Amanda Anne Platt & The Honeycutters - The Devil and the Deep Blue Sea

 

Dette er ei skive som har stått på lista mi en stund, all den stund den kom ut 25. februar. Det var en mer enn rosende omtale i Dust of Daylight som gjorde at jeg satte dette bandet ledet av Amanda Anne Platt på lista mi, og nå i en drøy uke har jeg hatt disse 20 låtene på repeat.

Og det er litt av et prosjekt som ligger bak dette albumet. For i 9 måneder ifjor kom Platt og The Honeycutters ut med en singel med to låter hver måned. En låt med fullt band og en mer akustisk. Med et tillegg på to låter ble dette et dobbeltalbum, der første delen, "The Devil" er den med fullt band, mens den mer akustiske er de ti siste og er "The Deep Blue Sea". En meget interessant måte og gi ut musikk på. Og når jeg leser anmeldelsen i Dust of Dayligt skjønner jeg jo at dette var en fest å være med på for anmelderen gjennom 2021.

Jeg er blitt kjent med låtene som et dobbeltalbum, og jeg deler mye av begeistringen. Dette er behagelig, fengende og deilig musikk i første halvdel, og mer ettertenksomt og dvelende i andre del. Det er da også den andre delen jeg har måttet jobbe mest med som lytter, da de ti første låtene er mer umiddelbare. Men jeg har tatt den tiden som har trengtes for å komme inn i låtene på del 2, og enden på visa er at jeg synes dette fungerer skikkelig godt.

Åpningslåten New York er om å rydde i barndomshjemmet etter at foreldrene har solgt det, og møte seg selv som barn. Det er blitt en rørende video, og låten er perfekt oppbygd synes jeg.

The Devil, som har vært med på å gi albumet navn er en herlig countrylåt. Om ektemannen som det fort viste seg ikke var et så godt partnervalg likevel. Her er en del bitterhet og revansjelyst, men fortalt på en strålende måte. En dyster tittel er rett og slett blitt en perle av en countrylåt:

Av alle de andre nydelige sangene på første del velger jeg en annen countryperle, Great Confession. Siden forrige album har Platt og ektemannen fått en datter, og dette er hennes sang til det nye familiemedlemmet.

Men altså, jeg elsker alle låtene på denne del 1, Girls Like You, Eurydice, Perfect Word, Desert Flowers, Saint Sebastian, Dallas og Burn er alle låter som jeg er blitt skikkelig glad i. De er som nevnt umiddelbare, de satt tvert hos meg og jeg hører en vokalist og et band som er i sann harmoni. Det er rett og slett bare og nyte!

Over til del 2, "The Deep Blue Sea" og min største favoritt der er Another Winter's Gone. Dette er en låt med vakre harmonier, og er blitt en elsklåt.

Even Good Men Get the Blues er en ettertenksom perle. En låt som får meg til å tenke. Ingen går gjennom livet uten nedturer, og selv de som vi ser opp til som gode mennesker og forbilder har stunder der de føler seg deppa og utenfor. Det er en del av livet, og det er dette denne sangen minner oss om.

Til slutt, Lessons in Gravity. Igjen nydelig fortalt av Amanda Anne Platt, og musikken, der pianoet er sentralt, duver med og gjør dette til en behagelig liten perle dette også.

Med et unntak så er jeg etterhvert blitt skikkelig glad i de mer stillferdige låtene på denne delen også. Og den ene litt stillestående låten jeg ikke helt får inn under huden er ikke nok til å rokke ved min hyllest til Amanda Anne Platt & The Honeycutters for dette vakre albumet. Dette er musikk som gir meg en indre fred og et hardt tiltrengt friminutt fra en verden som mer og mer mer går av hengslene.

Karakter: 6/6.

The Warning - ERROR

 Long time, no se, 14 dager siden forrige innlegg. Jeg har vært på Tons of Rock og hadde der store konsertopplevelser med mange band. Spesielt gjorde Jinjer, The Darkness og Within Temptation dype inntrykk på meg. Dessuten var det meget emosjonelt da Åge Sten Nilsen og Wim Wam midt i settet sitt som første band på hovedscena lørdag bad om 1 minutts stillhet til minne mofrene for terroren i Rosenkrantz gate i Oslo natta før. 20-30000 musestille rockefans i et minutt var så verdig, og en meget spesiell opplevelse. Tragedien den natta la en demper på siste festivaldag, spesielt siden jeg sjøl har et voksent barn som er skeiv, som jeg bodde hos i Oslo. Terroren føltes som et angrep på alle skeive, inkludert hen jeg er far til.

Dette gjorde at det tok noen dager før jeg fikk hodet på rett plass igjen. Dessuten arbeider jeg i samarbeid med et forlag med å gjøre min debutroman klar til utgivelse til bokhøsten, og det tar mye av min fritid. Jeg kan forresten love at det blir mye musikk i den boka.

Så over til dagens musikk, og jeg holder meg til den hardere del av rocken, og et band jeg absolutt ønsker å se på neste års Tons of Rock. Søstrene i The Warning, Daniela, Paulina og Alejandra Villarreal fra Monterrey i Mexico ble verdenskjente med sin YouTubecover av Metallica-hiten Enter Sandman i 2014. Den ble en døråpner for de, og de har åpnet for størrelser som Aerosmith, The Killers, Alice Cooper og Def Leppard. Deres første headlinerturné i Nord-Amerika ble dessverre tatt av pandemien.

Men nå er de ute med sitt tredje album ERROR som henspeiler på det vi ofte får opp når det er feil med sider vi søker på nettet. Derfor heter albumets intro INTRO 404. Første halvdelen av albumet ble gitt ut på en EP, MAYDAY, ifjor og det begynner bra med DISCIPLE. Og det hever seg, CHOKE, var første singel før fjorårets EP-utgivelse, og er en knallåt:

Kombinert med en video som gir meg gåsehud blir dette en sterk opplevelse. I videoen opplever vi alle stadiene i hva som foregår under en drukning. Hvordan du synker, du blir etterhvert desperat fordi du holder på å kveles i mangelen på luft, du siger opp og øyner et håp i det du når overflaten, men så synker du ned igjen og alt håp er ute. Desperasjonen i Danielas vokal bidrar også til å gjøre dette til et av albumets beste låter.

ANIMOSITY, som betyr fiendtlighet er også en kanonlåt med et herlig driv.

Jeg synes at alle tre i bandet får vist fram sine styrker på dette albumet. Alejandra er meget dyktig med sin bass i å gi låtene den dybden de trenger, og Paulina er en trommis som bidrar med et driv og energi som jeg digger. Samt at Daniela altså har en stemme som passer utmerket til låtmaterialet, dessusten er hun en meget god gitarist. Dette gir da en totalpakke som jeg lar meg begeistre av.

MONEY er en låt der jeg føler at alle disse kvalitetene i bandet kommer fram:

På dette albumet tar The Warning i bruk effekten med å skrive albumtittel og låttitler med store bokstaver. De er ikke alene om det, Achille Lauro har også benyttet seg av den gimmicken. Om det er et tilsvar til alle som for tiden skriver sine titler med bare små bokstaver vet jeg ikke, men meg forteller det at vi har et band som sier fra om at de har noe viktig å fortelle. Det ser jeg bl. a. i EVOLVE der Daniela gir beskjed om at I'm not in danger / I'm the danger. Klarere kan det ikke sies.

KOOL-AID KIDS beskriver et hardt miljø der en løser problemer med nevene og ikke med ord. En sterk beskrivelse av et ungdomsmiljø som har sklidd for mye ut.

Min største favoritt på albumet får vi på slutten i den eneste som er på spansk. MARTIRIO, som betyr "Martyrdøden" på norsk er en dramatisk og ursterk låt som går gjennom kropp og sinn på meg. Det er en låt som virkelig tar meg, og videoen gjør den enda sterkere:

Medregnet introen og det litt rolige bonussporet Breathe (som altså skrives "normalt") er det 14 låter på dette meget solide albumet. Jeg vil ellers trekke fram den nydelige balladen REVENANT

Min bestilling til de bookingansvarlige i Tons of Rock er at de må få signert The Warning til neste års rockefest på Ekebergssletta. Ikke bare fordi dette er kvalitet fra start til slutt, vi trenger også å få vist hvor mange dyktige kvinner som utøver også den hardere delen av rocken. På årets festival talte jeg bare Tatiana Shmayliuk i Jinjer, Sharon den Adel i Within Temptation og Hedvig Mollestad Thomassen og Ellen Brekken i Hedvig Mollestad Trio.

Karakter: 5,5/6.

American Aquarium - Chicamacomico

Nytt album fra BJ Barham og hans American Aquarium er ensbetydende med høytid for mine øreganger. Barham er en av mine favorittlåtskrivere, han er en mester i å finne lyriske perler i sine tekster, og han og bandet er mestre i å framføre sangene på en måte som gjør at det går rett til hjertet. Det makter de også her.

Albumtittelen og låttittelen Chicamacomico kommer fra Barhams hjemstat North Carolina, der Chicamacomico Life-saving Station har sin historie helt tilbake til 1874. Her finnes den fortsatt i full drift, samtidig som originalbygningen fra 1874 står, med et museum som forteller historiene om mange livredningsdåder her på kysten av North Carolina.

Barham bruker denne historiske livredningsstasjonen som en metafor til å få ut av kroppen negative tanker og følelser som er kommet etter de mange tragediene som har rammet USA, som alle masseskytingene, stormingen av Kongressen 6. januar ifjor, naturkatastrofer basert på klimaendringene, covid-pandemien bare for å nevne noe. Han sier det så innmari sterkt:

And I swear 

I'm gonna lose my mind

If I have to hear about Gods plan 

One more goddamned time

 

En reise til Chicamacomico blir altså en renselse, og det gjør låten bare enda sterkere.

Little Things er også en lyrisk perle som dreier seg om de små tingene som gjør at en finner livet verdt å leve. Som en god kopp kaffe om morgenen og å synge datteren i søvn om kvelden. Noe Barham fikk god tid til i to pandemiår uten spillejobber. For som han så nydelig sier:

I used to be a singer

With a family back home

And now I'm just a father and a husband

Who knows his way around a microphone

Siden jeg begynte å følge American Aquarium er dette deres mest countrypregede album. Det høres godt i Just Close Enough, og igjen med lyrisk gull i en sang som handler om et par som holder på å gli fra hverandre;

We're just close enough

To be too far away

Det kan knapt sies bedre når man opplever å være i en slik situasjon:

Jeg vet ikke om Barham siden sist album har mistet sin mor, men det er to låter som beskriver følelsen av å miste nettopp henne, sett fra hans eget perspektiv og fra farens perspektiv. Både i The First Year og The Hardest Thing er det vakkert hjerteskjærende beskrevet. Jeg velger sistnevnte, om hvordan det er for en eldre mann å miste sin livsledsager gjennom mange, mange år. Det er på samme tid både vondt og vakkert å høre på.

Til slutt den livsbejaende og optimistiske All I Needed, som er om den sangen du hører for første gang akkurat når du trenger det. Akkurat når du er nede i en bølgedal, og det er den låten som får deg til å smile igjen. Hvor mange ganger har ikke hver og en av oss hatt fine opplevelser som nettopp det som beskrives her, sett gjennom øynene til tre personer som hver seg har opplevd noe trist:

De fem andre sangene på dette albumet går også til hjertet med ektefølte historier og stemninger. BJ Barham har rett og slett en egen evne til å nå fram til hjertet mitt med sine låter, uansett hva han skriver om. Om det er hverdagslivets utfordringer eller om det er om alt som er galt i storsamfunnet og i styringen av landet. Han når inn til meg på en måte få andre artister og låtskrivere gjør. Så jeg sier bare: Få Barham og American Aquarium over til Norge ASAP!

