Amanda Ann Platt & The Honeycutters - The Ones That Stay

Det er to år siden jeg var over meg av begeistring for den forrige utgivelsen til Amanda Ann Platt & The Honeycutters, et musikalsk todelt dobbeltalbum som ga meg mange nydelige låter. Nå er de ute med oppfølgeren, et enkeltalbum med tolv låter denne gangen, 53 minutter med mye vellyd og nydelige harmonier.

Musikken her er i skjæringspunktet mellom folk og country, jeg har allerede nevnt harmoniene, det som også preger plata er Amanda Ann Platts klare, men på samme måte milde stemme. Og så har jeg et klart inntrykk av at låtene er spilt rett inn, i "one take" som man sier på fagspråket. Det gir det hele en unik autentisk atmosfære, og musikernes små kommentarer eller litt latter før og etter låtene er heller ikke luket bort. Jeg føler derfor en helt spesiell nærhet til musikken og de historiene som fortelles.

Som med åpningslåten Mirage, som betyr luftspeiling. Om en opplevelse på en kafé i New England og tankene som kommer utifra det. Jeg liker hvor fint pianoet starter låten, som utvikler seg til å bli en av de fineste på skiva:

Forever handler egentlig om det stikk motsatte av det tittelen antyder, nemlig at ingenting varer evig. Sjøl et forhold varer ikke evig, for før eller senere dør den ene, og så den andre. Her elsker jeg bl. a. koringen på slutten av låten, en av disse små detaljene som gjør at dette er en så gjennomført fin sang:

On the Street Where You Live er også en av mine store favoritter på denne skiva. Den glir så behagelig og vakkert avgårde. Jeg føler at jeg duver med i en fortelling om det å gå gjennom gata der et menneske en setter høyt bor. Det er en atmosfære av lengsel her som er rett ut betagende:

Pocket Song er om savn, det å savne et menneske som ikke lever lenger, om å bevare minnene i en egen lomme i hjertet.  Dette var den første singelen fra skiva, og jeg liker at musikken er mer lystelig enn hva temaet skulle tilsi. Det er et tegn på at minnene en har om denne personen er udelt gode:

Til slutt tar jeg med The Muse of Time, en enkel og god låt om å ta vare på de gode minnene i livet:

Jeg vil også trekke fram The Lesson, der Platt forteller om lærdommen hun fikk på en "Open Mic"-seanse i ungdommen, da en eldre kar kom fram og sang en sang som betød mye for foreldrene hans da de var unge. Saint Angela går i en roligere takt enn de sangene jeg har posta her, men er likefullt en vakker perle.

Jeg opplevde igjen at jeg måtte jobbe litt mer med de rolige låtene for å få de under huden, men det var verdt det. For dette er ei skive og puste ut til og la de negative vibbene som lett kan ta overhånd få fyken for en stund. Musikk til å få ro i sinnet av dette her.

Karakter: 5,5/6.

Orville Peck - Stampede

Orville Peck (eg. navn Daniel Pitout) er blitt et fenomen i amerikansk country etter hans albumdebut med Pony i 2019, EP-en Show Pony året etter og Bronco i-22. Han er homofil og har bært ulike masker hele karrieren. Nå bærer han stort sett det som ser ut som en B-gjengmaske. Med sitt tredje album Stampede realiserer han nå drømmen om en plate med duetter med artister han setter høyt.

Og hva er vel ikke bedre enn å åpne albumet med en duett med Willie Nelson. Og det var faktisk Nelson sjøl som foreslo for Peck at de skulle spille inn Cowboys Are Frequently, Secretly Fond of Each Other, originalt gitt ut av Ned Sublette i 1982 og bl. a. covret av Nelson i 2006. Den 91-årige legenden er fortsatt aktivt turnerende og plateutgivende musiker og er her altså med på å fronte skeives sak i den vanligvis sterkt konservative countrykulturen- og musikken.

En annen sann legende, Elton John er også med når han og Peck tar for seg hans Saturday Night's Allright (For Fighting). Og dette svinger det meget godt av!

