Cowboy Junkies - Such Ferocious Beauty

 

Cowboy Junkies er bandet fra Toronto, Canada som helt siden det store gjennombruddet i 1988 med deres andre album The Trinity Session har holdt sammen med akkurat den samme besetninga. Søsknene Margo, Michael og Peter Timmins og Alan Anton. Dessuten har multiinstrumentalisten Jeff Bird vært med på alle platene siden de slo igjennom. Kjent for en noe neddempa musikkstil der de forener blues, country, rock, folk og jazz har de holdt stand i en stadig skiftende musikkverden.

Med dette som bakteppe bestemte jeg meg for å gi deres nye album en sjanse, og etter første lytt satt jeg egentlig litt fjetret tilbake. Ja, musikken går som regel i en rolig toneart, og det er noe suggererende over den. Så er det tekster med mye alvor og en vokalist i Margo Timmins som formidler de på største alvor.

Åpningssporet What I Lost fant jeg ikke ut av tekstmessig før jeg så videoen, da ble alt klart for meg. Den handler om å eldes, å våkne opp og oppdage at kroppen og også ens kognitive evner ikke er som tidligere, gjerne pga. begynnende demens. Som en som i år har fylt 60 og kjenner at kroppsmaskineriet er stivere enn før så er det lett å relatere til denne frykten for hva økt alder kan gi. Når vi også har å gjøre med et band der medlemmene alle er pluss/minus 60, så forstår jeg godt den bekymringen. For videoen viser Timmins-søsknenes far, og vi ser bilder av foreldrene i yngre år. Da gjør en slik sang uutslettelig inntrykk:

Så kommer Flood, også det et utrolig sterkt stykke musikk. Musikken i seg selv er den mest dramatiske på hele albumet, og når jeg skjønner grunnen, at det handler om de menneskeskapte klimaendringene som holder på å rasere planeten vår, så skjønner jeg så innmari godt dramatikken i musikken. Det er som å høre vår planet skrike i smerte og fortvilelse over hvordan vi mennesker behandler den. Og spesielt dette verset gjør et dypt inntrykk:

He had a large house, big dreams
And he filled them one by one
He watched the numbers adding up
And crushed his urge to run
Now he's watching the water rise
While he denies and denies and denies

 

Og det er i siste verset at låttittelen kommer:

Nowhere left to hide
Guess, I'll follow it down
To where the river meets the sea
And let the current carry me
Through such ferocious beauty
And just let the water rise

 

Hard to Build. Easy to Break har en tekst med mange lag. Jeg har ikke fått 100% tak på den, men jeg tar med meg disse verselinjene:

 

Tend the flame that lit your way
Stop worshiping the ash
Sweep up all those broken things
And throw them all, in the trash

 

Et budskap om å ta vare på lysene i livet og ikke dvele ved de tapte slag, og det som har gått i stykker. For det vil holde deg nede. Og med ett blir også dette et vakkert og betydningsfullt stykke musikk.

 

Shadows 2 er også en sang som virkelig tar meg når jeg får se videoen. Dette er en akustisk versjon, men å oppleve den, musikken og Margo Timmins både milde og intense vokal gjør at jeg får frysninger. Om frykten for å bli ensom som gammel, frykten for å dø alene. Det blir bare så sterkt at jeg har vansker med å beskrive følelsene mine. For det Margo Timmins synger om er i bunn og grunn min egen frykt for alderdommen ...

 

Til slutt tar jeg med Mike Tyson (Here it Comes). Den gamle boksemesteren nevnes bare i tittelen, og teksten? Vel, igjen har den mange lag, det er en tekst som du bare må stoppe opp og dvele ved. Dette er verset som står ut her:

 

And in the end, you will make amends
Or simply stand your ground
Worn and rugged
In the clothes that you have found

 

Altså, at enten vil du til slutt gjøre ting godt igjen, eller du vil stå på ditt. Og underforstått, det er hver og en av oss sitt valg. I bunn og grunn kan jeg se for meg at denne teksten handler om selve livet.

