Kirsty MacColl

Foto: Brian Rasic/Rex Features, fra en artikkel i guardian.co.uk i 2009.

Jeg ble oppmerksom på Kirsty MacColl gjennom "Fairytale of New York", den noe annerledes julesingelen hun spilte inn med The Pogues i 1987. En sang som forlengst er blitt legendarisk og som flere ganger i flere forskjellige fora er blitt kåra til den beste julesangen noensinne.

Jeg hadde rett og slett ikke hatt Kirsty på radaren før det, og ærlig talt, jeg burde ha blitt oppmerksom på henne før, og ihvertfall før hennes bråe og tragiske død 18. desember 2000. Hun var på ferie sammen med sin kjæreste og sine to sønner i Mexico og drev med dykking ved Cozumel da hun oppdaga en speedbåt som kom mot de i høy fart. Hun klarte å dytte vekke den ene sønnen sin slik at han bare fikk mindre skader, men sjøl ble hun truffet og drept momentant.

Speedbåten var eid av en av Mexicos rikeste menn, en kar med gode kontakter innen regjeringsapparatet, og han var ombord da ulykken skjedde. En av hans ansatte tok på seg skylda og fikk det som mest kan kalles en symbolsk straff. Men hvem som virkelig førte båten er ikke blitt oppklart til tross for flere års intenst arbeid av "Justice for Kirsty"-kampanjen. Den ble lagt ned etter flere års arbeid da en hadde kommet så langt som en kunne.

Og da er vi der ved min crush for kvinnelige artister som dør en brå og/eller tragisk død. Da tenker jeg ikke på rusrelaterte dødsfall som Amy Winehouse og Janis Joplin, sjøl om de også var tragiske. Jeg tenker på ulykker, sjukdom, sjølmord. Så ja, jeg har grått mine tårer for Kirsty mens jeg har sett på "Fairytale of New York".

Jeg har bare et album av Kirsty, det siste hun rakk å gi ut, "Tropical Brainstorm" som kom vinteren 2000. Derfor gjør jeg igjen et unntak for å vise spekteret i Kirstys karriere og talent. Hennes debutsingel "They Don't Know" kom i 1979 og nådde 2. plass på Music Weeks liste over spillinger på radio. Men en distributørstreik gjorde at skiva ikke kom ut i butikkene og dermed ikke fikk listeplassering. Dette er en sang som Tracey Ullman senere fikk en hit med:

Hennes neste hit var denne, med et utrolig langt navn, fra Kirstys kritikerroste debutalbum "Desperate Changes":

I 1985 fikk Kirsty en hit med en cover av Billy Braggs "A New England":

I 1986 gikk hennes plateselskap konkurs og ingen kjøpte ut hennes kontrakt så Kirsty kunne ikke spille inn eget stoff. Hun ble imidlertid ofte på høre på skiver produsert av hennes daværende ektemann Steve Lilywhite, for artister som Robert Plant, Simple Minds, Talking Heads, The Smiths og Big Country.

Suksessen med "Fairytale of New York" kom altså i 1987 og i 1989 var problemene ift. platekontrakt løst og Kirsty kunne spille inn musikk igjen. Albumet "Kite" kom i 1989 og var igjen et kritikerrost album med mye sjøllaga musikk og flere tekster om livet i Margaret Thatcherstyrte England, som "Free World":

Men største hiten fra dette albumet var "Days", opprinnelig en Kinks-sang:

"Electric Landlady" kom i 1991 og ga Kirsty hennes største nord-amerikanske hit med "Walking Down Madison":

Til tross for denne hiten ble hun droppet da Virgin ble solgt til EMI. Hun fikk gitt ut "Titanic Days" i 1993 som en one-off på et anna selskap. "Galore", en Best Of-samling i 1995 ga Kirsty hennes beste listeplassering på albumlista i UK, men frustrasjonn over musikkindustrien gjorde at Kirsty fikk skrivesperre og forberedte seg på en karriere som lærer i Sør-Amerika. Men i 1998 kom "What Do Pretty Girls Do?" med innspillinger fra 1989 til -95, bl. a. sammen med Billy Bragg, som hun samarbeida mye med.

Etter flere reiser til Cuba og Brasil ga Kirsty så ut "Tropical Brainstorm" i 2000, tydelig inspirert av karibiske og søramerikanske rytmer. "In These Shoes" fikk radiospillinger i USA, ble spilt inn av Bette Midler og figurerte i serien "Sex and the city":

Så en sang med tittelen "England 2 Colombia 0":

Til slutt: "Mambo De La Luna":

Jeg avslutter dette innlegget om den begavede Kirsty MacColl med "Caroline" fra "Galore"-albumet:

Vi mistet en unik artist den desemberdagen i 2000, men tapet er sjølsagt størst for hennes nærmeste, spesielt sønnene som opplevde morens død på nært hold og moren, som i mange år og til tross for høy alder stod i bresjen for "Justice for Kirsty"-kampanjen.