Fangst er et nytt rockeband som nå er ute med sitt debutalbum. Enn skjønt nytt, de har mange singelutgivelser bak seg ifjor og i år før dette albumslippet. Og ikke alle singlene har fått plass på albumet. Dessuten består bandet av folk med god fartstid innen norsk rock, fra band som Honningbarna, Hvitmalt Gjerde og Death By Unga Bunga.
Og jeg liker det jeg hører, spesielt er første del av albumet knallbra med rock helt etter mitt hjerte. Det er melodiøst, samtidig som det er den kraften og det trøkket som må være tilstede for at det skal være god rock. Ut av det grå er sånn sett et herlig apningsnummer, og ordspillet i tittelen er enkelt, men likevel tøft:
Nye vinger har et streif av kul pop i versene, men det gjør det hele ennå mer spennende. Det viser bare at det er et dyktig band som vet å variere sitt musikalske uttrykk:
Jeg digger åpninga på Uro, den minner ørlite om Hjerteslag, og det er jo musikk som jeg elsker. Mye frustrasjon i teksten, og jeg synes at vokalist Johannes Fjeldstad formidler det på en utsøkt måte.
Hvem kan roe han ned? er en interessant betraktning om hvilke typer vi ser opp til i samfunnet. Kul åpning om det å søle kaffe på seg sjøl som reaksjon på et intervju med en gründer. Liker også snakkepartiet om det å våge å drømme stort.
Evighet er min største favoritt på skiva, også her noen fine popreferanser oppi rocken. En tekst om kjærlighet, og den føles nær og ekte:
Resten av skiva er også bra sjøl om det er et par låter der som jeg føler er litt anonyme og som ikke tar meg helt. Men uansett er dette en solid albumdebut av et band som det skal bli meget spennende å følge framover.
Hvert år har jeg en spilleliste som kalles «Årets sanger
20..» der jeg fortløpende plasserer låter som gjør mer inntrykk enn andre jeg
hører det året. Noen rett og slett fordi de er veldig fine, andre fordi de i tillegg
til god musikk også har et budskap som berører.
Og i år legger jeg mest vekt på låter med et sterkt budskap.
Rett og slett fordi dette er et år de låtene trengs ekstra mye. Et år der vi
har fått krig i Europa gjennom Russlands hensynsløse invasjon av Europa, vi har
hatt terror i Norge som gikk rett på retten til å elske den en vil, vi har sett
rasisme i fri utfoldelse, både fra kjente personer og hvermansen i
kommentarfelt og ellers. Da trenger vi låter som sier fra, låter som er noe mer
enn å underholde. Sanger som får oss til å tenke.
Jeg har (foreløpig) nominert 11 låter. Jeg kommer til å
presentere de i tilfeldig rekkefølge med ujevne mellomrom framover. Jeg har
laget en spilleliste med disse låtene, som jeg kommer til å ha jevnlig på øret i
dagene og ukene som kommer. Dette for å bestemme meg for en rekkefølge. Å
rangere slike låter er egentlig uhørt, for hver av de har enormt viktige
budskap. Men sånn er det nå, og fasiten kommer en gang i romjula. Og selvsagt,
kommer det en låt eller to til innen da som berører meg langt inn i hjerterota
med sitt budskap, så vil jeg ta den eller de med også.
Første nominerte er:
Manizha - Soldier
Manizha er den foreløbig siste artisten som har representert Russland i Eurovision. Og hun skapte nødvendig rabalder i hjemlandet da hun utfordret stereotypiske russiske kjønnsroller med Russian Woman. Det var flere som mente at hun ikke burde representere Russland med en slik sang. Men hun gjorde det, og hennes sceneshow med en backdrop med mange russiske kvinner som sang med på låten gjorde et sterkt inntrykk i 2021.
Manizha kom med sin familie som flyktning fra Tadsjikistan da hun var barn. Hennes forlovede er halvt ukrainer og hun har fra dag 1 ytret sin klare motstand til krigen. Hvordan hun har det nå, om hun er i Russland, eller om hun er i et tryggere land vet jeg ikke. Men det jeg vet er at artister som opponerer mot krigen ikke lenger spilles i russisk TV og radio. Det gjelder også superstjernen Sergeij Lazarev, som to ganger har gitt Russland topplasseringer i Eurovision, og det gjelder det enormt populære bandet Little Big, som skulle ha representert de i pandemiåret 2020, da ESC ble avlyst.
