Som Michaela Ann skal Michael McDermott følge opp et knallalbum. For What in the World ... ble bare slått av Achille Lauro på min albumliste for 2020. Han leverte det beste rockelabumet jeg kom over det året, intet mindre.
Og også her er jeg noe skuffet, men det har bedret seg siden de første lyttene. For i begynnelsen syntes jeg så og si alle låtene var som snytt ut av nesa på Bruce Springsteen. Og at McDermott også var veldig lik The Boss rent sangteknisk. Men jeg ga ikke opp albumet, og etterhvert har jeg funnet at det likevel har sin særegenhet, at det ikke er helt likt Springsteen hele tida. Det er jeg glad for, McDermott er nemlig en førsteklasses musiker, låtskriver og sanger.
Our Little Secret var en av de låtene jeg følte var vel mye The Boss, bl. a. med bruken av begrepet "Pretty Baby" som er så nært opp til Bruce som det kan komme. Men likevel er det nå blitt en låt som står helt på egne bein, og som jeg liker mer og mer.
Sick of this Town er en fin låt sjøl om temaet er å komme tilbake til en barndomsby en ikke vil være i. Men fordi en har sine røtter der og fordi foreldrene er gravlagt der må en tilbake, om ikke annet så for én gang i året.
All That We Have Lost er også en livat låt, men som med flere låter her på denne skiva viser en ikke fullt så hardtslående McDermott som på forrige album, der han slo på alle alarmklokker over tilstandene i USA under Trump.
Men tittellåten St, Pauls Boulevard har noe dystert over seg, og det kan en skjønne bare utifra tittelen. Jeg tolker det som en refleksjon rundt mennesker som har gått ut av tiden, bl. a. som resultat av politivold. Så McDermott er fortsatt en som sier fra om det som ikke er bra i det amerikanske samfunnet.
Så elsker jeg den herlige fengende rockeren Pack the Car. Om å flykte fra et mer og mer polarisert samfunn for bare å nye hverandre og ha gode opplevelser. En skikkelig feelgood-låt som vi trenger i en post-corona tid som har gitt oss enda en krig.
Til slutt Peace, Love and Brilliant Colors som er min største favoritt her, og inne på min spilleliste over Årets sanger. Også dette en feelgood-låt, som jeg tolker er om å bevare kjærligheten i et forhold.
14 låter pluss en liten intro og over en time varer det, og et par låter kunne nok med fordel ha blitt luket vekk. Men til tross for at dette ikke er et så monumentalt album som What in the World ... var, og til tross for at McDermott er vel lik The Boss på noen låter så er dette likevel ei plate som gir meg gode vibrasjoner. Og det er tross alt det viktigste ved musikk, at det gir lytteren gode opplevelser.
Karakter: 4,5/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar