Douwe Bob - The Shape I'm In

Nederlandske Douwe Bob med etternavnet Posthuma representerte sitt land i Eurovision Song Contest i 2016 med countryimspirerte Slow Down og ble nr. 11. Det var min favoritt det året og jeg hørte igjennom de tre albumene han hadde gitt ut til da, og der var det mye bra. Album nr. 2 "Pass It On" gikk til topps på den nederlandske albumlista og oppfølgeren "Fool Bar", som ble gitt ut i forbindelse med Eurovisiondeltagelsen nådde 2. plassen.

Derfor har jeg sett fram til albumet jeg etterhvert skjønte var i komminga i høst og jeg liker mye av det jeg hører. Douwe Bob, som blir 26 i desember har bevegd seg litt bort fra countryen, det er noen få referanser på "The Shape I'm In", men mindre enn før. Det er en mer popete og tocka artist jeg hører. Likevel er det en del gode låter og det begynner kraftfullt med Shine:

I det hele tatt synes jeg det er en sterk åpning på skiva for etter Shine kommer to meget fengende låter som er blant mine absolutte favoritter på skiva. Først ute er tittelsporet, og her er et konsertopptak:

Douwe Bob har vært åpen om sin fars alkoholisme og om at han gikk gjennom en tøff tid etter Eurovision der han nå i ettertid beskriver seg sjøl som en som oppførte seg ufordragelig, noe som resulterte i brudd med kjæresten. Låtene er skrevet med dette som bakteppe, og albumtittelen henspeiler også på denne perioden. Mange av tekstene er derfor dypt personlige og Douwe Bob har den følsomheten som skal til i stemmen for å formidle disse personlige tekstene.

Queen of Hearts deler tittel med en countryklassiker og er da også den låten på skiva som er mest country. Og det er ex-kjæresten som er Queen of Hearts her:

Styrken til denne skiva er at Douwe Bob varierer sitt musikalske uttrykk. Ikke minst viser han det i vakre og neddempa Make Believe:

Han har funnet plass til tolv låter og han viser også en røffere side, som i Let You Go, og Velvet Generation er en midtempo rocker. Det er en neddempa duett med Jaqueline Govaert i I Do, men den tar meg ikke helt. Det er også et par andre låter som blir litt anonyme.

Til slutt tar jeg med Running Around, som er en fengende og fin låt:

Jevnt over synes jeg Douwe Bob leverer variert og god musikk på sitt 4. album. Så han er en artist jeg absolutt vil følge framover.

Karakter: 4,5.

Hjerteslag - Nattseileren

Jeg oppdaga Bergensbandet Hjerteslag da de kom med sitt andre album "Vannmann86" for to år siden, og jeg ble totalt forelska i musikken. Så det albumet som foreligger nå har jeg gleda meg til lenge, da bandet har kommet med et par smakebiter på singel, smakebiter som økte forventningene.

Og jeg er ikke skuffa. Hjerteslag er et band med sitt eget, særegne lydbilde. Låtene er til tider svært fengende og de sitter i ryggmargen. Vokalist Robert Eidevik har en særegen, litt følsom stemmme som gir liv til tekstene på en måte som gjør at jeg lever meg inn i de. Det er sjelden at jeg opplever gåsehud på nesten alle låtene på album, men det opplever jeg gjennom de ni låtene Hjertelag gir oss her.

Tittelsporet slår an tonen:

Hjerteslag viser også at tekstene betyr noe for de. De har underfundige tekster med uventede ord og vendinger, det er mye om lengsel og kamp for det gode og kamp for å mestre livet. Det Raymond Sa er en slik sang, om gutten som fikk være lenge ute fordi hans mor som var alene om omsorgen måtte jobbe og streve for å få mat på bordet til henne og gutten. En meget sterk låt og tekst som må lyttes til:

Sang 31 er slik jeg tolker det om å stå sammen som par for å få det godt. Nordavind er om en sterk, men også farlig kvinne som en bør unngå å ha noe med å gjøre. Farvel Til Musikken er helt ulik de andre låtene, den er sterkt neddempa og begynner litt haltende, men tar seg mesterlig opp til å bli en sår, naken og ærlig låt.