Så synes jeg det er skikkelig kult at Peck også har med countryrebellen Margo Price, som faste lesere av bloggen vet at jeg er en stor fan av. Og det kan ikke være Margo Price uten at det er en skikkelig "In your face"-låt, skrevet av henne for anledningen, You're an Asshole, I Can't Stand You (And I Want a Divorce):

Det er såvidt jeg kan se åtte originallåter og sju coverlåter her, og duettpartner Kylie Minouge har vært med på å skrive Midnight Ride, der DJ-en Diplo også er med på låten:

Så er det kanskje noen som vil reagere på at Peck her har kvinnelige duettpartnere med tema om kjærlighet og forhold når vi vet at han er homofil. Mulig noen synes det er lite troverdig. Men her tenker jeg at han må ytes kunsterisk frihet. Dessuten spiller man en rolle når en skal framføre en tekst, og da tenker jeg dette fint går. Det er da også mannlige duettpartnere her, med tekster om det samme, som Teddy Swims og Nataniel Ratliffe, så da mener jeg at albumet må bedømmes utifra det kunstneriske og musikalske.

Fargede countrysangere har vi heldigvis også fått en del av etterhvert, og Mickey Guyton er kjent for kamplåtene Black Like Me og What Are You Gonna Tell Her? Hun går meget godt sammen med Peck her i Where Are We Now?

Til slutt tar jeg med Death Valley High, sammen med Beck, en tøff og kul låt:

Ellers er The Magnetic Fieldscoveren Papa Was a Rodeo med bluegrassartisten Molly Tuttle en stor favoritt. Men her er det mange solide låter og mange sterke artister som Midland, Debbii Dawson, Allison Russell, Noah Cyrus, Bu Cuaron og TJ Osborne fra countryduoen Brothers Osborne, som også har stått fram som homofil.

Eneste innvendingen jeg har er at det kanskje gapes over vel mye sjangermessig, noe som gir et ørlite rotete inntrykk. Men hovedinntrykket er at Orville Peck kommer ned med beina på jorda her, og han er en artist det skal bli utrolig spennende å følge framover.

Karakter: 5/6.

Katie Pruitt - Mantras

Da et av mine favorittband American Aquarium kom med nytt album for en drøy uke siden merket jeg en låt der BJ Barham hadde med en for meg ukjent artist ved navn Katie Pruitt på en av låtene. Nysjerrig som jeg er sjekket jeg henne ut, og det er hennes album fra april som jeg har hørt mye på i dagene etter.

Pruitt albumdebuterte i 2020 med Expectations, som beskrev hennes reise fra å vokse opp som skeiv i et sterkt kristent område i Georgia. Iflg. hennes bio på Spotify fikk hun mange tilbakemeldinger på at låtene hennes hadde spilt en viktig rolle i livene til flere lyttere. Med den bakgrunnen ga hun i vår så ut sitt andre album, og her ser hun mer innover og tar for seg kjønnsidentitet, sjølmedlidenhet eller mangel på sådan og kampen for fred meg seg sjøl i en verden preget av usikkerhet og kaos, samt viktigheten av å leve ut sitt rette jeg.

Og det åpner med to rimelig kraftfulle låter. All My Friends er om å komme tilbake til der en vokste opp og se at ens venner derfra stadig finner nye ting å tro på, de skifter mantra i livet annenhver uke og hun må bare unfriende "The Jesus freaks". En fortelling om den kaotiske tiden vi lever i nå.

White Lies, White Jesus And You er en enda sterkere låt med en video som virkelig understreker budskapet. Om å kjenne på skeive følelser i et kristent miljø der det å være skeiv defineres som en stor synd influert av djevelen som vil lede en ut i synd og fortapelse. Det er nok mye verre for unge skeive i USA i kristne miljøer enn det er i Norge, der konverteringsterapi nå heldigvis er forbudt ved lov.