Karakter: 6/6.

 

 

Franja du Plessis - Los Ju Hart

 

Det kan synes rart at jeg plutselig skriver om en sørafrikansk artist, og det har sin spesielle historie. Til høsten kommer jeg ut med min debutroman, og under skrivingen av den sendte min søster meg en video med en låt med sørafrikanske Juanita du Plessis og to av hennes barn, Ruan Josh og Franja, som begge er etablerte artister i Sør-Afrika. Det var en countryinspirert cover av en hit fra 1983 med det nederlanske bandet BZN, Just An Illusion. Min søster visste ikke hva jeg holdt på med, men fakta er at den gikk rett til hjertet på meg fordi den passet så godt til hvor den ene av mine hovedkarakterer var i livet akkurat på det tidspunktet av skrivinga.

Så jeg begynte å følge disse artistene og skrev da også om et countryalbum de ga ut på slutten av fjoråret, med tekster hovedsakelig på engelsk.

Nå har Franja kommet ut med et soloalbum på åtte låter, hvorav de seks første er på Afrikaan, mens de to siste er på engelsk. Jeg har ikke brydd meg så mye med å finne oversettelser av tekstene på afrikaan, det er mer musikken jeg bryr meg om her.

Og det jeg får er fengende glad pop i skjæringspunktet mot rock. For meg er dette et feelgood-album, der musikken får meg i godt humør. Vi lever nå i en verden der vi trenger slik musikk mer enn noen gang, for å få litt fri fra alt det negative som skjer rundt om i verden for tiden.

Jeg liker alle låtene på afrikaan på denne skiva, enkelt og greit. Jeg har kost meg med de på bussen på vei til og fra jobb de to siste dagene, jeg slapper av og bare lar den glade musikken fylle meg. Her er tittellåten Los Ju Hart:

Men det er en mer rolig låt blant disse seks på afrikaan som jeg er blitt så glad i at jeg har sendt den inn på min spilleliste over Årets sanger. Gee Die Beker betyr noe sånt som "Gi meg koppen", men hva den ellers handler om vet jeg ikke. Men det er en inderlighet over den som gjør at den uansett går til hjertet mitt:

Den første av de to engelske låtene, Little By Little er den eneste av de åtte låtene jeg ikke er helt fan av. Den blir litt tam for meg, mens den andre, More Hearts Than Mine derimot er en fin og stemningsfull ballade.

Dette er noe nær en perfekt feelgood-plate for meg, og jeg må si takk til min søster som har introdusert meg for artistfamilien du Plessis fra Sør-Afrika!

Karakter: 5,5/6.

 

Michael McDermott - St. Pauls Boulevard

Som Michaela Ann skal Michael McDermott følge opp et knallalbum. For What in the World ... ble bare slått av Achille Lauro på min albumliste for 2020. Han leverte det beste rockelabumet jeg kom over det året, intet mindre.

Og også her er jeg noe skuffet, men det har bedret seg siden de første lyttene. For i begynnelsen syntes jeg så og si alle låtene var som snytt ut av nesa på Bruce Springsteen. Og at McDermott også var veldig lik The Boss rent sangteknisk. Men jeg ga ikke opp albumet, og etterhvert har jeg funnet at det likevel har sin særegenhet, at det ikke er helt likt Springsteen hele tida. Det er jeg glad for, McDermott er nemlig en førsteklasses musiker, låtskriver og sanger.

Our Little Secret var en av de låtene jeg følte var vel mye The Boss, bl. a. med bruken av begrepet "Pretty Baby" som er så nært opp til Bruce som det kan komme. Men likevel er det nå blitt en låt som står helt på egne bein, og som jeg liker mer og mer.