Bergensk Rulett er også en meget bra låt, igjen med en sterk og god tekst:

Tittelen på Byen Er Ond sier sitt. Handler om å komme seg vekk fra byen, jegpersonen i sangen bestemmer seg for å reise fra alle han kjenner, de kjenner jo ikke han, og hvor han havner hen er ikke det viktigste. Dette er musikalsk sett den råeste låten på skiva:

Skyggesiden er også en herlig fengende låt:

Plata avsluttes med over sju minutter lange Siste Reis. Musikalsk sett den mest komplekse låten på skiva, og det var den og Farvel Til Musikken som jeg brukte lengst tid på å ta til meg. Men begge vokser på meg og jeg hører at begge disse låtene også har store kvaliteter.

Jeg merker at jeg får mye positiv energi av å høre på dette albumet. Sjelden har jeg opplevd ei skive som har tatt meg og gjort et slikt inntrykk. I mine ører er Hjerteslag noe av det aller beste vi har i Norge i dag. Det at de synger på norsk, eller bergensk gir også musikken mer autensitet og ekthet. Jeg føler en mye sterkere nærhet til låtene enn hvis det hadde vært på engelsk. Så får jeg bare håpe at Hjerteslag også tar turen til Trøndelag når de nå sikkert skal ut på veien for å promotere plata.

Karakter: 6.

Buxton - Stay Out Late

Buxton er et band fra Athens, Georgia som også er i stallen til New West Records, som jeg får nyhetsbrev fra. R.E.M. er fra samme byen forøvrig. Bandet har forøvrig flytta på seg og har nå base i Houston, Texas.

Buxton kom ut med sin 3. fullengder, "Stay Out Late" 19. oktober og deres tidligere utgivelser er "Nothing Here Seems Strange" (2012) og "Half A Native" (2015), så det ser ut som de har en 3-årssyklus på det å gi ut album. Bandets består av Sergio Trevino, som er vokalist, Chris Wise, Jason Willis, Justin Terrell og Austin Sepulvado. De beskriver seg sjøl som nære venner og Sergio Trevino sier det slik i presentasjonen på Spotify: "Det er i en slags respekt for det forholdet og den kjemien vi har at vi fortsetter å lage musikk og å utforske hva det betyr. Og det er kjekt, hadde det ikke vært for det hadde vi slutta for flere år siden".

Skal jeg beskrive musikken til Buxton så er den mangefasettert, men hovedinntrykket er at det er noe drømmende over det. Låtene har fått et klangfullt lydbilde og Trevinos stemme svever på en måte over musikken. Trevino har sjøl nevnt Talk Talks album "Laughing Stock" fra 1991 som en stor inspirasjonskilde under arbeidet med låtmaterialet på denne skiva. Åpningssporet er This Place Reminds Me Of You:

Jan er en fengende kjærlighetserklæring til en hverdagskvinne:

Et par av låtene blir vel drømmende og stillestående, jeg tenker da på Haunt You og Hanging On The Coast. Spesielt førstnevnte føler jeg ikke kommer noen vei. Men låtene der bandet slipper seg mer løs får jeg godfølese for, som Made For Now:

En annen låt i samme gate er Hole Heart:

Det er 11 låter på skiva, og de resterende er også stort sett bra. Jeg hører at det er et samspilt band som tør å utforske ulike stilarter, noe jeg liker. Det er ikke noe revolusjonerende med denne skiva, men det er flere låter her som gir meg et smil om munnen. Siste eksempel er Inside Out:

Ellers er det mest rolige, men likefullt musikalsk komplekse låter, som Blood Runs Blue og avslutningssporet Green Of Endless Pines, som har et litt mektig drag over seg.

Jevnt over vil jeg si at Buxton er et hyggelig bekjentskap som gir lytteren klangfull og sjelfull musikk med en som sagt litt drømmende vokal.