Self Sabotage er også en sterk låt om å slite med selvbildet og ikke føle at en er noe verdt. Og det å innse at en kan ikke elske hun som hun er glad i før hun kan elske seg selv. Det er en desperasjon i Pruitts vokal her som gjør at låten og teksten går gjennom marg og bein for å bruke en gammel floskel.

I første verset av rolige og stemningsfulle Naive Again bekrefter Pruitt at hun ikke har en religiøs tro:

I don't believe in fairytales / Now that I've seen behind the veil / No pot of gold, no man upstairs / Just piles of bills and unanswered prayers.

For et amerikansk publikum er nok det sterkere kost enn her i langt mer sekulære Norge, i mange kretser er rett og slett det å ikke tro fy-fy. Og det kreves nok mer mental styrke å gå ut offentlig med det enn her til lands. Så full respekt til Katie Pruitt her!

Til slutt The Waitress, om å elske hun som serverer for de rike og som lufter hunden sin mens de kristne er opptatt i sine kirker. En låt og tekst om frigjøring, om å la henne komme ut i verden og ikke la henne stå på stedet hvil i en tilværelse der hun ikke får brukt sine talenter:

En annen låt som gjør inntrykk er Jealous Of The Boys, som er om det å være lesbisk og se guttene stikke av med de fine jentene du sjøl ser på. I det hele tatt er det bare avslutningssporet Standstill jeg ikke får helt under huden, ellers er dette et album som gjør et dypt inntrykk. Og jeg får en enorm respekt for en amerikansk artist som både står støtt som skeiv og som ikke-troende. Som jeg har vært inne på er det tøft mange steder i USA, spesielt i Midt-Vesten og i sør.

Karakter: 5,5/6.

Johnny Blue Skies (Sturgill Simpson) - Passage Du Desir

Sommerens ferieaktiviteter er historie. Det har ikke vært tid til å blogge, men jeg har hørt mye musikk og har åtte album jeg gjerne vil skrive om. Meget mulig at jeg må ty til en samleartikkel eller to for å komme igjennom alle.

Uforlignelige Sturgill Simpson sa etter utgivelsen av The Ballad of Dood & Juanita i -21 at han var ferdig med å lage soloalbum. Måten hans å holde ord på er å lage seg et alter ego, Johnny Blue Skies, og vips så har vi et nytt soloalbum fra Sturgill.

Han slo igjennom som uavhengig artist med High Top Mountain i 2013 og Metamodern Sounds in Country Music i -14, fikk suksess tilknytta plateselskap med A Sailor's Guide to Earth i -16 og Sound & Fury i -19. Men han ble desillusjonert over det som møtte han i plate- og musikkindustrien og etter et par album med bluegrassversjoner av tidligere låter samt det ovennevnte albumet i -21 er Sturgill nå tilbake der han startet, som uavhengig artist der han har fullstendig styringen sjøl.

Og jeg må bare få sagt det, Sturgill leverer et mesterverk igjen. Igjen går han til sine musikalske røtter i Kentucky og Appalachene, det er nært opp til country men likevel Sturgills helt særegne lydbilde der han med sin følsomme stemme maler fram historier som gjør inntrykk og som jeg kan se for meg på netthinna.

Det er bare åtte låter, men det føles ikke sånn etter å ha hørt på musikken. Jeg har valgt meg ut tre av de for å vise hva du kan forvente på denne skiva. I åpningssporet Swamp of Sadness tar Sturgill oss med tilbake til den maritime atmosfæren fra A Sailors Guide to Earth. Han bruker metaforen om det å ro rundt på havet uten mål og mening for å beskrive den tomheten og meningsløsheten vi av og til kjenner på når vi føler at vi har mistet retning i livet. Dette er historien om å være på leting etter noe håndfast, som kan gi en et holdepunkt å navigere sin livsvei etter. 