Sick of this Town er en fin låt sjøl om temaet er å komme tilbake til en barndomsby en ikke vil være i. Men fordi en har sine røtter der og fordi foreldrene er gravlagt der må en tilbake, om ikke annet så for én gang i året.

All That We Have Lost er også en livat låt, men som med flere låter her på denne skiva viser en ikke fullt så hardtslående McDermott som på forrige album, der han slo på alle alarmklokker over tilstandene i USA under Trump. 

Men tittellåten St, Pauls Boulevard har noe dystert over seg, og det kan en skjønne bare utifra tittelen. Jeg tolker det som en refleksjon rundt mennesker som har gått ut av tiden, bl. a. som resultat av politivold. Så McDermott er fortsatt en som sier fra om det som ikke er bra i det amerikanske samfunnet.

Så elsker jeg den herlige fengende rockeren Pack the Car. Om å flykte fra et mer og mer polarisert samfunn for bare å nye hverandre og ha gode opplevelser. En skikkelig feelgood-låt som vi trenger i en post-corona tid som har gitt oss enda en krig.

Til slutt Peace, Love and Brilliant Colors som er min største favoritt her, og inne på min spilleliste over Årets sanger. Også dette en feelgood-låt, som jeg tolker er om å bevare kjærligheten i et forhold.

14 låter pluss en liten intro og over en time varer det, og et par låter kunne nok med fordel ha blitt luket vekk. Men til tross for at dette ikke er et så monumentalt album som What in the World ... var, og til tross for at McDermott er vel lik The Boss på noen låter så er dette likevel ei plate som gir meg gode vibrasjoner. Og det er tross alt det viktigste ved musikk, at det gir lytteren gode opplevelser. 

Karakter: 4,5/6.

Michaela Ann - Oh To Be That Free

 

Michaela Ann tok meg med storm seint i 2019 med sitt 3. album Desert Dove. Som en slags kvinnelig countruygave av Chris Isaak kom hun med et album som kom helt opp på 4. plass på min liste over de beste albumene jeg hørte på det året. Derfor var forventningene store til hennes nye album som kom nå sist fredag.

Dessverre er jeg blitt litt skuffet. En god del av den særegenheten som preget det forrige albumet er borte her. Denne skiva faller akkurat ned på plussida, men det var ikke helt der jeg hadde venta den. Men første låten er skikkelig bra, på I'm Only Human hører jeg litt av den Michaela Ann jeg ble så glad i på Desert Dove. Hun har nemlig en forførende, følsom og mild stemme som kommer skikkelig til sin rett her. Dette er en låt som jeg har satt inn på min spillelista over Årets sanger.

Og stemmen til Michaela Ann er en stor del av grunnen til at denne plata tross alt kommer ned med et positivt fortegn. Chasing Days er en fin og fengende låt, selv om jeg er litt redd for at den kan forsvinne i mengden.

Tittellåten er også en fin sang der Michaela Ann levendegjør den med sin fine stemme. Her er også noen gode harmonier som løfter låten:

Dirty Secrets er en låt som foruten musikken framhever seg med et kult ordspill i teksten. It's enough to know that you know I know.

Den siste av de låtene jeg liker på plata som jeg tar med er Does It Ever Break Your Heart. En følsom countryballade der vi igjen får et lite gjenhør med lydbildet fra Desert Dove. Og da er jeg med! Den klart beste av de mer rolige låtene på skiva.

En annen rolig låt som har sine høydepunkt er Mountains and Mesas. Men utover det synes jeg at de rolige låtene på skiva blir for stillestående og har for lite framdrift. Det skuffer meg litt, for Michaela Ann har absolutt potensiale til å eie alle låtene hun synger. Dessverre føler jeg at noe av særegenheten fra Desert Dove er borte, at hun har blitt vel mainstream på dette albumet. Jeg håper derfor at at dette bare er en liten hump i bakken i hennes karriere, og at hun kommer sterkere tilbake ved neste korsvei.

Karakter: 4/6.