Karakter: 4,5.

Asleep at the Wheel - New Routes

Asleep at the Wheel er et interessant band som neste år kan feire 50-årsjubileum. De ble grunnlagt av Ray Benson og Lucky Oceans, og Benson er fortsatt med. Lista over tidligere medlemmer teller hele 35 navn, og legger vi til de åtte som danner den nåværende besetninga så har altså AATW hatt 43 offisielle medlemmer opp gjennom årene. Bandet har vunnet ikke mindre enn ni Grammypriser, noe som er et bevis på at dette er et høyt anerkjent ensemble.

Deres musikk kalles gjerne Western Swing, men på plata som er kommet nå er det mange stilarter de er innom. På "New Routes" hører jeg elementer av både tradjazz, storband, rockabilly, bluegrass og country, og det blir en helhet som jeg liker. Dette er første studioalbumet deres på åtte år, og med flere nye medlemmer.

Åpningssporet Jack I'm Mellow med bandets eneste kvinnelige innslag Katie Shore på vokal er i mine ører god tradjazz og jeg får litt Ytre Suløenvibber. Så kommer Pencil Full of Lead som er heftig rockabilly. AATW har gjort Paulo Nutinis låt en del kjappere i takten, og det svinger skikkelig:

Call It a Day Tonight er en roligere sak, vakkert og stilfullt sunget av Katie Shore og nydelig musikk av bandet. Her en liveversjon med halve besetninga:

Seven Nights to Rock er bare western swing av høy klasse, og er en låt med stor partyfaktor. Elsker denne låten som har en liten touch av storband over seg:

En annen låt som jeg har falt for er mer neddempa I Am Blue:

Det at AATW varierer så mye i stilarter utover i skiva gjør det ikke forvirrende, tvertimot det gjør den mer spennende. Jeg hører godt at dette er rutinerte musikere som vet hvilke knapper de skal trykke på for at lytteren skal få en god opplevelse. Variasjonen gjør da også at det er et par låter som ikke er helt min gate, men det må jeg bare tåle siden det er så mye her som jeg storkoser meg med. Bl. a. har de med en stilig cover ev en av de første hitene til Johnny Cash, Big River, og Katie Shore bestalter vokalen helt utmerket. Weary Rambler er en countrylåt med nydelige harmonier og igjen en flott vokal av Shore.

Til slutt tar jeg med avslutningssporet der AATW har med to gjesteartister i Scott og Sett Avett, en låt der de filosoferer over at den sangen låtas jegperson hadde lyst å skrive til sin kjære, der kom Willie først..... Og det er nok Willie Nelson, som AATW spilte inn skiva "Willie and the Wheel" sammen med i 2009.

Alt i alt så er dette et veldig bra album fra et band som er en institusjon innenfor sin sjanger. AATW oser av spilleglede og kjærlighet til musikken, og det smitter over på meg. En del av låtene er musikk jeg vanligvis ikke hører så mye på og få de impulsene og kjenne at jeg liker den musikken er en stor opplevelse. Det er ikke alle som har en formidlingsevne som får lytteren til å like musikk en ellers hører lite på, men der er AATW uovertrufne.

Karakter: 5.

John Hiatt - The Eclipse Sessions

Veteranen John Hiatt er ute med sitt 23. studioalbum, og han er nå på New West Records. Han er blitt 66, men som mange andre artister har vist så er alder bare et tall og Hiatt leverer sjelfull og god musikk på "The Eclipse Sessions", der han varierer sitt musikalske uttrykk mellom americana, rock og blues, noe som fungerer meget bra.

Albumet åpner med livlige Cry To Me, der Hiatt innrømmer "I probably let you down, but I swear I won't keep it down":

I All The Way to the River blir vi med Hiatt på en vandring nedover Broadway i Nashville og mot elva som renner gjennom byen. Jeg har vært i Nashville og kan se for meg den spaserturen. Her har jeg valgt å poste en akustisk liveversjon:

Men vi får også akustisk på skiva, Aces Up Your Sleeve kan oppleves litt monoton, men det forhindrer ikke at jeg kan føle nerven i sangen. Poor Imitation of God er en låt der Hiatt virker å være i det sjølironiske hjørnet og sangen er både morsom og fengende.

