Whitney Rose - Rosie

 

Det siste året har jeg skrevet om både Esther Rose og Caitlin Rose, og nå er turen kommet til Whitney Rose. De to førstnevnte er mer amerikana, mens Whitney Rose er den som er mest utpreget country av disse tre "Rosene". I slekt tror jeg ikke de er, da hadde jeg nok visst det. Whitney er forøvrig fra Canada, men bor i musikkbyen Austin, Texas.

Jeg har skrevet om Whitney før, nærmere bestemt om hennes 3. studioalbum Rule 62 i 2017. Et album jeg var så begeistret for at jeg ga det 5,5, og der eneste ankepunktet var en litt sped vokal. Men det hører jeg ikke noe til her. Det skal også sies at Whitney kom med et album i 2020 som jeg ikke fikk med meg, We Still Go To Rodeoes.

Denne skiva begynner med Tell Me A Story, Babe, som er en fin låt å starte med. En rolig låt der fela gjør sitt for å heve den.

My Own Jail er slik jeg tolker det om å straffe seg selv, altså å være selvdestruktiv. Ikke en lystig tekst akkurat, men noe som passer godt for en countrysang. Musikalsk er den mer oppløftende enn teksten, og det gjør at dette er en låt som gjør inntrykk.

Den største favoritten min her er You're Gonna Get Lonely, en herlig gladcountrylåt vil jeg kalle den, bl. a. med en deilig pianosolo. En låt om et brudd, og det hører også veldig hjemme i countryen.

I det hele tatt er det mange godlåter å velge mellom blant de ti sporene. Honky Tonk in Mexico, I Need A Little Shame, Memphis in My Mind og Barb Wire Blossom er alle skikkelig gode og tildels fengende countrylåter som umiddelbart sitter hos meg. En som også gjør det er Minding My Own Pain, og som en ser bare av titlene så er det flere tekster her der indre smerte er tema.

Avslutningslåten Mermaid in A Pantsuit skiller seg sterkt ut med den er så rolig og neddempet. Så er det da også en sterk historie som fortelles her, og da passer det godt at musikken er såpass rolig.

Så ja, dette er et solid album fra Whitney Rose. Det er country slik jeg vil ha det, nært til røttene, men samtidig føles det tidsriktig. 

Karakter: 5/6.