Lars Winnerbäck - Själ och hjärta

Det var altså for snaue tre år siden at jeg endelig oppdaget Lars Winnerbäck, derfor var det med forventning jeg startet å høre med albumet han ga ut i slutten av april. 

Og jeg synes han innfrir på de fleste av de tolv låtene på dette albumet. Forrige gang sammenlignet jeg han litt med Ulf Lundell, og ja, det er en del likheter med Uffe. Kanskje når ikke Winnerbäck helt opp til Uffe hva råskap angår, men ellers hører jeg både musikalsk og tekstlig at Lundell er et forbilde. Men uten at det er forstyrrende. Og igjen viser Winnerbäck at han ikke er en klisjeenes mann, han velger ikke de lettvinte løsningene i sine sanger.

Dette er en god blanding av litt storslåtte sanger og noen mer neddempa. Albumet åpner sterkt med Blåser bort, et tilbakeblikk fra 1996 og Stockholm Water Festival, og vi møter bl. a. fenomenet ved at man må stå på en liste for å komme inn på enkelte utesteder. En låt som begynner rolig, men du føler at her blir det trøkk etterhvert, noe som det også blir til gagns. En fengende og drivende låt som det er umulig å sitte rolig til:

Älvens industrier er også en herlig storslått låt som virkelig tar meg og holder meg interessert låten igjennom. Før vi får den fineste av de mer rolige innslagene, nemlig Släpp det där mörkret. Musikalsk suggererende og betagende, tekstmessig en instendig bønn til en persom som står en nær om å gi slipp på mørket som har tatt plass i den personens liv. En sterk tekst som gjør inntrykk på meg.

Gjennom sitt ekteskap med Agnes Kittelsen, en av mine norske favorittskuespillere har Winnerbäck helt tydelig fått et godt kjennskap til Norge og norsk kultur. Det er henvisninger til Norge i flere av låtene, og han vier en låt til en av våre nasjonalskatter, Munchs Skrik. Og Winnerbäck serverer her en del av de mange tolkningene menneskene har hatt på hva som kan ligge i dette som er et av kunsthistoriens mest omtalte maleri. Dette er bare vakkert:

Decembernatt er en av de mer storslåtte låtene som jeg også er blitt så glad i. Skrevet under pandemien, mens vi ventet på Godot og på vaksinen. Og jeg vil også skryte av Winnerbäcks band, at de er meget gode musikere er det ingen tvil om. Alle briljerer og er med på å gjøre denne sangen sjukt fengende. Dette er et perfekt team til denne typen musikk.

Så til den mest pessimistiske låten, ihvertfall hvis vi ser på tekstene. Musikken er desperat og teksten er om alt som er galt i den verden vi lever i. Om alle som fornekter fakta, enten det gjelder klima, pandemi eller som nå krigen som har rammet Ukraina og Europa. Om de gamle lederne som ønsker seg tilbake til svunne tider, ja her skulle en tro at sangen er skrevet etter Russlands invasjon av Ukraina. Spørsmålene  Vad vore livet utan kristen höger? Hur skulle världen ens se ut? er høyst betimelige og forståelige. En sang og en tekst verden trenger å høre.

Jag er en enkel dans- och sångman i et trasigt sosseland åpner Winnerbäck det heftige tittelsporet med. Og Grand hotel er en fin observasjon av livet sett fra Oslo, på bryllupsdagen. Der Winnerbäck framstiller seg som partysvensken på den franska balkongen. Om rykter som flyr som bjørkepollen fra Stortinget og ned til Oslo S og Flytoget. Rett og slett et nydelig stykke poesi.

Lars Winnerbäck treffer meg godt med dette albumet. Det er faktisk et lite stepp opp fra Eldtuppen for tre år siden. Og jeg føler at den råskapen jeg etterlyste her i starten, den er ikke langt unna. Den kommer, og den vil strø ekstra krydder over musikk som allerede er gjennomført sterk og god.

Karakter: 5,5/6.