På Hide Your Tears får vi en følsom Hiatt:

 Nothing In My Heart er også en følsom og nydelig låt. I Over the Hill forteller Hiatt en potensiell kjæreste at han nok er nettopp det tittelen sier, litt bluespreg over denne. Men den mest bluesy låten er uten tvil The Odds Of Loving You, litt mye blues etter min smak, men det får så være.

One Stiff Breeze derimot er albumets mest rocka spor:

En ting jeg har forundra meg over er mannlige artisters hang til å pøse mer og mer på med ordet "baby" i sine låter jo eldre de blir. Hiatt faller også for den fristelsen i Outrunning My Soul som musikalsk sett er meget god og fengende låt med bra nerve og trøkk.

Skiva avsluttes med nydelige Robber's Highway, der Hiatt i starten kommer med en morsom betraktning om at han føler den forrige kvelden som en "three night stand". Men teksten er egentlig litt trist for det er en fortelling om alder som tynger og familienedlemmer og venner som har falt bort, og som følge av det en anmodning til Jesus om å likegodt ta han bort.

Jeg håper at vi har John Hiatt i mange år ennå.  Han er meget vital på dette albumet der han leverer musikk og tekster med nerve og sjel og viser at han har plenty å gi til sitt publikum. Han har med seg dyktige musikere som bidrar til å gjøre dette til et høyst levende og vakkert album. Du hører at det er en artist som drar på årene, men det gir bare sangene mer troverdighet og ekthet.

Karakter: 5,5.

Martha L. Healy - Keep the Flame Alight

Martha L. Healy er en skotsk artist som har gitt ut et album innspilt i Nashville, men med klare linjer tilbake til hennes musikalske røtter i Skottland. Hun vokste opp i et hjem der bl. a. Eagles, Traveling Wilburys og The Dubliners roterte på platetallerkenen. Den inspirasjonen er tydelig å høre på denne skiva.

Åpningssporet No Place Like Home kan umiddelbart virke som en nokså banal hyllest til stedet der en kommer fra. Men for Martha Healy er det ikke bare en hyllest. Hun forteller at hun kom til et punkt der hun måtte forlate Skottland og komme seg bort derfra en periode. Derfor er ikke bare dette en hyllest til hjemstedet, men også en fortelling om tingene hun ikke liker ved Skottland:

Noe jeg fort la merke til er at Healy er meget god til å fortelle historier på en måte som får de til å høres ekte ut. Jeg kan forstå at det er slik hun forteller i tekstene sine, og enkelte av de kan jeg også relatere til. Som Fall In Love Again som er om det å klare å legge et forhold bak seg og tillate seg å forelske seg igjen:

Et høydepunkt blant de ti låtene på skiva er Woman With No Shame der Healy forteller historien om en kvinne som tar for seg av livets gleder, men som stiller seg spørsmålet om det er egentlig slik hun ønsker å leve livet. Musikalsk sett er dette en fengende perle. Her et liveopptak fra releasekonserten på Glasgow Americana Festival nå i høst:

Da Healy for en periode søkte vekk fra Skottland var det Nashville hun dro til og alle låtene er skrevet der. Ni av de alene, en sammen med koristen på plata, Wendy Newcomer. Innspillinga skjedde også i Music City med erfarne studiomusikere derfra. Men likefullt hører vi altså at dette er en britisk artist med klare musikalske inspirasjoner fra hjemlandet og Irland.

