. gikk glipp av en akustisk konsert med Malin Pettersen (Lucky Lips), en konsert jeg kan tenke meg var bra.
Fredag var det Hamarbandet Trond Svendsen & Tuxedo som åpna ballet på Pokalen. Tett og fin sørstatsrock/countryrock som det svingte meget bra av. Bandet har gitt ut et album og et nytt er på beddingen. Det var tilløp til allsang under den mest populære sangen fra den første skiva, Love Like This:
Så var det opp på hovedscena og første artist der, og det var ingen ringere enn Ida Jenshus. Ingen ringere fordi Ida er en markant og moden artist. Hun har utvikla seg fra ren country på sine to første album og hun er der hun er nå fordi hun har turt å utforske ulike uttrykksmåter, og hun har et samspilt band som gir Ida den backingen hun fortjener. F. eks. ble jeg meget imponert over gitarist Alexander Pettersen som viste at han er av de absolutt beste vi har her til lands. Et meget godt sett av ei Ida og et band som sprudla.
The Northern Belle var de neste nede på Pokalen og jeg ble slått i bakken av hvor sprudlende og fengende musikk de leverte. Anført av Stine Andreassen leverte de et sett fullt av deilige, fengende og gode låter. Jeg må si at jeg oppdaga Northern Belle på nytt med denne konserten, og de er et band jeg må lytte mer til.
Så kom hovedgrunnen til at jeg reiste til Oslo og denne festivalen, engelske My Darling Clementine. Ekteparet Mivhael Weston King, som bl. a. har turnert med Townes Van Zandt og Lou Dalgleish, som bl. a. har jobba med Bryan Ferry, har gitt ut tre strålende country/countrysoulalbum. Og de ga meg og publikum et aldeles nydelig sett. Det var så jeg måtte klype meg i armen over at jeg virkelig stod der og opplevde de live. Og med en vittig engelsk humor så var det ikke bare musikken som varma. Det var varme, det var lunhet og de spilte de fleste av de sangene jeg elsker mest:100,000 Words, No Heart In This Heartache, I Won't Stand By Him (No Matter What Tammy Said) og King of the Carnival.
Etter disse opplevelsene hadde jeg behov for ei pause med tilførsel av fast føde, men jeg var klar igjen til kveldens siste artist, Ashley Monroe. Hun er stor stjerne innen mainstreamcountryen i USA, og jeg synes ærlig talt at henne fjorårsalbum "Sparrow" er noe tamt. Så jeg var nøktern, men ble overraska da det viste seg at det var en akustisk konsert med Monroe alene på gitaren. Og sjøl om hun hadde noen kvinnelige blodfans fremmerst ved scena som hoia og tok selfier med Monroe som bakgrunn i ett kjør og med det viste manglende konsertkultur, så klarte hun å imponere meg. Det ble så mye mer nakent og nært, og låtene hennes fikk en helt annen substans akustisk. Hun var flink å fortelle bakgrunnen for tekstene, flere av de rimelig personlige, og da hun avslutta med kanskje den nydeligste coveren jeg har hørt av Gram Parsons mesterverk Hickory Wind så trilla tårene hos meg.
Da primus motor for festivalen, Tom Skjeklesæther åpna dag to refererte han til Ashley Monroes avslutning kvelden før og erklærte at Gram Parsons ånd svevde over festivalen.
My Darling Clementine var "Artists in Residence" og starta dag 2 på Pokalen med Norges fremste honkytonk band Country Heroes. De hadde knapt nok fått anledning til å øve sammen, men det skulle en ikke tro for samspillet satt som et skudd. Det ble en time med plukk fra begges låtkatalog samt et par coverlåter, A Good Year For the Roses og That's All It Took, bl. a. innspilt av Gram Parsons og Emmylou Harris. Etter settet fikk jeg snakka litt med Lou & Michael og de er to jordnære og varme mennesker og artister. Da jeg nevnte at jeg bodde sør for Trondheim fortalte Michael at de har spilt på Moskus, som er byens beste scene for americana og country.
Darling West var først ute på Vulkan Arena og med ekteparet Kreken i spissen leverte de en konsert med mye varme og nær og deilig musikk. Norsk americana og country blomster over med en drøss meget dyktige musikere og det er Darling West også et kroneksempel på. Jeg koste meg under settet deres.
Mighty Magnolias fra Os i Hordaland har jeg knapt hørt på før, men de imponerte meg også som neste band ut i Pokalen. Jeg syntes det var noe kjent med bandets kvinnelige innslag, og ganske riktig, det var Ine Tumyr som jeg kjenner fra Orbo & The Longshots. Sammen med Emil Nordtveit er de vokalseksjonen i bandet, men Erik Rolland på gitar imponerte meg også skikkelig med et herlig driv. Et særdeles hyggelig bekjentskap!
Så var det opp til Torgeir Waldemar. Han tok seg den frihet å starte fem minutt før tida med bare seg sjøl og nydelige Island Bliss akustisk. Så kom bandet på scena og for et fyrverkeri! Det var hardt, det var tøft, det var rått og jeg ble blåst av banen. For et driv og for en nerve. Jeg hadde ikke venta meg det så intenst og så rock'n roll, men fy flate som det vibrerte i hele lokalet. En aldeles rå konsertopplevelse, intet mindre.
Jeg hoppa over Chance McCoy fra Old Crow Medicine Show, sulten meldte seg samt at at jeg bare "måtte" på hotellrommet og få med meg de siste minuttene av da mitt kjære Wimbledon sendte West Ham på hodet ut av FA Cupen. Full av glede over det var det ned til festivalens finale med Aaron Lee Tasjan, og for en finale det ble! Den mannen er for det første et oppkomme av gode historier som han krydra settet sitt med, men så er han også en kunstner og en maestro på gitaren. Han leverte den ene himmelstormende soloen etter den andre, og jeg nærmest gispa der jeg stod. Her også var det for det meste røft og tøft og det ble utrolig mye vellyd sjøl om han "bare" hadde med bassist og trommis. Det ble en av de mest skjellsettende konsertopplevelsene jeg har hatt i hele mitt liv. Jeg var helt matt etterpå.
Konklusjonen er at å reise på denne festivalen var verdt hver ei krone. Jeg fikk ei helg med mange sterke musikkopplevelser som jeg vil bære med meg resten av livet. Og heldigvis lovte Tom Skjeklesæther at det blir Interstate 20!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar