Når du ser navnet The Courettes går nok tankene, som det gjorde hos meg, til de mange jentebandene som gjorde det stort på 60-tallet. Men navnet er nok ikke tilfeldig valgt, for når jeg hører på ekteparet Flavia & Martin Court som utgjør den engelske duoen The Courettes så går tankene tilbake til 60-tallet. Men en annen artist jeg føler svever over denne musikken er Tracey Ullmann og hennes ikoniske album fra 1983 med 60-talls tøtsj, You Broke My Heart In 17 Places.
Ekteparet Court har gitt ut musikk som The Courettes siden 2016, og dette er deres 5. ordinære studioalbum. Og for å si det sånn, jeg elsker denne skiva! Det har nok med nostalgi å gjøre, men det er også fengende og upretenisøs musikk som kun er ment å underholde. Og noen ganger trenger vi det nå i 2024 med all den dritten som foregår rundt om i verden.
California er en herlig låt som handler om det de fleste turnerende musikere kan relatere til, du har noen der hjemme som du savner og som du gjerne skulle hatt hos deg.
Når det gjelder Here I Come har jeg hr. og fru Court sterkt mistenkt for å stjele rått fra Blondie og One Way Or Another fra Parallel Lines (1978). På et punkt i refrenget er det umiskjennelig den Blondielåten. Men ellers er dette The Courettes fullt og helt.
Min aller største favoritt her er Wall of Pain. Ingen hyggelig tittel, men musikalsk er dette en så varm og god låt som jeg bare falt helt pladask for så snart den kom i gang etter fiolin-introen. Såpass at dette faktisk er en av årets låter for meg til nå!
Boom Boom Boom er en herlig leken låt og er et eksempel på at Courtparet klarer å gjøre sin retromusikk relevant også i 2024. Jeg føler meg hensatt til 60-tallet, men samtidig så føler jeg også at dette går fint inn også nå. Sjølsagt har det å gjøre med at musikk er tidløs, men det viser også at det som ble lagd på 60-tallet var mye kvalitet.
Som på California har duoen med La La Brooks fra The Crystals på Run Run Runaway. Det er hun som har hovedvokalen på Crystalshitene Then He Kissed Me og Da Doo Ron Ron. Dette er også en nydelig låt.
Tretten låter er det her og jeg må bare ta med avslutningssporet For Your Love også, for det er den eneste der også Martin Court er med på vokal. En litt annerledes låt, og her er de i det litt lekne hjørnet.
Jeg kunne like gjerne posta noen av de sju andre låtene istedet og vært like begeistra. For dette er ei skive jeg trengte nå. Glad, upretensisøs musikk laget med hjerte og kjærlighet for musikken. Jeg bare nyter det her og jeg kommer til å spille dette albumet mye utover.
Of All Things er et ungt rockeband fra Bergen på vei opp og fram og nå ute med sitt debutalbum. De har jobbet seg oppover de par siste årene med div. singler og en EP-utgivelse før dette albumet her ble sluppet for en uke siden.
Det som møter meg er melodiøs og fengende rock som sitter nokså umiddelbart hos meg. Et godt eksempel på dette bandets lydbilde er I'm Not Tired Of You, forresten en litt annerledes måte å formidle at en er glad i en person på. Denne låten fenger meg skikkelig med sitt trøkk og et driv som en bare må bevege seg til.
Vokalist og gitarist Emma Putnams vokal er på dene låten mild til en rockevokalist å være, men likevel føler jeg at den står godt til musikken. På Are You Over It? trøkkerhun mer til og viser at hun har en god variasjon i sin vokalteknikk.
På I Want To Be Mean trøkker bandet skikkelig til, noe som også må gjøres med en slik tittel. Dette er en rå, herlig rockelåt fra start til slutt.
Jeg elsker både det melodiøse, trøkket og drivet i musikken og riffene. Of All Things er dermed en totalpakke som fascinerer meg og som jeg tror vil kunne prege norsk rock i de kommende årene. På avslutningslåten You've Got To Know viser de også at de kan variere sitt musikalske uttrykk, de er altså et band som ikke er fremmed for å eksperimentere litt, noe som er en klar styrke.
Feet In The Heart og Going Red Going Green er også sterke låter og kombinert med de andre låtene er dette en mer enn solid debut.Of All Things er et band som kombinerer ungdommelig råskap med melodiøsitet, og det gjør de til et band det skal bli meget spennende å følge framover!
Steve Forbert er en av disse artistene som har fulgt meg nesten hele livet. Oppdaga han på begynnelsen av 80-tallet, han debuterte med Alive On Arrival i 1978 og Jackrabbit Slim fra året etter er også en klassiker.
Han gir fortsatt ut musikk, jeg skrev sist om han da han i -22 ga ut Moving Through America. Han er tilbake nå med en ny samling låter med temaer henta fra dagliglivet. Forbert har aldri vært særlig politisk, det er hverdagslivet som stort sett er det sangene hans kretser rundt. Og vi trenger også slike artister, som gir oss låter vi kan nikke gjenkjennende til og tenke at dette kan vi relatere til.
Som med Purple Toyota, der han konkluderer med at nye biler i dag ser ut som regnvær, med andre ord, de er kjedelige.
Sound Existence er om å være glad for det en har og ta vare på det. Så lenge du har et greit sted å bo, en grei plass å parkere og et trygt nabolag så har du det du trenger for å kunne leve det gode liv.
Største favoritten min her er The Blues, om nedturene vi alle får i livet og at det handler om å komme seg gjennom de slik at en kan sette pris på de gode opplevelsene igjen. Det er en så positiv rytme i denne låten at sjøl om den er om det å være nedpå så er det likevel en humørpille vel verdt å høre på når en er nedfor.
Helt tilbake til 1976 fikk visesangeren Stanley Jacobsen en radiohit med I morgon, i morgon. Det var om å nyte dagen i dag med å ligge i enga og slappe av, men at i morgen skulle en gjøre alt som lå på det som mange i dag på dårlig norsk kaller "to do-lista". Et av de gjøremålene var å "banke opp han Knut ...". Vel, Forbert tar en Stanley Jacobsen med Tomorrow Song der han fastslår at dagen i dag er til for at du kan sove lenge og slappe av og sette problemene til side, for morgendagen er bare en dag unna og da kan du få gjort alt du må.
Jeg vil også trekke fram Pour A Little Glitter On It, Baby, om å spisse opp hverdagen av og til for å gi livet en ny gnist.
De fem andre låtene er også gode hverdagshistorier uten så mye staffasje, så dette er en Steve Forbert-skive slik vi kjenner han. Og egentlig er det godt med slike artister du kan vende tilbake til gang på gang fordi de alltid gir deg det du trenger der og da. Du hører at det er umiskjennelig Forbert, eneste forskjellen fra 1978 er egentlig at stemmen er mer rusten. Ellers er det trygge gode Steve Forbert, og det holder i lange baner for meg også i 2024.
Symfonimusikk alene har aldri vært min greie, men når det kombineres med metal, da er jeg med for fullt. Symfonisk metal er sammen med powermetal de undersjangerne jeg er mest glad i innenfor metalrocken, og når Nightwish som et av de største bandene innenfor dette segmentet kommer med nytt album er det høytid.
Iflg. Wikipediaartikkelen om albumet er tittelen et ord laget av bandmedlem Troy Donockley som skal si noe om "følelsen av tid, historie og minne og det å være forbundet med tidligere generasjoner som har hatt sine liv, sine oppturer og nedturer, men som ikke eksisterer lenger bortsett fra som atomer spredt over hele universet. Vi kommer sjøl til å være i den tilstanden snart, og det bør gi alle noe å tenke på."
Tittelsporet åpner skiva og er kun symfonisk der vakkert fløytespill av nevnte Donockley og Floor Jansens rolige vokal preger det hele. Men når den er ferdig braker det skikkelig løs med det over ni minutter lange eposet An Ocean Of Strange Islands. Ja, det bikker nesten over til å bli vel heseblesende etter min smak. Men denne komposisjonen har så mange musikalske fasetter at det er umulig å ikke finne detaljer som jeg blir skikkelig fascinert av.
The Day Of ... er muligens inspirert av coronapandemien, men uansett tolker jeg den som en advarsel til oss mennesker om at vi må være beredt på å møte enda større kriser enn det pandemien var. Og spørsmålet er jo om det er noe vi klarer.
Noe av det jeg liker best med symfonisk metal er hvor mektig og storslagen musikken er, sånn sett sparer ikke Nightwish på noe her. Alle låtene, eller komposisjonene har dette mektige og storslagne ved seg. Men samtidig blir også det sårbare og skjøre aspektet ved livet framhevet, som i åpningen av Perfume Of The Timeless, som er et stykke musikk som nettopp knytter forbindelsen mellom tidligere generasjoner og oss som befolker Jorden akkurat nå. At vi er et resultat av millioner av kjærlighetshistorier opp gjennom menneskehetens eksistens.
Komposisjonen som gjør mest inntrykk er imidlertid The Children Of 'Ata. Det er nok fordi den peker på noe som har skjedd i vår tid, på det mennesker som fortsatt lever har opplevd. Dette handler nemlig om seks tenåringer fra Tonga som etter et skipsforlis strandet på den avsides og ubebodde øya 'Ata i 1965. Der overlevde de i 15 måneder før de ble funnet. En fantastisk historie som forteller noe om menneskets overlevelsesinnstinkt og hvilke krefter vi kan mobilisere når det er selve det å overleve som står på spill. Musikalsk er også dette enormt fengende, og det er en historie som jeg kan leve meg inn i. Og når de var bare seks regner jeg med det ikke oppstod hierarkier som William Goulding beskrev i Fluenes Herreog som gjorde enormt inntrykk på meg da jeg leste boka og så filmen som barn/tidlig tenåring.
Med et unntak får vi også alle komposisjonene i en orkesterversjon, slik at alt i alt varer albumet i 2 timer og 17 minutter. Det ene sporet som ikke har en orkesterversjon fascinerer meg. Hiraeth er iflg. Wikipedia et walisisk ord som ikke har en direkte engelsk oversettelse, som blir forbundet med en hjemlengsel preget av sorg og tristhet over de som er døde, også med et nostalgisk element. Dette er en komposisjon som minner litt om tittelsporet, vi får bl. a. ikke metalelementer i musikken før i siste del. På alle måter et vakkert spor.
Dette er igjen et solid og mektig album fra Nightwish. Som nevnt synes jeg den første komposisjonen jeg postet er litt vel heseblesende i starten og den som kommer etter den, The Antikythera Mechanism er litt anmasende og jeg får ikke helt tak på den. Bortsett fra det så er dette musikk som er til å elske, enkelt og greit. Den storslagne og mektige atmosfæren som slik musikk må ha er der i fullt monn, og da blir jeg bare revet med.
Det er et vemodig album som Claudia Scott har kommet med nå. Et album der musikken og tekstene bærer preg av at hun mistet sin kjære samboer i kreft for et par år siden, men også tapet av andre som stod henne nær som hun har opplevd de seneste årene. Musikken er neddempet, og vokalen er vár og ekstra følsom. Flere av låtene har kommet ut som singler eller på EP-en med fire av de som kom i november ifjor. Så jeg kan si at jeg var forberedt. Men det er godt å ha helheten her nå, der vi får Claudias vei gjennom sorgen, nakent og ærlig.
Men tittellåten, som også åpner skiva er hyllesten til bestemoren, en kvinne som ble kalt The Belle Of Singapore. Vi får et innblikk i livet til denne sterke kvinnen og Claudia forteller den med várhet, nærhet og respekt.
Men det er altså samboerens sykdom og død som på en måte er rammen rundt denne skiva, og i Baby, Don't You Leave Me This Way møter vi sorgen og fortvilelsen over den uutholdelige tanken det er å miste sin kjære lenge før en trodde at det skulle bli aktuelt. Det er om å se sin kjære bli mer og mer preget av sykdommen og å innse at dette går mot slutten. Altså noe av det vondeste vi kan gå gjennom i livet. Og egentlig er dette en sang om ventesorg, det at sorgen starter ennå mens ens kjære er i live.
You & Me & Billie er om de gode minnene, her fra sorgløse turer med båten, bare de to og det jeg tolker som hunden deres. Dette er vakkert og nært igjen, mer er egentlig ikke å si.
Da jeg for en snau måned siden skrev om debutalbumet til Caitlin Palm nevnte jeg hvor godt det var å få en kvinnelig stemme inn i norsk countryrock. Vel, en slik stemme har Claudia Scott vært i en mannsalder og vel så det, og hun har en låt på skiva som viser den siden av henne, A Pitiful Man. Den røsker litt opp i melankolien, og det er godt at hun har funnet plass til en slik låt også.
Ellers finner vi her en sterkt neddempa versjon av Kris Kristoffersons legendariske Sunday Mornin' Comin' Down, som K:M: Myrland laget en glitrende norsk versjon av med A.A'sSøndags Morgen. Claudias versjon er hennes helt egen og hun gjør den på nydelig vis. Og så har hun med den engelske versjonen av Terje Tyslands klassiker Heile Livet For Dæ som han spilte inn med nettopp henne som duettpartner. Her har hun Casino Steel med, og dette blir like ekte og nært som i den norske versjonen, om ikke mer.
Når vi legger til Patch Of Blue Sky, Playing With Fire og Wintertime In Nashville har ClaudiaScott laget et ekte og nært album som berører langt inn i hjertet. Et album det står stor respekt av, med låter som mennesker i sorg kan kjenne seg igjen i og finne trøst i.
Jeg har hatt Nora Legrand på radaren en stund med tanke på albumdebut. Men det var først da jeg leste en artikkel om og med henne i Romsdals Budstikke i forbindelse med plateslippet denne uka at jeg fikk kunnskap om at hun som meg er romsdaling. Hun er fra Torvika i Rauma kommune og hennes fulle navn er Nora Elise Legrand Gjerdset. Skiva kom altså nå fredag og siden har den gått på repeat hos meg.
Mange av låtene på skiva er fengende country, som jeg elsker. Spesielt åpningssporet Working Girl er en knallåt. Musikalsk er den en aldeles herlig innertier, men den treffer meg også tekstmessig. Hun forteller i intervjuet med Romsdals Budstikke, som dessverre er bak betalingsmur for dere som ikke abonnerer at hun for å få endene til å møtes har hatt forskjellige jobber til tross for at det er musikk hun ønsker å leve av. Og hun har tydeligvis opplevd som meg at en 9-4 jobb nødvendigvis ikke er det viktigste i livet.
Our Friends Don't Think I Deserve You er om det å føle seg underlegen i et forhold på den måten at en kjenner på en følelse av at en ikke fortjener partneren. Jeg tror det er mange som kan kjenne seg igjen i det, men sjøl om temaet er ørlite trist så er låten fengende og nynnbar.
En låt som går i en annen takt er Annie, den fine historien om den kule og gode venninna som klipper vekk alt håret bare fordi hun vil det. En historie om et verdifullt vennskap fortalt på en så fin måte at jeg ser for meg de to ha det kjekt sammen og bygge hverandre opp.
Til slutt tar jeg med tittellåten Paper Sky, som er litt småmelankolsk og ettertenksom. Om tankene en har i 20-årene om hvilken retning livet skal ta. Dette er en låt som sakte men sikkert har krøpet inn under huden på meg og som jeg er blitt skikkelig glad i. Og som sier meg at vi har å gjøre med en artist som på en ypperlig måte håndterer både fengende og mer ettertenksomme låter.
Ellers vil jeg trekke fram Smoking Gun, som er en litt skranglete, men deilig fengende låt, og Mercy On My Mama, som er en hyllest til en mor som alltid er der også når hun fysisk ikke er tilstede-
Vi er heldige som har en hel hær av unge, lovende og ekstremt dyktige country- og amerikana-artister her i landet. Nå kan vi trygt føye til Nora Legrand på den lista, for dette er en sterk albumdebut som vitner om en artist som vil kunne gi oss mye god musikk de kommende årene. Hun forteller i det ovennevnte avisintervjuet at hun håper at denne skiva skal bli springbrettet til å leve av musikken, som er det som hun føler gir mest mening i livet. Det har hun etter min mening alle forutsetninger for å klare!
Helt siden platedebuten med 5 på midnatt i 1982 har Trond Ingebretsen og hans Bjølsen Valsemølle fulgt meg, og Ingebretsen er slik jeg ser det en av våre aller beste låtsnekkere. Han har alltid hatt en egen evne til å si fra om det han mener er feil i samfunnet, han har langet ut mot urettferdighet, undertrykkelse og maktmisbruk, og han har alltid stått last og brast med menneskene som sitter nederst ved samfunnsbordet. Han er rett og slett en musiker og låtskriver som jeg har enorm respekt for, og ethvert samfunn trenger slike kunstnere som refser makta for deres feilgrep overfor vanlige folk.
Denne skiva her, som markerer bandets 50-årsjubileum er intet unntak. Arbeiderpartiet proklamerte under valgkampen til forrige Stortingsvalg at nå var det vanlige folks tur. Ingebretsen tar opp hansken med låten med samme navn, der Støre, Barth Eide, Vedum, sentralbanksjefen og Israel får så hatten passer. På slutten slår han da også fast at nå må det være Palestinas tur. Musikalsk er det en herlig, fengende låt og i mine ører noe av det fineste og viktigste som er laget på morsmålet i år.
Albumet heter 18. September, og sjølsagt var det utgivelsesdagen. Og i tittellåten får vi vite hvorfor akkurat denne datoen betyr så mye for Ingebretsen. Det var den dagen i 1979 at Vålerenga Kirke brant, noe som førte til udødelige Vålerenga Kjerke, Bjølsens mest kjente låt og som man nærmest kommer i sakral stemning av når den synges av hele stadion før Vålerengas hjemmekamper. Men 18. september var også datoen da Ingebretsen måtte steppe inn for sin svigersønn og ta imot sitt første barnebarn på fødestua siden barnets far var nekta opphold i Norge. En urettferdighet som han og Bjølsen har vært innom på en tidligere skive, og han har da også engasjert seg og støttet arbeidet til foreningen for de som arbeider for sakene til ektefeller og par som ikke får leve sammen grunnet vedtak fra utlendingsmyndighetene. Og da også barn som blir atskilt fra en av sine foreldre. En sterk låt som kaller på våre innerste følelser dette.
Det er et luksusproblem å velge blant de tolv låtene på denne skiva, fordi alle fortjener å bli framheva. Som Fisker'n Ali, om han som kom hit som flyktning men som har fortsatt med sin lidenskap for fiske. Om det er jobb eller hobby for han her i Norge vet jeg ikke, men at dette er historien om en flyktning som bidrar positivt til samfunnet vårt får jeg et klart inntrykk av.
Kirsebærlikør er låten om de små gledene i livet, om paret som også i Vålerenga Kjerke ble omtalt som de som flytta inn i bydelen for å være med og gi den nytt liv. Nå har de en hage og vekster som det kan lages kirsebærlikør av. På den måten trekker Ingebretsen og Bjølsen linjene fra tidlig 80-tall og til 2024 på en vakker måte.
Trond Ingebretsen er en naturens mann, og i Ørna på Langvassåsen forteller han om møtet med en ørn under en tur ut. Som ved en skjebnens ironi kommer da denne låten ut bare et par uker etter at en ung kongeørns angrep på flere mennesker, bl. a. på en 1-åring bare noen kilometer fra der jeg bor var en toppsak i nyhetene. Dynamitt-enka og jeg er om hun som var barnevakt for Ingebretsen da han var 3 år og som det viste seg gjorde en formidabel innsats for landet under krigen. Slottsvakta er den bittersøte historien om hvordan det ble slutt på Ingebretsens dager som gardist. Det er historier som jeg ikke kan unngå å leve meg inn i, jeg kan på netthinna se for meg 3-åringen som holder Dynamitt-enke Wendel i hånda mens fakkelstafetten til Oslo-OL i -52 farer forbi.
Ingebretsens far Trygve spilte på Vålerenga på slutten av 20-tallet og utover på 30-tallet. Kremen ble han kalt på grunn av sin elegante spillestil. Så da er det ikke så rart at en sang som Fotball i himmel'n er å finne på ei Bjølsenskive. Skapt på grunnlag av barnebarnets spørsmål om hvordan oldefaren feiret skåringer, men som han ikke kunne svare på fordi han ikke var påtenkt da faren var aktiv.
Avslutningssporet Kvinne, livet, frihet (Ronahi Avsin) må med. Om bildet av en kurdisk kvinne og frihetskjemper som gjorde et dypt inntrykk på Ingebretsen, og der han trekker linjene til Irans kvinner og deres kamp for frigjøring og likestilling.
Igjen har Trond Ingebretsen og Bjølsen Valsemølle gitt meg musikk og tekster som berører langt inn i hjerterota. Og som får meg til å tenke over hvilket samfunn vi lever i der vi ikke helt klarer å gi de som lever nederst på den sosiale rangstigen et verdigere liv. Men jeg blir også fylt med takknemlighet for at Ingebretsen og Bjølsen fortsatt er her for å si fra og refse de som sitter med makta, både nasjonalt og internasjonalt for at urettferdighetene, undertrykkelsene og lidelsene fortsetter.