Men uredde Manizha har gitt ut Soldier, der hun utfordrer den jevne soldat om hans deltakelse i denne meningsløse krigen. Låten er ikke på Spotify, så det er kun denne sterke videoen vi har. En video der hun til slutt får med seg soldaten i sin bønn om å stoppe dette meningsløse som ødelegger så mange liv på begge sider, og som setter utallige familier i bunnløs sorg.
Egentlig skrev Manizha låten med bakgrunn i sine opplevelser med borgerkrigen i Tadsjikistan, men så kom altså Russlands invasjon av Ukraina ...
Anna of the North, eller Anna Lotterud som hun egentlig heter må jeg innrømme at jeg har hørt lite på tidligere. Men da en god musikkvenninne anbefalte hennes ferske album lot jeg meg friste, og det angrer jeg definitivt ikke på!
Før jeg går videre, her er åpningslåten Bird Song, som er en perfekt måte å starte dette albumet på:
Å bli møtt med en smektende gitar på starten av et album er for meg et godt tegn, og dette er bare et så behagelig og nydelig åpningsspor. Det er slik pop jeg liker, melodiøst, fengende og med ekte instrumenter. Og det viser seg at det også er gjennomgangsmelodien på dette albumet. det er melodiøst, og låtene har, som denne her, mange spennende lag.
Kjærlighetslåten I Do You er en gladlåt som setter meg i godt humør. Den er fengende til tusen og har et refreng som sitter i hodet. Knallåt rett og slett:
Det er det samme med Nobody, også det en fengende gladlåt der jeg bl. a. er begeistret for koringa som setter en ekstra spiss på den. Og når albumet åpnet med disse tre deilige sangene så var jeg egentlig solgt. Litt moro er det også at disse tre videoene alle åpner likt, med det å våkne opp om morgenen.
Listen er den eneste låten jeg ikke får helt tak på av de 11 sporene, den blir litt stillestående etter min smak. Utover i albumet er det da også noen mer, rolige og ettertenksomme låter, men de setter seg hos meg de også. Og det er godt med den variasjonen, for da får jeg erfare bredden i Annas musikalske uttrykk. Living Life Right er et godt eksempel på det:
De like åpningene på videoene får meg til å lure på om dette er et slags konseptalbum, og da må det være om livet, slik også albumtittelen antyder. Samtidig føler jeg at det ikke er noe jeg trenger å vite, for jeg nyter uansett musikken. Men tanken på at det kan være et konseptalbum gjør at jeg også klarer å se på de 11 låtene som en helhet. Den spennvidden der, det å både se på dette som et album med 11 fine låter, og å se på de som en helhet gjør det egentlig ennå mer spennende. Mulig jeg er helt på viddene her, men det er jo dette som er så magisk med musikk, den kan tolkes i alle mulige retninger, og ingen av de er egentlig feil.
Til slutt tar jeg med Meterorite, som er en fin duett med Gus Dapperton, en artist som er helt ukjent for meg. Men han og Anna har stemmer som går godt sammen og de gjør dette til en perle av en låt:
Noen vil nok si at det er dårlig av meg å ikke oppdage musikken til Anna of the North før nå, og jeg kan gjerne heise hvitt flagg for det. Men bedre sent enn aldri, dette er ihvertfall et bevis på at det er verdt å høre på anbefalinger fra venner jeg vet har en god smak!
Jeg trodde Bergensbandet Hjerteslag var død og begravet etter stridighetene mellom vokalist Robert Eidevik og de fire andre i bandet. Overraskelsen var derfor stor da jeg på lista over nye utgivelser på Spotify ved midnatt sist torsdag kveld oppdaga dette nye albumet. Jeg måtte da orientere meg på nettet, og fant ut at etter en anke fra Eidevik avgjorde Patenstyret i september at begge parter eide navnet Hjerteslag sammen. Etter det annonserte Eidevik at han og hans nye besetning Arve Isdal, Yngve Andersen og Ivar Thormodsæter skulle slippe album i november og legge ut på en liten turné, under navnet Hjerteslag. Her er inkludert to konserter i Trondheim 22. og 23. november, og jeg har sikra meg billett til den første.