Sturgill har blitt beskyldt for å være ateist, noe som er fy-fy i USA. Han har tilbakevist det bl. a. ved at han har en tatovering av Jesus. I Who I Am beskriver Sturgill hvordan det er å komme til himmelen og bli svar skyldig i forhold til hva og hvem en har vært i livet:

Avslutningssporet One For the Road er på nesten ni minutter, der de siste fire snaue minuttene er instrumentalt. Tekstmessig er det om dramaet der en innser at et forhold er over og at det er en sjøl som er å skylde for at det har gått slik. En tekst full av sjølbebreidelse og smerte, og som gjør inntrykk. Musikalsk er det enkelt og mektig på samme tid, og spesielt bidrar strykerne til å skape en helt spesiell stemning i denne komposisjonen. De instrumentale minuttene på slutten er av det ettertenksomme slaget, for liksom å la dramaet i teksten synke inn.

Jeg vil også trekke fram emosjonelle If the Sun Never Rises Again, om to skakkjørte mennesker som har funnet sammen og takknemligheten for at de har hverandre. Musikken er lengtende, litt retro 60-tall, og pakker den nydelige teksten fint inn. Right Kind of Dream er også en nydelig kjærlighetslåt der en bare ønsker å gjøre det godt for sin elskede. Taktmessig en litt rask låt der igjen strykerne bidrar godtt til den fine stemninga i låten.

Musikalsk er dette et variert album der Sturgill er innom mange stilarter. Det er av hans mange styrker som artist, han behersker alt hva han gir seg ut på stilmessig. Derfor ber dette blitt et helstøpt album som føyer seg perfekt inn i rekken av de etterhvert mange formidable albumene til dette fenomenet fra Kentucky.

Karakter: 6/6.

Karin Ann - through the telescope

Jeg er sikker på at jeg ikke har skrevet om artister fra Slovakia før, og grunnen til at jeg ble oppmerksom på Karin Ann er at jeg for en drøy uke siden var innom GLOW, en spilleliste på Spotify med aktuell musikk fra LGBTQIA+-artister. Der var Karin Ann med den første låten, i don't believe in God og med en så interessant tittel ble jeg nysjerrig. Det førte meg til dette albumet som hun slapp i mai, et album som jeg fant meget lyttervennlig for min del.

Det jeg vet om Karin Ann har jeg fra Spotify. Dette er hennes 3. album, etter lonely together fra 2021 og side effects of being human året etter. Som en skjønner er dette en artist som nesten konsekvent snakker i små bokstaver, og det gjenspeiler også vokalen hennes, som er mild og behagelig å høre på. Hun har dessuten en noe nær perfekt engelsk, noe som absolutt er et pluss. Hun er 21 år, og i presentasjonen på Spotify står det at hun er spesielt opptatt av kjærlighet, identitet, mental helse og opplevelser fra tidligere i livet i sine tekster. Musikken er det jeg vil kalle organisk pop, da det jeg hører er ekte instrumenter samt at strykere også spiller en vesentlig rolle i lydbildet på de fleste låtene. På enkelte låter er det er mer fyldig lydbilde, for å si det på den måten. Det høres litt rocka ut sjøl om det egentlig ikke er rock som spilles.

Det er 13 låter her, hvis vi ser bort fra en halvminutts intro til å begynne med. Deretter følger et knippe med vakre og stemningsfulle poplåter som setter meg i en litt drømmende stemning. Det betyr med pile of bones, en kassegitar-basert låt som setter nettopp denne litt drømmende stemninga for dette albumet. Karin Anns váre stemme lar meg slappe av og sveve inn i hennes myke musikalske atmosfære:

Både coverbildet og albumtittelen sier meg at Karin Ann på denne skiva inntar betrakterens rolle, den som ser hvordan livet og verden glider fram og at hun gjør sine betraktninger ut fra det hun ser. 

false gold bringer assosiasjoner til det norske ordtaket om at det er ikke gull alt som glimrer. Her er det et forhold det er snakk om, der en erkjenner at det ikke ble den store lykken som en så for seg. Interessant video med en slange i en av hovedrollene og en mann som stiger fram i de siste sekundene og sier med hard stemme til Karin Ann: Witch! Begge deler elementer vi blir ennå mer kjent med senere i albumet. Dessuten en låt med til tider det litt fyldige lydbildet som jeg nevnte tidligere.

last few minutes er også en låt som berører, da den handler om hva en vil bruke de siste minuttene til hvis en får vite at det bare er disse minuttene igjen til verden slik vi kjenner den går til grunne. Og at det da er viktig å være nær et menneske en er spesielt glad i. Igjen er det várt og så nært framført:

for you åpner med ordene You are the fire, I am the water og handler om den gode kjærligheten, om det å ha et menneske i sitt liv som en føler utfyller en og gir ens liv en større mening. En av de vakreste låtene på skiva synes jeg:

Så må jeg sjølsagt ta med låten som gjorde at jeg oppdaget Karin Ann, i don't believe in God. Med en video der vi igjen møter slangen og heksen, eller rettere beskyldninger om hekseri. Fra den tiden da kvinner med spesielle evner ble beskyldt for å stå i ledtog med onde krefter. En sang og en video med flere lag. Det konkrete som vi ser i videoen, det å leve som lesbisk i et middelaldersamfunn og bli beskyldt for å være heks bl. a. fordi en ikke vil gifte seg og å få barn. Noe som Karin Ann i teksten på en fin måte viderefører til den kampen mange skeive kjemper den dag i dag for å finne fotfeste i samfunnet. En kamp som er såpass tøff at en ender opp med å be sjøl om en ikke tror på Gud:.

OK, det er et par låter her som blir litt vel stillestående, men det rokker ikke ved at dette er et av de fineste popalbumene jeg har hørt i år. Jeg vil spesielt peke på det nesten totale fraværet av EDM-elementer i musikken. Det er rett og slett befriende med et popalbum der musikken er organisk med ekte instrumenter. Ingen regel uten unntak, det finnes god EDM-inspirert musikk. Men det er bare så deilig når unge artister i 2024 sverger til ekte instrumenter i musikken. Det gjør at denne skiva har en helt annen ekthet og nærhet enn det jeg hører i mye av dagens moderne pop.

Derfor retter jeg en stor takk til Karin Ann for å ha gitt verden denne oasen av drømmende, ekte og nær musikk i en vakker popinnpakning!

Karakter: 5,5/6.

The Golden Roses - Heartbreak Fixer Uppers

Nå ble jeg litt overraska, for jeg var sikker på at jeg i -21 skrev om det forrige albumet til  countrybandet The Golden Roses fra Austin, Texas, Devil's in the Details. Men det gjorde jeg altså ikke, og her står jeg med deres 3. og siste album. For etter utgivelsen sist onsdag 3. juli annonserte bandet at de etter noen show nå i juli legger inn årene. Det synes jeg er umåtelig trist, da jeg simpelthen elsker dette albumet her. Men jeg kan også forstå det. De har holdt på i ti år og har bare 2168 følgere på Spotify. Og når de på tampen av dette albumet serverer en låt som Easy Money, der musikkbransjen får sitt pass påskrevet, så er det egentlig ingen overraskelse at de nå føler at tida er inne for å gå hver til sitt. Og når en må ha to jobber i tillegg til å spille for å få det til å gå rundt så kan jeg skjønne at det er blitt vel stritt.

Bandet har bestått av John Mutchler (gitar, vokal), Heather Rae Johnson (fele, vokal), Troy Wilson (bass, backing vokal), Shawnee Rose (trommer) og Tony Rincon (pedal steel). Og de avslutter på topp synes jeg, for dette albumet er bredfullt med humørfylte, fengende og tvers igjennom gode countrylåter. Som tittelsporet Heartbreak Fixer Uppers: Dette er melodiøst og nydelig, og en tekst som er så country som det kan bli:

Jamie's Sweet Revenge er en heftig honkytonk-låt som det er plent umulig å sitte stille til. Her må en bare ut på golvet og ta en svingom:

Five Years Too Long er om et par som går fra hverandre, men kan også være en metafor på at bandet gjør det samme:

