Nightwish - Yesterwynde

Symfonimusikk alene har aldri vært min greie, men når det kombineres med metal, da er jeg med for fullt. Symfonisk metal er sammen med powermetal de undersjangerne jeg er mest glad i innenfor metalrocken, og når Nightwish som et av de største bandene innenfor dette segmentet kommer med nytt album er det høytid.

Iflg. Wikipediaartikkelen om albumet er tittelen et ord laget av bandmedlem Troy Donockley som skal si noe om "følelsen av tid, historie og minne og det å være forbundet med tidligere generasjoner som har hatt sine liv, sine oppturer og nedturer, men som ikke eksisterer lenger bortsett fra som atomer spredt over hele universet. Vi kommer sjøl til å være i den tilstanden snart, og det bør gi alle noe å tenke på."

Tittelsporet åpner skiva og er kun symfonisk der vakkert fløytespill av nevnte Donockley og Floor Jansens rolige vokal preger det hele. Men når den er ferdig braker det skikkelig løs med det over ni minutter lange eposet An Ocean Of Strange Islands. Ja, det bikker nesten over til å bli vel heseblesende etter min smak. Men denne komposisjonen har så mange musikalske fasetter at det er umulig å ikke finne detaljer som jeg blir skikkelig fascinert av.  

The Day Of ... er muligens inspirert av coronapandemien, men uansett tolker jeg den som en advarsel til oss mennesker om at vi må være beredt på å møte enda større kriser enn det pandemien var. Og spørsmålet er jo om det er noe vi klarer.

Noe av det jeg liker best med symfonisk metal er hvor mektig og storslagen musikken er, sånn sett sparer ikke Nightwish på noe her. Alle låtene, eller komposisjonene har dette mektige og storslagne ved seg. Men samtidig blir også det sårbare og skjøre aspektet ved livet framhevet, som i åpningen av Perfume Of The Timeless, som er et stykke musikk som nettopp knytter forbindelsen mellom tidligere generasjoner og oss som befolker Jorden akkurat nå. At vi er et resultat av millioner av kjærlighetshistorier opp gjennom menneskehetens eksistens.

Komposisjonen som gjør mest inntrykk er imidlertid The Children Of 'Ata. Det er nok fordi den peker på noe som har skjedd i vår tid, på det mennesker som fortsatt lever har opplevd. Dette handler nemlig om seks tenåringer fra Tonga som etter et skipsforlis strandet på den avsides og ubebodde øya 'Ata i 1965. Der overlevde de i 15 måneder før de ble funnet. En fantastisk historie som forteller noe om menneskets overlevelsesinnstinkt og hvilke krefter vi kan mobilisere når det er selve det å overleve som står på spill. Musikalsk er også dette enormt fengende, og det er en historie som jeg kan leve meg inn i. Og når de var bare seks regner jeg med det ikke oppstod hierarkier som William Goulding beskrev i Fluenes Herreog som gjorde enormt inntrykk på meg da jeg leste boka og så filmen som barn/tidlig tenåring.

Med et unntak får vi også alle komposisjonene i en orkesterversjon, slik at alt i alt varer albumet i 2 timer og 17 minutter. Det ene sporet som ikke har en orkesterversjon fascinerer meg. Hiraeth er iflg. Wikipedia et walisisk ord som ikke har en direkte engelsk oversettelse, som blir forbundet med en hjemlengsel preget av sorg og tristhet over de som er døde, også med et nostalgisk element. Dette er en komposisjon som minner litt om tittelsporet, vi får bl. a. ikke metalelementer i musikken før i siste del. På alle måter et vakkert spor.

Dette er igjen et solid og mektig album fra Nightwish. Som nevnt synes jeg den første komposisjonen jeg postet er litt vel heseblesende i starten og den som kommer etter den, The Antikythera Mechanism er litt anmasende og jeg får ikke helt tak på den. Bortsett fra det så er dette musikk som er til å elske, enkelt og greit. Den storslagne og mektige atmosfæren som slik musikk må ha er der i fullt monn, og da blir jeg bare revet med.

Karakter: 5,5/6.