For meg var de to albumene Vannmann86 i 2016 og Nattseilereni 2018 skjellsettende. De ble hhv. nr. 4 og nr. 2 på mine albumlister for de to årene, begge da sjølsagt med karakteren 6. Og ekstremt såre og nydelige Det Raymond Sa hadde jeg på 3. plass over Årets sanger i 2018, og best av de norskspråklige.
Med dette som bakteppe var jeg derfor meget spent da jeg begynte å høre på dette albumet. Og det gikk ikke lang tid før jeg kunne trekke et sukk av lettelse. Dette var gode, gamle Hjerteslag med det lydbildet jeg forelsket meg i på de to nevnte albumene. Og Med Robert Eideviks følsomme stemme oppå det jeg vil kalle sjukt fengende og deilig synthrock.
Egentlig skjønte jeg det allerede på åpningssporet. Ringer i vannet er noe av det beste jeg har hørt med Hjerteslag. Og ikke bare er det det lydbildet jeg ble så glad i, det er blitt forbedret. Eidevik har virkelig funnet en gjeng musikere som drar i samme retning, og det er rett og slett en fryd å høre på!
Eidevik har sagt at dette fra hans ståsted er det mest personlige albumet hittil, og det er ikke til å unngå at jeg kan kjenne igjen konflikten med de tidligere bandmedlemmene i noen av tekstene. En konflikt jeg ikke vil ta standpunkt til, for meg er det viktigste om jeg liker musikken jeg hører eller ikke. Samtidig er det Eldeviks fulle frihet å gi uttrykk for sitt ståsted gjennom sin kunst. Noe han da også gjør i noen av låtene. Som Suzanne, som er en låt med flere sider. Den er til en kvinne som heter Suzanne, men åpner med hint om bandkonflikten.
De trodde kanskje de var kvitt meg / Men her kommer eg igjen / Eg e rusket i ditt øye / Han som alltid ska stå fremst. Eidevik tar på en måte tyren ved hornene med slike formuleringer, og jeg synes det er modig gjort. Uten at jeg som sagt skal ta parti i den konflikten, for den inneholder flere virkelighetsoppfatninger, som alle konflikter.
Fuck Sommeren ble min umiddelbare største favoritt på skiva, og var også første singel. Dette er Hjerteslag på sitt aller beste, og jeg simpelthen bare nyter denne låten her.
Det er bare én rolig låt her, Post 5071, og den satt ikke hos meg i starten. Men etter flere lytt er jeg også blitt meget glad i den, og den er blitt en vakker perle av en låt som gir albumet variasjon. Også her kommer Eidevik inn på den nevnte konflikten, bl. a. at de fire andre andre hindret han i å brukte navnet Hjerteslag.
Jeg hadde de fleste av mine 20-år på 80-tallet, synthesizerens store tiår, og jeg var aldri noen stor fan av synth. Men jeg har aldri hørt noen som trakterer synth på en nydeligere måte enn Hjerteslag. Den gir rett og slett låtene en ekstra fet dimensjon, og jeg bare elsker det. Ja, det er den som er med på å gjøre dette bandet helt spesielt i Norge i dag. Hjerteslag har et lydbilde som er deres eget blant norske rockeband, som gjør at de skiller seg ut, og som gjør låtene ekstra fengende.
Som den siste låten kunne jeg valgt hvilken som helst av de seks resterende, men jeg lander på Storms gate. Den har et litt annerledes og særdeles spennende riff.
Robert Eidevik har en følsom stemme som har et litt naivistisk preg. Men som med Ingvild Flottorp, som jeg omtalte for snart en uke siden, så mener jeg det kun positivt. Det fremmer budskapet i tekstene på en måte som gjør at jeg hører ekstra etter hva han ønsker å formidle. Og det gjør at jeg bare gleder meg enda mer til å høre Eldevik og bandet i Trondheim 22. november. Ikke vet jeg om jeg som 59-åring vil skille meg ut aldersmessig i publikum der, men akkurat det bryr meg ikke. Jeg drar dit for å høre et av Norges aller beste band, punktum.
Karakteren gir seg sjøl, dette er noe av det aller beste jeg ha hørt på norsk i år. Og uten at jeg har sjekka hva jeg har gitt alle artister her på bloggen, så hører det med til sjeldenhetene at jeg gir samme artist/band et ekte hattrick med toppkarakterer. Såpass kan jeg si!
