Manic Street Preachers

Bildet er fra last.fm

Min eldste datter er blodfan av walisiske Manic Street Preachers, og jeg kan takke henne for at jeg åpna ørene mine for deres musikk utover "If You Don't Tolerate This Your Children Will Be Next".  Det er jeg veldig glad for, Manics er nemlig et ypperlig rockeband, intet mindre. Jeg har deres album fra 2007 "Send Away The Tigers" og det rett og slett fantastiske dobbelalbumet "National Treasures" med alle deres 38 singler. Det er to skiver med perle etter perle i mine ører.

I desember 2011 spilte Manics en stor konsert på O2 Arena i London der alle disse 38 singlene ble spilt og datteren min var der. Det må vært en enorm opplevelse å være tilstede der.

Manics var i utgangspunktet en kvartett bestående av James Dean Bradfield på vokal og gitar, Richey Edwards på rytme gitar, Nicky Wire på bass og trommis Sean Moore. De ga ut tre album før Edwards forsvant 1. februar 1995. Han er ikke blitt funnet, men bilen hans ble funnet parkert like ved en bro og det var kjent at han slet psykisk.

Med Edwards mista Manics han som til da hadde skrevet det meste av sangene deres. Men Bradfield, Wire og Moore bestemte seg for å holde fram som trio og fikk altså knallsuksess med singelen "If You Tolerate This Your Children Will Be Next", en sang med en meget sterk tekst og som er blitt en klassiker. Sammen med "The Masses Against The Classes" i 2000 er det deres nr. 1-hits i UK og 98-albumet "This Is My Truth Tell Me Yours" gikk til topps på albumlista.

Apropos tekstene, så har Manics et tydelig budskap i mange av sangene sine, de er til tider politiske og de forteller historier om fremmedgjøring, kjedsomhet og desperasjon. Det er derfor verdt å ta seg tid til å lytte på tekstene, da skjønner man at Manics er et band som er engasjert i det samfunnet de lever i og som tør å si fra og å ha et klart budskap i sine sanger.

For å si det rett ut så er det så mange gode sanger jeg har å velge mellom at nettopp det å velge blir vanskelig. Men når det gjelder god musikk er det strengt tatt et luksusproblem......:)

Først ut er den sangen som ble min første favoritt på "National Treasures", nemlig "Motorcycle Emptiness" fra debutalbumet "Generation Terrorists" (1992):

Manics fikk mye kritikk for å ta med pornoskuespilleren Traci Lords på "Little Baby Nothing" fra samme album. Totalt misforstått av kritikerne da dette jo er et nådeløst oppgjør med pornoindustrien:

"Revol" var på albumet "The Holy Bible" (1994), en drivende rockelåt:

"She Is Suffering", også fra "The Holy Bible":

"Australia" er fra "Everything Must Go" (1996):

Så megahiten med stor M, denne videoen er en av de sterkeste jeg har sett:

"You Stole The Sun From My Heart", også den fra suksessalbumet "This Is My Truth Tell Me Yours":

Nr. 1-hiten "The Masses Against The Classes", den toppet den første singellista i UK i det nye milleniuemet. Det er noe umiskjennelig Beatles over åpninga av denne sangen:

"So Why So Sad" fra 2001-albumet "Know Your Enemy":

"The Love Of Richard Nixon", fra "Lifeblood" (2004):

"Your Love Is Not Enough" fra "Send Away The Tigers", med Nina Persson fra Cardigans:

Nydelige "Autumnsongs":

Tar også med tittelkuttet fra "Send Away The Tigers", den er ikke med på "National Treasures":

"Some Kind Of Nothingness" fra "Postcards From A Young Man" (2010):

Manics står på scena på Norwegian Wood 16. juni. Dattera mi har kjøpt billett, jeg skulle gjerne også vært der, men slik det ser ut nå kan det dessverre bli vanskelig.