 

 

Utover disse så har jeg også grunnet mye på Hell is Real. Om at helvete er virkelig, at Jesus kommer, enten man er forberedt eller ikke. Men om teksten er ment religiøst, eller om den er en metafor, det aner jeg ikke. Og det får være opp til hver enkelt å tolke.

Det er fire låter til her, alle er sterke på sitt vis. Circe and Penelope, Knives, Throw a Match og avslutningslåten Blue Skies.

For meg er dette like mye et skjellsettende som et rystende album. Ja, det ryster meg i grunnvollene mine rett og slett. Det gjør meg engstelig og redd, det nører opp under frykter og redsler jeg går med. Samtidig så er det jo håp her. Som budskapet i Hard to Build. Easy to Break, om at jeg må følge lysene i livet mitt, det som er positivt. Dvele ved det jeg har fått til og som jeg er stolt over, ikke dvele ved det som har gått skeis og blitt ødelagt. På en måte er det den låten, og det budskapet jeg klamrer meg til når mye av det andre på skiva er dystopisk.

Enten jeg vil eller ikke, så blir det:

Karakter: 6/6.

Melody Moko - Suburban Dream

Dette er et album som kom ut i mars, men som jeg oppdaget nå i juni. Med den australske countryartisten Melody Moko, og dette er hennes 3. album. Hun er etterhvert blitt godt anerkjent i hjemlandet, har både vært nominert og har vunnet priser for sin musikk.

Albumet er laget etter at hun fikk sitt 3. barn og da gjennomgikk en fødslesdepresjon. Mange av tekstene er åpenhjertige, det handler en del om å være langt nede og føle på fortvilelse, hun synger om at hun burde slutte å røyke, og hun synger åpent om å ta en joint eller en weed, noe som du vel bare kan hete Willie Nelson for å synge om hadde du vært amerikaner. Og nettopp det, videoen til åpningssporet Jesus Year er faktisk bannlyst i USA! I seg selv så feirer sangen det faktum at ut i fra motgang så kan du seire.

I artikkelen jeg linket til over forteller Melody Moko at denne plata er historien om å være i det absolutte mørket og kampen for å komme seg opp på overflaten og se lyset igjen. Låtene er som en dagbok som dokumenterer fallet, men også veien tilbake til livet. Og med det som perspektiv er dette albumet blitt en sterk opplevelse.

Derfor er det også litt vanskelig å velge ut låter, for hver og en av de har sin sterke historie. Som The Outskirts, om følelsen av å leve på siden av samfunnet:

Tittellåten Suburban Dream er en historie om tomhet og frustrasjon og det å føle seg på bunn. Det er forsåvidt et typisk tema for en countrylåt, og det kan lett bli at slike låter derfor går inn det ene øret og det andre. Men Melody Moko klarer å holde meg interessert. Musikken i låten føles moderne selv om det egentlig er tidløs country. Og lengselen i Mokos stemme gjør noe med meg, og det hele blir bare så innmari troverdig.

'Till I Die, en duett med Michael Moko, som jeg antar er Melodys ektemann er om å holde sammen til tross for de feil og mangler de begge har, men at det i bunn er denne kjærligheten som gjør at en klarer å se forbi de feilene og manglene.

Vi vet alle om "The American Dream", men i Auistralia har de sin egen "Australian Dream" som i bunn og grunn inneholder det samme. Om å kjempe seg opp til toppen av samfunnspyramiden og ha et vellykket liv - utad. I avslutningslåten på dette albumet tar Melody Moko på mange måter et oppgjør med denne drømmen, og setter den opp mot livet slik det er i virkeligheten for de aller, aller fleste av oss. Uansett hvor vi bor egentlig. Og hun bruker et sterkt språk.