Jeg var spent da jeg begynte å lytte på dette 5. studioalbumet til First Aid Kit. Klara og Johanna Söderberg var jo de som sammen med Ida Jenshus fikk meg til å ta et dypdykk i Gram Parsons' musikk, noe jeg er de evig takknemlig for. Og de har da heller aldri lagt skjul på at de henter stor inspirasjon fra Gram og Emmylou Harris. I det hele tatt så er deres insirasjonskilder artister som er mye eldre enn de, og som i mange tilfeller også er døde. Det gjør at muskken deres absolutt kan kalles retro, men når det er sagt, med et moderne tilsnitt.
Og la det være sagt med en gang, jeg virkelig elsker hvordan First Aid Kit framstår på dette albumet. De er på en måte tilbake til det sterke debutalbumet The Lions Roar fra ti år tilbake der de fikk et gjennombrudd så stort at det satte sterke spor hos mange.
Her trøkker de på fra start med herlige Out of My Head, som er dramatisk og fengende. Dessuten, søstrenes sterke stemmer som bærer låten:
Kjærligheten er et gjennomgående tema i mange av låtene, og jeg oppfatter det som at det er de gode sidene ved kjærligheten. Uten at jeg vet noe om deres privatliv virker det som at de begge er på et godt sted på dette viktige området av livet. Det inntrykket får jeg bl. a. ved å lytte til Angel:
På denne vidoen fra årets Glastonburyfestival har de også en bekledning som i stil minner om Gram Parsons berømte Nudie Suit, og som de også har på seg på platas cover. Igjen et tegn på hvor høyt de setter Gram. Og det går også igjen i Wild Horses II. Wild Horses er jo Rolling Stones flørt med countryen, og en låt mange mener de ikke hadde skrevet uten Keith Richards nære vennskap med Gram Parsons. Gram fikk da også tillatelse til å spille den inn først, med The Flying Burrito Brothers. Og at det i teksten nevnes at partneren foretrakk Stones' versjon, mens tekstens jeg-person går for Grams er jo nesten en selvfølge:
Jeg har blitt mer og mer fascinert av bassen som instrument, og derfor blir jeg glad for låter der den spiller en hovedrolle. Som her på Fallen Snow, der jeg rett og slett elsker bassåpningen av låten:
Og så har vi tittellåten Palomino da, som avslutter denne festen av et album. Min største favoritt på skiva, og også en låt med den gode kjærligheten som tema:
Men altså, alle de elleve låtene her er til å bli glad i! Ready to Run med nydelige harmonier og en trompet som igjen hinter til Gram Parsons. En hyllest til en partner som ser på en som den en er, og ikke som en rockestjerne. Turning Onto You med riff som minner om 70-tallets rock. The Last One med strykere som setter en ekstra spiss på låten. Nobody Knows der Klara og Johannas stemmer gir låten en drømmende atmosfære, og der igjen strykerne gjør den ekstra vakker. Lett rocka A Feeling That Never Came og 29 Palms Highway er også nydelige musikalske opplevelser.
Så ja, jeg er lykkelig over at First Aid Kit på en måte er tilbake der de starta sin platekarriere. Mulig jeg overforbruker adjektivene vakkert og nydelig her, men det er de ordene som er mest dekkende for hva jeg føler for musikken på dette albumet. Det er bare så godt å slappe av og synke inn i denne musikken.
Ifjor vår var jeg begeistra for debutalbumet til Ingvild Flottorp fra Åmli i gamle Aust-Agder, Derfor var det med stor forventning jeg begynte å høre på oppfølgeren fem minutter etter at den kom ut på Spotify nå fredag ved midnatt. Og det er et spennende album der vi møter en mer ettertenksom Flottorp musikalsk sett. De rolige, mer neddempa låtene er det flere av, og hun trakterer pianoet mer. Det er tydeligvis et instrument som hun føler seg fortrolig med.
Det merkes på tittelsporet, som kommer tidlig. En litt stillestående låt synes jeg, men på den annen side viser Flottorp seg her som en eminent pianospiller. Og teksten er meget god, om ønsket om å få vite eksakt hva ens partner tenker om en. Lengselen etter å vite alt rundt det.
Flere av låtene sentrerer rundt barndom og tidlige ungdomsår, og er det en rød tråd på dette albumet så er det nettopp dette temaet. Hun kommer inn på det både i rolige og mer livate låter, først i Childhood Years som er en særs fengende låt om å drømme tilbake til sorgløse barneår.