Egentlig er det hipp som happ hvilke av de tolv låtene jeg presenterer, for de er alle like bra. Spesielt liker jeg et sett midt i med denne trioen: Midnights in New Orleans, Dallas Never Happened og Guy Clark Kind of Night. Jeg velger den midterste:

John Hutchler skrev på bandets Facebookside da skiva ble sluppet: Here it is, a year in the making: our third and final album, “Heartbreak Fixer Uppers.” I set out to write an album about real life—getting older, appreciating the present, love and loss, seeking justice, and the current state of the music industry. I believe I achieved that. For the past ten years, I’ve been running the GR’s, or perhaps the GR’s have been running me. Either way, I wouldn’t trade those ten years of making music with my best friends for a million dollars. We hope you take a listen, and thank you for always being there and supporting us.

I mine ører har Hutchler og bandet virkelig lyktes med det de satte seg fore for sitt avskjedsalbum. Det har blitt slik country som jeg er glad i, enkelt, melodiøst og likevel en følelse av at dette er country av 2024. Det er trist at The Golden Roses nå skiller lag, men de gjør det ihvertfall med flagget til topps!

Karakter: 6/6.ter: 6/6. men likfullt med følelse av at det også er slik country skal være i 2024.

The Hollywood Stars - Starstruck

The Hollywood Stars har jammen meg en interessant historie som starta så langt tilbake som 1973 da produsenten Kim Fowley ønsket å starte en vestkyst-variant av New York Dolls. Bandet fikk raskt en hengiven fanbase i Los Angeles, og de headlinet kjente rockeklubber som "The Whisky A Go Go" og "The Troubadour". Men de ble droppet av plateselskapet før et album ble spilt inn, en delvis ny besetning tok opp tråden og de fikk gitt ut et album i 1977. Men det var overprodusert og fikk liten oppmerksomhet.

Men etterhvert som årene gikk ble The Hollywood Stars et kultband blant powerpopfans i  LA-distriktet, og i 2013 og 2019 kom det ut album med låter innspilt så tidlig som 1974, men ikke utgitt. Bandet gjennoppstod med Scott Phares (vokal), Mark Anthony (gitar/vokal), Terry Rae (trommer) og Ruben De Fuentes (gitar) fra originalbandet og Michael Rummans (bass) fra den andre besetninga pluss ny gitarist i Chezz Monroe. I 2023 ble Monroe og De Fuentes erstattet med lead gitarist George Keller og gitarist Jeff Jourad. Med den besetninga gikk bandet i studio, og nå foreligger altså The Hollywiood Stars andre ordentlige studioalbum, 47 år etter det første!

Så som man forstår er dette en delvis tilårskommen gjeng som har gitt ut skive, men jeg synes de kommer ganske bra fra det.

Can't Do It Right er en catchy åpningslåt, med mye energi:

Favorittlåten min på skiva kommer som nr. 2, Taxi Driver, med et hook og et refreng som er meget iørefallende. En herlig powerpoplåt som sitter som ei kule hos meg.

Bad, Bad Man er røffere i kantene og kompletterer tre sterke åpningslåter på dette albumet. Også her et hook som sitter, kombinert med kult gitarspill.

Så synes jeg det blir litt ujevnt utover i albumet, bl. a. blir noen låter vel repeterende på slutten, som Am I Right or Wrong? og Shortage of Love. De kunne altså med fordel vært avslutta tidligere. En låt som jeg synes skiller seg positivt ut rent musikalsk er Total Control, men jeg stusser litt over teksten på tampen av låten. I sell my soul for total control - over you. Det virker litt rart, men jeg tar forbehold om at det her er elementer ved teksten som jeg ikke har fått med meg.

Til slutt tar jeg med Walking With an Angel, som er en trivelig låt:

Og det er nettopp det jeg synes The Hollywood Stars er, et trivelig bekjentskap. De finner ikke opp kruttet, men jeg kan forstå interessen som har vært for bandet, om en enn fra en smal skare på den amerikanske vestkysten. Dette er erfarne musikere som kan det de driver med, og som gir meg en jevnt over hyggelig lytteropplevelse.

Karakter: 4,5/6.