Det er flere andre sterke låter her, som Every Second Year, som jeg tolker som historien til et skilsmissebarn som feirer jul annethvert år hos hver av foreldrene. Sweet Magnolia, Child of Mine, Not a Child og Last Good Man forteller alle gode og troverdige historier som er verdt å høre på.

Til sammen så er dette blitt et album som gjør inntrykk. Kanskje er jeg den eneste her i Norge som har hørt på Melody Moko i år, men jeg håper at denne artikkelen kan føre til at noen til her på berget åpner ørene sine for henne. Her er ingen glamour og styling, dette er historier om livet slik det er, verken mer eller mindre. Og musikken føles også frisk og ekte.

Karakter: 6/6.

Ola Børke - Memories From The Past

 

Hamarsingen Ola Børke er aktuell med sitt 3. album, og jeg likte meget godt det jeg hørte på hans forrige fullengder for drøye to år siden.

Det er fortsatt musikk vi fint kan kalle amerikana. Forrige gang var det elementer av country, her tenderer Børke mer mot rocken. Og som en skjønner av albumtittelen så er det å se tilbake en rød tråd gjennom denne skiva. 

Det åpner med en nydelig låt om det som altså er albumets tema, det å se tilbake, bl. a. på de stedene en har besøkt gjennom livet. Noe jeg legger merke til med musikken er det fine mellomspillet. Og så synes jeg Børke har en stemme som formidler dette budskapet om å minnes gode ting en har opplevd sammen på en måte som gjør at jeg tror på historien.

Også på denne skiva har Børke med en låt som er om de sangene som har satt sine spor i sinnet, de som har formet både vår musikksmak, men som også forteller noe om hvem vi er. Radioholics er en hyllest til radioen som ga oss disse sangene. En rocka låt som forteller noe om hvor Børke har hentet sin inspirasjon til musikken vi får servert her:

Det er i all hovedsak fengende låter her, og jeg må bare innrømme at det gleder meg ekstra. En av disse låtene er Far Away From That Old Country House, om hun som så seg nødt til å bryte opp fra et liv på bygda som opplevdes som trykkende. En fin historie om frigjøring, og her også synes jeg at vi får en innertier av et mellomspill med en gitar i sentrum som jeg liker. I det hele tatt så vitner denne låten om et album med et fyldig og tett lydbilde:

Det er ni låter, og den største favoritten min er faktisk avslutningssporet Higher Goals. En litt slentrende låt med en nostalgisk atmosfære der Børke ser tilbake på stedet der han vokste opp, og der minnene derfra brukes til å sette seg nye mål i livet. Ihvertfall er det slik jeg tolker det bare ved å høre på teksten.

Det litt ironiske er at det er tittellåten som er den ene låten som jeg ikke helt har fått under huden. Den er mer rolig og neddempet, og er da også en type låt som jeg må bruke mer tid på å bli kjent med. Men uansett så er dette et ypperlig album der jeg synes at Ola Børke har tatt gode steg fra sitt forrige album. Jeg er ihvertfall begeistret, og jeg synes derfor at han fortjener all den oppmerksomhet han kan få!

Karakter: 5,5/6.

Jason Isbell and the 400 Unit - Weathervenes

 

Weathervenes er navnet på den nyeste skiva til Jason Isbell og hans The 400 Unit, noe som betyr "Værhaner" på norsk. Når vi snakker om værhaner i menneskelig betydning sier vi gjerne at de snur kappen etter vinden, altså at meningene deres er farget av hva som til enhver tid passer de best. Altså folk som ikke er helt til å stole på.

Det er tre år siden forrige album med originallåter, Reunions, som jeg ga toppkarakter. Så kom det et coveralbum i 2021 med låter med tilknytning til Georgia, som en takk til den delstatens avgjørende virkning på presidentvalget året før. Et bra album, men noe ujevnt.

Dette albumet her kommer etter at pandemien er historie, like så synes det som at de ekteskapelige problemene også har funnet sin løsning. Kona Amanda Shires er fortsatt med på fele i bandet og Isbell er med som musikalsk bakspiller på hennes prosjekter.

Første låten, Death Wish er veldig sår. Den handler om å være kjæresten til en som sliter så mye at hun (i dette tilfellet) ønsker å dø, og hvor forferdelig det er for en partner å se sin kjære lide slik. En tekst og en låt som gjør et dypt inntrykk:

King of Oklahoma er musikalsk sett min største favoritt her, og handler om et brudd der en også innser at barna nok ikke kjenner en ...

Albumet varer nøyaktig en time og du får servert tretten låter der Isbell viser seg fram som den eminente låtskriveren han er. Han får fram sterke følelser i flere av tekstene samtidig som det er musikk som passer til den enkelte teksten. Og dessuten får musikerne briljert.

Save the World er også en meget sterk sang. Om skoleskytinger, redselen en får når et barn smeller en ballong i en butikk og frykten for at ens eget barn skal bli utelatt for skoleskyting. Med spørsmål om en ikke bør undervise henne hjemme for sikkerhets skyld. Og en bønn til sin partner om å redde deres verden når redeseln gjør at en holder på å miste fotfestet. En historie om at alt for liberale våpenlover gjør at en går rundt i stadig frykt for at de en er glad i eller en selv skal bli rammet.

If You Insists virker som å være skrevet i perioden der Isbell og Shires slet med ekteskapet, og gjenspiler de mange følelsene som går igjennom en da. Men det som skinner gjennom her er respekten for at partneren trenger tid til å tenke seg om. Og i noen tilfeller kan det å vise partneren den respekten og gi hen den tiden til å tenke være det som gjør at en som par kommer seg gjennom krisa, og de forblir et par.

Siste sangen jeg tar med er White Beretta, der Isbell viser fram den gode følsomheten han har i stemmen sin. En låt fylt av lengsel, noe han formidler så utrolig fint med den stemmen.

Av de andre låtene vil jeg trekke fram Volunteer, der Isbell bruker sin bakgrunn som et barn av tenåringsforeldre i en låt der han beskriver den rotløsheten et fosterbarn kan føle på når ens foreldre er borte. For ordens skyld, Isbell har aldri bodd i forsterhjem, og foreldrene hans er i live. Jeg vil også nevne When We Were Close, som er skrevet til hans avdøde venn og artistkollega Justin Townes Earle.

I det hele tatt så er dette igjen et helstøpt album fra Isbell og hans medmusikere. Det er ikke alle låtene som helt fester seg hos meg, men de er et fåtall og rokker ikke ved at dette er musikk som jeg setter stor pris på å lytte til.

Karakter: 5/6.

John Mellencamp - Orpheus Descending

 

Veteranen John Mellencamp er frustrert over veien hans USA går på sitt jubileumsalbum, det 25. i rekken. Det skinner spesielt gjennom på de tre åpningslåtene.

Mellencamp begynner med Hey God, som jeg tolker som en fortvilt bønn oppover om at Gud kommer ned og ordner opp i den gjørma han føler landet hans er kommet opp i. Fordi ordene i den gamle boken ikke hjelper lenger.

The Eyes of Portland er for meg gåsehudlåten på dette albumet, både musikalsk og ikke minst tekstmessig der den tar opp de hjemløses situasjon i dagens USA. Mellencamp slår fast at ingenting blir gjort for å reise de opp fra fattigdommen og at tårer og bønner ikke hjelper de hjemløse. En meget sterk sang som går inn på min "Årets sanger 2023"-liste. Mellencamp finansiererer forøvrig byggingen av et nytt senter for hjemløse i Portland, Oregon.

I The So-Called Free tar Mellencamp et oppgjør med myten om at USA er "The Land of the free". Hans budskap er at vanlige mennesker i USA er ufrie, og han bruker sterke virkemidler:

A relative of mine
Took a gun to his head
"Life's just too boring"
Is what his little note said
A permanent solution
To a temporary thought
No heroes nowhere
No dreams could be caught

 

He recognized the danger
So no happiness please
He was just getting even with someone
In the land of the so-called free

Orpheus Descending er tittellåten. Orpheus var i gresk mytoligi kjent som den musikalske, den som spilte så vakkert på lyre. Men som mistet sin elskede Evrydike og som snudde seg for kjapt for å se på henne etter å ha fått henne ut av dødsriket. Og denne tittellåten er heller ikke særlig optimistisk. Do you think we'll see the light / Before the blood hits the street? spør Mellencamp lakonisk i refrenget:

Til slutt tar jeg med Lightning and Luck, også det en sterk låt om et land i forfall. Spesielt dette verset gjør et dypt inntrykk, der Mellencamp forteller om et folk som ikke skjønner at deres rettigheter er tatt fra dem. Jeg kan tenke meg hvems tilhengere han her peker på ... Og musikalsk er det en nydelig sang.

Well, I took a walk just to look around
To see what I've seen my whole life
Our vanities and confusion
And people believe they have rights
And they spit at me when I told them
That the rights we thought we had are all gone
But no one seemed to notice or care
They lost 'em all in a deal somewhere

 

Musikalsk er det noen låter her som ikke helt når inn til meg, men som likefullt har tekster som gjør inntrykk. Som dette verset i Amen:

 

There are people out in the alleys
There are people across this land
There's sadness across this country
With people who just don't give a damn
We continue on with the sickness
Like we have so many times before
Amen, and amen, and shut the door

 

Det er mange amerikanske artister som siden 2016 har skrevet låter der de tar et kraftig oppgjør med trumpismen og hvor den fører USA. Jeg kan i fleng nevne Drive-By Truckers, BJ Barham og hans American Aquarium, Margo Price og hennes mann Jeremy Ivey, Dropkick Murphys, Bon Jovi, Mary Chapin Carpenter, Ryan Bingham, Dawn Landes og P!nk. Men dette her er et av de sterkeste vitnesbyrdene, John Mellencamp legger ikke fingrene imellom når han beskriver frustrasjonen og sorgen over hva trumpismen har gjort med landet hans. De fleste låtene jeg har nevnt her kan gå rett inn på min spilleliste Anti-45, som er låter amerikanske artister har laget som et bolverk mot USA's 45. president. (Unntaket på lista er engelske Michael Weston-King).

 

Dette er rett og slett et album som gjør dypt inntrykk. Laget av en 71-åring som er fortvilet over hvor landet hans står nå.

 

Karakter: 6/6.

Whitney Rose - Rosie

 

Det siste året har jeg skrevet om både Esther Rose og Caitlin Rose, og nå er turen kommet til Whitney Rose. De to førstnevnte er mer amerikana, mens Whitney Rose er den som er mest utpreget country av disse tre "Rosene". I slekt tror jeg ikke de er, da hadde jeg nok visst det. Whitney er forøvrig fra Canada, men bor i musikkbyen Austin, Texas.

Jeg har skrevet om Whitney før, nærmere bestemt om hennes 3. studioalbum Rule 62 i 2017. Et album jeg var så begeistret for at jeg ga det 5,5, og der eneste ankepunktet var en litt sped vokal. Men det hører jeg ikke noe til her. Det skal også sies at Whitney kom med et album i 2020 som jeg ikke fikk med meg, We Still Go To Rodeoes.

Denne skiva begynner med Tell Me A Story, Babe, som er en fin låt å starte med. En rolig låt der fela gjør sitt for å heve den.

My Own Jail er slik jeg tolker det om å straffe seg selv, altså å være selvdestruktiv. Ikke en lystig tekst akkurat, men noe som passer godt for en countrysang. Musikalsk er den mer oppløftende enn teksten, og det gjør at dette er en låt som gjør inntrykk.