I Sisters to Strangers forteller Healy den sterke historien om hvordan to søstre som var tett knytta til hverandre i oppveksten kan gli fra hverandre som voksne:

Healy varierer sitt musikalske uttrykk utover skiva og viser med det at hun har stor spennvidde og et stort talent. Det er noe ekte over det hele som gjør at jeg som nevnt over tror på de historiene hun forteller i tekstene sine. I Mickey forteller hun om gutten som reiste hjemmefra og aldri kom tilbake sjøl om moren hele tida hadde døra åpen for han. Og så i siste strofa kommer det fram at den som forteller historien er Mickeys mor. Unmade Bed er om ungdomskjærestene som møtes igjen etter 25 år, også her en historie som er fortalt med dyp respekt for de som har vært i den situasjonen. Tittelsporet Keep the Flame Alight er mer nedstrippa og handler om å finne flammen i sitt indre og holde den levende.

Livin' Someone Else's Dream er om hun som lever livet slik hun er blitt fortalt, men som gjør opprør mot det. Livet er ikke blitt som hun så for seg som barn og nå ønsker hun å leve sine egne drømmer. We Will Be Okay er en oppmuntrende låt der trekkspillet er et fremtredende instrument. Men siste sangen jeg vil poste er også albumets siste, Don't Give Up. En låt som jeg føler snakker rett til meg i den livssituasjonen jeg er i nå, boende alene etter et samlivsbrudd.

Når jeg skulle sette karakter på dette albumet var jeg veldig i tvil, 5, 5,5 eller 6. For et par av låtene er ikke 100% der jeg vil ha de musikalsk, men på den annen side har jeg dyp respekt for hvordan Healy vil at de skal låte, den spennvidda det er i musikken og ikke minst de sterke og gode tekstene. Det blir en helhet av ekthet, nærhet, varme og kjærlighet til musikken og historiene som gjennomsyrer alle låtene. Derfor landa jeg på:

Karakter: 6.

PS: Så må jeg beklage en skrivefeil i forrige anmeldelse av skiva til Jay Bragg. Rett karakter skal være 4,5, dessverre kom jeg i skade for å skrive 5,5. Det er nå retta opp.

Jay Bragg - Honky Tonk Dream

Jay Bragg er en nykommer som er ute med sin første fullengder. Eller nykommer kan han vel ikke kalles, for han har bygd seg opp en karriere på honkytonkbarene rundt om i Nashville og sies å ha et av de beste livebandene i Music City. Han er flaska opp med countrymusikk fra barnsben av og har stødig bygd opp karrieren sin før han gikk i studio og spilte inn dette sjølfinansierte albumet.

Det er bare åtte låter og skiva klokker inn på 26:26, men det er sju fengende, gode countrylåter og en nydelig ballade. Sju låter er sjølskrevne i tillegg til en versjon av Alan Jacksons Chasing That Neon Rainbow som er en tanke raskere i takten enn originalen.

Åpningssporet I Can Only Dance To Country Music er akkurat den type fengende country som jeg er skikkelig glad i:

Jeg nevnte den ene balladen, vakre The Dreamer, der jegpersonen spør sin partner om hun er med han også når drømmen er fjern og når motgang rammer en. Han spør om det er drømmeren hun elsker, eller om det egentlig bare er drømmen som hun elsker:

She's Looking For a Man er en rimelig tradisjonell countrylåt hva tematikk angår, men jeg synes at Bragg med innlevelse forteller historien om jenta som ser etter en god mann og ikke bare en å hygge seg med for kvelden. Og inni her en advarsel til alle som er i et forhold: Ikke ta partneren for gitt!

Jay Bragg har ei behagelig stemme og jeg kan forstå at han er blitt en populær artist "på gølvet" i Nashville. Det viser han også i den siste låten jeg poster, Fine Time Without You, og her er Bragg i sitt rette element, i den Alan Jacksoneide baren som han har bygd seg opp et navn:

Det er ingen revolusjonerende skive Jay Bragg har gitt ut, men det er stødig, solid og fengende country av en hardtarbeidende og dedikert artist. Derfor fortjener han å få litt oppmerksomhet. Er du i Nashville så ta turen til "A.J. Good Time Bar" på Lower Broadway, og sjansen er stor for at du får en fin konsertopplevelse med Jay Bragg.

Karakter: 4,5.