I When We Try er vi framme i tenårene og oppbrudd når en er ferdig på ungdomsskolen. En mer ettertenksom låt der Flottorp igjen viser hvor godt hun behersker pianoet. Dette er en favoritt blant de rolige låtene hos meg:
På debutplata sammenlignet jeg Invild Flottorp med Kate Bush stemmemessig. Fortsatt er det noen likheter, men ikke så mye nå. Likevel har hun en særegen stemme som skiller seg ut, litt naivistisk, og da er det absolutt ment positivt. Det virker som hun nå har funnet sin stil vokalmessig, og jeg synes at det fungerer. Det gir låtene en ekstra spiss.
Men dette er også en artist som liker å variere rent musikalsk, det merkes spesielt på Like a Child, som er det klart mest rocka sporet. Her trøkker hun også mer på vokalmessig, noe som også må til på en låt som dette. Den stikker seg ut, og jeg liker at hun og bandet eksperimenterer litt her:
For the Girls er som tittelen antyder en låt med mye girl power, samtidig som det er en skikkelig gladlåt. Og ja, når en skal vise jenters styrke så er det herlig at det gjøres med så mye humør som her. Jeg elsker både budskap og musikk, derfor er det blitt min største favoritt på skiva. Og Ingvild Flottorps bidrag til min spilleliste over Årets låter 2022:
Og på ei skive der flere låter er sentrert rundt barndom og tenår er selvsagt en vakker sang tilegna våre foreldre den som avslutter det hele. Parents er blitt en liten perle som er en verdig hyllest til de som har ledet oss på veien til de vi er i dag.
Men det er mange flere gode låter på denne skiva som inneholder tretten spor. Som Telling Me Lies som er en vakker duett med Mathias Hammersmark Olsen, en låt med meget godt samspill mellom Flottorp og hennes duettpartner. Amy har en tekst som berører, Flottorp forteller historien om Amy og hennes liv med følelse og innlevelse. Igjen en låt som er blitt til en perle med nydelig gitar og feleakkompagnement.
I begynnelsen av 20-årene er Ingvild Flottorp en meget spennende artist på den frodige norske amerikanahimmelen, eller nordicana som mange kaller denne bølgen av unge, fremadstormende og særs dyktige musikere som har satt Norge på kartet internasjonalt hva denne sjangeren angår. Jeg gleder meg ihvertfall enormt til fortsettelsen, og håper å få se henne og hennes knakende gode band på en scene nær meg snart!
Jeg likte meget godt det forrige albumet til Gabe Lee, og her på oppfølgeren synes jeg han har tatt steg som musiker og artist. Lydbildet har utvikla seg, han er til tider mer rocka på noen låter, men har også beholdt en litt mer lett og ledig stil på andre låter.
Det starter meget bra med Wide Open. Her i en god akustisk versjon:
Lucky Stars er min største favoritt på denne skiva. Jeg kan relatere til teksten i forhold til det at det er ikke alle som klarer å håndtere en kjærlighet som går fløyten, men at det er fullt mulig. Musikalsk er det også meget fengende.
Gabe Lee beveger seg mye over til countryrocken på dette albumet, f. eks. er Over You en seig, men fet og tett countryrocker som viser at Lee har mye å fare med. Det samme med Buffalo Road, og jeg liker også atmosføren i Rusty. Jeg hører dessuten at han har særs gode musikere med seg, jeg liker spesielt godt gitarspillet her:
Så er det et spor på 7:47 som består av to låter, Longer I Run og Hammer Down. Jeg liker spesielt Longer I Run, og derfor tar jeg med dette sporet. For her er det mer neddempa, og Gabe Lee viser sin følsomme side i fullt monn. Jeg kan leve meg inn i de følelsene som formidles her, det er rett og slett en sang som berører, spesielt hvis en tar seg tid til å lytte til teksten:
Avslutningslåten Angel Band er på nesten seks minutter, og her er det både piano og fele. Også dette en låt og en tekst med mye følelser. Om en døendes siste ønske.
Jeg vil også trekke fram Lonely, som er en neddempa akustisk perle, samt den klassiske countryrockeren One of These Days, som sitter tvert hos meg.
Gabe Lee har igjen gitt ut et album som hever seg over massen. Dette er en låtskriver og artist som får meg i godlune gjennom knakende fin musikk av høy kvalitet. Lee har den feelingen for musikken som artister i denne sjangeren må ha, og han forvalter den gaven på en utsøkt måte.