Den største favoritten min her er You're Gonna Get Lonely, en herlig gladcountrylåt vil jeg kalle den, bl. a. med en deilig pianosolo. En låt om et brudd, og det hører også veldig hjemme i countryen.

I det hele tatt er det mange godlåter å velge mellom blant de ti sporene. Honky Tonk in Mexico, I Need A Little Shame, Memphis in My Mind og Barb Wire Blossom er alle skikkelig gode og tildels fengende countrylåter som umiddelbart sitter hos meg. En som også gjør det er Minding My Own Pain, og som en ser bare av titlene så er det flere tekster her der indre smerte er tema.

Avslutningslåten Mermaid in A Pantsuit skiller seg sterkt ut med den er så rolig og neddempet. Så er det da også en sterk historie som fortelles her, og da passer det godt at musikken er såpass rolig.

Så ja, dette er et solid album fra Whitney Rose. Det er country slik jeg vil ha det, nært til røttene, men samtidig føles det tidsriktig. 

Karakter: 5/6.

The Dogs - Starvation

The Dogs var i mange år kjent for å komme med nytt album første utgivelsesdag i januar. Men det har de nå gått bort fra. Fjorårets fullengder kom i mars, og i år har de ventet helt til nå i juni. Kanskje fordi de er på plakaten til årets Tons of Rock og gjerne vil ha sylferskt materiale å presentere da. Jeg skal ikke på Tons i år, da min hovedprioritet på musikkfronten nå er Italiatur og konsert med min største favorittartist på kloden, Achille Lauro, og sparing til det. Men jeg opplevde The Dogs på Tons i 2019, og det var heftige saker. Et av de settene som jeg husker best fra den festivalen, sammen med Slayer og Dropkick Murphys. 

Uansett kan jeg nyte musikken på den nye skiva, og jeg blir ikke skuffet. The Dogs finner ikke opp kruttet, men de er likevel noe for seg sjøl innen norsk rock. F. eks. vil jeg peke på koringa, det er ikke mange norske band der hele besetninga er så aktivt med på koringa som hos The Dogs. Det er en egenskap jeg liker meget godt, og som gir flere av låtene et ekstra trøkk.

Låttitlene er også kule, og det er sånn sett litt som forventa at de åpner skiva med en låt som heter I'm Done With Fucking, I Just Want To Dance. De pakker ikke inn budskapene sine for å si det sånn!

Som vanlig føles det som at Kristoffer Schau spytter ut ordene, en vokalteknikk som er helt gull for rett fram ståpå-rock som dette er. Death Makes Us Helplessly Polite er en tittel som jeg tror mange kan kjenne seg igjen i. Spesielt hvis den avdøde var en drittsekk så er det ikke så ofte det sies når en slik person skal føres til graven. Egentlig en bra ting siden personen ikke lenger kan forsvare seg, men likevel absolutt noe å tenke på og derfor helt innafor at The Dogs tar det opp i denne låten. Og igjen: Fantastisk koring!

Fashion Rock er blitt en favorittlåt her. Enorm energi i denne låten, og sekvensene med mi-mi-mi-mi-in the mirror er bare helt rått å høre på! Får meg til å angre litt på at jeg ikke skal på Tons i år, for denne her må bare være en sann opplevelse live!

Det er eneste avslutningslåten Useless But Still Mine som ikke sitter helt hos meg, den blir litt monoton i mine ører. Men ellers er dette sånn jeg vil ha et The Dogs-album, låter som røsker i kroppen og sinnet. Dette er musikk som får meg til å kjenne at jeg lever for å si det sånn.

Avsluutter med Cemetery Mansion, også det en låt som er herlig rå fra start til slutt:

Igjen leverer The Dogs et knallsterkt album som gjør at de befester stillingen som noe av det aller beste vi har i norsk rock. Ihvertfall er de i elitedivisjonen hos meg!

Karakter: 5,5/6.